Kjæresten min har ikke metthetsfølelse og mangler impulskontroll

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er en kvinne, 39 år og har vært i et forhold med en mann i ett år. 

Selv sliter jeg med lipødem og er veldig forsiktig med alt jeg spiser da jeg har lett for å legge på meg. Jeg spiser keto, men tillater meg selv å kose meg med høykarbo av og til. Ved bruk av slankesprøyte har jeg klart å gå ned 20 kilo på 3 år, og det har vært en veldig stor kamp. Jeg er 1.5 kilo unna BMI på 28, og har godtatt at jeg må leve resten av livet med å måtte begrense maten jeg spiser. Jeg er ellers av den typen som nøyer meg med å spise 2-3 biter sjokolade eller en håndfull med chips og at det er nok da jeg ofte bare savner smaken av noe. 

Når vi møttes for ett år siden hadde han slanket seg 50 kilo. Han snakket åpent om at han hadde slitt med manglende metthetsfølelse og dopaminjag siden barndommen, og at han ved ett punkt hatet kroppen sin. Han bestemte seg til slutt å kutte ut sukker, og klarte dermed å slanke seg samtidig som han fremdeles slet med manglende metthetsfølelse og dopaminjag.

Kjæresten og jeg er i et langdistanseforhold og vi ser hverandre noen dager hver 4-6 uke. Når vi treffes spiser jeg den maten jeg ønsker, da jeg finner det vanskelig å kombinere keto med turer på restaurant og hotell. Jeg begrenser allikevel porsjonene mine og slutter å spise når jeg er mett. 

Når vi har vært sammen har blitt ganske skremt av dopaminjaget han har. Han spiser virkelig alt han kommer over, og er det mat i nærheten MÅ han spise det. Om jeg ikke spiser opp maten jeg har på min tallerken, gafler han i seg det jeg har. Det har også skjedd at jeg har laget mat og at det er en middagsporsjon til overs jeg forteller at vi kan dele til kvelds eller lunsj neste dag, men innen jeg er ferdig med min mat har han spist alt(!). Han sveiper til seg mat som en støvsuger, og det er ekstremt tydelig at han har en sykdom og sliter med impulskontroll.

Da han sist var på besøk hos meg i mai avsluttet vi turen med en hotellnatt med hotellfrokost. Jeg elsker croissanter og forsynte meg med en croissant, mens han spiste 6 stykker. Problemet er bare at da han kom hjem var det som om dette hadde satt fart på sukkermonsteret inni han, og han begynte å spise sukkerholdig mat igjen. Dette sammen med manglende impulskontroll innrømmer han plager han, samtidig som han forteller at nesten alle i slekta har mistet livet til hjerteinfarkt tidlig. Han har sagt at han ikke klarer å kontrollere det. Jeg har fortalt han at dette skremmer meg da vi ønsker å dele resten av livet sammen og at jeg ikke ønsker å føde ungene til en far som kommer til å dø av hjerteinfarkt tidlig, men samtidig er han litt som en unge: Hvis jeg ber han begrense seg (feks fordi jeg ønsker at matrestene skal spises til lunsj neste dag), blir han som en vrang unge som nekter å høre etter og derfor MÅ spise det. 

Jeg har poengtert at jeg ikke bryr meg om hvordan han ser ut. Han er stor, og det plager meg ikke, jeg har heller aldri kommentert vekten hans, men jeg er redd for kolesterolet og har bedt ham dra til legen og bli fulgt opp der, men igjen blir han som en vrang unge. Altså, det er han selv som sier at han blir som en vrang unge, og forteller at hvis han får en beskjed må han gjøre det motsatte og at dette skjer underbevisst. Jeg regner med at dersom noe skal endre seg må det komme som en indre motivasjon, og da hjelper det ikke hva jeg er redd for. 

Asså. Han er en fantastisk, kjærlig og omtenksom mann. Behandler meg kjempefint og det er godt å endelig ha noen ved min side og kunne se for seg en fremtid sammen med noen. Og her kommer meningen med innlegget: Selv om jeg drømmen om en fremtid sammen er jeg også redd for at han skal dø tidlig av hjerteinfarkt, slik som flere i slekta hans har gjort. Har dere noen gode råd som kan hjelpe han? Han sier selv at dette plager han, men at manglende impulskontroll og metthetsfølelse i tillegg til dopaminjag og dette med å slå seg vrang fører til at han ikke tar gode valg. 

Er dette noe som bare må gå sin gang til viljen kommer til han, eller finnes det kanskje hjelp? Har dere kanskje noen råd?

Tusen takk for svar.

Anonymkode: fe78c...62f

[AnonymBruker]

Du kan ikke endre en som ikke vil endres.

Altså vil han faktisk OPPRIKTIG endre seg, eller sier han det kun fordi DU ønsker det?

NB: Ikke alle som er store/spiser dårlig får sykdom eller dør av hjerteinfarkt. Du har en hangup på det, fordi folk nær deg har dødd. Sjansen er større JA, men det er ikke noe ENTEN ELLER her.

 

Første bud er å forstå hvorfor man på død og liv vil ha den type mat. De fleste spiser følelsene sine. Altså søker trøst/mener man fortjener det osv. Der trenger man ofte profesjonell hjelp for å forstå/få verktøy 

Anonymkode: a293b...aa1

[AnonymBruker]

Vekta ville vært et problem for meg. Å ha en overvektig forelder er ikke så greit. Det er fysisk tungt med små barn. Klarer han å delta på fysiske aktiviteter? 

Vil barna lære seg sunne matvaner med en forelder som fråtser? Vil de bli flau over han? 

Anonymkode: da9d6...5ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

 

Altså vil han faktisk OPPRIKTIG endre seg, eller sier han det kun fordi DU ønsker det?

NB: Ikke alle som er store/spiser dårlig får sykdom eller dør av hjerteinfarkt. Du har en hangup på det, fordi folk nær deg har dødd. Sjansen er større JA, men det er ikke noe ENTEN ELLER her.

 

Anonymkode: a293b...aa1

Om han vil endre seg av egen vilje eller fordi vi har snakket om det vet jeg ikke. Om han ikke ønsker å endre det samtidig som han ikke vil dra til legen og passe på helsen, kjenner jeg det blir et problem. Jeg har to tenåringer fra før og kunne tenkt meg ett barn til. Han ønsker seg veldig barn og drømmer om å bli pappa, men jeg ønsker ikke at barna skal vokse opp uten en far. Det er klart at det blir et problem for meg i fremtiden om jeg skal miste han tidlig fordi han har et problem med spisingen. Om han bare kunne holdt helsen under kontroll hos legen så hadde det hjulpet veldig og sannsynligvis kvelt bekymringen min.  

Så må jeg bare presisere at det er ikke folk nær meg som har dødd. Det er fem stykker i HANS nære slekt som har dødd av hjerteinfarkt før de ble 50. Så jeg føler jeg har en genuin bekymring. Jeg vil jo ikke at den jeg elsker skal dø tidlig om det er noe man kan gjøre med det. 

 

Anonymkode: fe78c...62f

[AnonymBruker]

Det høres jo ikke ut som om han ønsker å forandre seg. Han skylder på"dopaminjag" men han er jo bare en katastrofespiser uten selvbeherskelse. Dette hadde jeg virkelig ikke giddet.

Anonymkode: 83472...4ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Vekta ville vært et problem for meg. Å ha en overvektig forelder er ikke så greit. Det er fysisk tungt med små barn. Klarer han å delta på fysiske aktiviteter? 

Vil barna lære seg sunne matvaner med en forelder som fråtser? Vil de bli flau over han? 

Anonymkode: da9d6...5ab

OP her: 
Jeg har vokst opp med overvektige foreldre og vet at det kan være problematisk. Jeg syntes du tar opp et godt poeng, men jeg vet ikke om denne tankegangen vil hjelpe han. 

Når du nevner det så blir jeg flau når han fråtser og vi er ute offentlig, og det er ikke en god følelse å sitte med selv om jeg har holdt det inne. 

Anonymkode: fe78c...62f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

OP her: 
Jeg har vokst opp med overvektige foreldre og vet at det kan være problematisk. Jeg syntes du tar opp et godt poeng, men jeg vet ikke om denne tankegangen vil hjelpe han. 

Når du nevner det så blir jeg flau når han fråtser og vi er ute offentlig, og det er ikke en god følelse å sitte med selv om jeg har holdt det inne. 

Anonymkode: fe78c...62f

Du kan ikke hjelpe noen som ikke vil ha hjelp. Helt klart. 

Fråtsing er flaut, ingenting rart ved at du reagerer. 

Anonymkode: da9d6...5ab

[AnonymBruker]

Han lager jammen mange unnskyldninger for seg selv. Å miste kontroll en gang i blant kan skje. å ikke følge en plan til punkt og prikke kan skje. Å la seg styre av følelsene og fråtse til det er rent bord hver gang, det er et valg. Det blir for lettvint å skylde på dopaminmangel. Skal rusmisbrukere fortsette med rus uten å anstrenge seg for å slutte fordi det er en sykdom? Er det greit at anorektikeren slutter å spise fordi det er en sykdom? Er det greit at kleptomanen stjeler fordi det er en sykdom? Er det greit at alkoholikere drikker fordi det er en sykdom? 

At dopaminmangel er reelt betyr ikke at han skal slutte å gjøre egeninnsats. Han omfavner jo svakheten sin med åpne armer og jobber ikke mot riktig mål.  han jobber mot målet hjerteinfarkt, helseutfordringer og høy vekt. 

Å si han føler seg som en trassen unge og derfor må gjøre motsatt av beskjed er ansvarsfraskrivelse i høy klasse. Er han 4? Eller 12? Alle føler vel at de ikke vil noe de må, men vi oppfører oss ikke som unger likevel. Voksne har utviklet et perspektiv som de kan velge å bruke for å ikke la seg rive med av følelsene våre. 

Det som er her er at du passer vekten. Han blåser dette lang marsj. Du sier han er stor, men er det like greit om han fråtser til å bli virkelig diger? At du ser det blir verre og verre. Spisingen koster penger. Du må også tåle å se han fråtse uten at det påvirker deg. Vil du klare å se på dette uten å gå rett i fella selv? 

Anonymkode: 199c1...ebc

[Topsi]

Kan han være en god kandidat for de nye medisinene? Han burde høre med legen sin

[AnonymBruker]

Jeg var også sammen med en slik, han utviklet bulimi og ble voldelig hvis jeg prøvde å blande meg i det. Vi hadde et matbudsjett på 18.000 i mnd flere måneder i året. Jeg måtte kjøre til nabobyer og handle fordi han ville ikke, og tvang meg. Folk i kassa spurte om jeg handlet for skoler eller foreninger, og det var bare for ukeshandel.. 

Det mest skremmende her er at han blir irritert og trasig når du sier noe. Jeg ville vurdert å droppe denne katastrofen..

Anonymkode: 4a964...2ef

[AnonymBruker]

OP her. Tusen takk for innspill

Anonymkode: fe78c...62f

[AnonymBruker]

Har han hatt noen form for utredning i forbindelse med dette? Han høres litt ut som meg før jeg fikk ADHD diagnosen i voksen alder. Jeg sier ikke at han har diagnosen ADHD eller for den del noen annen diagnose men at dette for meg som ikke har helsefaglig bakgrunn høres ut som mer enn dårlige vaner, giddalause eller at han ikke vil ta ansvar.

Det er fryktelig slitsomt for både han og deg vil jeg tro så jeg håper han får kommet seg til lege og kanskje dps.

Anonymkode: 0bf43...109

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som at dere rett og slett ikke er kompatible som partnere

Anonymkode: 34ad2...68d

[AnonymBruker]

Det du beskriver, spesielt med tanke på den store overvekten han har hatt, og mest sannsynligvis vil få igjen om dette fortsetter, er en misbruker. Det er egentlig ikke så forskjellig fra en alkoholiker som tigges av de par glassene vin dere nøt sammen, og som fortsetter alko-inntaket uhemmet etterpå. Uten kontroll. Det er de samme mekanismene han er underlagt, med tilsvarende helsefare. 

Råd han til å oppsøke hjelp. Kanskje slankemedisin kan roe ned styringen som mat og sukker har over han? Setter han seg på bakbeina så er det lite du kan gjøre. Du prøvde i hvert fall. Da må du la han spise seg ihjel alene. 

Anonymkode: 257cf...12b

[Grüner]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hei. Jeg er en kvinne, 39 år og har vært i et forhold med en mann i ett år. 

Selv sliter jeg med lipødem og er veldig forsiktig med alt jeg spiser da jeg har lett for å legge på meg. Jeg spiser keto, men tillater meg selv å kose meg med høykarbo av og til. Ved bruk av slankesprøyte har jeg klart å gå ned 20 kilo på 3 år, og det har vært en veldig stor kamp. Jeg er 1.5 kilo unna BMI på 28, og har godtatt at jeg må leve resten av livet med å måtte begrense maten jeg spiser. Jeg er ellers av den typen som nøyer meg med å spise 2-3 biter sjokolade eller en håndfull med chips og at det er nok da jeg ofte bare savner smaken av noe. 

Når vi møttes for ett år siden hadde han slanket seg 50 kilo. Han snakket åpent om at han hadde slitt med manglende metthetsfølelse og dopaminjag siden barndommen, og at han ved ett punkt hatet kroppen sin. Han bestemte seg til slutt å kutte ut sukker, og klarte dermed å slanke seg samtidig som han fremdeles slet med manglende metthetsfølelse og dopaminjag.

Kjæresten og jeg er i et langdistanseforhold og vi ser hverandre noen dager hver 4-6 uke. Når vi treffes spiser jeg den maten jeg ønsker, da jeg finner det vanskelig å kombinere keto med turer på restaurant og hotell. Jeg begrenser allikevel porsjonene mine og slutter å spise når jeg er mett. 

Når vi har vært sammen har blitt ganske skremt av dopaminjaget han har. Han spiser virkelig alt han kommer over, og er det mat i nærheten MÅ han spise det. Om jeg ikke spiser opp maten jeg har på min tallerken, gafler han i seg det jeg har. Det har også skjedd at jeg har laget mat og at det er en middagsporsjon til overs jeg forteller at vi kan dele til kvelds eller lunsj neste dag, men innen jeg er ferdig med min mat har han spist alt(!). Han sveiper til seg mat som en støvsuger, og det er ekstremt tydelig at han har en sykdom og sliter med impulskontroll.

Da han sist var på besøk hos meg i mai avsluttet vi turen med en hotellnatt med hotellfrokost. Jeg elsker croissanter og forsynte meg med en croissant, mens han spiste 6 stykker. Problemet er bare at da han kom hjem var det som om dette hadde satt fart på sukkermonsteret inni han, og han begynte å spise sukkerholdig mat igjen. Dette sammen med manglende impulskontroll innrømmer han plager han, samtidig som han forteller at nesten alle i slekta har mistet livet til hjerteinfarkt tidlig. Han har sagt at han ikke klarer å kontrollere det. Jeg har fortalt han at dette skremmer meg da vi ønsker å dele resten av livet sammen og at jeg ikke ønsker å føde ungene til en far som kommer til å dø av hjerteinfarkt tidlig, men samtidig er han litt som en unge: Hvis jeg ber han begrense seg (feks fordi jeg ønsker at matrestene skal spises til lunsj neste dag), blir han som en vrang unge som nekter å høre etter og derfor MÅ spise det. 

Jeg har poengtert at jeg ikke bryr meg om hvordan han ser ut. Han er stor, og det plager meg ikke, jeg har heller aldri kommentert vekten hans, men jeg er redd for kolesterolet og har bedt ham dra til legen og bli fulgt opp der, men igjen blir han som en vrang unge. Altså, det er han selv som sier at han blir som en vrang unge, og forteller at hvis han får en beskjed må han gjøre det motsatte og at dette skjer underbevisst. Jeg regner med at dersom noe skal endre seg må det komme som en indre motivasjon, og da hjelper det ikke hva jeg er redd for. 

Asså. Han er en fantastisk, kjærlig og omtenksom mann. Behandler meg kjempefint og det er godt å endelig ha noen ved min side og kunne se for seg en fremtid sammen med noen. Og her kommer meningen med innlegget: Selv om jeg drømmen om en fremtid sammen er jeg også redd for at han skal dø tidlig av hjerteinfarkt, slik som flere i slekta hans har gjort. Har dere noen gode råd som kan hjelpe han? Han sier selv at dette plager han, men at manglende impulskontroll og metthetsfølelse i tillegg til dopaminjag og dette med å slå seg vrang fører til at han ikke tar gode valg. 

Er dette noe som bare må gå sin gang til viljen kommer til han, eller finnes det kanskje hjelp? Har dere kanskje noen råd?

Tusen takk for svar.

Anonymkode: fe78c...62f

Har han noen gang blitt utredet for ADHD? Veldig mye her som ligner på det.

[AnonymBruker]

Han burde prøve fekal transplantasjon

Anonymkode: ec579...eb6

[AnonymBruker]

Wegovy! Det demper sult og dopaminjag - vinn-vinn! 

Anonymkode: f72f6...353

[AnonymBruker]

Jeg er overvektig selv, men har ikke kjent meg ikke igjen i bildet som mange har av tykke personer - som storspiseren som spiser tre burgere og to pølser før middag og trykker inn kaker til dessert! Min mann har brukt å si at han ikke skjønner hvorfor jeg legger på meg, for jeg spiser jo «bare» vanlige porsjoner og kaker ER kun til fest. Mitt problem har vært at jeg alltid har hatt plass til snop og sjokolade, selv om jeg er mett har jeg alltid har hatt en unnskyldning om at jeg skal kunne kose meg litt! I vinter bestemte jeg meg for å prøve ut Wegovy. Jeg tar da en sprøyte en gang i uka. Det gikk veldig sakte i starten men etter opptrapping av dose så ble mine såkalte normale porsjoner for store for meg og jeg blir fortere mett. Det har vært skrevet og sagt en del om denne sprøyten, og ja i perioder har jeg vært litt kvalm eller dårlig hvis jeg spiste for mye eller for mye fet mat, og gleden over god mat forsvant litt, men jeg tror at det måtte til - for suget etter søtsaker forsvant også, og jeg har foreløpig gått ned snart 15 kilo. Jeg tenker at jeg skal gå over til en vedlikeholdsdose når jeg når min ønskevekt, slik at kroppen får tid til å venne seg til ny vekt. Du skriver at han har klart å gå ned 50 kg før du traff han? Det er veldig mye. Har han hatt nok profesjonell hjelp til å holde vekta eller fortsette nedgangen? Du skriver også at dere treffes fortrinnsvis sjeldent? Kan det bli fest hver gang dere møtes? Jeg har brukt å unnskylde meg med at «det er jo ferie», eller «det er jo helg», «må jo få kose meg med litt sjokolade da…» og så blir det til slutt nesten fest hver dag hele uka… For en person som spiser alt for mye, som kanskje har problemer med å føle seg tilstrekkelig mett og har et dopaminjag, så kan det kanskje bli mye «festdager» med mat og godt å spise når dere møtes? Går dere turer, trener, driver med hobbyer osv. ? Jeg bare slenger ut noen tanker, ikke ment som å skylde på noe! Jeg kan anbefale å sjekke ut mulighetene for wegovy for han. Det er ikke hokus - pokus, men kan det være en hjelp til å legge om livsstil og bli kvitt litt av suget etter mat?

Anonymkode: 23202...125

[Irak]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hei. Jeg er en kvinne, 39 år og har vært i et forhold med en mann i ett år. 

Selv sliter jeg med lipødem og er veldig forsiktig med alt jeg spiser da jeg har lett for å legge på meg. Jeg spiser keto, men tillater meg selv å kose meg med høykarbo av og til. Ved bruk av slankesprøyte har jeg klart å gå ned 20 kilo på 3 år, og det har vært en veldig stor kamp. Jeg er 1.5 kilo unna BMI på 28, og har godtatt at jeg må leve resten av livet med å måtte begrense maten jeg spiser. Jeg er ellers av den typen som nøyer meg med å spise 2-3 biter sjokolade eller en håndfull med chips og at det er nok da jeg ofte bare savner smaken av noe. 

Når vi møttes for ett år siden hadde han slanket seg 50 kilo. Han snakket åpent om at han hadde slitt med manglende metthetsfølelse og dopaminjag siden barndommen, og at han ved ett punkt hatet kroppen sin. Han bestemte seg til slutt å kutte ut sukker, og klarte dermed å slanke seg samtidig som han fremdeles slet med manglende metthetsfølelse og dopaminjag.

Kjæresten og jeg er i et langdistanseforhold og vi ser hverandre noen dager hver 4-6 uke. Når vi treffes spiser jeg den maten jeg ønsker, da jeg finner det vanskelig å kombinere keto med turer på restaurant og hotell. Jeg begrenser allikevel porsjonene mine og slutter å spise når jeg er mett. 

Når vi har vært sammen har blitt ganske skremt av dopaminjaget han har. Han spiser virkelig alt han kommer over, og er det mat i nærheten MÅ han spise det. Om jeg ikke spiser opp maten jeg har på min tallerken, gafler han i seg det jeg har. Det har også skjedd at jeg har laget mat og at det er en middagsporsjon til overs jeg forteller at vi kan dele til kvelds eller lunsj neste dag, men innen jeg er ferdig med min mat har han spist alt(!). Han sveiper til seg mat som en støvsuger, og det er ekstremt tydelig at han har en sykdom og sliter med impulskontroll.

Da han sist var på besøk hos meg i mai avsluttet vi turen med en hotellnatt med hotellfrokost. Jeg elsker croissanter og forsynte meg med en croissant, mens han spiste 6 stykker. Problemet er bare at da han kom hjem var det som om dette hadde satt fart på sukkermonsteret inni han, og han begynte å spise sukkerholdig mat igjen. Dette sammen med manglende impulskontroll innrømmer han plager han, samtidig som han forteller at nesten alle i slekta har mistet livet til hjerteinfarkt tidlig. Han har sagt at han ikke klarer å kontrollere det. Jeg har fortalt han at dette skremmer meg da vi ønsker å dele resten av livet sammen og at jeg ikke ønsker å føde ungene til en far som kommer til å dø av hjerteinfarkt tidlig, men samtidig er han litt som en unge: Hvis jeg ber han begrense seg (feks fordi jeg ønsker at matrestene skal spises til lunsj neste dag), blir han som en vrang unge som nekter å høre etter og derfor MÅ spise det. 

Jeg har poengtert at jeg ikke bryr meg om hvordan han ser ut. Han er stor, og det plager meg ikke, jeg har heller aldri kommentert vekten hans, men jeg er redd for kolesterolet og har bedt ham dra til legen og bli fulgt opp der, men igjen blir han som en vrang unge. Altså, det er han selv som sier at han blir som en vrang unge, og forteller at hvis han får en beskjed må han gjøre det motsatte og at dette skjer underbevisst. Jeg regner med at dersom noe skal endre seg må det komme som en indre motivasjon, og da hjelper det ikke hva jeg er redd for. 

Asså. Han er en fantastisk, kjærlig og omtenksom mann. Behandler meg kjempefint og det er godt å endelig ha noen ved min side og kunne se for seg en fremtid sammen med noen. Og her kommer meningen med innlegget: Selv om jeg drømmen om en fremtid sammen er jeg også redd for at han skal dø tidlig av hjerteinfarkt, slik som flere i slekta hans har gjort. Har dere noen gode råd som kan hjelpe han? Han sier selv at dette plager han, men at manglende impulskontroll og metthetsfølelse i tillegg til dopaminjag og dette med å slå seg vrang fører til at han ikke tar gode valg. 

Er dette noe som bare må gå sin gang til viljen kommer til han, eller finnes det kanskje hjelp? Har dere kanskje noen råd?

Tusen takk for svar.

Anonymkode: fe78c...62f

Han her ville jeg anbefalt terapi ❤️. Han har mye å jobbe med også blir det mindre slitsomt for deg. Du kan jo selvfølgelig hjelpe han, og da må dere lage avtaler der dere er enige i fredstid, og minne han på det når han har lyst på sukker eller fett. Han kan ikke ta ut sin frustrasjon på deg synes jeg. Da får du det vondt og kjærligheten får seg en knekk....For mange slike og da blir det veldig vanskelig. Han må jo selvfølgelig ville ha hjelp for dette. Er jo ditt valg hva du vil og hvor hardt du er villig til å kjempe. Jeg hadde ikke kjempet hvis han ikke vil hjelpe seg selv ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Har han hatt noen form for utredning i forbindelse med dette? Han høres litt ut som meg før jeg fikk ADHD diagnosen i voksen alder. Jeg sier ikke at han har diagnosen ADHD eller for den del noen annen diagnose men at dette for meg som ikke har helsefaglig bakgrunn høres ut som mer enn dårlige vaner, giddalause eller at han ikke vil ta ansvar.

Det er fryktelig slitsomt for både han og deg vil jeg tro så jeg håper han får kommet seg til lege og kanskje dps.

Anonymkode: 0bf43...109

Samme her, dopaminjag er ganske reelt for noen av oss med ADHD i hvert fall. Jeg slipper unna når jeg tar medisin. 

Men det betyr ikke at kjæresten til TS har det altså, det kan være mange grunner til at han har det sånn. Han burde virkelig ta en tur til legen, men du kan jo ikke akkurat tvinge ham. Vanskelig situasjon 😕

Anonymkode: b31ee...83d