Vondt og ærlig; Empatisk har blitt kynisk.

[AnonymBruker]

Og jeg kan ikke si helt sikkert hvorfor eller når. Men jeg var den som «så» alle før og støttet, trøstet og forstod alt etc. 

senere har jeg jobbet beinhardt for å komme dit jeg er i dag. Det er ingen unnskylding, men en forklaring, Jeg mistet alle mine nærmeste (dramatiske dødsfall og kreft) på kort tid og i ung alder, det var mange dødsfall på kort tid- men reiste meg raskt og oppnådde de målene jeg satte meg for. Jeg innser at jeg har antakelig genetisk fordel psykisk, og klarer meg fint. Det høres kynisk ut når jeg skriver dette også: innser jeg. Men jeg er omringet av mennesker med lidelser jeg ikke klarer å sette meg inn i; depresjon, ME etc. Jeg klarer å fake foreståelsesfull, men jeg forstår egentlig ikke. Jeg bare lirer av meg fraser som høres klokt ut, men innerst inne dømmer jeg. Jeg beklager det, men innerst inne gjør jeg det; for de som sliter har som regel vært igjennom mindre utfordringer enn meg.  Og jeg dveler ikke ved fortiden. 
Det er kjipt for jeg ønsker å være en god venn. Og jeg stiller opp; bidrar med å søke jobber for folk når de ikke klarer det selv etc. selv om jeg innerst inne ikke forstår 
 

Anonymkode: 0b82a...e1e

[AnonymBruker]

Du er helt normal. Det er vanskelig å forstå hvordan ting man aldri opplevd føles. Det er også vanskelig å se hvem som gjør sitt beste til tross for sykdom og hvem som overdriver for å lulle seg mer inn i den. 

Det er ikke hva du føler men hva du gjør som teller. Du trenger ikke føle samvittighet fordi du ikke føler. Det er BRA for DEG at du ikke føler. Har du mange rundt deg som strever vil det bli en tung bør for deg om du skal føle på vegne av alle. 

Anonymkode: 8b3df...9ee