Oppdragelse/uenighet hva er normalt i en relasjon?

[AnonymBruker]

Jeg har et spørsmål som er best anonymt. Bakgrunnshistorie er at han har gått i behandling for sinnet sitt, da det har eskalert til vold tidligere. Men bedre nå. Jeg har delt dett med FVK også da jeg var nære på å gå.

 

Jeg sliter med uenighet i oppdragelsen. Spesielt i situasjoner der barna kan oppfatter som «vanskelige». Jeg jobber selv med barn og er av oppfatning at barn bare har det vanskelig og at det ikke lønner seg å «stå på krava eller i kampen», men heller møte de i følelsen de har. Noen ganger er dette også å ikke ta alle «kamper» som mannen min kaller det. 

 

Feks i matsituasjoner, der ene sønnen for tiden er opptatt av å ikke blande mat (6år). I dag ble det svært dårlig motsatt da min mann la mat på tallerken til sønnen, og noe av maten ble over hverandre. Jeg pleier å heller forberede sønnen, spørre om jeg skal ta på mat eller om han vil ta på selv. Vi forventer likevel at han skal smake på litt av alt, men jeg spør om jeg skal legge på mat eller om han vil selv. Det ble heeelt feil for sønnen vår at maten ble blandet, men da ble samboer veldig tydelig på at sånn var det og det måtte han tåle. Det paradoksale er at hvis jeg legger mat på tallerken til barna uten og spørre kan min samboer fortelle meg at det er feil, men når han gjør det skal han sette ett eksempel. 

 

Problemet er vel kanskje ikke dette, men dynamikken mellom oss når dette skjer, jeg får ikke lov å prate hvis mannen min «er midt i en kamp», selv om jeg tenker at det ikke er heldig sånn som han holder på, selv om sønnen min spør meg om ting, så får jeg kun si at pappa bestemmer dette og at det er mellom dem. Her i dette tilfellet syntes jeg at mannen sin dagsform gikk litt vel ut over sønnen og han var svært lite tålmodig. Jeg sa til mannen at jeg pleier jo å spørre sønnen. Fikk da streng beskjed om å ikke blande meg. Så, tilslutt etter at det har blitt truet med null middag og rommet prøver sønnen å spise, men ønsker hjelp av meg for å blande sausen inn i maten, slik at den ikke er nær delen med kjøtt (han vil separere kjøttet fra tilbehøret). Jeg tar da  og hjelper han med å blande, da begynner mannen å bli sint igjen, og sier at jeg ikke skal blande meg, at han har en kamp her som jeg ikke bestemmer over. Jeg mener jo at jeg kan hjelpe å blande sausen, da det ikke var en del av den såkalte «kampen». Han blir mer og mer sur siden jeg ikke gir meg og fortsetter å hjelpe sønnen mens jeg sier at jeg ikke kan overse sønnen min, og at jeg ikke følte at det var å blande med i selve konflikten. Jeg merket også at sønnen var sliten etter en lang dag, og følte ikke det var nødvendig å ta å gå i alle «kampene», sier også at det er ufin måte han prater til meg og at han bør prøve å være på den måten han ønsker at sønnen skal være(sønnen gråter mye og har vansker for å roe seg) Mannen min sier så «er du så dum i hodet?» Jeg sier at det ikke er greit å si, mannen repeterer det en gang til og sier han nå må oppdra både voksne og barn, og jeg kan ikke blande meg der. 

 

I bunn og grunn handler nå de fleste diskusjonene våre om dette, og jeg merker den utgjevne balansen oss imellom. Jeg blir så usikker på meg selv, hva jeg tenker er rett, jeg blir også veldig aktivert og redd i disse situasjonene og denne endte også med at jeg ga klar beskjed om å kalle meg dum i hodet ikke er greit, så gikk jeg og samlet meg ett annet sted. Jeg må på en måte ta ansvar for at det ikke eskalerer. Jeg vet at han ikke kommer til å si unnskyld da jeg i hans øyne gjorde noe som var dumt i hodet…. 

 

Det er veldig vanskelig når han faktisk har gått i sinnemestring og jeg ser at han ikke gjør like «ille» ting med meg lenger. Jeg ga et ultimatum om sinnemestring for noen år siden, og det gikk han med på, men denne usikkerheten min gjør ting bare trøblete… Vet ikke hva jeg vil med innlegget, og jeg er kanskje litt vanskelig og blandet meg kanskje litt uten å se det, men jeg spør ikke min partner om han er dum i hodet? Det må da gå an å være uenig uten å si sånne ting?

Anonymkode: c5064...d63

[minister-mio]

Dette er ikke normalt og dere har behov for hjelp

[AnonymBruker]

Hva er det han «ikke gjør lengre», ts? Eskalerer den psykiske volden til fysisk vold? Har dette i så fall vart så lenge og i såpass pressene situasjoner at du vet - med sikkerhet - at han ikke velger å eskalere psykisk vold til fysisk? 

For om han «ikke er voldelig» kun når du lister deg rundt? Da er han voldelig. Om han kun besinner seg når alle dere andre - barn inkludert - lister dere rundt hans behov? Da er han voldelig. 
 

Det er ikke omgivelsene som skal regulere en voksen. Det skal og må den voksne velge å gjøre selv.

Dette er psykisk vold. Det kan antas eskalere til fysisk vold når som helst. Ta med deg barna og dra til et trygt sted. Om du går tilbake til han? Etterlat barna på det trygge stedet. Sinne og barn er uforenelig. Gi ungene dine noe bedre, ts. 

Anonymkode: c2e89...f51

[AnonymBruker]

Syns det er litt vanskelig å forstå hvorfor du ønsker å tilrettelegge for et spiseforstyrret matmønster for 6 åringen? Er det ikke det mannen din egentlig reagerer på? At det må bli slutt på dillingen med den maten? Han er kanskje litt brutal i sin fremgangsmåte,  men du setter jo ingen grenser i det hele tatt, så kanskje dere burde sette dere ned å forsøke møtes om noe på midten? Ungen kan jo ikke sitte å sortere gulrøtter for seg, erter for seg osv. Det blir slitsomt for han, sosialt.

Anonymkode: 8fb63...408

[Gjest Anonymus Notarius]

Han virker fortsatt å ha problemer med sinne, og generelt med kommunikasjon. Men det siste tror jeg du også sliter med, og at du er veldig ettergivende overfor barnet deres, forsterker nok hans sinne (uten at det forsvarer hans framgangsmåte, altså). Som en annen bruker skriver, så tilrettelegger du for sære spisevaner for sønnen deres. Det er heller ikke bra. Mulig dere forsterker hverandres dårlige sider her. Foreslår at dere oppsøker hjelp, dette er ikke noe kvinneguiden kan løse.

[AnonymBruker]

Beklager skrivefeilene i innlegget, det gikk litt fort! men takk dere som leste likevel. Mannen har avsluttet sin behandling da han anser seg som «kurert», men jeg går fortsatt i behandling for utsatte da jeg ikke føler ting er ferdig bearbeidet. I ille mener jeg at før har jeg opplevd fysisk vold (ikke slag) og vold mot gjenstander, samt noen andre former. Utfordringen når jeg går i behandling er at behandleren ikke er så tydelig på hva som er greit å ikke. Forstår at de sikkert må få meg selv til å gjøre egne valg og tanker, men blir smått usikker når ikke noen snakker i klar tale, da kan jeg tvile på det jeg egentlig mener. Vært i gruppesamtaler med andre som jeg syntes er mer givende. 

Anonymkode: c5064...d63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Syns det er litt vanskelig å forstå hvorfor du ønsker å tilrettelegge for et spiseforstyrret matmønster for 6 åringen? Er det ikke det mannen din egentlig reagerer på? At det må bli slutt på dillingen med den maten? Han er kanskje litt brutal i sin fremgangsmåte,  men du setter jo ingen grenser i det hele tatt, så kanskje dere burde sette dere ned å forsøke møtes om noe på midten? Ungen kan jo ikke sitte å sortere gulrøtter for seg, erter for seg osv. Det blir slitsomt for han, sosialt.

Anonymkode: 8fb63...408

Nei, det tenker ikke jeg heller, men at dette ikke var dagen, og ting går i perioder. Problemet handler nok ikke om selve uenigheten, det tenker jeg i og for seg er greit, men det at jeg føler meg usikker og «kneblet» for å ha meninger. Jeg tenker nok at det er viktig å tilby sunn og variert mat, så kommer spisingen etterhvert (dette støttes vel også av forskning). Men ja, tanker har streifet meg, og fint å få andre vikler på saken, det er veldig vanskelig for meg å se hva som er normalt:) 

Anonymkode: c5064...d63

[AnonymBruker]

og ja, kommunikasjon jobber jeg også med. 

Anonymkode: c5064...d63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Syns det er litt vanskelig å forstå hvorfor du ønsker å tilrettelegge for et spiseforstyrret matmønster for 6 åringen? Er det ikke det mannen din egentlig reagerer på? At det må bli slutt på dillingen med den maten? Han er kanskje litt brutal i sin fremgangsmåte,  men du setter jo ingen grenser i det hele tatt, så kanskje dere burde sette dere ned å forsøke møtes om noe på midten? Ungen kan jo ikke sitte å sortere gulrøtter for seg, erter for seg osv. Det blir slitsomt for han, sosialt.

Anonymkode: 8fb63...408

Takk for tilbakemelding. Jeg setter heller grenser i form av språkbruk barna bruker, at vi sitter ved bordet, at vi har en hyggelig samtale ved matbordet. Jeg ønsker heller ikke gris eller lek ved maten. Setter også generelt grenser ved spilling, innetider, leggetider, og måltider, så grenseløs er jeg ikke. Men ja, ulikt syn på hvordan vi skal møte barn når dagen i utgangspunktet er litt vanskelig og at noen ganger så går smaking og spising i bølger.

Anonymkode: c5064...d63

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (11 minutter siden):

Han virker fortsatt å ha problemer med sinne, og generelt med kommunikasjon. Men det siste tror jeg du også sliter med, og at du er veldig ettergivende overfor barnet deres, forsterker nok hans sinne (uten at det forsvarer hans framgangsmåte, altså). Som en annen bruker skriver, så tilrettelegger du for sære spisevaner for sønnen deres. Det er heller ikke bra. Mulig dere forsterker hverandres dårlige sider her. Foreslår at dere oppsøker hjelp, dette er ikke noe kvinneguiden kan løse.

Ja, jeg får fremdeles hjelp, men han ser ikke lenger problemet og ønsker ikke hjelp. 

Anonymkode: c5064...d63

[AnonymBruker]

Å ta en maktkamp med et barn er det samme som å innrømme ar du ikke har kunnskap til å kunne oppdra/ivareta - da er løsningen å skaffe kunnskapen, ikke straffe barnet. Vondt å lese skildringen din, kan ikke skjønne annet enn at ditt barn opplevde dette som psykisk vold. Dette er ikke normalt overhode. Hvis den andre «ikke kan blande seg» gjør man det feil. 
og maktperspektivet her er sykt. Deres oppgave er å gjøre måltidet trivelig og maten appetittvekkende og næringsrik. Det der er oppskrift på dårlig forhold til mat, mor og far. Håper ikke det var søsken tilstede, enda et offer i en veldig ubehagelig situasjon. 

Anonymkode: 42517...b8d

[Gamer]

Han bruker vold for å trykke deg ned. Han vil at du skal føle at det er kun han som vil ha deg, slik at du blir og ikke drar selv om du burde 

[Umuligåfinnenavn]

Kanskje det kan være lurt å kontakte familievernkontoret? 
Jeg tenker at det overhode ikke er greit at han snakker til deg på den måten han gjør; om min samboer hadde sagt ting som «er du så dum i hodet?» og attpåtil foran barna, hadde jeg blitt rasende! Er det noe lavterskeltilbud i kommunen din som du kan kontakte for fin egen del, for å bygge opp selvfølelse og egenverdi? Tror han har brutt deg ned noe..

[AnonymBruker]

Umuligåfinnenavn skrev (Akkurat nå):

Kanskje det kan være lurt å kontakte familievernkontoret? 
Jeg tenker at det overhode ikke er greit at han snakker til deg på den måten han gjør; om min samboer hadde sagt ting som «er du så dum i hodet?» og attpåtil foran barna, hadde jeg blitt rasende! Er det noe lavterskeltilbud i kommunen din som du kan kontakte for fin egen del, for å bygge opp selvfølelse og egenverdi? Tror han har brutt deg ned noe..

Vi har vært på FVK og de sendte han videre til sinnemestring, som da igjen også ga meg ett tilbud. Prøvd å skildre på mest mulig objektiv måte, selv om jeg vet at jeg nok ikke var perfekt heller. Søsken var ikke tilstede, heldigvis.

Anonymkode: c5064...d63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Nei, det tenker ikke jeg heller, men at dette ikke var dagen, og ting går i perioder. Problemet handler nok ikke om selve uenigheten, det tenker jeg i og for seg er greit, men det at jeg føler meg usikker og «kneblet» for å ha meninger. Jeg tenker nok at det er viktig å tilby sunn og variert mat, så kommer spisingen etterhvert (dette støttes vel også av forskning). Men ja, tanker har streifet meg, og fint å få andre vikler på saken, det er veldig vanskelig for meg å se hva som er normalt:) 

Anonymkode: c5064...d63

Men når er dagen? Barnet er jo alt i skolealder, så det er vel dags for å avlære den sorteringen nå? Det er greit at begge har meninger, men det er ikke så heldig at du og far kommuniserer to vidt forskjellige ting til barnet, på same tid. Det blir bare forvirrende for gutten, der far virker oppmerksom på det siden han ba deg ikke blande deg. Du diskrediterte egentlig fars grenser i den situasjonen når du begynte å dille med saus osv. Far setter en tydelig grense, mens du kommuniserer at det er synd på gutten deres for at han må spise det som blir servert. Far burde selvsagt ikke kalt deg dum i hodet, og virker å fortsatt slite med impulskontrollen men kanskje du burde se litt på hvordan du selv kommuniserer også? Er du tydelig nok og har dere en felles forståelse for hvordan dere skal oppdra barna? Dere virker litt å være på hver deres planet der far går så rett på sak at han skremmer andre, mens du kanskje går litt mye rundt grøten og virker litt konfliktsky. Går dere i parterapi? Virker jo litt som dere kunne trengt det om dere skal fortsette dette forholdet.

Anonymkode: 8fb63...408

[got2go]

Mannen din har rett. Du må slutte å dulle.

[AnonymBruker]

Jeg hadde gått fra denne mannen, for han er voldelig fremdeles - både mot deg og barnet.

Først ville jeg imidlertid forsøkt å få ham med på et sånt foreldreveiledningskurs, type COS-kurs. Dette i håp om at han kanskje kan greie å ta til seg litt kunnskap om barneoppdragelse - siden barna trolig må på noe samvær til ham.

Det er ikke rart det er ymse erfaring med behandling hos psykologer, når terapeuter ikke i ren tale ber voldsutsatte om å komme seg unna for å beskytte både seg selv og barn.

Jeg synes du skal kontakte nærmeste Krisesenter, Ts, for den terapeuten du går hos synes ikke å være god nok hjelp.

Anonymkode: abcfb...6d6

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om sønnen din sine vansker kommer av at han er offer for psykisk vold. Om noen opplever kaos, så kan de reagere med å bli rigide for å ha noe stabilt å klamre seg til i stormen. Som at maten ikke skal komme borti hverandre. Jeg tenker at både du og sønnen din går på nåler for å ikke få mannen sint. Uti fra det du forteller, så er han fortsatt sint og voldelig. Psykisk vold er vel så ødeleggende, og det er så ukonkret at voldsmannen lett kan overbevise ofrene at det ikke er vold, og at han hadde grunn til å bli sint.

Anonymkode: a431d...60c

[AnonymBruker]

Stakkars unge... Du må gå. 

Ungen din blir utsatt for psykisk mishandling og så gjør du ikke noe. Hva slags mor er du egentlig? 

Om du jobber med barn så vet du hvor ekstremt skadelig en sånn oppvekst er for en unge. 

Anonymkode: 8e4a5...6f6

[AnonymBruker]

Jeg var i et tilsvarende forhold litt tilbake i tid, alle årene det sto på skjønte jeg ikke hvor ille det faktisk var. Men jeg ble sliten, så sliten jeg nesten sluttet fungere.

da den «berømte» dråpen fikk glasset til å renne over tok jeg barna og gikk. Volden fortsatte og eskalerte. Så jeg valgte kontakte barnevernet for råd hjelp og støtte.

han fikk samvær med barna tidligere, men etter gjentatte ganger ha vist han ikke kan ivareta de er det nå sluttet. Jeg lever alene med barna og til tross for at vi enda jobber med ettervirkninger har vi alle det mye bedre.

en over ba deg kontakte krisesenter jeg er helt enig. Om du ikke vil inn til de så snakk i det minste med de.

Anonymkode: 51410...172