utbrenthet og mulige grunner…

[Hagetrollet]

Hei. Etter noen ekstra travle år, ble det til slutt for mye, og hode og kropp sa stopp. Kort fortalt, så har jeg tatt studier, hatt en lederjobb med faglig ansvar og samtidig fulgt opp barn med utfordringer på skole. Det gikk ganske greit i de årene det sto på… nå når alt har roer seg ned og jeg endelig skulle hatt mulighet til å slappe av, så kom krasjet, og det smalt skikkelig i form av fysisk og psykisk utmattelse, dårlig hukommelse, depresjon, og utbrenthet.  For første gang i mitt liv opplevde jeg å bryte sammen på jobb og å komme gråtende til legen. Det er svært viktig for meg å ha kontroll på alt i livet, så da jeg falt, falt jeg hardt. Legen sier at det er forståelig at jeg gikk på en smell, og at reaksjonen typisk kan komme i etterkant av en hektisk periode med litt for mange baller i luften. Likevel kjenner jeg på at denne smellen kanskje var et resultat av en mer dyptliggende grunn. Hele livet har jeg kjent på å være anderledes. Har en indre uro som aldri gir seg, tankekjør, og kjenner meg rastløs. Jeg har alltid tenkt at jeg skal klare alt selv og at det er viktig for meg å prestere og vise at jeg kan. Viktig å føle på kontroll. Dette resulterer og i at jeg rydder, styrer og steller…jeg har og kjent på at det er vanskelig å regulere egne følelser, spesielt sinne. Likevel klarer jeg meg bra som voksen (som barn eksploderte jeg i raseri for de minste ting) mens jeg som voksen har lært meg å «oppføre meg» som det blir forventet. Likevel skriker jeg inni meg… jeg brenner og hardt for noe i perioder eller jeg fordyper meg i ulike temaer/hobbyer. Men det går ofte over etter en stund… kan ikke telle hvor mange fritidsaktiviteter jeg var innom som barn og kan fortsatt kjenne på et voldsomt engasjement for spesielle ting i perioder, før det plutselig avtar. Noen ganger glir interessen over i nytt tema, mens andre ganger blir jeg «utmattet» og likegyldig til det meste en liten stund etterpå. Likevel pleier det gå over etter en ukes tid. Denne gang sitter det dypere. Begge periodene er til dels vanskelige fordi jeg f. Eks kan bli så oppslukt i et tema/aktivitet at jeg glemmer tid, sted, og de rundt meg. Jeg kan f. Eks være i Hagen i 8 timer og glemme å spise eller snakke med de i familien. Blir og «utilgjengelig» for mann og barn i form av å «gå inn i meg selv». Jeg er nå sykemeldt og er satt på medisiner mot depresjon, samt går i samtaler hos kommunalt tilbud innen psykisk helse. Er det noen som kan tenke litt sammen med meg? Er dette noe å utrede videre?

Endret 23. oktober 2023 av Hagetrollet

[AnonymBruker]

Hagetrollet skrev (30 minutter siden):

Hei. Etter noen ekstra travle år, ble det til slutt for mye, og hode og kropp sa stopp. Kort fortalt, så har jeg tatt studier, hatt en lederjobb med faglig ansvar og samtidig fulgt opp barn med utfordringer på skole. Det gikk ganske greit i de årene det sto på… nå når alt har roer seg ned og jeg endelig skulle hatt mulighet til å slappe av, så kom krasjet, og det smalt skikkelig i form av fysisk og psykisk utmattelse, dårlig hukommelse, depresjon, og utbrenthet.  For første gang i mitt liv opplevde jeg å bryte sammen på jobb og å komme gråtende til legen. Det er svært viktig for meg å ha kontroll på alt i livet, så da jeg falt, falt jeg hardt. Legen sier at det er forståelig at jeg gikk på en smell, og at reaksjonen typisk kan komme i etterkant av en hektisk periode med litt for mange baller i luften. Likevel kjenner jeg på at denne smellen kanskje var et resultat av en mer dyptliggende grunn. Hele livet har jeg kjent på å være anderledes. Har en indre uro som aldri gir seg, tankekjør, og kjenner meg rastløs. Jeg har alltid tenkt at jeg skal klare alt selv og at det er viktig for meg å prestere og vise at jeg kan. Viktig å føle på kontroll. Dette resulterer og i at jeg rydder, styrer og steller…jeg har og kjent på at det er vanskelig å regulere egne følelser, spesielt sinne. Likevel klarer jeg meg bra som voksen (som barn eksploderte jeg i raseri for de minste ting) mens jeg som voksen har lært meg å «oppføre meg» som det blir forventet. Likevel skriker jeg inni meg… jeg brenner og hardt for noe i perioder eller jeg fordyper meg i ulike temaer/hobbyer. Men det går ofte over etter en stund… kan ikke telle hvor mange fritidsaktiviteter jeg var innom som barn og kan fortsatt kjenne på et voldsomt engasjement for spesielle ting i perioder, før det plutselig avtar. Noen ganger glir interessen over i nytt tema, mens andre ganger blir jeg «utmattet» og likegyldig til det meste en liten stund etterpå. Likevel pleier det gå over etter en ukes tid. Denne gang sitter det dypere. Begge periodene er til dels vanskelige fordi jeg f. Eks kan bli så oppslukt i et tema/aktivitet at jeg glemmer tid, sted, og de rundt meg. Jeg kan f. Eks være i Hagen i 8 timer og glemme å spise eller snakke med de i familien. Blir og «utilgjengelig» for mann og barn i form av å «gå inn i meg selv». Jeg er nå sykemeldt og er satt på medisiner mot depresjon, samt går i samtaler hos kommunalt tilbud innen psykisk helse. Er det noen som kan tenke litt sammen med meg? Er dette noe å utrede videre?

Det finnes jo utbrenthet som følge av diagnoser, feks autisme/Asberger, adhd. Om man er en person som liker å gå inn i seg selv, så kjenner jeg meg igjen med at familien kunne gi meg ett ekstra stress -jeg slappet mer av uten barna tilstede feks, hode mitt var alle andre steder når jeg bar sammen med de -grublet mye fordi jeg var redd for ikke være en god mamma, redd for å gjøre feil, for meg var jobb min frisone men der var det også mye stress men på en annen måte, der var arbeidsoppgavene for mange. Så jeg endte opp utbrent fordi jeg aldri slappet av hverken mentalt eller fysisk uansett om jeg bar hjemme eller på jobb. Jeg tenker det handler om hvordan jeg vokste opp, med foreldre som var helt emosjonelt avskåret fra oss barna -så jeg måtte lære meg følelser av å se på andre og har av den grunn alltid hatt problemer med nære relasjoner også å vite hva som er bra nok for andre både ovenfor barn, partner og andre relasjoner. Man har strevd med å tilpasse seg hele livet og det setter nok sine spor. Men du sier du prater med noen i kommunen, hadde prøvd å lufte det for de hva de tenker. Lykke til -selvom det tar tid så vil det bli bedre🙏🏻

Anonymkode: e2559...fd7

[Hagetrollet]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det finnes jo utbrenthet som følge av diagnoser, feks autisme/Asberger, adhd. Om man er en person som liker å gå inn i seg selv, så kjenner jeg meg igjen med at familien kunne gi meg ett ekstra stress -jeg slappet mer av uten barna tilstede feks, hode mitt var alle andre steder når jeg bar sammen med de -grublet mye fordi jeg var redd for ikke være en god mamma, redd for å gjøre feil, for meg var jobb min frisone men der var det også mye stress men på en annen måte, der var arbeidsoppgavene for mange. Så jeg endte opp utbrent fordi jeg aldri slappet av hverken mentalt eller fysisk uansett om jeg bar hjemme eller på jobb. Jeg tenker det handler om hvordan jeg vokste opp, med foreldre som var helt emosjonelt avskåret fra oss barna -så jeg måtte lære meg følelser av å se på andre og har av den grunn alltid hatt problemer med nære relasjoner også å vite hva som er bra nok for andre både ovenfor barn, partner og andre relasjoner. Man har strevd med å tilpasse seg hele livet og det setter nok sine spor. Men du sier du prater med noen i kommunen, hadde prøvd å lufte det for de hva de tenker. Lykke til -selvom det tar tid så vil det bli bedre🙏🏻

Anonymkode: e2559...fd7

Takk for at du deler og takk for svar😊 jeg har luftet dette, og hun jeg snakker med nevnte adhd. Har og en sønn hvor skole har ymtet frempå at dette kunne ha forklart noe av hans utfordringer. Likevel ble utredning utsatt som følge av veldig fremgang ved bytte av lærer. Jeg bærer og på en del traumer jeg kun har delt en brøkdel av med min samboer. Delte dette etter å ha holdt det for meg selv i over 20 år. Ingen andre vet at dette har hendt meg. Opplevde og store psykiske vansker i perioden jeg delte dette med ham. I ettertid lurer jeg på om jeg rett og slett var i en psykose i tiden rundt. Jeg opplevde meg selv som fremmed-«speilbildet ble et annet» på en måte… kjente ikke meg selv igjen. Oppsøkte aldri hjelp for dette, og etter lang tid, ble speilbildet gradvis mer gjenkjennelig igjen. Kan dette ha sammenheng med det jeg nå opplever tro? Har prøvd å snakke med psykisk helse om dette, men føler ikke jeg når frem og får forklart skikkelig hva jeg mener… er redd jeg skal ende opp som sist uten nok og riktig hjelp

[Hagetrollet]

Er det andre som har opplevd utbrenthet og som har lyst å dele litt tanker og erfaringer med meg?