For avhengig av kjæresten - er vi ikke kompatible?

[AnonymBruker]

Jeg har vært singel i veldig mange år, etter å ha brutt ut av et voldelig forhold og trodd at jeg aldri skulle møte en mann igjen. Jeg er generelt godt fornøyd med livet mitt, men som 100 % alenemor i full jobb så begrenser det seg veldig hvor mye fritid jeg har. På kvelden etter at barnet har lagt sitter jeg stort sett og jobber på hjemmekontor, og er generelt ikke så mye sosial. Jeg har noen gode venninner, men de er i samme livssituasjon som meg, og vi snakker derfor mest sammen på chat/telefon.
 

Så møtte jeg for noen måneder siden en mann som tok meg med storm. Vi er på samme alder, men har vidt forskjellig livsstil da han er barnløs, freelancer med ørten baller i luften til enhver tid og har et stort sosialt nettverk. Han var helt nysingel da vi møttes, men vi forelsket oss raskt og ble et par. Han er veldig oppmerksom og kjærlig når vi er sammen, og sier at han aldri har opplevd slike følelser før.

Jeg merker at jeg har blitt mer usikker etter at jeg ble så dårlig behandlet i mitt forrige forhold, og jeg klarer ikke helt å tro på at han liker meg like godt som jeg liker han. Hadde det vært opp til meg så hadde vi møttes hver dag, men han har alltid mye på tapetet, og vi møtes derfor så ofte han rekker. Det er typisk 2-3 ganger i uken, og han er da hos meg på kvelden og overnatter til neste dag. Når vi er sammen er alt helt fantastisk, og jeg føler at jeg endelig får til å puste igjen. Tilsvarende ille er det når han må dra, og det gjør fysisk vondt å si hade til han, særlig de gangene jeg ikke vet helt sikkert når han kommer tilbake.

Han har en hobby/bigesjeft som betyr mye for han, og når han ikke jobber eller er med meg, så er det den han driver med. Jeg vil på ingen måte tvinge han til å gi opp en så viktig del av livet sitt, men samtidig føler jeg meg lite viktig når han prioriterer det over tid med meg. Det er flaut å si det, men jeg føler at han umulig kan være like forelsket som meg når han ikke slipper alt han har i hendene og løper til meg hver gang han har litt tid til overs. For meg er jo han det eneste jeg bryr meg om utover barn og jobb, om når det ikke er gjensidig så føler jeg meg nedprioritert. 

Jeg vet at jeg nok har fått et litt usunt tilknytningsmønster, for jeg føler virkelig at jeg ikke kan leve uten denne mannen og hadde gladelig forpliktet meg til han for resten av livet etter denne korte tiden. Uansett hvor mye bekreftelse han gir meg mens vi er sammen, så er det ikke nok. Når vi ikke er sammen så bruker jeg all min ledige tid til å forberede og ordne ting til vi møtes igjen, mens han virker å være helt fornøyd med å bare stikke innom når han får tid. De dagene vi ikke er sammen hører jeg stort sett ikke noe fra han, og jeg vet jo at det er fordi han er hyperfokusert på det han driver med, men jeg kan ikke unngå å bli lei meg av å være «glemt».

Er dette i det hele tatt liv laga, når jeg jo er mye mer klengete og avhengig enn han? Hittil vet han ikke om hva jeg føler om dette, for jeg er redd for å skremme han bort om han skjønner hvor intens jeg er. Eller kan det være at han faktisk ikke er like forelsket som meg, og at det er derfor det koster han så lite å være fra meg? Dette er så vondt og vanskelig for meg, at jeg nesten vurderer å gjøre det slutt bare for å slippe å føle på denne usikkerheten hele tiden. Men jeg har jo lyst til å lære meg å leve i et normalt parforhold også, om det i det hele tatt er mulig for meg?

Blir veldig takknemlig for råd og tanker.

 

 

Anonymkode: a5413...6d5

[AnonymBruker]

Her er det åpenbart du som har et problem. 
Han gjør sikkert feil han og, men hovedproblemet er deg. 
Det er derfor deg selv du må jobbe med. 
Bare det å bli klar over dette er jo første skritt. 
kanskje du kan søke hjelp hos en coach eller psykolog? 
Å gjøre det slutt løser ikke årsaken til problemet. 
Det blir som å plukke en løvetann. Blomsten blir borte, men roten er der og vokser videre. 

Anonymkode: 3be6f...663

[lillevill]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Er dette i det hele tatt liv laga, når jeg jo er mye mer klengete og avhengig enn han? Hittil vet han ikke om hva jeg føler om dette, for jeg er redd for å skremme han bort om han skjønner hvor intens jeg er. Eller kan det være at han faktisk ikke er like forelsket som meg, og at det er derfor det koster han så lite å være fra meg? Dette er så vondt og vanskelig for meg, at jeg nesten vurderer å gjøre det slutt bare for å slippe å føle på denne usikkerheten hele tiden. Men jeg har jo lyst til å lære meg å leve i et normalt parforhold også, om det i det hele tatt er mulig for meg?

Blir veldig takknemlig for råd og tanker.

 

Oj ja. Hmm. Det er jo nødvendig for alle voksne mennesker å greie å ha det bra alene. Hva mener han om følelsene du får når han er alene da? Ute med gutta? Trener? Husk at et menneske trenger et godt liv, vi må hvile, være aktive, jobbe Og samtidig ha en livspartner. Dette er en av hovedreglene mellom meg og min frilanser kjæreste ihvertfall. 

[Boblee]

Det høres slitsomt ut å ha det slik, men jeg mener det kan jobbes med. 

Jeg ville lest meg opp på tilknytningsstiler. For meg høres det ut som du er anxious og han enten secure eller avoiddant. Å være bevisst på tilknytningsstil hjalp meg veldig mye i hvert fall. Da forstår man mer hvor tankene og følelsene kommer fra, og kan stå i de/jobbe med de, i stedet for bare reagere.

 

Jeg tror også at han kan være like glad i deg, selv om han ikke slipper alt han har i hendene. Du bruker jo selv ordet "avhengig", som ikke nødvendigvis er positivt. Man vil jo gjerne være to selvstendige individer som også er partnere og har gjensidig kjærlighet til hverandre. Men når det bikker til avhengig, så synes jeg det høres litt usunt ut igjen, og at man bør jobbe slik at man blir trygg i seg selv. 

Håper det var fortåelig og at du finner ut av dette

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har vært singel i veldig mange år, etter å ha brutt ut av et voldelig forhold og trodd at jeg aldri skulle møte en mann igjen. Jeg er generelt godt fornøyd med livet mitt, men som 100 % alenemor i full jobb så begrenser det seg veldig hvor mye fritid jeg har. På kvelden etter at barnet har lagt sitter jeg stort sett og jobber på hjemmekontor, og er generelt ikke så mye sosial. Jeg har noen gode venninner, men de er i samme livssituasjon som meg, og vi snakker derfor mest sammen på chat/telefon.

Så møtte jeg for noen måneder siden en mann som tok meg med storm. Vi er på samme alder, men har vidt forskjellig livsstil da han er barnløs, freelancer med ørten baller i luften til enhver tid og har et stort sosialt nettverk. Han var helt nysingel da vi møttes, men vi forelsket oss raskt og ble et par. Han er veldig oppmerksom og kjærlig når vi er sammen, og sier at han aldri har opplevd slike følelser før.

Jeg merker at jeg har blitt mer usikker etter at jeg ble så dårlig behandlet i mitt forrige forhold, og jeg klarer ikke helt å tro på at han liker meg like godt som jeg liker han. Hadde det vært opp til meg så hadde vi møttes hver dag, men han har alltid mye på tapetet, og vi møtes derfor så ofte han rekker. Det er typisk 2-3 ganger i uken, og han er da hos meg på kvelden og overnatter til neste dag. Når vi er sammen er alt helt fantastisk, og jeg føler at jeg endelig får til å puste igjen. Tilsvarende ille er det når han må dra, og det gjør fysisk vondt å si hade til han, særlig de gangene jeg ikke vet helt sikkert når han kommer tilbake.

Han har en hobby/bigesjeft som betyr mye for han, og når han ikke jobber eller er med meg, så er det den han driver med. Jeg vil på ingen måte tvinge han til å gi opp en så viktig del av livet sitt, men samtidig føler jeg meg lite viktig når han prioriterer det over tid med meg. Det er flaut å si det, men jeg føler at han umulig kan være like forelsket som meg når han ikke slipper alt han har i hendene og løper til meg hver gang han har litt tid til overs. For meg er jo han det eneste jeg bryr meg om utover barn og jobb, om når det ikke er gjensidig så føler jeg meg nedprioritert. 

Jeg vet at jeg nok har fått et litt usunt tilknytningsmønster, for jeg føler virkelig at jeg ikke kan leve uten denne mannen og hadde gladelig forpliktet meg til han for resten av livet etter denne korte tiden. Uansett hvor mye bekreftelse han gir meg mens vi er sammen, så er det ikke nok. Når vi ikke er sammen så bruker jeg all min ledige tid til å forberede og ordne ting til vi møtes igjen, mens han virker å være helt fornøyd med å bare stikke innom når han får tid. De dagene vi ikke er sammen hører jeg stort sett ikke noe fra han, og jeg vet jo at det er fordi han er hyperfokusert på det han driver med, men jeg kan ikke unngå å bli lei meg av å være «glemt».

Er dette i det hele tatt liv laga, når jeg jo er mye mer klengete og avhengig enn han? Hittil vet han ikke om hva jeg føler om dette, for jeg er redd for å skremme han bort om han skjønner hvor intens jeg er. Eller kan det være at han faktisk ikke er like forelsket som meg, og at det er derfor det koster han så lite å være fra meg? Dette er så vondt og vanskelig for meg, at jeg nesten vurderer å gjøre det slutt bare for å slippe å føle på denne usikkerheten hele tiden. Men jeg har jo lyst til å lære meg å leve i et normalt parforhold også, om det i det hele tatt er mulig for meg?

Blir veldig takknemlig for råd og tanker.

Anonymkode: a5413...6d5

Hvis han hadde vært som deg, så hadde han hatt et kjempeproblem og vært konstant utsultet på kontakt med deg. Du har jo ikke mye tid å gi ham.

At du sier du bruker all ledig tid på å forberede til ham har lite å si, du har jo ikke tid til sosial omgang med venninner en gang, du har lite tid generelt. At du skulle ønske å møtes hver dag har lite med virkelighet å gjøre. Jeg synes faktisk det er mye at dere ses inntil 3 dager i uka.

Anonymkode: c4d57...360

[AnonymBruker]

Kjenner til det å bli avhengig av kjæresten. Hun jeg hadde i "kort stund" ble jeg avhengig av. Eller lykkerusen kanskje.

Har kvelt henne, mast på henne, ikke respektert et nei, osv.  Fordi jeg ønsket altfor mye visstnok å tilbringe kvalitetstid med kjæresten. Og sikkert å få den lykkerusen igjen. Dessverre ble det bare deprimerende til slutt. 

Og imo så er Ikke engstelig ot sjalu det samme når kjæresten drar på fest eller byen. Imo så er det forbannet naturlig når man har vært sammen i så kort tid som vi var! Seff blir man jo redd for at kjæresten sin skal bli lagt an på av andre menn, selvom man vet at kjæresten sier nei til det. Noen menn har det med å plutselig kysse jenter de ønsker å legge an på uten at jenten er forberedt. Så FU til sånne menn. 

Anonymkode: 09d58...4b4

[Cornix]

Høres ikke ut som dere har et kompatibelt kjærlighetsspråk. En av de som står høyt på din liste er "tid for hverandre", om du ikke kan akseptere at dere er forskjellig vil ikke forholdet fungere.  

[AnonymBruker]

Jeg har litt av de samme erfaringene som deg. Jeg traff en mann som jeg ville være med hele tiden, og når han avviste meg var det skikkelig vondt. Men etter hvert fant jeg ut at egentlig har jeg det veldig greit alene😂 Og nå er det veldig fint med all alenetid jeg får.

Jeg tror du bør finne din egen vei i livet, og med det mener jeg at du bør finne ut hvordan du kan ha det greit med deg selv uten å ha en mann der. Det betyr ikke at du bør være singel, men at du bør finne ut hva du skal ha fokus på. Hvem er du når du er alene? Hva liker du å gjøre? Har du noen hobbyer du kan bruke mer tid på? Vær din egen beste venn. Etter hvert innser du kanskje at du ikke MÅ ha en mann, men at mannen heller kan være et tilskudd til det livet du allerede lever. Da vet du også at hvis han forsvinner fra livet ditt så klarer du deg helt fint. 

Anonymkode: b65ff...3ad

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du er ferdig rehabilitert til å være i forhold, om jeg skal være ærlig. Når du tenker at han umulig kan like deg like mye som du liker han, så er du jo allerede en magnet på dårlig behandling! Se din egen verdi! Det er jo DU som burde vurdere å kutte ut han her. Han gir deg ikke det du trenger og ønsker deg i en mann (mye tid sammen). Så hvorfor skal du sitte der og være usikker? Hva er poenget med det? Du føler deg allerede nedprioritert, når dere skulle vært nyforelsket? Hva tror du da skjer om to år? Fem år? 

Altså, velg deg partner ut fra at han ønsker å gi på samme måte som du ønsker. Du går da ikke inn i et forhold der det helt i starten er komplikasjoner. Jeg tenker bare røde flagg i hytt og pine her, for det første fordi din oppførsel nesten suger til seg at du blir tatt for gitt (du sier selv at du ikke har noe annet enn han og barna, altså kutt nå ut! Da må du finne det da!). 

Og det er vel nesten på kanten av love bombing der? Og katt og mus med at du hele tiden craver og vil ha mer, og han gir litt og så trekker det tilbake igjen ved å dra. Hvorfor ønsker du et forhold når du helt i starten sliter med negative følelser? Du er allerede misfornøyd, føler deg nedprioritert, tviler, blir usikker. Velg mann ut fra hvordan du føler deg rundt han, og fra han. 

Hadde han her vært den rette for DEG, så hadde du følt deg elsket, trygg og rolig uansett. 

Anonymkode: 20b68...5d2

[Irak]

Bare en undring fra meg....

Hvordan så livet ditt ut før du traff denne mannen? Kan jo ha noe med å gjøre at han tok deg med storm som du forteller. Vi kan reagere ulikt på hverandre i en kjæresterelasjon ❤️. Dog opplever jeg det som viktig å vise respekt for at han evt ønsker rom for å gjøre andre ting. Der kan vi som mennesker tenke ulikt. Skjønner veldig godt hva du mener for å si det sånn ❤️. Følelser kan være sterke og svinge fort fram og tilbake. Det kan oppleves vanskelig å stå i ❤️. Klarer dere å snakke sammen om dette temaet eller er det for sårt for deg? 

Forstår han deg eller har han et ønske om å forstå? Er ikke lett dette her. Skjønner deg godt ❤️. Min erfaring er at alt kan jobbes med og bearbeides dog krever det et godt samarbeid fra begge parter ❤️.