Følelsen av å mislyktes etter HK

[AnonymBruker]

Ungen kom frisk og fin ut, heldigvis! Og det er selvsagt det aller viktigste og noe jeg ikke tar for gitt. Priser meg lykkelig over å bo i Norge hvor man får oppfølging og blir ivaretatt trygt  dersom ungen ikke kommer ut vaginalt. Både vaginalt og keisersnitt er "gyldige" måter å føde på, så det er ikke det som er problemet mitt. 

Før hastekeisersnitt trodde jeg at jeg skulle føde normalt. Mentalt var jeg forberedt på at å føde er vondt og tungt, og jeg har generelt en høy smerteterskel. Så gikk vannet. Jeg var klar, gira på fødsel og gledet meg til å møte den lille. Etter 24 timer med rier var jeg hele 3 cm. Det ble gitt allverdens drypp, tabletter, nåler i hodet, jeg beveget meg, tøyde,  knebøy, lot tyngdekraften hjelpe, satt på ball og alt jordmor foreslo. Etter nye 12 timer var jeg 5 cm og tryglet om epidural. Riene kom med sekunders mellomrom og overlappet hverandre i "stigning" og "nedsenking" fasene. De var så sterke (synlige på skjermen) at jeg kastet opp, skalv, og mistet litt kontrollen over meg selv når smertene var på sitt verste. Fikk epidural etter totalt 40 timer pga ventetid.  Etter totalt 48 timer var jeg 8 cm, vakum og tang forsøkt. Etter 55 timer ble det besluttet HK fordi baby slet, stanget i bekkenet og jeg var bare 9 cm. 

Så til poenget. Jeg sliter med følelsen av at kroppen mislykkes. At jeg hele tiden har hørt "kvinner er skapt til å føde", men jeg klarte det ikke. Kroppen min klarte det ikke. Etter fødselen spurte jeg jordmor hva jeg gjorde galt eller hva som gikk galt, men fikk til svar "slikt skjer" uten så mye mer. Jeg har alltid stolt på kroppen min, men føler ikke jeg kan det lenger. Som om kroppen jeg har ikke egentlig er min på en rar måte. Kan jeg i det heletatt føde vaginalt? Hva kan skje neste fødsel? Føler meg skjelven og utilpass. 

Jeg vet at ingen kan se fremtiden og hva som venter meg ved ny fødsel, men tar gjerne imot erfaringer og innspill fra andre som har født hk på første. Det er ca 1 år siden fødselen og følelsene har ikke blitt svekket. 

 

Anonymkode: 2dd02...13c

[AnonymBruker]

Det er også mulig at alskens drypp og andre metoder hindret deg i vaginal fødsel.  

Det er jo helt vanlig å ha rier, også vonde i opptil flere døgn før fødsel. Dette har de ikke tid til på fødestuen. Du var også litt uheldig ved at vannet gikk tidlig, da blir riene vondere og det tærer på kroppen. 

Hadde du fått epidural tidlig vill kanskje kroppen jobbet bedre. Om det ikke hadde blitt så mye styr ville du hatt mer oxitocsin og raskere fått åpning. 

Dette blir bare spekulasjoner men jeg hadde det lignende forløp selv. 

Anonymkode: 8404f...6c8

[AnonymBruker]

Ble hasteks på første her, kroppen nektet å respondere og satt fast på 6 cm.

Nr 2 ble født vaginalt.

Begge deler var like jævlige opplevelser, for å være helt ærlig. Barna kom ut friske og raske, jeg ble frisk og rask etterhvert. Fødsel er en så liten del av det å ha barn og jeg synes det er så trist at det er så mange som fokuserer på hvordan barnet kommer ut og at de føler så mye negativt om det ikke blir slik man har sett for seg.

Fødsel er for meg kun et nødvendig onde for det fantastiske det er å ha barn og jeg skulle ønske kvinner slapp å føle seg mislykket for noe som er helt utenfor vår kontroll.

 

Anonymkode: c2a9d...8c8

[AnonymBruker]

Du holdt jo ut i 55 timer med helvete! Aner du hvor sykt det er? Jeg truet med å hoppe ut vinduet etter 25 timer, babyen kom endelig etter 30 (med lignende forløp som deg) og jeg syntes jeg holdt på lenge! Vær stolt av kroppen din og at den taklet den ekstreme påkjenningen den måtte igjennom. 

Det er heldigvis som regel sånn at neste fødsel blir mye lettere, siden førstemann banet vei. Det var jordmor veldig opptatt av å fortelle meg etter fødselen, og nå som jeg er gravid igjen fortalte fastlegen det samme. Og spesielt om det ikke går så lang tid mellom fødslene. Må innrømme jeg sitter med litt samme tanker som deg, for man vet jo aldri om det kommer til å gå bedre uansett hvor mange betryggende ord man hører. Må bare stole på statistikken som sier at det er tilfellet for veldig mange andregangsfødende og satse på vi blir en del av den 😊

Anonymkode: 066c1...b0f

[AnonymBruker]

Jeg følte meg veldig snytt etter at første ble tatt med katastrofesnitt, selv om det var livsnødvendig. Men ungen ble jo bare revet ut av meg. Følte at kroppen sviktet totalt. (Var også prematur, hjalp ikke.)

De tre neste er født vaginalt. De to siste hjemme. Fikk tilbake troen på kroppen min med den første, fødte i vann, ingen intervensjoner, fetal ejection reflex, tok 1,5 time, ikke vondt, tok i mot selv, ingen andre rørte oss, var kjempefint! 
Neste tok 40 min, født hjemme pga tiden, men samme opplevelse med at kroppen min styrte showet og jeg bare "var med", tok i mot selv (var jo ingen andre der heller), ikke vondt, helt fantastisk!
Siste var vel 20 min aktiv fødsel omtrent (så "alene" igjen), mye av det samme som over, kroppen min fikset det selv, ikke vondt, bare helt magisk. 
Så absolutt håp altså! 

Anonymkode: a7e5d...2fe

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å ra en prat med profesjonelle for å få bearbeidet dette. Jeg fødte vaginalt, ungen ble dratt ut av meg, men både jeg og ingen holdt på å dø. Det var ingen stor «kvinner er født for å føde» over det. 

Anonymkode: 64c91...6cc

[AnonymBruker]

Min ble tatt med tang etter 20 timer. Jeg hadde vel ikke bidratt så mye de 20 timene. Smertene var så store at kroppen min bare motarbeidet alt og «knep igjen». Epiduralen feilet og jeg skrek etter hjelp i mange timer. Jeg og føler meg mislykket. Og lurer genuint på hvem som får dette til, arbeide med kroppen og ikke føle seg torturert…

jeg fikk et spørreskjema elektronisk etter fødsel hvor jeg skulle score opplevelsen. Hadde man mer enn 50 i score burde man snakke med jordmor. En fikl uansett tilbud om å snakke med jordmor etter endt spørreskjema. Jeg scoret 100. Men, ettersom jeg ikke skal ha flere barn så tror jeg ikke jeg orker å bearbeide dette noe mer. 
 

ts har de slike spørreskjema hos dere og? Dette var på KK i Bergen. 

Anonymkode: 0ed19...4ca

[AnonymBruker]

Følte det på samme måte, om til 9 cm, skulle ha sete fødsel, så da de tok vannet så kjente de foten og ikke rumpa. SÅ ble det KS, jeg følte jeg hadde jukset og ikke født. 

Heldigvis går den følelsen over, har fått to barn til, og begge med ks der også. 

 

god klem til deg. 

Anonymkode: dc43c...433

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Følte det på samme måte, om til 9 cm, skulle ha sete fødsel, så da de tok vannet så kjente de foten og ikke rumpa. SÅ ble det KS, jeg følte jeg hadde jukset og ikke født. 

Heldigvis går den følelsen over, har fått to barn til, og begge med ks der også. 

 

god klem til deg. 

Anonymkode: dc43c...433

Veien opp til 10 cm var absolutt værst for meg.  Å få ungen ut var ikke stress i forhold smertemessig. Tenker du har født og mere til. Ks er ikke spøk det heller. Hadde det på førstemann

Anonymkode: 0ed19...4ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Ungen kom frisk og fin ut, heldigvis! Og det er selvsagt det aller viktigste og noe jeg ikke tar for gitt. Priser meg lykkelig over å bo i Norge hvor man får oppfølging og blir ivaretatt trygt  dersom ungen ikke kommer ut vaginalt. Både vaginalt og keisersnitt er "gyldige" måter å føde på, så det er ikke det som er problemet mitt. 

Før hastekeisersnitt trodde jeg at jeg skulle føde normalt. Mentalt var jeg forberedt på at å føde er vondt og tungt, og jeg har generelt en høy smerteterskel. Så gikk vannet. Jeg var klar, gira på fødsel og gledet meg til å møte den lille. Etter 24 timer med rier var jeg hele 3 cm. Det ble gitt allverdens drypp, tabletter, nåler i hodet, jeg beveget meg, tøyde,  knebøy, lot tyngdekraften hjelpe, satt på ball og alt jordmor foreslo. Etter nye 12 timer var jeg 5 cm og tryglet om epidural. Riene kom med sekunders mellomrom og overlappet hverandre i "stigning" og "nedsenking" fasene. De var så sterke (synlige på skjermen) at jeg kastet opp, skalv, og mistet litt kontrollen over meg selv når smertene var på sitt verste. Fikk epidural etter totalt 40 timer pga ventetid.  Etter totalt 48 timer var jeg 8 cm, vakum og tang forsøkt. Etter 55 timer ble det besluttet HK fordi baby slet, stanget i bekkenet og jeg var bare 9 cm. 

Så til poenget. Jeg sliter med følelsen av at kroppen mislykkes. At jeg hele tiden har hørt "kvinner er skapt til å føde", men jeg klarte det ikke. Kroppen min klarte det ikke. Etter fødselen spurte jeg jordmor hva jeg gjorde galt eller hva som gikk galt, men fikk til svar "slikt skjer" uten så mye mer. Jeg har alltid stolt på kroppen min, men føler ikke jeg kan det lenger. Som om kroppen jeg har ikke egentlig er min på en rar måte. Kan jeg i det heletatt føde vaginalt? Hva kan skje neste fødsel? Føler meg skjelven og utilpass. 

Jeg vet at ingen kan se fremtiden og hva som venter meg ved ny fødsel, men tar gjerne imot erfaringer og innspill fra andre som har født hk på første. Det er ca 1 år siden fødselen og følelsene har ikke blitt svekket. 

 

Anonymkode: 2dd02...13c

Disse følelsene må du ikke degge med, legg dem på hylla. Hvis naturen fikk råde, ville ganske mange av oss dødd under fødsel, muligens meg selv inkludert. Pris deg lykkelig over å føde i dagens Norge. Selv har jeg bare født vaginalt, men kroppen jorde ikke jobben sin og ungen måtte dras ut med tang. Likevel hadde jeg en helt ukomplisert fødsel nummer to, som gikk etter boka. Og det kan skje med deg og. Og hvis det ikke skjer, har du uansett gjort en bragd. Vær litt snill med deg selv, nå. 

Anonymkode: 565fc...5b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Ungen kom frisk og fin ut, heldigvis! Og det er selvsagt det aller viktigste og noe jeg ikke tar for gitt. Priser meg lykkelig over å bo i Norge hvor man får oppfølging og blir ivaretatt trygt  dersom ungen ikke kommer ut vaginalt. Både vaginalt og keisersnitt er "gyldige" måter å føde på, så det er ikke det som er problemet mitt. 

Før hastekeisersnitt trodde jeg at jeg skulle føde normalt. Mentalt var jeg forberedt på at å føde er vondt og tungt, og jeg har generelt en høy smerteterskel. Så gikk vannet. Jeg var klar, gira på fødsel og gledet meg til å møte den lille. Etter 24 timer med rier var jeg hele 3 cm. Det ble gitt allverdens drypp, tabletter, nåler i hodet, jeg beveget meg, tøyde,  knebøy, lot tyngdekraften hjelpe, satt på ball og alt jordmor foreslo. Etter nye 12 timer var jeg 5 cm og tryglet om epidural. Riene kom med sekunders mellomrom og overlappet hverandre i "stigning" og "nedsenking" fasene. De var så sterke (synlige på skjermen) at jeg kastet opp, skalv, og mistet litt kontrollen over meg selv når smertene var på sitt verste. Fikk epidural etter totalt 40 timer pga ventetid.  Etter totalt 48 timer var jeg 8 cm, vakum og tang forsøkt. Etter 55 timer ble det besluttet HK fordi baby slet, stanget i bekkenet og jeg var bare 9 cm. 

Så til poenget. Jeg sliter med følelsen av at kroppen mislykkes. At jeg hele tiden har hørt "kvinner er skapt til å føde", men jeg klarte det ikke. Kroppen min klarte det ikke. Etter fødselen spurte jeg jordmor hva jeg gjorde galt eller hva som gikk galt, men fikk til svar "slikt skjer" uten så mye mer. Jeg har alltid stolt på kroppen min, men føler ikke jeg kan det lenger. Som om kroppen jeg har ikke egentlig er min på en rar måte. Kan jeg i det heletatt føde vaginalt? Hva kan skje neste fødsel? Føler meg skjelven og utilpass. 

Jeg vet at ingen kan se fremtiden og hva som venter meg ved ny fødsel, men tar gjerne imot erfaringer og innspill fra andre som har født hk på første. Det er ca 1 år siden fødselen og følelsene har ikke blitt svekket. 

 

Anonymkode: 2dd02...13c

Ingen erfaring, ville bare si fly flate så tøff du er! 

Ellers er mitt råd å ta deg selv og følelsene dine på alvor. Du har lov til å være lei deg for at ting ikke ble som ønsket. Og snakk pent til deg selv. 

Du er tøff, hører du? 

Anonymkode: f629e...74a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ungen kom frisk og fin ut, heldigvis! Og det er selvsagt det aller viktigste og noe jeg ikke tar for gitt. Priser meg lykkelig over å bo i Norge hvor man får oppfølging og blir ivaretatt trygt  dersom ungen ikke kommer ut vaginalt. Både vaginalt og keisersnitt er "gyldige" måter å føde på, så det er ikke det som er problemet mitt. 

Før hastekeisersnitt trodde jeg at jeg skulle føde normalt. Mentalt var jeg forberedt på at å føde er vondt og tungt, og jeg har generelt en høy smerteterskel. Så gikk vannet. Jeg var klar, gira på fødsel og gledet meg til å møte den lille. Etter 24 timer med rier var jeg hele 3 cm. Det ble gitt allverdens drypp, tabletter, nåler i hodet, jeg beveget meg, tøyde,  knebøy, lot tyngdekraften hjelpe, satt på ball og alt jordmor foreslo. Etter nye 12 timer var jeg 5 cm og tryglet om epidural. Riene kom med sekunders mellomrom og overlappet hverandre i "stigning" og "nedsenking" fasene. De var så sterke (synlige på skjermen) at jeg kastet opp, skalv, og mistet litt kontrollen over meg selv når smertene var på sitt verste. Fikk epidural etter totalt 40 timer pga ventetid.  Etter totalt 48 timer var jeg 8 cm, vakum og tang forsøkt. Etter 55 timer ble det besluttet HK fordi baby slet, stanget i bekkenet og jeg var bare 9 cm. 

Så til poenget. Jeg sliter med følelsen av at kroppen mislykkes. At jeg hele tiden har hørt "kvinner er skapt til å føde", men jeg klarte det ikke. Kroppen min klarte det ikke. Etter fødselen spurte jeg jordmor hva jeg gjorde galt eller hva som gikk galt, men fikk til svar "slikt skjer" uten så mye mer. Jeg har alltid stolt på kroppen min, men føler ikke jeg kan det lenger. Som om kroppen jeg har ikke egentlig er min på en rar måte. Kan jeg i det heletatt føde vaginalt? Hva kan skje neste fødsel? Føler meg skjelven og utilpass. 

Jeg vet at ingen kan se fremtiden og hva som venter meg ved ny fødsel, men tar gjerne imot erfaringer og innspill fra andre som har født hk på første. Det er ca 1 år siden fødselen og følelsene har ikke blitt svekket. 

 

Anonymkode: 2dd02...13c

Min første fødsel endte i hastekeisernsitt. 

Etter 18 lange timer fra jeg kom til føden, nådde jeg 10cm, men da stoppet riene mine helt opp. Null niks Nada skjedde. De forsøkte med sterkere drypp, sugekopp, tang. Det resulterte i at baby ble stresset og begynte å snu seg. Baby gikk fra å ligge med ansiktet ned til å bli stjernekikker. Noe som førte til at baby satt hodet fast i bekkenet mitt. De fikk ikke rikket baby i det hele. Det ble som sagt haste KS. Og de måtte dra baby opp fra bekkenet siden hodet satt fast. Baby var full i skrubbsår og blåmerker på hodet i lang tid etter fødsel. 

Legene sa selv at baby snudde seg grunnet stress når de tok i bruk sugekopp og tang. Så de regnet det som deres "feil" at baby snudde seg. Hvorfor riene stoppet opp vet ingen. 

Jeg føler meg veldig maktesløs etter alt. At jeg ikke hadde hatt kontroll på noe som helst. At det ble sånn fordi de bare gjorde som de gjorde uten å egentlig snakke med meg. Det tok tid før jeg kom over det. Jeg ba om samtale på sykehuset og fikk det, men tok nærmere 1 år før jeg fikk det. Jeg snakket med fastlege om alt og jeg sendte inn klage til sykehuset på omstendighetene som var. Verken meg eller far følte oss hørt under fødsel. Vi ble sendt hjem dagen før, med lekkende fostervann og jeg var på overtid. 

Det er viktig og helt rett å erkjenne og kjenne på disse følelsene. Din opplevelse er din opplevelse. Og føler du det er noe galt med det eller du sliter med følelser og tanker rundt det skal du ikke legge de på en hylle.. Du må bearbeide dem på en måte som er rett for deg. 

Men noen ting skal du vite. Du er knall tøff! Haste KS eller planlagt KS er likeverdige måter å føde på som vaginalt. ❤️ Kroppen din har skapt ett nytt mennesker selv om du føler den feilet deg på slutten 🌹 DU skapte ett nytt liv! 

Anonymkode: 7dfd4...cbb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min ble tatt med tang etter 20 timer. Jeg hadde vel ikke bidratt så mye de 20 timene. Smertene var så store at kroppen min bare motarbeidet alt og «knep igjen». Epiduralen feilet og jeg skrek etter hjelp i mange timer. Jeg og føler meg mislykket. Og lurer genuint på hvem som får dette til, arbeide med kroppen og ikke føle seg torturert…

jeg fikk et spørreskjema elektronisk etter fødsel hvor jeg skulle score opplevelsen. Hadde man mer enn 50 i score burde man snakke med jordmor. En fikl uansett tilbud om å snakke med jordmor etter endt spørreskjema. Jeg scoret 100. Men, ettersom jeg ikke skal ha flere barn så tror jeg ikke jeg orker å bearbeide dette noe mer. 
 

ts har de slike spørreskjema hos dere og? Dette var på KK i Bergen. 

Anonymkode: 0ed19...4ca

Vi hadde ikke noe spørreskjema, men jeg fikk snakke med jordmor. Får oppfølging av HS enda men jevnlige samtaler, men føler ikke at det hjelper enda. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Disse følelsene må du ikke degge med, legg dem på hylla. Hvis naturen fikk råde, ville ganske mange av oss dødd under fødsel, muligens meg selv inkludert. Pris deg lykkelig over å føde i dagens Norge. Selv har jeg bare født vaginalt, men kroppen jorde ikke jobben sin og ungen måtte dras ut med tang. Likevel hadde jeg en helt ukomplisert fødsel nummer to, som gikk etter boka. Og det kan skje med deg og. Og hvis det ikke skjer, har du uansett gjort en bragd. Vær litt snill med deg selv, nå. 

Anonymkode: 565fc...5b4

Har forsøkt å legge det på hylla, men tankene kommer ofte opp og følelsen sitter litt i. Jordmor anbefalte meg å "legge følelsene i en boks og legge boksen vekk", noe jeg gjorde de første 3 mnd. Så da tankene kom påtrengende tilbake ble det bare verre. Får oppfølging av HS nå, men føler ikke helt at det hjelper enda.. 

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Ingen erfaring, ville bare si fly flate så tøff du er! 

Ellers er mitt råd å ta deg selv og følelsene dine på alvor. Du har lov til å være lei deg for at ting ikke ble som ønsket. Og snakk pent til deg selv. 

Du er tøff, hører du? 

Anonymkode: f629e...74a

Tusen takk, ble litt rørt så kom en tåre nå❤️

 

 

Tusen takk for alle svarene og at dere deler erfaringene. Har lest alle og tenkte å svare på alle individuellt, men baby krever litt i dag 😅Det hjelper å vite at jeg ikke er alene i å føle det og at det kan gå bra neste gang. Keisersnitt er også en fødsel, det har jeg annerkjent fra før graviditeten! Følelsen av "nederlag" kommer kanskje av at jeg ikke vet hva som gjorde at det ikke gikk, når alle bøker videoer, kurs og media gir inntrykk av at "man må stole på kroppen sin, da går fødselen bra" i korte trekk. Og så gjorde det ikke det. Tror jeg bikket over fra å tro at jeg hadde kontroll til å føle meg hjelpesløs. 

Anonymkode: 2dd02...13c

[IkkeStudentLenger]

Jeg er så takknemlig for moderne medisin. Jeg og mine søsken hadde ikke overlevd uten keisersnitt, og min datter ble også tatt med hastekeisersnitt etter 38 timer med heftige rier og åpning som ikke ble større enn 4cm. De forsøkte etterhvert med drypp, men måtte stoppe da baby ble stresset. Jeg var forberedt på at det kunne ende med keisersnitt siden vi søsken alle ble tatt med keisersnitt. Det tror jeg faktisk hjalp, at jeg ikke trodde at jeg feilet hvis det ble keisersnitt, men hadde forberedt meg mentalt på det utfallet. Mennesket er ikke laget for å føde, vi har utviklet bekken som er for smalt (fordi vi begynte å gå på to ben), og våre barn har utviklet så stort hode at vi føder premature barn hvis vi sammenligner med dyreriket. Det er egentlig utrolig at vi har overlevd som art. 

[myMa]

Hadde 12 timer aktiv fødsel som endte i hastesnitt. Jeg husker kirurgen kom og snakket med meg etterpå og hun sa noe sånt som "det er vanlig å føle at man har mislyktes litt når fødselen ikke går som planlagt, men det har du absolutt ikke!"

Men alikevel følte jeg det ganske likt som du beskriver. Hadde i tillegg en del ammeproblemer, så følte meg bare totalt mislykket som kvinne, mor og menneske. Var veldig emosjonell. Det tok noen uker før de følelsene slapp litt. 

Fødte nr 2 vaginalt uten problemer. 2 timer aktiv fødsel. 4-5 pressrier.