Han bruker aldri tid med meg eller barna

[AnonymBruker]

Jeg får jo ikke gjort noe med det, men syns det er synd for ungenes del.. Han prioriterer aldri tid med meg eller barna. Jeg har snakket med han om det mange ganger. Denne måneden har han vært hjemme 7 kvelder. Ingen lørdager med barna. Ikke gjort noe med dem på eget initiativ. Må sies at mye av grunnen til at han er borte på kveld er jobb, men da tenker jeg at han bør bruke noe av tiden har har ellers på barna. Men da planlegger han egne ting. 

Det er ikke grunnløst at jeg tar det opp IGJEN? 

Helt innafor å bruke litt tid på seg selv også, men det bør jo være en balanse her. Skal jeg noe en kveld må jeg ordne barnevakt. Jeg er alltid sammen med barna og finner på ting med de. De husker lekeplasser, skogsturer, museumer, spillkvelder, matlaging, snekkerprosjekter, ettermiddager med bygging, lesestund, dansing, brytekamper.. Vet ikke om de husker å ha funnet på noe med faren sin i det hele tatt annet enn ferie. 
 

Er dette vanlig hos andre? Hva bør man kunne forvente?

Anonymkode: adf64...aaa

[AnonymBruker]

Veldig synd. Dere er jo ikke en familie i hverdagen. Hvordan er dere som par? 

Anonymkode: 58038...2a5

[AnonymBruker]

Vil du helst han skal ha andre arbeidstider? Hvordan får du jobbet eller holdt deg i form selv hvis han knapt er hjemme?

Jeg hadde rett og slett sagt at x og y er mine dager til å trene ol, så med mindre han befant seg på jobb hadde han å innfinne seg med å ta vare på SINE EGNE BARN. 

Anonymkode: 8d8ef...215

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Det er ikke grunnløst at jeg tar det opp IGJEN? 

Det spørs hva du mener med grunnløst. Du har selvfølgelig en god grunn til å ønske at han bruker tid med sine egne barn. Men har det noen hensikt når du har tatt det opp mange ganger før? Han har jo åpenbart ikke lyst til å bruke tid på dere. Hadde han hatt lyst så hadde han prioritert dere.

 

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Er dette vanlig hos andre?

Nei, jeg kjenner ingen som oppfører seg sånn. Muligens i en kort periode når noe helt ekstremt har foregått.

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Hva bør man kunne forvente?

Man bør kunne forvente at folk som er så voksne at de har flere barn er interessert i å bli kjent med barna sine. Man bør også forvente at voksne mennesker har såpass god vurderingsevne at man vet at dette ikke er normalt. Og så kan man forvente at folk som ikke interesserer seg for barna sine eller partneren ikke kommer til å endre seg.

[AnonymBruker]

Kjenner to menn som er slik. Aldri hjemme med barna. Ene prioriterer kompiser og fotball hver helg foran familien. Så lenge fruene godtar det så vil de jo fortsette med det. At de gidder, er noe jeg ikke for står, men dem om det. 

Den andre har ekstra arbeid annenhver helg. Men ser jo at de helgene han har fri .. er han med på kurs eller samlinger gjennom organisasjoner han er med i. Så der og er det fruen som drar lasset med hus og hjem og barn. 

Men ja..de ønsker jo å leve slik når en ikke gjør noe med det. 

Kjenner jeg er glad jeg er single når jeg ser sånt. 

Anonymkode: 126c2...a3b

[Andro]

Hadde aldri fått barn med noen som ikke så på det som en selvfølge å prioritere barna sine.
Det var nøye gjennomsnakka før jeg ble gravid, for å si det slik.

[AnonymBruker]

Ikke sånn det skal være når man har barn. Da SKAL barna være første prioritering. 

Jobbet i en barnehage hvor en far blr sur når de ringte han for å si at ungene hans var syk og måtte bli hentet. 

Anonymkode: d657a...6d5

[AnonymBruker]

Hvorfor blir du i forholdet med en som liker verken deg eller barna? 

Du har tatt opp temaet før. (Men det skal jo da egentlig ikke engang være nødvendig! ) Han har valgt å fortsette i det samme sporet. 

Hva er hans bidrag til familien as? 

Anonymkode: 34080...9c1

[AnonymBruker]

Rødt flagg!

Anonymkode: 6b942...7b6

[AnonymBruker]

47 minutter siden, Andro said:

Hadde aldri fått barn med noen som ikke så på det som en selvfølge å prioritere barna sine.
Det var nøye gjennomsnakka før jeg ble gravid, for å si det slik.

Dette kan vel teoretisk sett ha vært snakket om hundrevis av ganger, men om man står for det man har sagt vises ikke før barnet har kommet til verden uansett. Tviler vel på at mannen til op har gitt utrykk for at han ikke ønsket å prioritere tid med barna sine, hvis de fikk barn. Synes det er dårlig å legge det over på henne at «dette kunne du løst ved å ha pratet med mannen din om det før du fikk barn med han». Så fint for deg at mannen din mente det han sa, men så var det dessverre ikke slik for op, og det føles nok helt jævlig.

Anonymkode: 70051...c38

[AnonymBruker]

Du har tatt opp temaet flere ganger, så det her egentlig ingen hensikt å ta det opp igjen på samme måte som før. Han har vist deg overtydelig at han ikke ønsker å endre noe, eller ikke har motivasjon nok til å endre noe. Og du har vist ham at du godtar det, selv om du ikke liker det (fordi det ikke får noen konsekvenser når han velger bort familien).

Jeg sagt til ham at slik det er nå så er dere i realiteten ikke en familie, han bor på hotell hos deg, du og ungene er familie. Ungene lærer at de ikke er verdt nok til å bli prioritert av sin egen far, og at dette er noe du ikke lenger vil støtte. Derfor gir du ham nå én siste sjanse hvis han ønsker å beholde familien sin - og det er at dere går i parterapi så fort som mulig i ett siste forsøk på å redde forholdet. Enten så blir ham med i parterapi, eller så må du ta et valg - gå fra ham slik at egne barn slipper å alltid bli prioritert bort av far (for det gjør noe med barns selvbilde og følelse av verdi), eller du godtar at dette er slik han er, med de følgene det har både for forholdet, for ungene og for deg. Velger du det siste tenker jeg at da må du nesten bare akseptere at han er som han er, og at det da heller ikke har noen hensikt å ta det opp med ham flere ganger.

Jeg hadde vært villig til å jobbe for å redde forholdet og familien, gå i parterapi, ta de tøffe samtalene, kjenne på de vanskelige følelsene - alt for å redde familien. MEN, skal man gjøre det, da må BEGGE TO være innstilt på å jobbe mot samme mål, være villige til å gjøre den jobben som må til. Det betyr også at han må begynne å ta mer ansvar med familien, barn, hus og hjem - og at du da også må lære å gi mer slipp og overlate ting til ham. Det betyr at dere må finne en balanse med hans jobbing og hva som er best for familien. Jobber han så mye og/eller kveld fordi han må, pga. økonomien - eller kan han skaffe seg en annen jobb som vil være bedre for familien? Er dere villige til å gå litt ned i levestandard hvis det at han bytter jobb eller jobber mindre betyr at dere redder familien og får det godt sammen igjen? Er dere villige til å jobbe for å bli kjærester, lære å kommunisere bedre, lære å prioritere hverandre?

Men... om han ikke er villig til dette, ikke villig til å forplikte seg til å gå i og følge opp parterapi, da tror jeg ikke jeg hadde greid å være i forholdet. Jeg hadde gått om han ikke også hadde vist både vilje og evne til å skape positiv og varig endring.

 

Anonymkode: f88b7...cc8

[Andro]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Dette kan vel teoretisk sett ha vært snakket om hundrevis av ganger, men om man står for det man har sagt vises ikke før barnet har kommet til verden uansett. Tviler vel på at mannen til op har gitt utrykk for at han ikke ønsket å prioritere tid med barna sine, hvis de fikk barn. Synes det er dårlig å legge det over på henne at «dette kunne du løst ved å ha pratet med mannen din om det før du fikk barn med han». Så fint for deg at mannen din mente det han sa, men så var det dessverre ikke slik for op, og det føles nok helt jævlig.

Anonymkode: 70051...c38

Sant nok. Da vet han også at han må flytte når han ikke er den han gir seg ut for å være. Falske folk bor ikke her.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det likt som deg i alle år og fikk til slutt nok og det er den beste avgjørelsen jeg har tatt! Han jobbet flere uker borte og stort sett hele tiden når han var hjemme også.

Anonymkode: da2c1...b4c