Å sette grenser.

[AnonymBruker]

Hei jeg  er en kvinne  i 40 årene og skal prøve å anonymisere dette så mye mulig.

Jeg har pga et dysfunksjonell oppvekst ( psykisk  ustabile foreldre  og besteforeldre) tatt på meg den frivillig/ ufrivillig  oppgave å være diplomatiske og mrs fix it så alle skal ha det bra.( kontrollbehov I guess)

I voksent liv så har jeg funnet mann til mine barn- som er en snill familiefar og snill mann " når sola skinner" men som stikker hodet i sanden/ kaster meg foran bussen når ting går på tverke.

Svigerfamilien er  snille men (skjult) dysfunksjonelle   - som gjør meg til talerør i begge leirer.  Må alltid passe på å ta hensyn til sammenkomster  v høytider.   Istedenfor  å henvende seg til sin egen sønn så går  mye via meg  "pga stakkars følsomme han " kan være alt fra små ting/ store ting som skal ordnes.  

Er også to - go - to personen for min ektefelle, min side av familien  og hans side av familien. ( du er så snill , god , smart , .. klagemur ofte når jeg løfter tlf når noen ringer)

Etter jeg fikk en fysisk  gradvis forverrende  sykdom for  noen år siden så har jeg blitt så oppgitt og " kald" over disse menneskene  i min nærmeste  ( ikke alle og ikke  mine  egne barn/ tantebarn såklart)

  Nå er jeg så irriterert over av disse familiemedlemmer som vet jeg har fått en sykdom. Men allikevel  ringer / maser/ forventer  service  som før. 

Mistenker nesten meg selv for å bli litt narsisist.  Og for dårlig  samvittighet og hater meg selv for å ikke sette grenser før.( redd for kjeft / du har blitt så slem du )

 

 Er det innafor å kutte kontakt/ delvis  med famile  ?  Er såå sliten. 

Føler meg omgitt av blodigler. 

Anonymkode: 4979c...6a8

[AnonymBruker]

Kort sagt;

JA!! Det er helt innenfor❤️

Og; Det er helt ok å kutte kontakt for en periode også.. Å kutte kontakten trenger ikke være for alltid❤️

Anonymkode: dc5ec...724