De som er rundt meg viser sine sorger..

[AnonymBruker]

Mens jeg... virker likegyldig og ikke sørgende.. hva feiler det meg? Jeg kjenner i brøstet at det fysisk gjør vondt og kjenner at jeg bare har lyst til å gråte og få det ut.... meeen, jeg klarer ikke. Det virker som om jeg venter på et eller annet som skal gjøre at det skal trigge meg til å få ut mine følelser...

Begravelsen er snart og jrg har valgt ut salmer/sanger som på en måte jeg vet vil utløse min sorg.. dog er jeg redd for at jeg gjør dette kun for personlig egenvinning, og ikke vedkommendes ønske.. som igjen gjør at jrg tenker at " er jrg en normal person?" Må jeg virkelig ha sørglige sanger for å få meg til å sørge? Alt det jeg gjør nå opp mot begravelsen, virker så falskt.  

Jeg føler bare at jeg er en person som gjør dette på min bekostning.... og det er helt feil!

Hva f*n er galt med meg?? 

 

Anonymkode: bb5c2...b5f

[AnonymBruker]

Jeg begravde min mann for 2 dager siden og jeg har de siste 9 dagene etter at han døde, gått rundt som en zombie på autopilot.

Har omtrent ikke grått, heller ikke i bisettelsen selv om jeg hørte at folk rundt meg gråt, mens jeg satt bare og så ut i luften og lurte på hvor jeg var hen.

Nå kjenner jeg på en enorm og jævlig tomhet og det er akkurat som jeg har mistet et eller annet jeg ikke vet om, og jeg venter på at mannen min skal ringe meg, sende tekstmelding eller låse seg inn når som helst.

Jeg forstår ikke at han er borte og hele tilværelsen min er surrealistisk.

Jeg får nok en smell om en stund💔

Anonymkode: da687...a6f

[AnonymBruker]

Ts, det er så enkelt at sorg er individuelt.

På meg virker det som om du er den som tar tak i ting, som ordner opp for de andre, som tar beslutninger de andre ikke greier eller vil ta. Om det stemmer så er du nok også typen som greier å ta deg sammen for å gjøre det du vet må gjøres når andre ikke greier det eller ikke ønsker å gjøre det. Da er det heller ikke så rart om du i selve begravelsen, når din "jobb" er over, endelig tillater deg selv å reagere på sorgen selv.

Og til deg som begravde mannen din for to dager siden - det er like normalt å reagere med et sjokk som blir lammende. Akkurat det tror jeg er en del av benektelsen, man stritter mot å ta innover seg og akseptere at ting nå er som de er.

Jeg håper dere begge har noen å prate med om sorgen deres. Jeg mistet en person som hadde vært utrolig viktig i hele mitt liv, mitt ene trygge anker i oppveksten. Der lot jeg sorgen få påvirke meg altfor lenge (år), fordi jeg ikke tok ansvar for egen sorg, ikke snakket med noen om det. I ettertid skulle jeg ønske jeg hadde oppsøkt hjelp. Men den gangen var det for vondt, jeg fryktet å innrømme at personen var død, jeg visste ikke om jeg taklet å innrømme det, og jeg syntes det var pinlig å skulle snakke om noe så personlig og sterkt med andre. Så mitt råd er - ikke gå og holde på alt inni dere, snakk med noen om det dere har opplevd. Ikke vær alene med sorgen ❤️

Klem til dere begte to ❤️

Anonymkode: 48e2d...753