gave i forbindelse med fødsel

[SissiB]

Synes det blir litt dumt å snakke om hvorvidt man har gjordt seg "fortjent" til en gave. Det er vel egentlig ikke det det handler om.

Jeg var blant dem som fikk gave og blomster av mannen min etter fødslene. Synes det er en koselig skikk, på lik linje med morgengave, eller en blomsterbukett på bryllupsdagene. Gaven er et varig minne om fødselen, og blomstene.......vel, det ER koselig med blomster når man ligger på sykehuset, spesielt fra dem man er mest glad i.

Og de små, de fikk sine første bamser.

[Gjest Gjest]

Vel kanskje typisk mange kvinner, men ikke typisk meg...

Uansett, så sier hun ingenting om at de krangler om det nå!!

hjelpes...

←

Men det sier heller ikke jeg.

[Gjest Gjesta]

Min mors venninner ga henne gaver. Hadde med noe til babyen også, men noe pent til mor var på sin plass.

Pappa har gitt gaver til mamma når hun har født også.

Men det kommer vel mye an på hva man er vant til. Dessuten er jo ofte menn litt mer tankeløse da

[Gjest gjest 0]

Synes det blir litt dumt å snakke om hvorvidt man har gjordt seg "fortjent" til en gave.  Det er vel egentlig ikke det det handler om.

Jeg var blant dem som fikk gave og blomster av mannen min etter fødslene.  Synes det er en koselig skikk, på lik linje med morgengave, eller en blomsterbukett på bryllupsdagene.  Gaven er et varig minne om fødselen, og blomstene.......vel, det ER koselig med blomster når man ligger på sykehuset, spesielt fra dem man er mest glad i.

Og de små, de fikk sine første bamser.

←

Enig!

[Gjest Gjest]

Dette ER faktisk en tradisjon, selv om mange ikke har fått det med seg.

Det er synd at den går i glemmeboken, nå for tiden gir alle bare gaver til babyen, og tenker ikke på hun som har satt barnet til verden. Eller han som har støttet henne under fødselen, for den saks skyld.

Jeg forventet ikke å få gave, men mannen min hadde lest om denne tradisjonen og ga meg et smykke i anledning fødselen.

[L@dy]

Jeg fikk heller ingen ting av sambo etter fødsel, og jeg må nok innrømme jeg hadde blitt veldig glad for en liten blomst, så jeg skjønner veldig godt hva trådstarter mener.

Men nå er det gått flere mnd, og jeg gidder ikke å si noe om det nå. Men kommer det flere barn, så skal jeg si at jeg ønsker jeg meg en blomsterkvast for "jobben".

Når jeg tenker meg om, så tror jeg pinadø jeg skal kjøpe tulipaner i morgen! Fordi jeg fortjener det!

Endret 27. januar 2006 av L@dy

[Gjest SaraWit]

Menn er menn! Jeg fikk heller ingen gave, men jeg vet at det er fordi han ikke tenker lenger enn nesa rekker, så jeg ble egentlig ikke lei meg. Selv om jeg ble det likevel da - men hormonene etter fødselen hjelper jo ikke akkuratt på!

Fortell han da vettu at det kan være koselig å få gave og at du ble litt lei deg da du ikke fikk noe. Sånn at du får det neste gang!

[Caramba]

Enig med siste innskirver. Ikke lag noen stor sak ut av dette her, men vær lykkelig fordi du har en mann som gjør alt han kan for deg og babyen. Kjøp deg heller noe pent selv. Neste gang er det sikkert lurt å droppe et hint, eller be feks svigemor droppe et hint...

Hvis du drar dette frem i en krangel, som du selv skrev du var redd for å gjøre, så tipper jeg han blir ganske såret over at du har gått å vært lei deg for dette så lenge uten å si noe til ham.

[Gjest marthepia]

Jeg tror ikke jeg fikk noen gave av kjæresten min etter fødsel..men det var ikke noe jeg tenkte noe på i hele tatt..hadde ikke forventet det. Trodde ikke det var vanlig?

[Malama]

I min omgangskrets/familie er det i alle fall ikke uvanlig (og blomster trodde jeg vr en selvfølge... men det er nå bare meg da) at mor får en barselsgave fra far, og selvsagt at barnet får en gave mor ikke har sett før.

Og innen den tid blir aktuell for oss, så kommer min samboer til å vite om dette. Han vet i alle fall at babyer skal få en gave, for jeg har da mang en gang vist ham ambulet (sånn der "mitt første album-bok) jeg fikk av pappa på fødehjemmet, og smilende sagt at "Ja, dette var gaven jeg fikk av pappa da jeg ble født, er det ikke koselig?" Ja, kjekt å ha dette minnet, eller hva jeg skal si. Jeg husker jo ikke akkurat min egen fødsel, men denne gaven har jeg. (Min bror fikk selvsagt det samme da han ble født)

På samme enkle, smilende måte kommer han til å få vite at jeg blir litt lei meg om det ikke i det minste kommer en blomsterkvast fra ham. Jeg kommer ikke til å få mye annet besøk heller, vi bor tross alt en dagsreise unna absolutt alle vi er i slekt med, så barselsbesøk på sykehuset kan det bli lite av (med mindre vi flytter innen den tid, hvem vet? Men det har vi ingen planer om da, men så venter vi ikke barn heller da) så det som kommer fra ham er vel det eneste som kommer den første dagen eller to (posten tar jo litt tid..) så jeg kommer i alle fall til å bli glad om han følger denne skikken.

Selv om det tyudeligvis ikke er en tradjsjon for alle så er det det der jeg kommer fra i alle fall .Og utfra denne tråden, mange andre plasser også. Jeg KREVER ikke en gave. Men jeg blir skuffa om det ikke i det minste kommer en blomst.

Og det er fordi slik er det vanlig for meg, og alle jeg kjenner. Om det ikke er det for andre, så fint for dem da. Men, er det et stort problem for dere å akseptere at det kan være en tradisjon for andre, selv om det ikke er det for dere?

[Gjest Gjest]

Jeg fikk et nydelig diamantsmykke av min kjære da jeg fødte, og baby fikk et hentesett som han hadde kjøpt helt alene! Jeg ble mektig imponert!!! Så vidt jeg vet, har ingen av venninnene mine fått noe, og jeg visste ikke at det var vanlig å få noe, så jeg ble både overrasket og glad.

[Gjest Gjest]

Jeg fikk ikke noe, og forventet da heller ikke noe?!! Jeg tror trådstarter her overdramatiserer dette voldsomt! Det er faktisk ikke slik at alle får noe flott av mannen sin når de føder. Jeg har hørt om det som en skikk - men vet faktisk ikke om noen som har fått noe..?

Ta til takke med at mannen din er der for deg, og at han gleder seg over det nye barnet!

Det er ikke slik at materielle gaver er det eneste som teller.. Og hvis du skulle gå til det skrittet å si noe til mannen din - da håper jeg du skammer deg etterpå!!

[ashera]

Ojsann, her var det hissig, gitt - og jeg synes trådstarter får mye pes og blir mislest. Nei, selvsagt kan man ikke KREVE å få gave, og det gjør heller ikke trådstarter. Men hun bærer på en skuffelse fordi det var en forventning som ikke gikk i oppfyllelse. Og hvis barselgave er vanlig i omgangskretsen, da har man jo en liten sitrende forventning og spenning i forhold til dette. Akkurat som (i alle fall de barnslige av oss, da) synes det er spennende i forkant av jul og bursdager. Verre er det ikke. I mange omgangskretser, bl.a. min er det vanlig å gi barselgave til mor. Jeg fikk en diamantring da jeg fødte nr. 1 og et designsmykke i sølv da jeg fødte nummer 2. Disse har jeg på meg ofte, og ungene kaller smykkene ved sine respektive navn (*****-ringen og *******-smykket) Det var en stor overraskelse og jeg ble kjempeglad, spesielt fordi vi ikke hadde så god råd da (men snille Zevs hadde spart i hemmelighet) og jeg ikke forventet noe stort og spesielt - hadde faktisk blitt glad og overrasket for en blomst også.

[jordbær]

Vil nok sette pris på blomster, iallefall

Når jeg besøker småttisene som er født(Nære venner og fam), har jeg alltid med gaver til mor, barn og søsken.

Søstra fikk SPA-time, lillegutt fikk sånn babyalbumgreis fra hun der Anne-berta som har så fine bilder og søskene fikk en søskengavetur sammen med onkel og tante på resturant og kino. Mannen fikk blomster sammen med mammaen.

Ellers har jeg alltid gitt blomster på sykehuset og gave til nyfødt.

Jeg føler det er viktig å gi den nye familien en ting som viser at vi er stolte og glade for det nye lille underet. Mor har jo trossalt gjort en kjempejobb når hun føder(og har gått gravid i 40uker) og det er klart hun skal få iallefall blomster!

[Gjest Gjest]

Jeg hadde faktisk ikke hørt om tradisjonen med gave før jeg snakket med ei venninne etter fødselen med førstemann og hun da spurte hva jeg hadde fått.

En blomst hadde jeg regnet med, men ingen gave. Men min kjære mann kom med et gullarmbånd til både meg og et likt med navneplate på til vår lille sønn. Jeg ble selvsagt kjempeglad! Da nr. 2 ble født fikk jeg en diamat i alianseringen jeg hadde fått tidligere. Jeg fikk også en diamant for nr. 1 selv om jeg jo hadde fått gullarmbånd tidligere.

Og blomstene som jeg hadde forventet fikk jeg begge gangene.

Jeg tror faktisk ikke om mannen min var klar over den tradisjonen, men for han var det bare en selvfølge å gi meg noe da barna kom til verden. Men nå er han en veldig oppmerksom mann også.

[Gjest Gjest]

For meg er det også en selvfølge å gi gave til storesøsken av den nyfødte.

[tingeling]

Hei

Trådstarter her.

Litt av en debatt dette ble

For å oppklare litt: i vår omangskrets er dette vanlig, alle jeg kjenner som har fått barn har også fått et smykke av mannen sin i den forbindelse. Og samboeren min vet dette, han spurte meg til og med (i sommer) hva jeg ønsket meg. Så det at jeg hadde forventninger om å få en gave er ikke helt ubegrunnet.

Til dere som nevnte at da bør også pappan få en gave, så har jeg ikke hørt om noen som har gjort det slik - unntatt meg selv. Jeg ga ham en klokke for "43 timers fantastisk innsats". (han var den eneste som tok vare på meg, føltes det som, i det kaoset som etterhvert oppsto på fødestuen)

Jeg prøver så godt jeg kan å glemme dette og sier til meg selv at det ikke er viktig. Grunnen til at jeg ikke vil snakke med ham om det er at jeg jo håpet at han selv, på eget initiativ skulle komme med en gave, ikke fordi jeg ber om det. Det ville føles helt feil.

Selvsagt er det viktigste at vi har fått en nydelig bebis, det er ingen tvil om det. Men det hadde vært koselig å kunne fortelle sønnen vår at "denne fikk jeg av pappa når du ble født".

tingeling

[tingeling]

Nei, mannen får bare gjennomgå i x antall krangler siden fordi han var så "dum" å ikke tenke på å kjøpe smykke til sin kone når han var opptatt med å balansere sine følelser rundt det å bli fra med krav fra familie, jobb og evt. større søsken. Er det rart mange forhold ryker rundt en barnefødsel sier jeg!

Og nei, jeg er ikke mann.

←

trådstarter her igjen...

det er lite sansynlig at samboeren min kommer til å få gjennomgå i "X antall krangler" siden jeg er en ganske lite kranglete person. Etter fem års forhold har jeg ennå ikke hevet stemmen til ha eller mistet besinnelsen i løpet av en diskusjon. Og "alle" uoverenstemmelser (det er ikke mange) vi har hatt har endt med at vi har funnet en løsning som passer for begge to. Jeg har dessuten til gode å dra frem gamle synder i nye krangler. (og det er ingen eldre søsken)

men ja, jeg er skuffet. ikke stolt av det, men helt klart skuffet.

i utgangspunktet følte jeg meg som en helt forferdelig person som i det hele tatt tenkte slik, men så slo det meg (som nevnt tidligere) at de fleste jo ville bli skuffet hvis samboeren ikke kom med noen form for gave til bursdag eller jul. Og mange blir skuffet hvis mannen glemmer bryllupsdagen. Så hvorfor kan ikke jeg bli skuffet nå?

tingeling

[Gjest baby-E]

når brødrene mine ble født, husker jeg at pappa hadde med blomster til stemoren min.

Trodde det var vanlig med en liten oppmerksomhet jeg. Man har da tross alt gjort en veldig tøff jobb

[Gjest Gjest]

Hei

Trådstarter her.

Litt av en debatt dette ble

For å oppklare litt: i vår omangskrets er dette vanlig, alle jeg kjenner som har fått barn har også fått et smykke av mannen sin i den forbindelse. Og samboeren min vet dette, han spurte meg til og med (i sommer) hva jeg ønsket meg. Så det at jeg hadde forventninger om å få en gave er ikke helt ubegrunnet.

Til dere som nevnte at da bør også pappan få en gave, så har jeg ikke hørt om noen som har gjort det slik  - unntatt meg selv. Jeg ga ham en klokke for "43 timers fantastisk innsats". (han var den eneste som tok vare på meg, føltes det som, i det kaoset som etterhvert oppsto på fødestuen)

Jeg prøver så godt jeg kan å glemme dette og sier til meg selv at det ikke er viktig. Grunnen til at jeg ikke vil snakke med ham om det er at jeg jo håpet at han selv, på eget initiativ skulle komme med en gave, ikke fordi jeg ber om det. Det ville føles helt feil.

←

Jeg var i akkurat samme situasjon som deg (forventninger fordi det er vanlig i omgangskretsen osv men ingen gave til meg) og kjenner meg godt igjen! Dessuten pleier mannen å gi meg smykker ved andre anledninger, så det er ingen fjern tanke for ham sånn sett.

Spesielt lite gøy er det når andre spør hva man har fått og man egentlig ikke er helt glad for å svare at "nei, det er visst ingen tradisjon hos oss"

Før fødselen hadde jeg planlagt å gi en gave til pappaen som takk for omtanke i de siste 40 ukene, og når han fikk den omlag en uke etter fødselen så tenkte jeg at NÅ kommer han på hva han har glemt også Men neida... pappaen syntes nok at gaven var velfortjent, takket pent og dett var dett

Nå har det gått tre år siden fødselen, så jeg har vel sånn halvveis glemt hele greia - men jeg vet at jeg kommer til å dryppe et hint eller tre hvis det blir en neste gang, for det var faktisk veldig trist i en hormonell barseltilværelse

Vi får glede oss over at mennene er fantastiske på andre områder