Dattera vår endrer atferd når pappaen er der..

[AnonymBruker]

Hei. Trenger litt råd angående datteren vår på seks år. Vet ikke om helsestasjonen eller fvk er riktig instans her? 

Jeg og pappaen har vært fra hverandre en stund nå, men vi savner hverandre og vil gjerne prøve igjen - men det med litt rådgivning og samtaler. For skal vi prøve igjen, må vi være helt sikre - for vi unner ikke barna å gå igjennom dette en gang til. Det var heldigvis ikke vært noe negativiteter, krangling, konflikter eller dårlige ord mellom meg og pappaen. 

Men vi ser at datteren vår endrer atferd når hun er hos pappaen, eller at han er her på besøk/middag. 

Hun blir ekstremt høylytt ved at hun skriker og roper, lett for å begynne å hylgrine, snakker ekstremt babyspråk og veldig ute av seg. 

Når de leser bok, kan pappaen finne å si at hvis de ikke hører etter, så går han. Skjønner hvis han hadde sagt at hvis de ikke vil høre på boka, så avslutter han lesingen, men å gå... Hvor da liksom? 

Det er litt drastiske konsekvenser som han ikke gjennomfører, så det blir jo litt uforutsigbart. 

Men jeg mistenker at han ikke helt forstår sammenhengen mellom atferden og hennes udekte behov. 

Hun er ei jente med høyt temperament, med stort behov for forutsigbarhet, faste rammer og rutiner. Hun tåler svært lite sukker og i kombinasjon med udekte behov for ro og en til en tid, så skjærer det seg. Da blir det totalt klikk. 

Men dette skjer kun hos han, eller når han er her, eller at vi et par ganger i mnd drar på besøk på ettemiddagen til familie. Det er veldig lite som skal til. 

Jeg vet ikke om dette er "normalt" og at vi bare må fortsette å tilrettelegge, eller om det er noe vi kan få rådgivning til? Det er også et steg for at jeg og han kan fungere bedre sammen også, for meg er det litt dealbreaker når vi ikke er på samme lag når det kommer til datteren vår.. 

Så hvordan kan vi egentlig gå frem for å forstå datteren vår bedre? 

 

Anonymkode: 2950f...287

[AnonymBruker]

Hm kanskje foreslå at dere går på COS-kurs sammen?

Hun er nok preget av bruddet og at far er mindre til stede. Da hjelper det jo iallfall ikke at han truer med å gå hvis hun ikke gjør som han vil...

Han må jo nesten forstå at han må gjøre noe annerledes når hun endrer så mye adferd bare med ham.. Innser han det selv?

Hva sier datteren om faren og situasjonen når dere er alene?

Anonymkode: bb716...192

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hm kanskje foreslå at dere går på COS-kurs sammen?

Hun er nok preget av bruddet og at far er mindre til stede. Da hjelper det jo iallfall ikke at han truer med å gå hvis hun ikke gjør som han vil...

Han må jo nesten forstå at han må gjøre noe annerledes når hun endrer så mye adferd bare med ham.. Innser han det selv?

Hva sier datteren om faren og situasjonen når dere er alene?

Anonymkode: bb716...192

Vi bor et stykke fra hverandre, men jeg kan foreslå det for ham. Tviler på at han vil.. Hadde hjulpet veldig ihvertfall. 

Hun sier hun savner ham og skulle ønske vi bodde sammen, at det er vanskelig fordi alle  hun kjenner har både mamma og pappa hjemme. Samtidig har hun jo den atferden med han. 

Med meg er hun ikke sånn, hun er roligere, lager ikke (like mye) drama, men hun blir enklere. Og jeg vet ikke helt hva dette betyr. Jeg er mer konsekvent, men jeg tolererer ikke slik atferd og det er kanskje ødeleggende. Idk.. 😢

 

Anonymkode: 2950f...287

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vi bor et stykke fra hverandre, men jeg kan foreslå det for ham. Tviler på at han vil.. Hadde hjulpet veldig ihvertfall. 

Hun sier hun savner ham og skulle ønske vi bodde sammen, at det er vanskelig fordi alle  hun kjenner har både mamma og pappa hjemme. Samtidig har hun jo den atferden med han. 

Med meg er hun ikke sånn, hun er roligere, lager ikke (like mye) drama, men hun blir enklere. Og jeg vet ikke helt hva dette betyr. Jeg er mer konsekvent, men jeg tolererer ikke slik atferd og det er kanskje ødeleggende. Idk.. 😢

 

Anonymkode: 2950f...287

Han vil ikke gjøre så ting blir bedre for datteren deres, merkelig. Og true med og gå når det har vært brudd her, barnet ser faren mindre. Det er jo tydelig at barnet reagerer på noe rundt alt dette. Så om barnefar ikke vil være med på cos kurs feks, så tror jeg jeg hadde revurdert helle dette flytte tilbake til hverandre, da er det tidsspørsmål før dere er splittet igjen. Jeg har selv et barn som har slitet veldig etter et brudd, men faren har nektet noe form for veiledning så ble ingen ny runde med oss, vi vurderte det. Men når jeg sa hvordan han tok tak i problemene rundt dette, så nei takk. 

Anonymkode: e145c...e7b

[AnonymBruker]

Det høres mye likt ut hos oss. Bare at pappaen drar offshore et par uker i strekk. Men atferden du beskriver er veldig lik vår jente på samme alder. 
Jeg er forøvrig mer konsekvent enn faren, men opptatt av å trygge henne. Så hun er enklere å håndtere for min del også, mens med faren er det utagering og trøblete oppførsel. Tenker det er en reaksjon på at han plutselig blir borte over en lengre periode. Da savner hun han og gråter. Så vi legger ikke så mye i oppførselen hennes, og tenker det går seg til når hun blir eldre. 
 

Jeg tror det er lurt dere går på fvk sammen som en familie, og får rådgiving der.

Anonymkode: 6842e...cd5

[AnonymBruker]

Hun reagerer nok på at han ikke er der. Helt normal oppførsel etter et brudd altså. Men veldig viktig at han ikke truer med å gå! Det skal man aldri gjøre. Barnas største frykt er å bli forlatt, og akkurat nå kjenner hun på en følelse av at pappa har forlatt/reist fra henne (flyttet), det kan være vanskelig for et barn å forstå at han ikke HAR forlatt henne, selvom det er det hun føler på. 
 

Du bør nok tenke deg om både 2 og 3 ganger før dere flytter sammen igjen. Tenk over hvorfor det ikke fungerte sist, hva er det som er endret nå? Hvilke verdier har han, hvilke egenskaper og tilknytning til deg og barnet. 
Vil dere det samme for fremtiden? Kommuniserer dere greit ? Samarbeid mellom deg og han i hjemmet og med barn?
 Du skriver at dere ikke har kranglet, pleide dere å krangle? Det er mye man må tenke over. Barn kan reagere veldig på samlivsbrudd, men det betyr ikke nødvendigvis at de har det bedre med begge foreldrene i samme hus. 

 

Anonymkode: e7adb...75b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hun reagerer nok på at han ikke er der. Helt normal oppførsel etter et brudd altså. Men veldig viktig at han ikke truer med å gå! Det skal man aldri gjøre. Barnas største frykt er å bli forlatt, og akkurat nå kjenner hun på en følelse av at pappa har forlatt/reist fra henne (flyttet), det kan være vanskelig for et barn å forstå at han ikke HAR forlatt henne, selvom det er det hun føler på. 
 

Du bør nok tenke deg om både 2 og 3 ganger før dere flytter sammen igjen. Tenk over hvorfor det ikke fungerte sist, hva er det som er endret nå? Hvilke verdier har han, hvilke egenskaper og tilknytning til deg og barnet. 
Vil dere det samme for fremtiden? Kommuniserer dere greit ? Samarbeid mellom deg og han i hjemmet og med barn?
 Du skriver at dere ikke har kranglet, pleide dere å krangle? Det er mye man må tenke over. Barn kan reagere veldig på samlivsbrudd, men det betyr ikke nødvendigvis at de har det bedre med begge foreldrene i samme hus. 

 

Anonymkode: e7adb...75b

Du har veldig gode poeng her, han er heldigvis der at han tar til seg det matnyttige, men er ikke alltid han tenker så langt når det kommer til oppdragelse. Jeg snakket med ham når han sa dette til datteren min, og han skjønte jo greia. 

Vi har begge hatt en vanskelig periode i ekteskapet på noen år. Jeg har slitt med angst og depresjon, mens han har slitt med sine ting. Vi har ikke klart å bære mann og kone i ekteskapet. Vi har hatt krangler, men ikke høylytte og etter barna har sovnet. Vi har vært veldig påpasselige,.. Vi har fortsatt samme mål som før, vi vil jo bare være en familie.. Han får behandling, og jeg har blitt bedre, og vi innser hvilke problemer vi har hatt. Akkurat som at bruddet gjorde oss godt  for vi fikk litt avstand til å se hele situasjonen utenfra. Da vi gikk fra hverandre var det ikke meningen at vi skulle bli sammen igjen. Vi hadde aldri gjort dette mot barna om vi visste det bare var for litt.. :/

Hun sliter stakkars. I hverdagene går det veldig fint heldigvis. Hun er harmonisk og trives på skolen, hun har fritidsaktiviteter og fått et fint nettverk med venner. Men jeg ser at det ikke er lett i overleveringer.. Alt vi kan gjøre er å trygge henne, men vi bør kanskje være forsiktige med å ikke forvirre dem, tilfelle det ikke går veien likevel. For oss var det viktig at de så at vi ikke er uvenner, så det har faltes naturlig å ha middag sammen etc og han er velkommen her slik som jeg er velkommen hos han, men det minner henne kanskje på slik det var før.. 😢 

Vi fire har hatt Det harmonisk i lag, og vi lytter til hverandre selvom vi gjør ting forskjellig.. Men ja, vi trenger å gå igjennom endel før vi skulle finne tilbake til hverandre.. 

Anonymkode: 2950f...287