Så trist med samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Vil bare lufte noen tanker som sikkert flere  kjenner seg igjen i. Jeg går gjennom et samlivsbrudd, det er barn involvert og jeg er så utrolig trist over alt som skjer. Kanskje spesielt for barnas skyld. Det er mye som må ordnes opp i og jeg vet at det fornuftige er å gjennomføre dette. Vi var ikke bra for hverandre og vil nok få det bedre på hver vår kant. Men: det er trist. Jeg kan se på barna og tenke at jeg vil ha det tilbake alt som var. Gamle minner og hyggelige stunder kan dukke opp. Hvorfor fikk vi det ikke til. Det er så trist å skulle gi opp drømmen om vår familie og dele oss. Skilsmisse, huset, alt vi har hatt i lang tid går i stykker. Hvordan klare å gå gjennom dette? Fornuften sier jo at det er på tide å gi opp, og at jeg er trist over endringen i situasjonen, ikke fordi jeg vil ha tilbake det som var. For den hverdagen var langt fra bra. 

Anonymkode: 19bab...d62

[AnonymBruker]

En ny, og forhåpentligvis bedre, hverdag kommer etterhvert. Noe sorg over det som ikke ble, vil du kanskje alltid ha. Men når man vet det ikke ville blitt slik det burde, så er det jo heller ikke noe tap. Det blir bedre når du har etablert det i ny bolig, fått nye rutiner og hverdagen normaliserer seg for dere alle.

Anonymkode: 60e38...c4a

[AnonymBruker]

Skilsmisse er alltid opprivende og trist.. men det høres tross alt ut som du har et godt utgangspunkt her, du har en viss aksept allerede. Og du vil med tiden få det mye bedre. 

En viss tristhet over det som aldri ble kan man nok alltid kjenne litt på, men en dag vil du heller glede deg over alt du har, og være glad for avgjørelsen som ble tatt. Gi det tid.

Anonymkode: 2ba83...fd6

[AnonymBruker]

Er på samme sted som deg. VET at jeg må ta skrittet om å gå. For meg er det stort og vanskelig. Jeg vet også at han aldri kommer til å gjøre det, selv om forholdet er helt på bunn. Det gjør det kanskje ekstra vanskelig, hadde vært enklere om vi var 2 om det.

Jeg tenker mye på at jeg får sett barna mindre, de begynner heldigvis å bli store,så vi har fått ha store deler av barndommen sammen. Jeg synes også at det er trist at barndomshjemmet muligens må selges, at familien splittes, at ungene på sikt kanskje må forholde seg til flere når nye partnere kommer inn i bildet osv.....

Men jeg må tenke på nåværende situasjon. Ett forhold uten nærhet og kommunikasjon, jeg er til tider sur, lei og deprimert pga situasjonen. Vi lever separate liv og jeg føler meg ensom i forholdet. Ingen sex...alt tilsier at brudd er løsningen. 

Der er vel en krevende periode man står ovenfor, men på sikt kan det bare bli bedre og det er jeg sikker på at det blir.

Lykke til t.s ♡

Anonymkode: ad835...275

[AnonymBruker]

Gå på biblioteket og lån en stakk bøker med råd og veiledning om håndtering av skilsmisse og samlivsbrudd. 

Les og lær. 

Tenk på det som en slags eksamen eller praktisk prøve: Du SKAL klare det så godt som overhodet mulig, for barnas skyld. 

Hvordan klarer du det best mulig? Les, les, les, les, les. Lær så mye du kan. 

 

Anonymkode: 09574...c2c

[AnonymBruker]

Det er viktig å gå igjennom følelsene, ikke unngå det fordi det er vondt.  Kanskje du kan snakke med noen? Jeg gikk gjennom mitt brudd uten å snakke med noen, da greide jeg omtrent ikke jobben min. 

Anonymkode: afa0f...e29

[Helle2222]

Jeg flyttet for en mnd siden.  Etter 10 år. Selv om det var jeg som gikk, går jeg gjennom en sorg for det livet som kunne blitt og alt vi ikke lengre skulle gjøre felles. Nå siste uken har ting begynt å stabilisere seg litt for min del. Tvinger meg litt ut for å gjøre ting jeg liker, gå tur, trene, drikke kaffe i solen, være med venner. Fyller tiden med noe som gir meg litt energi. Ellers opplever jeg at barnet mitt også har begynt å falle til ro siste uken, vi har virkelig hatt fine samtaler og gode latterkuler de siste dagene, og det er veldig godt å kjenne på. Første uken jeg har kjent godfølelsen på at "dette her skal vi klare"