Å vente på at noen skal dø...

[mari]

Sitter våken i natt. Har en grand tante som har vært mer som en mormor (har ikke noen besteforeldre, så hun har liksom fylt den plassen.) som ligger på ullevål og dør. Hun hadde et hjerte innfarkt i går og legene sa at det bare var et spøsmål om timer før hun dør.

Hun har ingen barn, men en stor familie som er veldig glad i henne, og da jeg var der i ettermiddag var vi 5 stk der på det meste.

Hun har sagt så lenge jeg kan huske at hun ønsker å slippe å leve mer, selv om sier at hun aldri har vært syk (hun er 92 år, har hatt bryst kreft i begge brystene og fjernet et..). Hun har begynnt å bli senil og ser dårlig + at hun ikke kan bruke hendene mer.

Egentlig er jeg glad hun slipper å lide mer, men det er allikevel veldig trist at familien stabile tårn blir borte.

da jeg satt der i ettermiddag hadde hun problemer med å puste. det var vondt å høre henne be om hjelp for livet sitt, og ikke kunne gjøre noe.

Sitter med så mange tanker, rundt liv og død, vennskap og familie, som kommer frem i en sånn tid.

Gruer meg til å få beskjed om at hun er død, derfor sitter jeg våken kl 4 om natta og bare tenker og skriver innlegg her:)

[Maeve]

Kjære deg!

Jeg satt her med tårer i øynene og klumpen i halsen. Ble satt tilbake 1 år i tid. Har opplevd noe lignende. Gir deg trøsteklem... :cry:

Du, grand tanten din har hatt et rikt liv, og hun har nådd en høy alder. Det beste for henne er jo at hun får slippe mer. Begynnende senilitet, hender som ikke kan gjøre mer, langsomt miste sine funksjoner, det er noe av det verste et menneske kan oppleve. Tro meg, jeg har selv sett det. Da min far døde i fjor uten å kjenne meg lenger, da følte jeg sorg, sinne, at jeg ble forlatt, det var hele pakka. Likevel, jeg fikk tatt farvel med han da han døde. Det som trøstet meg veldig var den stille timen etter døden hadde befridd han for smertene. Det var godt å se at han hadde fred, slapp unna seniliteten, slapp mer smerter. Jeg som hans eneste barn gav han en verdig begravelse. Min mor døde i 95, og allerede da var min far senil.

Mitt råd til deg i denne tunge stunden, dere i familien får stå samlet i sorgen, og unn din grandtante hvilen som døden er. Dere møtes engang igjen. Gir deg enda en trøsteklem... :cry:

[Gjest Minnie Emmerdale]

Jeg opplevde det samme i 1997 sa min bestefar døde. Han hadde ligget hjemme i sengen i nesten 4 år med lungeemfysem etter 60 år med røyking.

Så en måte var det godt at han endelig fikk slippe, men det som gjorde vondt var at han var så redd for døden. En av de siste nettene han var live satt min bestemor ved hans side og da så hun bestefar gråte for første gang siden de ble gift i 1947.

Milla

[koldbruna]

Det er alltid vondt og miste noen er en glad i.

Men tenk på at hun trossalt har levd ett langt liv,og husk på alle minnene dere har i lag.

For ett år siden døde min svigerfar,han ble 49 år gammel,han døde av hjernesvulst.Innimellom tar jeg frem bilder fra bryllupet og barndåpen til vesle jenta som var hans store øyensten.Det er nesten som han passer på enda.

En liten setning jeg fikk av en venn da sorgen var størst.og som gledet meg masse

" Det finnes en stjerne ett sted,der alle sjeler kan få fred."

Føler med deg og gir deg en God klem.

*klem* koldbruna :cry:

[Gjest Lea]

Det er ikke lenge siden jeg var i din situasjon. Et menneske som jeg satte umåtelig stor pris på lå for døden. Jeg våknet midt på natten og kort tid etter ringte de og sa at h*n var død.

Hadde vel ventet noen døgn og var sliten. Hadde pendlet frem og tilbake fra sykehuset i flere uker. Og det var en lettelse å få denne telefonen.

Det verste for både deg og den gamle er å vente.