Selvvalgt ensomhet

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært ei som gir veldig mye av seg selv, stiller opp og hjelper til med alt, vært sosial og hatt flere gode venner. Men så har det gjerne alltid vært meg som har tatt kontakt og initiativ..

Så blir man eldre, får barn og står i en jobb hvor jeg gir veldig mye av meg selv. Jeg har alltid hatt behov for egentid, og prøver så godt jeg kan å finne rom for dette, men ofte går det da på bekosting av mye annet. 
 

Slik ting er i dag så tar jeg ikke initiativ lenger, jeg synes det er tungt. De ytterst få gangene er er sosial med andre enn nær familie så er jo dette kjempegodt, men jeg klarer ikke holde det vedlike. Dagene går for fort, jobb og familie krever sitt og der det er «tid» ender jeg alltid opp i eget selskap - og nyter. Men samtidig ikke.. 

 

Hvordan skal jeg komme meg ut av dette? Jeg er veldig klar over det selv, og vil finne en sunn balanse her, men det føles ut som denne dørstokkmila man snakker om når det gjelder trening..

Anonymkode: bc71d...bb2