Er det vanlig at 2åringer blir SÅ sinte

[AnonymBruker]

At man faktisk ikke får kontakt med dem? At det er helt ukontrollert og uregulert og at ethvert forsøk fra foreldre på å tilnærme seg eller trøste fører til at det eskalerer enda mer? Bare jeg lager en lyd eller beveger meg når hun har et sinneanfall så blir hun så provosert at jeg er redd for at hun holder på å besvime. Og har sinneutbruddene gått så langt som dette så ender de alltid med at hun sovner. Etter 30-45 min anfall. Er jeg heldig så kommer hun ut av det før de er gått så langt. men enhver ting jeg prøver på for å trøste fungerer mot sin hensikt. Jeg er rolig selv og lar meg ikke fare opp av dette. Om jeg snakker, tar på henne, beveger meg osv så eskalerer det. Om jeg prøver å holde henne fast for at hun skal roe seg så sparker og slår hun vilt og brekker seg og blir enda sintere. Om jeg ikke er nær henne ruller hun på gulvet og dytter seg inntil hjørner og brekker seg. 

Utbruddene kan oppstå av de minste ting, Noen anfall kunne sikkert vært unngått, men en del av dem kommer bare fordi hun blir sint for sånne ting som 2åringer blir sint for... 

Anonymkode: c2280...ebe

[AnonymBruker]

Forresten så skjer disse anfallene kun hjemme med foreldre, aldri skjedd noe sånn i bhg eller med andre. Hun har også veldig godt utvikla språk.

Anonymkode: c2280...ebe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

At man faktisk ikke får kontakt med dem? At det er helt ukontrollert og uregulert og at ethvert forsøk fra foreldre på å tilnærme seg eller trøste fører til at det eskalerer enda mer? Bare jeg lager en lyd eller beveger meg når hun har et sinneanfall så blir hun så provosert at jeg er redd for at hun holder på å besvime. Og har sinneutbruddene gått så langt som dette så ender de alltid med at hun sovner. Etter 30-45 min anfall. Er jeg heldig så kommer hun ut av det før de er gått så langt. men enhver ting jeg prøver på for å trøste fungerer mot sin hensikt. Jeg er rolig selv og lar meg ikke fare opp av dette. Om jeg snakker, tar på henne, beveger meg osv så eskalerer det. Om jeg prøver å holde henne fast for at hun skal roe seg så sparker og slår hun vilt og brekker seg og blir enda sintere. Om jeg ikke er nær henne ruller hun på gulvet og dytter seg inntil hjørner og brekker seg. 

Utbruddene kan oppstå av de minste ting, Noen anfall kunne sikkert vært unngått, men en del av dem kommer bare fordi hun blir sint for sånne ting som 2åringer blir sint for... 

Anonymkode: c2280...ebe

Det finnes sikkert store variasjoner av «normalt», men min 2,5 år gammel jente er ikke i nærheten av å ha sånne sinneanfall iallefall. Hun kan bli sinna, og kan ukontrollert skrike ut i sinne, men det varer bare noen sekunder, også er det verste over.. 

Anonymkode: 16e94...89e

[AnonymBruker]

Min på 2,5 år har en litt mildere form. Går fortere over og ruller ikke rundt og sovner ikke. Hun ligger helt rolig, så det beste der er å bare sitte i nærheten og vente til vi ser at hun er over toppen, for som du sier, å være borti henne for tidlig bare eskalerer det. Hun har hatt noen runder i barnehagen også, men veldig få. 
jeg merker at det bikker lettere over når hun er veldig sliten. Typisk etter barnehagen. Men det har vært mindre og mindre utover høsten, og det er lettere ig lettere å få henne ut av det. 

Anonymkode: 63e28...f3a

[AnonymBruker]

Ja så voldsomt sinte kan små barn bli. Min ene datter kunne være sånn på samme alder. Og som ped.leder har jeg hatt flere samtaler med ulike foreldre, som opplever lignende. Så det er normalt ja, selvom det kanskje ikke er så vanlig at alle opplever det. 

At hun utagerer hjemme med dere, viser på en måte at hun klarer å regulere seg i situasjonene utenfor hjemmet med andre. Og så renner det helt over når hun er i fullstendig trygge og kjærlige forhold. Det er veldig normalt, og sånn det jo helst bør være. 

Selvom hun har godt utviklet verbalspråk, så har hun ikke nødvendigvis et godt utviklet emosjonelt språk. Dvs at hun har ennå har lavere evner til å gjenkjenne og uttrykke hva hun føler og tenker i enhver situasjon. Og spesielt under stress (sliten) og press (krav, spørsmål og oppfordringer). 

Jeg ville jobbet med å sette ord på følelser også utenom disse utbruddene. Snakk med henne om hvordan man kan uttrykke seg, hva skjer når man blir lei seg/sint/sur etc; og hva som kan være årsak til de ulike følelsene. Disse samtalene kan tas når som helst i "fredstid" så man får så deltagende samtaler som mulig. 

Bruk mye eksempler fra hennes egne erfaringer og deres hverdag for å knytte sammenheng og etablere forståelse. 

Og innimellom etter at barnet har sovnet: skjenk deg et godt glass vin, og tenk høyt at "det kommer til å roe seg!"

Anonymkode: f992d...169

[AnonymBruker]

Min sønn er to og et halvt, og han kan også bli sint. Han kan ligge å være sint (som innebærer brøling og trøkking og gråting om hverandre). Det hjelper ikke å holde ham eller mase. Jeg må bare være der. Noen ganger har jeg truffet riktig og han vil ha kontakt. Andre ganger har det gått over av seg selv og jeg møter ham alltid med et smil.. Men noe av det merkeligste har skjedd, et par ganger har det blitt litt mye, og den ene gangen sa jeg faktisk at det holder nå, ferdig, ok? Og han stoppet tvert, trakk på skuldrene og sa ok da. 😅 Og da pratet vi litt, så gikk det fint. 

Jeg jobber i barnehage og det er noen barn som kan bli kjempesint og det eskalerer om man forstyrrer. Da må man bare være der og passe på så de ikke skader seg. Men superviktig at man da er tilstede for trøst etterpå. 

Anonymkode: cb0bd...47c

[AnonymBruker]

Min kan bli skikkelig skikkelig sint, 2,5 år. Da gjelder det bare å gå litt unna og la han få ha utbruddet. Prøvd å roe han ned, blir ti ganger verre. Jeg er spes ped av yrke og føler jeg har noe igjen for tilnærmingen man har der til utagering. Alle mennesker har et toleransevindu, noen et smalt, andre et stort ett. Så er det noen ting som plutselig kan trigge alle ut av toleransevinduet, vi er ulike og reagerer ulikt på ting. Når et barn eller ungdom er utenfor toleransevinduet sitt er ikke hjernen i stand til å ta i mot beskjeder eller irettesettelse. Trekk deg heller unna akkurat da og ta heller praten etterpå, når barnet er regulert ned og inn i toleransevinduet igjen. Det er da det har effekt. Barn i dag utsettes for mange inntrykk, mye stress, slitne foreldre. Summen av det kan gi mye vonde følelser. Hva skjer egentlig når de er i bhg? De ansatte får ikke med seg alt. Kanskje skjer det noe kjipt, som de ikke får bearbeidet og de voksne er ikke de trygge omsorgspersonene de har i mamma og pappa. Etterpå blir de kanskje hentet av en sliten mor eller far, som er småirritert på dem uten grunn. Tåler ingenting fra dem. Synes det er mer unaturlig med barn som er som en strek i humøret hele tiden og aldri utagerer. De trenger det i dagens samfunn. Det er den første måten å si i fra på, sette grenser, vise frustrasjon. Ta det på alvor! Dette er følelser og mest sannsynlig pga de har det kjipt!! 

Anonymkode: fccc5...7f3

[AnonymBruker]

Vi har også hatt en sånn sinnatagg. De vokser det av seg😉

Anonymkode: a00e9...034

[AnonymBruker]

Sånn var mitt barn også. Det er heldigvis mye bedre nå, men sto på en god stund. Jeg satte meg på gulvet og sa jeg er her når du vil ha trøst 😅Utrolig krevende å stå i! 

Anonymkode: 89d69...67c

[AnonymBruker]

Min eldste kunne også få slike utbrudd, om enn ikke fullt så ekstremt. Hun måtte bare få være i fred til hun gikk fra sint til lei seg og mottagelig for trøst. Jeg spurte henne om jeg skulle være der eller gå, og at hun måtte si ifra med en gang hun ville at jeg skulle komme. Det gikk over fra ren hyling til "maaaamma" etter hvert, da var det bare å svosje inn og trøste masse. Jeg var faktisk spent på hvordan tenårene kom til å gå, men hun vokste det av seg rundt 6-7 og har vært en ekstremt (på grensen til mistenkelig 😄) rolig tenåring. 

Anonymkode: f7bc0...c53

[AnonymBruker]

Min var også slik. Jeg var jo redd noe var alvorlig gale med han. Han fikk en mild versjon av et slikt sinneutbrudd på en forsinket toårskontroll på helsestasjonen (covid og slikt forskjøv på ting der, han var vel nærmere tre enn to år). Helsesykepleier sa det ikke var unormalt, og at hun hadde et barn som var ganske lik. Noen har bare mer voldsomt temperament. 

Nå er han eldre og verdens roligste fyr, balansert i følelsene også. 

Anonymkode: e514d...ba4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Min kan bli skikkelig skikkelig sint, 2,5 år. Da gjelder det bare å gå litt unna og la han få ha utbruddet. Prøvd å roe han ned, blir ti ganger verre. Jeg er spes ped av yrke og føler jeg har noe igjen for tilnærmingen man har der til utagering. Alle mennesker har et toleransevindu, noen et smalt, andre et stort ett. Så er det noen ting som plutselig kan trigge alle ut av toleransevinduet, vi er ulike og reagerer ulikt på ting. Når et barn eller ungdom er utenfor toleransevinduet sitt er ikke hjernen i stand til å ta i mot beskjeder eller irettesettelse. Trekk deg heller unna akkurat da og ta heller praten etterpå, når barnet er regulert ned og inn i toleransevinduet igjen. Det er da det har effekt. Barn i dag utsettes for mange inntrykk, mye stress, slitne foreldre. Summen av det kan gi mye vonde følelser. Hva skjer egentlig når de er i bhg? De ansatte får ikke med seg alt. Kanskje skjer det noe kjipt, som de ikke får bearbeidet og de voksne er ikke de trygge omsorgspersonene de har i mamma og pappa. Etterpå blir de kanskje hentet av en sliten mor eller far, som er småirritert på dem uten grunn. Tåler ingenting fra dem. Synes det er mer unaturlig med barn som er som en strek i humøret hele tiden og aldri utagerer. De trenger det i dagens samfunn. Det er den første måten å si i fra på, sette grenser, vise frustrasjon. Ta det på alvor! Dette er følelser og mest sannsynlig pga de har det kjipt!! 

Anonymkode: fccc5...7f3

Jeg er ikke ts, men var godt å lese det du skriver her. Jeg gjør jo det du skriver her, setter meg ned i nærheten og følger med på når hun er mottakelig for å kommunisere/trøst, men fint å få ord på hva som skjer. 

Anonymkode: 63e28...f3a

[AnonymBruker]

Ts her

Takk for alle svar, godt å høre at det er normalt! Det et utrolig slitsomt da, og har vært nesten et sånn utbrudd om dagen i det siste.. det vanskeligste er når hun begynner å roe seg og spør om jeg kan gjøre noe, f.eks. løfte henne eller gi henne smokken. Men når jeg gjør det hun ber om så blir hun mer rasende igjen. 

I går begynte hun å roe seg, etter et litt mildere utbrudd på 20 minutter på gulvet, og sa "kan du løfte meg?". Jeg gikk sakte frem fordi jeg vet det plutselig kan snu. Jeg spurte henne om hun var sikker, og hun sa ja. Og så løfter jeg henne og hun klikker, så jeg legger henne ned igjen på gulvet. Da roer hun seg, og sier igjen: kan du løfte meg? Jeg prøver å tulle litt og sier "er du heeelt sikker?" Og det fungerer bra, hun ler nesten. Men det samme skjer igjen, hun blir fullstendig rasende når jeg løfter henne. Så det blir altså feil uansett hva vi gjør. Dette var etter leggetid, så jeg endte med å løfte henne og la henne klikke i armene mine, hun sovna etter 20 minutter med et anfall som var mye verre enn det første... 

Jeg syns de situasjonene er utrolig vanskelig! Når hun ber om noe, men så vil hun ikke likevel! Jeg aner liksom ikke hvordan jeg egentlig burde løst det heller, men det er jo åpenbart at hun ikke vet sitt eget beste i alle fall.. men jeg vet heller ikke hva som er det beste i de situasjonene!

Ts

Anonymkode: c2280...ebe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

At man faktisk ikke får kontakt med dem? At det er helt ukontrollert og uregulert og at ethvert forsøk fra foreldre på å tilnærme seg eller trøste fører til at det eskalerer enda mer? Bare jeg lager en lyd eller beveger meg når hun har et sinneanfall så blir hun så provosert at jeg er redd for at hun holder på å besvime. Og har sinneutbruddene gått så langt som dette så ender de alltid med at hun sovner. Etter 30-45 min anfall. Er jeg heldig så kommer hun ut av det før de er gått så langt. men enhver ting jeg prøver på for å trøste fungerer mot sin hensikt. Jeg er rolig selv og lar meg ikke fare opp av dette. Om jeg snakker, tar på henne, beveger meg osv så eskalerer det. Om jeg prøver å holde henne fast for at hun skal roe seg så sparker og slår hun vilt og brekker seg og blir enda sintere. Om jeg ikke er nær henne ruller hun på gulvet og dytter seg inntil hjørner og brekker seg. 

Utbruddene kan oppstå av de minste ting, Noen anfall kunne sikkert vært unngått, men en del av dem kommer bare fordi hun blir sint for sånne ting som 2åringer blir sint for... 

Anonymkode: c2280...ebe

Har et søskenbarn som ble så sint at han sluttet å puste. Der ble det satt en diagnose med årene. Sinnet varte til han ble myndig. 

Anonymkode: 7da25...442

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Ts her

Takk for alle svar, godt å høre at det er normalt! Det et utrolig slitsomt da, og har vært nesten et sånn utbrudd om dagen i det siste.. det vanskeligste er når hun begynner å roe seg og spør om jeg kan gjøre noe, f.eks. løfte henne eller gi henne smokken. Men når jeg gjør det hun ber om så blir hun mer rasende igjen. 

I går begynte hun å roe seg, etter et litt mildere utbrudd på 20 minutter på gulvet, og sa "kan du løfte meg?". Jeg gikk sakte frem fordi jeg vet det plutselig kan snu. Jeg spurte henne om hun var sikker, og hun sa ja. Og så løfter jeg henne og hun klikker, så jeg legger henne ned igjen på gulvet. Da roer hun seg, og sier igjen: kan du løfte meg? Jeg prøver å tulle litt og sier "er du heeelt sikker?" Og det fungerer bra, hun ler nesten. Men det samme skjer igjen, hun blir fullstendig rasende når jeg løfter henne. Så det blir altså feil uansett hva vi gjør. Dette var etter leggetid, så jeg endte med å løfte henne og la henne klikke i armene mine, hun sovna etter 20 minutter med et anfall som var mye verre enn det første... 

Jeg syns de situasjonene er utrolig vanskelig! Når hun ber om noe, men så vil hun ikke likevel! Jeg aner liksom ikke hvordan jeg egentlig burde løst det heller, men det er jo åpenbart at hun ikke vet sitt eget beste i alle fall.. men jeg vet heller ikke hva som er det beste i de situasjonene!

Ts

Anonymkode: c2280...ebe

På min så pleier jeg å sitte stille å vente til han kommer bort til meg. Da koser vi. 

Anonymkode: 7da25...442

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts her

Takk for alle svar, godt å høre at det er normalt! Det et utrolig slitsomt da, og har vært nesten et sånn utbrudd om dagen i det siste.. det vanskeligste er når hun begynner å roe seg og spør om jeg kan gjøre noe, f.eks. løfte henne eller gi henne smokken. Men når jeg gjør det hun ber om så blir hun mer rasende igjen. 

I går begynte hun å roe seg, etter et litt mildere utbrudd på 20 minutter på gulvet, og sa "kan du løfte meg?". Jeg gikk sakte frem fordi jeg vet det plutselig kan snu. Jeg spurte henne om hun var sikker, og hun sa ja. Og så løfter jeg henne og hun klikker, så jeg legger henne ned igjen på gulvet. Da roer hun seg, og sier igjen: kan du løfte meg? Jeg prøver å tulle litt og sier "er du heeelt sikker?" Og det fungerer bra, hun ler nesten. Men det samme skjer igjen, hun blir fullstendig rasende når jeg løfter henne. Så det blir altså feil uansett hva vi gjør. Dette var etter leggetid, så jeg endte med å løfte henne og la henne klikke i armene mine, hun sovna etter 20 minutter med et anfall som var mye verre enn det første... 

Jeg syns de situasjonene er utrolig vanskelig! Når hun ber om noe, men så vil hun ikke likevel! Jeg aner liksom ikke hvordan jeg egentlig burde løst det heller, men det er jo åpenbart at hun ikke vet sitt eget beste i alle fall.. men jeg vet heller ikke hva som er det beste i de situasjonene!

Ts

Anonymkode: c2280...ebe

Du gjør en god jobb, ts. Du er emosjonelt og fysisk tilgjengelig, er inntonet på barnets behov, og lar det ta den tiden det tar. 
Ett av mine barn har hatt tilsvarende sammenbrudd i småbarnsperioden. Veldig krevende for oss voksne, og man blir usikker på hvordan håndtere situasjonen. 
Nå skjedde sammenbruddene som regel kun i eget hjem, med enten meg eller far (som regel meg), så det var ikke andre mennesker å ta hensyn til. De få gangene det har skjedd utenfor hjemmet, bar jeg med meg det sprellende barnet til et annet rom/bilen/hjem.

Satt rolig i samme rom (ørepropper er lurt!) og ventet til barnet var mottagelig for fysisk kontakt. Som regel måtte smokk og koseklut til også. 
Når barnet var helt rolig, og inne i toleransevinduet (les gjerne om dette) igjen, satte jeg ord på følelsene. 
«Ble du lei deg fordi…»  Før jeg anerkjente følelsene. «Ja jeg skjønner at du ble lei deg fordi (…) det er lov å bli lei seg og sint. Kom så går vi og spiser middag.

 

 

[katties]

Høres ikke normalt ut, nei. Min 2,5-åring blir noen ganger sint, men det er vel kun hjemme - var noe i barnehagen i starten, ifm. at hen ikke ville vàre der alene, men hen ble god venn med de ansatte etter en måned. 

Sinne varer i kanskje 15-20 min, om det er ille. Da er det skrike, gråte, legge seg ned, slå seg selv om vi tar på hen. Det er ikke fullstendig ukontrollert da - må gi litt tid på å få ut følelsene, men hjelper å snakke rolig til hen etterpå. 

Kanskje du bør høre med helsestasjonen i første omgang?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ts her

Takk for alle svar, godt å høre at det er normalt! Det et utrolig slitsomt da, og har vært nesten et sånn utbrudd om dagen i det siste.. det vanskeligste er når hun begynner å roe seg og spør om jeg kan gjøre noe, f.eks. løfte henne eller gi henne smokken. Men når jeg gjør det hun ber om så blir hun mer rasende igjen. 

I går begynte hun å roe seg, etter et litt mildere utbrudd på 20 minutter på gulvet, og sa "kan du løfte meg?". Jeg gikk sakte frem fordi jeg vet det plutselig kan snu. Jeg spurte henne om hun var sikker, og hun sa ja. Og så løfter jeg henne og hun klikker, så jeg legger henne ned igjen på gulvet. Da roer hun seg, og sier igjen: kan du løfte meg? Jeg prøver å tulle litt og sier "er du heeelt sikker?" Og det fungerer bra, hun ler nesten. Men det samme skjer igjen, hun blir fullstendig rasende når jeg løfter henne. Så det blir altså feil uansett hva vi gjør. Dette var etter leggetid, så jeg endte med å løfte henne og la henne klikke i armene mine, hun sovna etter 20 minutter med et anfall som var mye verre enn det første... 

Jeg syns de situasjonene er utrolig vanskelig! Når hun ber om noe, men så vil hun ikke likevel! Jeg aner liksom ikke hvordan jeg egentlig burde løst det heller, men det er jo åpenbart at hun ikke vet sitt eget beste i alle fall.. men jeg vet heller ikke hva som er det beste i de situasjonene!

Ts

Anonymkode: c2280...ebe

Ja det er veldig vanskelig og slitsomt for alle når det blir sånn, kjenner meg altfor godt igjen ❤️

Ofte trenger småbarn voksen ledelse selvom de gir uttrykk for det motsatte. At du som er mamma, rett og slett tar tak ig bestemmer at hun skal løftes opp i senga f.eks, for der ligger hun tryggere og kan sovne inn uten stress.

Så vil det bli voldsomme protester uansett, fordi hun er liten, sliten og blir "følelsesforvirra": hun vet rett og slett ikke hva hun vil, annet enn at hun vil bestemme. Og hun er også såpass ung at hun ennå ikke er kjent med følelsesregisteret sitt. Så det hun føler er vokdsomt uten at hun forstår hva, hvorfor eller hvordan løse det.

Det er i sånne situasjoner barna faktisk har mest bruk for at vi voksne tør å være tydelige og bestemme; ikke over, men for dem!

Jeg pleier å råde foreldre med lignende problemerstillinger om å følge magefølelsen sin og samtidig våge å overta ansvaret for situasjonen. Det kan være vanskelig, men de fleste (deriblant meg selv) opplever at det fungerer bedre enn kun å følge barnets impulsive innfall som tilsynelatende aldri stopper.

Anonymkode: f992d...169

[AnonymBruker]

Åååh takk for denne tråden! Min snart 2 åring er heilt lik, og eg har ikkje skjønt kva eg skal gjere. Følest så unaturlig å berre sitte og "sjå på" når han er så sint/lei seg! Men han blir rasande når eg prøver å trøste etc, så det gjer godt i eit usikkert morshjerte at andre barn er like, og at vi er fleire som må sitte og vente, uten å få hjelpe. 

Anonymkode: c5cf7...ba4

[AnonymBruker]

Vår var/er også slik. 

Heldigvis sjeldent at det skjer nå når han er syv. 

Han prata og var normal i utviklingen men nå sies det at han har SSV, spesifikke språkvansker, han forstår mye mindre enn det vi har trodd.. Dette overasket oss for han er ganske langt fremme på flere områder. 

Vi har hatt samtaler med ham om reaksjonen hans etter at han har roet seg. Nå er vi der at han får beskjed om å trekke seg vekk når han reagerer slik og heller komme når det er over.. Det å begynne å prate om slike hendelser er nok lurt selv om barnet er to. Spørre hva som gikk galt, hvordan det føltes, formidle at slike reaksjoner er jo egentlig ikke ok. At man har lov å bli lei, sur, sinna osv men ikke lov å reagere sånn. Spørre barnet hvordan dere skal jobbe dere gjennom episodene. Vår ville telle, minne på det å ha puste og roe seg. I kampens hete så kan du også minne barnet på hva dere har pratet om, lure det litt til å skifte fokus.

Det viktigste er jo det å ikke bare la det dure og gå. Dere kan ikke bare late som ingenting og glemme det. For da eskalerer det og barnet vil nok slite mer og mer med å regulere seg når det møter motgang. For motgang det vil det møte, garantert. 

Anonymkode: c9e2e...393