Tanker om å flytte til et helt annet land helt annerledes fra Norge med barna...

[AnonymBruker]

Hei. Er det noen her som noen ganger tenker på å flytte til utlandet med barna? Bo helt annerledes enn idag? Da tenker jeg ikke på land som er lik Norge i kultur, men noe som er helt annerledes. Feks i en landsby i et land med en annen standard? Hvor det også er en helt annen kultur enn her? 

Noen ganger drømmer jeg meg bort fra a4 livet, vi har ikke vært så heldige i form av det materielle, og jeg er heller ikke særlig lykkelig. Jeg har vært i forskjellige land over lengre tid, og jeg savner det så utrolig. Det har vært uaktuelt å bo der med barn fordi jeg ikke vet hvordan systemet fungerer ift det med skoler og om jeg har jobbmuligheter der nå som jeg er alene, men skal ærlig innrømme at jeg hadde vurdert å flytte til feks India, Tyrkia, Libanon (ikke nå selvsagt), Marokko og lignende dersom vi hadde hatt sikker inntekt og en mann. Jeg kan jo språkene i samtlige land så det hjelper jo på.. 

Jeg savner været, maten, folka, omgivelsene, avslappetheten, luktene, kulturen og det at det meste er helt ok, at det er ok å bo trangt (å bo trangt noen stedet er noe annet enn å jo trangt et sted hvor de fleste eier stor enebolig feks). 

Jeg er takknemlig for at ting er trygt og lettvint på en måte her, og systemet fungerer fint og barna har det jo bra, så vil jo ikke spolere det, med mindre det kommer en rik sheikh og lover oss noe bedre, men skal innrømme nå som kulda setter inn og jeg må ut å skrape bilen kl seks på morgenen i morgen, så kjenner jeg at jeg er litt lei allerede.. 

Så.. Noen tanker? Erfaringer? 

Anonymkode: 7a949...b82

[AnonymBruker]

Gjør det! Norge er et kaldt land både fysisk og psykisk.

Der foreldre ikke lenger oppdrar barna sine, lar de få mobiltelefon og SoMe i altfor ung alder så de blir helt ødelagt psykisk.

Folk bryr seg ikke om hverandre ogø hjelper ikke hverandre. Alt handler om penger og status.

Eldre blir stuet vekk på gamlehjem der de ikke får ordentlig omsorg.

Vi er ikke lykkelig på tross av at vi lever i "verdens beste land". Håpløst. 

Anonymkode: 5fe69...780

[Hareena]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg kan jo språkene i samtlige land så det hjelper jo på

Imponerende!

[AnonymBruker]

Så lenge du har en plan på hvordan du skal forsørge deg selv og barna får den utdannelsen de trenger, så er jeg ikke noe problem i det. Det er nok greiest å gjøre dette mens barna fortsatt er små. Det er litt vanskeligere å rive tenåringer opp fra deres etablerte miljø. 

Anonymkode: 723d5...3ef

[AnonymBruker]

Mange vestlige land er hyperinduvidualistiske. Det vil si at det er sterkt fokus på at alle skal være selvstendig, bo alene, det er veldig viktig at alle skal oppfylle alle egne perosnlige ønsker og leve livet til maksimum av perosnlig glede osv.

Det finnes også noe som heter kollektivisme. Her er fokuset mer på menneskene rundt deg, familie. Det er vanlig å bo hjemme til du skal gifte sammen med din ektefelle. Å bo sammen blir ikke sett på som å henge i skjørtekantene til mor slik som det raskt kan være i Norge. Fokuset er også mer på ro og fred, enn glede. Det er ikke så viktig å skulel oppfylle alle egne personlige ønsker og drømmer, det er mer prioritet å ta vare på og ta ansvar for de rundt deg

Begge deler har ulemper og fordeler. For noen kan familien føles som en trangstøye man ikke kommer bort fra. Men på den andre siden kan man føle seg ensom og ikke sett i et induvidualistisk samfunn

Jeg personlig tror de som er mer i kollektivistiske samfunn er mindre ensomme, mindre psykisk psyke. Jeg tror induvidualismen er litt for ekstrem i Norge, og det gjør oss ensomme og triste. Jeg ville ikke likt å være avhengig av egen familie, men jeg tror ikke løsningen er det kjøret vi har i Norge heller, der hver mann skal snekre sin egen suksess og der man har så svekkede evenr til sosialisering at man ikke tåler at noen ringer på døra med mindre de ringte og sa fra for 5 dager siden

Jeg tror nok absolutt et samnne der lokalsamfunn og familie er litt tettere knyttet sammen enn det som er vanlig i Norge kan være positivt. Samtidig kan det være at enkelte sosiale normer og oppfatninger kan være slitsomme. Kanskje føles dømmende for noen som har vokst opp i Norge. Jeg ville lest på reddit om det landet du vurderer, se om andre skriver om at de har flyttet dit og se hva de skriver om opplevelseb osv

Anonymkode: 7e30f...ef6

[AnonymBruker]

Ja, jeg kunne lett vurdert å flytte med barna  til et annet land - jeg er ikke født i Norge selv. Men jeg ville aldri vurdert å flyttet til et ikke-demokratisk land, så pass har jeg lært av mitt opphav. Så da utgår nesten alle du lister opp, TS, bortsett fra India.

https://www.fn.no/Statistikk/demokratiindeksen  

Anonymkode: 13d35...1f2

[AnonymBruker]

Vi har gjort det, i regi av jobben da. Og bare for en avgrenset periode på noen få år. Det er en helt annen verden, på alle mulige måter. Jeg har ikke sjans til å lære meg språket her, men engelsk funker heldigvis bra nok. Det er flere religioner her, så det er litt vanskelig å finne seg til rette her, for det er ganske forskjellige normer blant de ulike religionene, og jeg vet ikke hvem som hører til hvilken uten å spørre, og det anses som frekt å gjøre. Det politiske bildet her er til å få hakeslepp av, selv om det liksom et et demokrati...

Barna (under 5 år) har begynt på internasjonal skole, takket være arbeidsgivers status i landet. Skolen er helt topp! Og vi fikk hjelp av arbeidsgiver til å finne bolig. Boligen er også helt topp. 

Jeg bytter på å angre og ikke angre. Jeg har hjemlengsel. Barna har det fint. Vi har vært her ca et halvt år nå. 

Vi lever litt i vår egen boble. Selv om vi i Norge er helt alminnelige folk med helt alminnelig inntekt, er vi som milliardærer å regne her. Så vi kan liksom ikke bare dra hvor vi vil når vi vil. 

Jeg savner å kunne gå ut og gå meg en tur eller sette meg på en buss og dra på café en lørdag. Og jeg savner naturen hjemme. 

Men det er jo en erfaring dette her. Og det går seg nok til. 

Jeg er glad for rammene vi hadde rundt oss da vi dro. Uten dem hadde jeg aldri gjort det. Så mitt råd til deg er å få på plass så mange rammer du kan, så du har noe å lene deg på i starten. 

Lykke til! 

Anonymkode: 86b6f...e08

[AnonymBruker]

Og hva med skolegangen til ungene dine? Har du tenkt på det?

Anonymkode: fe8fa...e10

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å høre med julie valsø

Anonymkode: f6309...59f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

India, Tyrkia, Libanon (ikke nå selvsagt), Marokko

Topp fire for voldtekt og drap på kvinner 😍

 

Alle landene er i tillegg utrolig skitne og ekle. Mangler bare Egypt for å gjøre lista komplett. Mange ville synes Somalia er et useriøst forslag, men i dette utvalget fremstår det som et likeverdig alternativ 🤣

 

Anonymkode: 2da05...156

[AnonymBruker]

bare husk at der vil du høre enda mindre til enn i Norge 

Anonymkode: c7323...7d7

[AnonymBruker]

Hahahaha, er du seriøs? Vil du barna dine så vondt? 

Anonymkode: fd478...19d

[AnonymBruker]

Jeg kunne gjerne tenkt meg å bo i et annet land. Men ikke til et land med tvilsomme forhold til menneskerettigheter.

Man trenger ikke flytte lenger enn til Danmark for å finne folk som har et mye mer avslappet forhold til tilværelsen enn her i Norge.

Anonymkode: 23d32...b61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Og hva med skolegangen til ungene dine? Har du tenkt på det?

Anonymkode: fe8fa...e10

Nei. Det har jeg selvsagt ikke giddet å ofre en tanke 🙄

Anonymkode: 7a949...b82

[AnonymBruker]

Har du bare sønner kan du kjøre på.

Jeg ville ikke flyttet til noen av de nevnte landene med døtre.

Anonymkode: 8f7bb...48f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vi har gjort det, i regi av jobben da. Og bare for en avgrenset periode på noen få år. Det er en helt annen verden, på alle mulige måter. Jeg har ikke sjans til å lære meg språket her, men engelsk funker heldigvis bra nok. Det er flere religioner her, så det er litt vanskelig å finne seg til rette her, for det er ganske forskjellige normer blant de ulike religionene, og jeg vet ikke hvem som hører til hvilken uten å spørre, og det anses som frekt å gjøre. Det politiske bildet her er til å få hakeslepp av, selv om det liksom et et demokrati...

Barna (under 5 år) har begynt på internasjonal skole, takket være arbeidsgivers status i landet. Skolen er helt topp! Og vi fikk hjelp av arbeidsgiver til å finne bolig. Boligen er også helt topp. 

Jeg bytter på å angre og ikke angre. Jeg har hjemlengsel. Barna har det fint. Vi har vært her ca et halvt år nå. 

Vi lever litt i vår egen boble. Selv om vi i Norge er helt alminnelige folk med helt alminnelig inntekt, er vi som milliardærer å regne her. Så vi kan liksom ikke bare dra hvor vi vil når vi vil. 

Jeg savner å kunne gå ut og gå meg en tur eller sette meg på en buss og dra på café en lørdag. Og jeg savner naturen hjemme. 

Men det er jo en erfaring dette her. Og det går seg nok til. 

Jeg er glad for rammene vi hadde rundt oss da vi dro. Uten dem hadde jeg aldri gjort det. Så mitt råd til deg er å få på plass så mange rammer du kan, så du har noe å lene deg på i starten. 

Lykke til! 

Anonymkode: 86b6f...e08

Takk for at du deler 😊 så spennende. Har hørt mange har feks dratt til saudi Arabia eller emiratene i sammenheng med jobb og de storkoser seg =) selvsagt et det jo mye som et annerledes. Jeg har selv bodd en periode i Syria, og etterhvert som jeg ble kjent, så kunne jeg gjøre omtrent de tingene som her hjemme, med en vri. Jeg er selv café menneske, så da fant jeg kafeer og det var helt flott =) 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ja, jeg kunne lett vurdert å flytte med barna  til et annet land - jeg er ikke født i Norge selv. Men jeg ville aldri vurdert å flyttet til et ikke-demokratisk land, så pass har jeg lært av mitt opphav. Så da utgår nesten alle du lister opp, TS, bortsett fra India.

https://www.fn.no/Statistikk/demokratiindeksen  

Anonymkode: 13d35...1f2

Har selv bodd i et par Ikke demokratiske land , men da var jeg yngre og forstod nok ikke helt forskjellen i praksis. Jeg hadde ikke behov for ytringsfrihet feks.. 

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Gjør det! Norge er et kaldt land både fysisk og psykisk.

Der foreldre ikke lenger oppdrar barna sine, lar de få mobiltelefon og SoMe i altfor ung alder så de blir helt ødelagt psykisk.

Folk bryr seg ikke om hverandre ogø hjelper ikke hverandre. Alt handler om penger og status.

Eldre blir stuet vekk på gamlehjem der de ikke får ordentlig omsorg.

Vi er ikke lykkelig på tross av at vi lever i "verdens beste land". Håpløst. 

Anonymkode: 5fe69...780

Veldig godt poeng og jeg er helt enig med deg. 

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Så lenge du har en plan på hvordan du skal forsørge deg selv og barna får den utdannelsen de trenger, så er jeg ikke noe problem i det. Det er nok greiest å gjøre dette mens barna fortsatt er små. Det er litt vanskeligere å rive tenåringer opp fra deres etablerte miljø. 

Anonymkode: 723d5...3ef

Det er nettopp det. Det er jo ganske prekært, så det må på plass. Noe det foreløpig ikke er. Jeg tar en utdanning nå som egentlig kan brukes over hele verden til en alminnelig lønn. Sammen med utdanningen jeg har fra før, så vil det bli større sjanser for å få jobb der og

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Mange vestlige land er hyperinduvidualistiske. Det vil si at det er sterkt fokus på at alle skal være selvstendig, bo alene, det er veldig viktig at alle skal oppfylle alle egne perosnlige ønsker og leve livet til maksimum av perosnlig glede osv.

Det finnes også noe som heter kollektivisme. Her er fokuset mer på menneskene rundt deg, familie. Det er vanlig å bo hjemme til du skal gifte sammen med din ektefelle. Å bo sammen blir ikke sett på som å henge i skjørtekantene til mor slik som det raskt kan være i Norge. Fokuset er også mer på ro og fred, enn glede. Det er ikke så viktig å skulel oppfylle alle egne personlige ønsker og drømmer, det er mer prioritet å ta vare på og ta ansvar for de rundt deg

Begge deler har ulemper og fordeler. For noen kan familien føles som en trangstøye man ikke kommer bort fra. Men på den andre siden kan man føle seg ensom og ikke sett i et induvidualistisk samfunn

Jeg personlig tror de som er mer i kollektivistiske samfunn er mindre ensomme, mindre psykisk psyke. Jeg tror induvidualismen er litt for ekstrem i Norge, og det gjør oss ensomme og triste. Jeg ville ikke likt å være avhengig av egen familie, men jeg tror ikke løsningen er det kjøret vi har i Norge heller, der hver mann skal snekre sin egen suksess og der man har så svekkede evenr til sosialisering at man ikke tåler at noen ringer på døra med mindre de ringte og sa fra for 5 dager siden

Jeg tror nok absolutt et samnne der lokalsamfunn og familie er litt tettere knyttet sammen enn det som er vanlig i Norge kan være positivt. Samtidig kan det være at enkelte sosiale normer og oppfatninger kan være slitsomme. Kanskje føles dømmende for noen som har vokst opp i Norge. Jeg ville lest på reddit om det landet du vurderer, se om andre skriver om at de har flyttet dit og se hva de skriver om opplevelseb osv

Anonymkode: 7e30f...ef6

Interessant lesning. Pappaen til barna er fra en kultur hvor det er vanlig å bo hjemme hos foreldre til man gifter seg og gjerne lenger. Familie står sterkt, og det er noe jeg setter så pris på i hans familie. Det er noe ekstra fint. 

Takk for fin lesing 😊❤️

Anonymkode: 7a949...b82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Mange vestlige land er hyperinduvidualistiske. Det vil si at det er sterkt fokus på at alle skal være selvstendig, bo alene, det er veldig viktig at alle skal oppfylle alle egne perosnlige ønsker og leve livet til maksimum av perosnlig glede osv.

Det finnes også noe som heter kollektivisme. Her er fokuset mer på menneskene rundt deg, familie. Det er vanlig å bo hjemme til du skal gifte sammen med din ektefelle. Å bo sammen blir ikke sett på som å henge i skjørtekantene til mor slik som det raskt kan være i Norge. Fokuset er også mer på ro og fred, enn glede. Det er ikke så viktig å skulel oppfylle alle egne personlige ønsker og drømmer, det er mer prioritet å ta vare på og ta ansvar for de rundt deg

Begge deler har ulemper og fordeler. For noen kan familien føles som en trangstøye man ikke kommer bort fra. Men på den andre siden kan man føle seg ensom og ikke sett i et induvidualistisk samfunn

Jeg personlig tror de som er mer i kollektivistiske samfunn er mindre ensomme, mindre psykisk psyke. Jeg tror induvidualismen er litt for ekstrem i Norge, og det gjør oss ensomme og triste. Jeg ville ikke likt å være avhengig av egen familie, men jeg tror ikke løsningen er det kjøret vi har i Norge heller, der hver mann skal snekre sin egen suksess og der man har så svekkede evenr til sosialisering at man ikke tåler at noen ringer på døra med mindre de ringte og sa fra for 5 dager siden

Jeg tror nok absolutt et samnne der lokalsamfunn og familie er litt tettere knyttet sammen enn det som er vanlig i Norge kan være positivt. Samtidig kan det være at enkelte sosiale normer og oppfatninger kan være slitsomme. Kanskje føles dømmende for noen som har vokst opp i Norge. Jeg ville lest på reddit om det landet du vurderer, se om andre skriver om at de har flyttet dit og se hva de skriver om opplevelseb osv

Anonymkode: 7e30f...ef6

Dette er helt feil forståelse av kollektivsme og individualisme.

Det er så mye å ta tak i at jeg ikke gidder engang.

Anonymkode: a2381...0d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Har du bare sønner kan du kjøre på.

Jeg ville ikke flyttet til noen av de nevnte landene med døtre.

Anonymkode: 8f7bb...48f

Tenker det er fare for voldtekter over alt. Her i Norge feks har jeg hørt fra foreldre til eldre barn i tenårene ikke kan nekte barna å dra på fester eller sammenkomster med alkohol og motsatt kjønn, selvom det skjer voldtekt og diverse der og. Det er en ekstrem drikkekultur, og veldig mye fokus på sex generelt. Det er også lett tilgjengelig med narkotika. Verken heldig for jenter eller gutter. 

Sier slett ikke at de andre landa er så uskyldig heller alle har sitt. Men det er en del mer positive ting jeg finner med andre land som ikke finnes her i Norge og vs.. 

Anonymkode: 7a949...b82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tenker det er fare for voldtekter over alt. Her i Norge feks har jeg hørt fra foreldre til eldre barn i tenårene ikke kan nekte barna å dra på fester eller sammenkomster med alkohol og motsatt kjønn, selvom det skjer voldtekt og diverse der og. Det er en ekstrem drikkekultur, og veldig mye fokus på sex generelt. Det er også lett tilgjengelig med narkotika. Verken heldig for jenter eller gutter. 

Sier slett ikke at de andre landa er så uskyldig heller alle har sitt. Men det er en del mer positive ting jeg finner med andre land som ikke finnes her i Norge og vs.. 

Anonymkode: 7a949...b82

Voldtekt er ikke problemet.

Det er forskjell på å være gutt eller jente i Afghanistan feks. Og det er ikke faren for voldtekt det er snakk om. Hvordan gutter og jenter blir sett på og behandlet i disse landene avgjør hva slags oppvekst barna får hva slags kultur de internaliserer. Og det er ikke fordelaktig for jenter. Særlig jenter som har en fot i en annen kultur i tillegg.

Anonymkode: 8f7bb...48f

[barleymill]

Sveits kanskje 😎