Kjærlighetssorg eller overgangsalder plager?

[KvinneB47]

Hei. 

Jeg føler meg litt dum som plutselig skriver dette innlegg, men jeg har vel ingenting å tape på det.

Jeg er en godt voksen dame i et forhold med en mann jeg elsker, og som elsker meg tilbake. Vi traff begge to etter at vi ble skilt på hver vår kant for 10 år siden. Vi har barn fra tidligere ekteskap begge to og disse er nå blitt voksne eller holder på å flytte ut. Så det blir mye mer tid for oss to, og det liker vi.😅😉

Problemet er at han er mye borte på grunn av jobben sin og jeg er i en periode i mitt liv der hormonene er i sving og roter med både humøret og utseende mitt. Selv om jeg er for ung til det har flere tegn av pre- overgangsalder vist seg og jeg strever med plagene det kan føre med. Mest av alt er jeg ekstremt plaget av nedstemthet og tristhet, nostalgi, behov for nærhet og sjalusi. Jeg tenker mye på min kjæreste fra den gang vi ble sammen og takler ikke hans behov for frihet og eventyr når han har sine fri perioder, og er ekstremt suggen på romantikk og annerkjennelse. Jeg har prøvd å ta det opp med ham, men han går rett i selvforsvar og misforstår meg når jeg prøver å snakke om det. Han kan ikke gjøre noe for hans arbeidstider, og når han har fri vil han oppleve ting, ikke alltid, men innimellom. Det forstår jeg og jeg vet at han skulle ønske at jeg kunne bli med på utfluktene hans. Men jeg har ikke de samme fri periodene som han. Så litt sjalusi har det vært fra min side.

Men mest av alt er jeg redd for at han har det bedre uten meg. Jeg har dårlig selvtillit og selvfølelse. Han også egentlig, men jeg ser opp til ham og ser hans gode sider bedre enn han selv. Han er en spontan, interresant og blid mann med et god hjerte som er alltid villig til å hjelpe andre. Men han er også en fri sjel og en eventyrer som drømmer om et lat liv i Karibien, MC turer og bosette seg i syden en plass. Litt frustrerende kan det være av og til, men jeg har godkjent ham for den han er og elsker ham for det. Jeg, derimot, er veldig knyttet mine barn og er mer jordnær og praktisk anlagt. Vi utfyller hverandre kan man si, men jeg er redd at disse store forskjellene i våre personligheter kan føre oss fra hverandre en dag. 

Jeg ønsker å gi ham den frihet han vil ha og trenger. Jeg er absolutt ikke masete av natur, så jeg vil ikke bli en slitsom kjerring som holder ham fast hjemme for å være med meg og gi meg den kjærlighet jeg trenger. Men nostalgisk er jeg og jeg takler mindre og mindre de ensomme periodene når han er på jobb. 

Er jeg urimelig og egoistisk, eller er det vanlig i overgangsalderen å oppleve en slags midt livskrise og å være så nostalgisk? Jeg har vært tålmodig med ham før og vil fortsette å være det, men jeg føler at jeg er i ferd med å forandre meg og at veiene våres tar forskjellige retninger.

[AnonymBruker]

Synes det høres ut som du har en del å jobbe med mtp deg selv, men at du heller bare legger skylda over på en eventuell overgangsalder...

Anonymkode: 6cb72...ccf

[KvinneB47]

Vel, jeg vet lite om overgangsalder og det er for tidlig å si om det kan være det jeg går gjennom, men mange plager kan det gi og jeg har fått en god del av dem allerede. Jeg vet at hormonell ubalanse er en del av dem og at det påvirker humøret blandt annet, så jeg har kanskje lett for å skylde på det. Det tok jeg opp med legen min, og jeg har fått en time med en gynekolog som skal hjelpe meg å finne ut av ting. Dårlig søvn på grunn av nattsvetting i over 3 måneder hjalp ikke på humøret akkurat.

Jeg har en dårlig selvfølelse generelt, men er vanligvis ikke avhengig av min samboer for å føle meg vel og annerkjent. Dette er nytt for meg og jeg føler meg egentlig mer attraktiv i det siste etter at jeg begynte å trene og gikk ned noen kilo. Jeg er klar over mine gode sider og egenskaper, og har nok venninner å besøke i fritiden min.

Det er bare ensomheten som er blitt for tung de ukene han er vekke og jeg skulle ønske at min samboer ville føle det på samme måte. Men han er jo en typisk mann, og jeg forventer sikkert for mye av ham.

 

 

[PM75]

Hva gjør han for å prioritere deg når han kommer hjem fra lengre arbeidsperioder? 
Og hva gjør du for å ha er liv uavhengig av han når han har sine arbeidsperioder? 

[Virrevirrevapp]

Det høres ut som du er på vei inn i overgangsalderen OG kjenner på en slitasje på det at dere jobber mye om hverandre og vel heller ikke har like ønsker/planer for framtida. 

[KvinneB47]

PM75 skrev (9 minutter siden):

Hva gjør han for å prioritere deg når han kommer hjem fra lengre arbeidsperioder? 
Og hva gjør du for å ha er liv uavhengig av han når han har sine arbeidsperioder? 

Han slapper av som vanlig med de bloggene han følger med på YouTube: seiling, båtbygging, MC turer, osv. Vi ser på morsomme video sammen, eller på film eller serie. Han liker å lage god mat, så vi koser oss med et godt måltid og et glass vin av og til mens vi snakker om alt mulig. Vi kan ta oss en tur i boblebadet. Vi er ikke så glad i å gå tur i regnværet, så akkurat nå er det lite lufting på oss. Men ellers liker vi å gå fjellturer sammen. Vi liker best å reise, men det har jeg ikke så mye tid til med bare 5 uker ferie i året. 

Jeg liker å lese, strikke, husarbeid og rydding (ja, det går an å like det😉), lage fotobøker og pusse opp i huset. Jeg er den som har mest energi og driv. 😜 Jeg har laget meg en god treningsrutine hjemme 2-3 ganger i uken en halv time minst. Akkurat nå og i 2 år studerer jeg og har en del lesing og oppgaveskriving. Jeg jobber turnus, dag, kveld, natt og helg. Så vi sees litt lite for tiden.

Det jeg savner er mer oppmerksomhet når han er hjemme, at han klemmer meg litt oftere, når jeg minst venter det. Han har ikke forandret seg og er like kjærlig som før. Men siden jeg ikke får det i 2 uker gjevnt, og det siden 2 år, begynner det å bygge seg opp et savn. 

[KvinneB47]

Virrevirrevapp skrev (24 minutter siden):

Det høres ut som du er på vei inn i overgangsalderen OG kjenner på en slitasje på det at dere jobber mye om hverandre og vel heller ikke har like ønsker/planer for framtida. 

Du har sikkert helt rett. Vi jobber mye begge to og har forskjellige arbeidstider og fri perioder. Det er det som gjør det vanskelig.

 

Han er en livsnyter og er redd for å ikke ha god nok helse for å oppleve alt han vil oppleve når han blir pensjonist. Så han lever livet nå som han har sjansen med så mye fritid. Ikke noe ekstravagant, men han tillater seg noen fri dager her og der for å gjøre det han liker. Det tok jeg opp med han at jeg syns det ble litt vanskelig for meg i lengden og at jeg følte meg glemt og nedprioritert. Men han er en fri mann og jeg må akseptere at han har mer fritid enn meg og at jeg ikke kan bli med på grunn av mine arbeidstider. 

Når det gjelder framtiden... Vel, jeg tror han vil være med meg fortsatt, men kanskje i et mer sørlige del av Norge med bedre vær og klima. 😅Vi snakker om det av og til, men det er ikke riktig tidspunkt ennå på grunn av barn og studie. 

[AnonymBruker]

Synes det høres ut som om dere utfyller hverandre på en bra måte jeg 🙂

Høres ut som at dere har det veldig fint sammen. Du kan jo nevne for han at du hadde satt ekstremt stor pris på å få spontane klemmer?

Anonymkode: 20977...eff

[AnonymBruker]

Drar du til legen og ber om en hormonprøve for å sjekke ut om det er begynnende overgangsalder. Det kan startd 10 år før overgangsalderen faktisk skjer. 

Det er hjelpbå få. Hormonmedisiner, "lykkepiller", vannutdrivende osv.

Kom deg til legen. For fortsetter du sånn her vil forholdet ryke om noen år 🙄

Anonymkode: 4536c...08d

[KvinneB47]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Synes det høres ut som om dere utfyller hverandre på en bra måte jeg 🙂

Høres ut som at dere har det veldig fint sammen. Du kan jo nevne for han at du hadde satt ekstremt stor pris på å få spontane klemmer?

Anonymkode: 20977...eff

Takk, jeg syns også det at vi utfyller hverandre godt. Han gir meg den slak jeg mangler i livet, og jeg får ting gjort uten å forvente for mye fra hans side. 

Hvordan kan jeg nevne for han at jeg ville sette pris på spontane klemmer uten at han går i vranglås og føle seg anklaget? Etter den forrige forsøk ble han sint fordi det jeg sier og det han forstår er to forskjellige ting. Jeg sier litt for mye at jeg savner ham. Så nå går han rett i selvforsvar og tror at jeg klager på jobben hans og vil at han skal slutte i den og bytte til en annet med mer vanlige arbeidstider. Han liker å ha så mye fri. I hans ideel verden ville han ikke jobbe i det hele tatt, men vi har ikke vunnet i lotto så han må leve med det og godkjenne at vi er "slaver i dette samfunnet". (Hans ord 😉)

[KvinneB47]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Drar du til legen og ber om en hormonprøve for å sjekke ut om det er begynnende overgangsalder. Det kan startd 10 år før overgangsalderen faktisk skjer. 

Det er hjelpbå få. Hormonmedisiner, "lykkepiller", vannutdrivende osv.

Kom deg til legen. For fortsetter du sånn her vil forholdet ryke om noen år 🙄

Anonymkode: 4536c...08d

Det har jeg gjort. Blodprøven var fin, så jeg fikk ikke hormon plaster. Men jeg vet at blodprøve er ikke alltid treffsikker. Jeg har en hormonspiral, så legen mener at det er nok for å regulere min hormonnivå. Jeg er uenig med ham og har bedt om en annen vurdering. Derfor skal jeg til en gynekolog for å finne ut hva den beste løsningen er for meg. 

Jeg var så fortvilet og så langt nede etter at legen nektet meg hormon plaster at jeg begynte på antidepressive middler. Så langt strekker jeg meg til for vårt forhold. Men jeg hater å bruke det på grunn av alle bivirkningene: hjernetåke, svimmelhet og kvalme, likegyldighet og energitap. Ja, det hjalp å føle mindre og fjernet tristhet, men jeg må kunne fungere i hverdagen. Etter en uke kom energien litt tilbake så jeg kuttet det ut. Så går det noen dager til og tristhet kommer tilbake. 🤪😩

Jeg stiller meg all slags spørsmål: er det meg det er problemer med? Er det han som er problemet? Er det fordi vi har for lite tid sammen? Jobber jeg for mye? Er jeg blitt for kravstor? Har jeg forandret meg? Er jeg paranoid? Han elsker meg jo! Hvorfor tenker jeg plutselig så mye på disse tingene? Jeg hadde det fint for ett år siden. Ok, jeg mistet min mor da og katten vår også, barna mine er mindre hjemme og jeg har følt i en god stund nå mye frustrasjon av å bo i et så stort hus alene den meste parten av tiden. Men det forandrer ikke mine følelser for ham. Så, er det sorg, er det frustrasjon eller er det medisinske?

[Virrevirrevapp]

KvinneB47 skrev (45 minutter siden):

Han...tror at jeg klager på jobben hans og vil at han skal slutte i den og bytte til en annet med mer vanlige arbeidstider. Han liker å ha så mye fri. 

Hva konkret ønsker du at han skal gjøre da? Eller vil du bare si at det er vondt? 

[AnonymBruker]

KvinneB47 skrev (50 minutter siden):

 

Hvordan kan jeg nevne for han at jeg ville sette pris på spontane klemmer uten at han går i vranglås og føle seg anklaget? 

Du kan nevne det når dere sitter sammen i sofaen en kveld hvor mye du setter pris på han og at du elsker spontane klemmer, for det får det til å krible ekstra i magen 🙂

Anonymkode: 20977...eff

[Virrevirrevapp]

KvinneB47 skrev (20 minutter siden):

Jeg hadde det fint for ett år siden. Ok, jeg mistet min mor da og katten vår også, barna mine er mindre hjemme og jeg har følt i en god stund nå mye frustrasjon av å bo i et så stort hus alene den meste parten av tiden. Men det forandrer ikke mine følelser for ham. Så, er det sorg, er det frustrasjon eller er det medisinske?

Mest sannsynlig kjenner du på sorg. Mora di er død og barna trenger deg ikke på like synlige måter lenger samtidig  som det er lenge til barnebarn. Er det noen grunn til at du ikke skaffer et nytt kjæledyr? 

[AnonymBruker]

KvinneB47 skrev (1 time siden):

Jeg stiller meg all slags spørsmål: er det meg det er problemer med? Er det han som er problemet? Er det fordi vi har for lite tid sammen? Jobber jeg for mye? Er jeg blitt for kravstor? Har jeg forandret meg? Er jeg paranoid? Han elsker meg jo! Hvorfor tenker jeg plutselig så mye på disse tingene? Jeg hadde det fint for ett år siden. Ok, jeg mistet min mor da og katten vår også, barna mine er mindre hjemme og jeg har følt i en god stund nå mye frustrasjon av å bo i et så stort hus alene den meste parten av tiden. Men det forandrer ikke mine følelser for ham. Så, er det sorg, er det frustrasjon eller er det medisinske?

Uansett hva årsaken er (og det behøver jo ikke være bare én årsak) så høres det ut som det største problemet egentlig er grublingen din. Ta det fra ei som først nå nylig har forstått hvor mye jeg egentlig grubler, og hvor mye energi og livskvalitet det stjeler 🙈 anbefaler på det sterkeste appen Grubl. Den er utviklet av psykologer og forskere, og kvalitetssikret av Helsedirektoratet.

Jeg går i tillegg til psykolog, og vil virkelig anbefale det også. Jeg er heldig og har en psykolog som virkelig anerkjenner og tar hensyn til hvordan syklus/hormoner påvirker psyken min. Jeg har også veldig god erfaring med å ta med mannen på mine psykologtimer. Han ble med for min del, men vi har begge endt opp med en mye større forståelse for hverandre og mye bedre kommunikasjon ❤️☺️

Anonymkode: 946be...479

[AnonymBruker]

Poenget mitt: uansett om det skulle være han som er «problemet» eller «årsaken» så er det eneste du kan endre på deg selv. Mer nøyaktig hvordan du forholder deg til de følelsene som dukker opp i deg når han er mye borte på jobb og også velger å gjøre ting på fritiden sin som du ikke kan være med på (noe jeg godt forstår er sårt og vanskelig) ❤️

Og når det kommer til klemmer og berøring: gir du han impulsive klemmer? Liker han det? Kanskje lese litt om kjærlighetsspråk hvis du ikke allerede har gjort det. Finn ut hva hans kjærlighetsspråk er og gi han mer av det - kanskje føler han seg ikke så anklaget når du da er tydelig på dine behov.

Anonymkode: 946be...479

[KvinneB47]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Poenget mitt: uansett om det skulle være han som er «problemet» eller «årsaken» så er det eneste du kan endre på deg selv. Mer nøyaktig hvordan du forholder deg til de følelsene som dukker opp i deg når han er mye borte på jobb og også velger å gjøre ting på fritiden sin som du ikke kan være med på (noe jeg godt forstår er sårt og vanskelig) ❤️

Og når det kommer til klemmer og berøring: gir du han impulsive klemmer? Liker han det? Kanskje lese litt om kjærlighetsspråk hvis du ikke allerede har gjort det. Finn ut hva hans kjærlighetsspråk er og gi han mer av det - kanskje føler han seg ikke så anklaget når du da er tydelig på dine behov.

Anonymkode: 946be...479

Veldig godt sagt og fornuftig råd. Takk♥️

Jeg har lest om de 5 kjærlighetsspråk og funnet ut at vi har det samme han og meg. Han er en kosebamse som trenger fysisk kontakt, tid sammen og snille og annerkjennende ord. Vi er ganske lik på den fronter og har hatt begge en tøff barndom. Så annerkjennelse og oppmerksomhet er vi begge avhengig av. Han er glad når jeg klemmer ham spontant, noe jeg gjør ofte. 

[KvinneB47]

Virrevirrevapp skrev (1 time siden):

Mest sannsynlig kjenner du på sorg. Mora di er død og barna trenger deg ikke på like synlige måter lenger samtidig  som det er lenge til barnebarn. Er det noen grunn til at du ikke skaffer et nytt kjæledyr? 

Å erstatte vår katt med en annen var ikke et alternativ for oss. Han var for spessielt og jeg er redd for at jeg ikke vil like den neste like godt. 

Så har vi begynt å tenke på en hund. Eller, det vil si, jeg har begynt. For han vil ikke ha flere kjæledyr siden vi blir for bundet og vi liker å reise. Og så er det kostnaden. Der er det mye grubling også, fram og tilbake 🤪

[KvinneB47]

Tusen takk alle sammen for deres innspill og gode råd. ♥️ Jeg blir varm i hjertet av deres svar og den interesse dere viser i min kjedelig sak.

Jeg vet at jeg har løsning på det og at jeg ikke kan forandre andre enn meg selv. Jeg liker ham som er er, og er bare nostalgisk. Jeg vil høre ham si at han savner meg, uten at jeg sier det først, jeg vil bli klemt og kysset og se stjerner i øynet hans. Hvor kommer den sylt for romantikk egentlig? Jeg pleier å være ganske selvstendig og like å ha tid for meg selv. Så hva som har plutselig skjedd med meg er et mysterium. 

Vi mennesker har tendens til å se mer av det vi fokuserer på. Så jeg må endre fokus, finne indre ro og bygge meg opp igjen. 

Jeg skal definitivt skjekke appen Grubl. 👍 Takk for tipsene

Yoga og teknikker fra kognitiv terapi må jeg ta i bruk igjen. Mye jeg kan gjøre selv. 

[KvinneB47]

Virrevirrevapp skrev (1 time siden):

Hva konkret ønsker du at han skal gjøre da? Eller vil du bare si at det er vondt? 

Godt poeng.

Jeg tror jeg vil bli hørt og at han skal møte min sorg ved å gi meg oppmerksomhet og fysisk kontakt. Å bli avvist når jeg er lei meg og bli fortalt at jeg er irriterende hjalp ikke. Jeg føler meg som et masete partner som trygler om hans kjærlighet. Jeg vil bare få den uten å måtte spørre om den, og føle at han føler det samme som meg. At det er tungt for han også å ikke se meg og være med meg i 2 uker, at han gleder seg til å komme hjem. Han sier det ikke så ofte lenger. Fordi han er en mann, og menn utrykker ikke sine følelser like mye som oss kanskje. Fordi han er mer balansert og vet at det er bare 2 uker. Som sagt, jeg er blitt veldig nostalgisk og tenker mye på da vi var ny forelsket. Det er de siste 4 mnd jeg har begynt å gruble sånn og føle meg ensom. Kanskje det er perspektivet av å ikke kunne endre livet mitt før jeg er ferdig med studiene om 2 år og barna er flyttet da. Kanskje jeg trenger ferie og mer kvalitetstid med han, kanskje jeg har vinterdepresjon og opplever sorg etter tapet av min mor og min katt. Hvem vet.