Hvis den du ble sammen med var en skikkelig bølle/mobber på barneskolen

[AnonymBruker]

Denne problemstillingen har jeg tenkt litt på i det siste, etter at jeg så en av mine tidligere mobbere på en datingapp. 

Hvordan hadde du tatt det om den du ble sammen med hadde en slik fortid, som skolebølle, og du fikk høre hvordan det hadde utartet seg av andre. . Hadde du tenkt at gjort er gjort, det er mange år siden, og ting må gå videre? Hadde det vært viktig for deg at hen tok inn over seg at hen hadde skapt problemer og skolevegring for mange elever? Hadde du følt at hen måtte gjøre opp på en eller annen måte overfor de som hadde blitt utsatt for mobbingen?

 

 

 

Anonymkode: 4c6ce...863

[AnonymBruker]

Du mener omtrent alle som har gått på skole? Det er aldri en gjerningsmann!

Anonymkode: 196f2...02e

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet på barneskolen. Hun som var mest pådriver for mobbingen er i dag en i min omgangskrets. 
 

Jeg ønsker henne alt godt. Jeg tror hun mobbet fordi hun kom fra et litt rufsete hjem. Jeg håper hun har et fint liv og finner en fin mann sånn at de kan bygge fine rammer for sine barn og unngå å føre den sosiale arven videre. 
 

Det man gjør som barn bør ikke videreføres som en arvesynd inn i voksenlivet. Det er de voksne som har ansvaret når barn er slemme mot andre barn. Forsøk å legge ansvaret vekk fra det barnet som gjorde noe galt som barn. Nå som du er voksen vet du bedre enn å skylde på et barn. 

Anonymkode: e25fe...d07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Denne problemstillingen har jeg tenkt litt på i det siste, etter at jeg så en av mine tidligere mobbere på en datingapp. 

Hvordan hadde du tatt det om den du ble sammen med hadde en slik fortid, som skolebølle, og du fikk høre hvordan det hadde utartet seg av andre. . Hadde du tenkt at gjort er gjort, det er mange år siden, og ting må gå videre? Hadde det vært viktig for deg at hen tok inn over seg at hen hadde skapt problemer og skolevegring for mange elever? Hadde du følt at hen måtte gjøre opp på en eller annen måte overfor de som hadde blitt utsatt for mobbingen?

Anonymkode: 4c6ce...863

Da måtte vi jo ta en runde på det. 
Den ansvarlige for at et barn mobber er dets foreldre. Barn «blir ikke» bare mobbere i et vakuum. De lærer å mobbe hjemme. Gjerne ved at de selv blir mobbet av sin mor og far.

Men gitt at hen hadde sett at dette er galt, og kåforeldrene ikke var en viktig faktor i hens liv? Godt mulig. Jeg ville dog aldri latt hen presentere barn for sine foreldre. 

Et barn som mobber har null juridisk ansvar for den mobbingen. Foreldrene har 100% ansvar for den. Så kontakt med dem måtte gå fløyten. Man tilgir barn. Man tilgir ikke voksne. Dem kutter man ut.

Anonymkode: b0b32...682

[AnonymBruker]

Jeg oppdaget i voksen alder at en av mine verste mobbere fra barne- og ungdomsskolen hadde utdanna seg snekker og bygget interiøret i en av mine yndlingsbutikker - der tanta hans var gründer og innehaver. Jeg husker mora hans som et tafatt gudsord fra landet, hun var på møter med oss i familien men mer opptatt av hvor skamfullt det var for henne at sønnen mobba noen enn å på noen som helst måte hjelpe meg som var 12-årig mobbeoffer med depresjon og spiseforstyrrelser. Jeg husker jeg ble helt sjokkert over hvor synd hun syntes på seg selv, mye mer enn jeg syntes synd på meg selv. Da skjønte jeg at jeg at voksne ikke har kontroll og at det gjerne er derfor barn mobber. Og at jeg måtte komme meg ut av det, sånn at jeg ikke blei en så miserabel voksen som mora hans. Og da jeg møtte igjen det jeg tror er søstera hennes, denne entusiastiske men litt tilknappa dama, så tenkte jeg, javel ok. Det er dette denne slekta får til. Prøve å selge noen bra produkter, gi nevøen et oppdrag. Bra for ham at han klarer å jobbe. 

En annen av mine hovedmobbere ble som voksen viet av min far, som er prest. Pappa kjente ham igjen med det samme. Men han ville vies av pappa, og kunne ikke si noe på selve ekteskapet. Jeg fant fyren på sosiale medier, han har fått 3 barn og jeg hater at han har formert seg. Men jeg kjenner faktisk familien hans litt, som barn var jeg tom hjemme hos ham fordi en av vennene var hans beste venn ei stund. Han har stor familie som er veldig prestasjonsorientert mot jobb og idrett, lite snakk om følelser, som som yngstemann måtte hevde seg. Jeg skjønner hvorfor han ble mobber. Det er nesten logisk. 

Barn lærer av sine foreldre. Akkurat som jeg lærte av mine foreldre at uansett hvor dritt andre behandler en, må en bare gå videre. Ta tak i eget liv. Gråte litt, javel. Aldri sutre. Og ta ansvar for egen dritt. 

Anonymkode: cb51f...6da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Det man gjør som barn bør ikke videreføres som en arvesynd inn i voksenlivet. Det er de voksne som har ansvaret når barn er slemme mot andre barn. Forsøk å legge ansvaret vekk fra det barnet som gjorde noe galt som barn. Nå som du er voksen vet du bedre enn å skylde på et barn. 

Anonymkode: e25fe...d07

Det er det man selv må ta ansvar for. Men ofte er jo mobbinga bare et symptom på at de ikke tar ansvar for egne følelser eller at andre skal ha det bra. Noen prøver hardt, og klarer det såvidt.

En av mine kvinnelige mobbere ble som voksen vekket av å få barn, nå angrer hun alt og gjør ikke annet enn å poste i media om sosialt ansvar. Og hun sendte meg en lang mail med unnskyldning.

Hennes foreldre var ikke slemme, men jeg tror de var slitne og traumstiserte da de fikk henne - de hadde nesten gitt opp å få barn etter ørti døde fostre. Hun ble et mirakelbarn som i deres øyne var perfekt. De hadde ingen måte å håndtere hennes mørke sider på (ikke bare mobbing, men hun stjal penger fra den yngre broren sin selv da vi var falske gamle, og oppførte seg så dårlig at alle unngikk henne en periode, inntil hun fikk masse fine klær og ble populær igjen). Jeg syntes det var nesten søtt at hun ba om unnskyldning og den lenkle måten hun gjorde det på. Hun har ikke skjønt noe av hvordan det var. Det var som om hun leste opp ei unnskyld fra ei bok.

Jeg tror faktisk hun oppriktig ikke forstår det. Hun vet det var galt men liksom ikke hvorfor. For hun skjønner fortsatt ikke dynamikken fra vi var barn/ungdom. Min fordel er at jeg analyserte dette bak og fram gjennom flere års terapi. Så jeg skjønner det. Hun har ikke ofret det en tanke/bare unngått det før hun blei sånn 32. Det er hun sjøl som sier det, at hun unngikk meg langt inn i voksenlivet (tom da vi et år hadde arbeidsplasser 300 m fra hverandre). Det får henne til å virke barnslig, jeg selv var ferdig med dette da jeg var ca.18.

Anonymkode: cb51f...6da

[AnonymBruker]

Kommer ann på om de har endret seg eller ikke. Hva man har gjort i sin barndom trenger ikke nødvendigvis ha noe å si for hvordan man er som voksen.

Anonymkode: eda53...f25

[AnonymBruker]

Jeg ble selv mobbet, men jeg ville aldri i voksen alder stilt noen til ansvar for hva de gjorde i barndommen.
Jeg dømmer ikke noen for hva de gjorde for mange år siden. Så lenge personen nå oppfører seg, så er det det som betyr noe for meg.

Dersom jeg nå i voksen alder hadde blitt dømt for noe jeg gjorde i barndommen, så ville jeg følt det som en form for mobbing. Jeg er virkelig ikke den jeg var på barneskolen, og jeg ønsker at de jeg omgås med skal se meg for den jeg er, ikke den jeg var. Jeg opplevde i ungdomsårene at flere mobbet meg med "du gjorde jo sånn og sånn i fjor, du var så teit i fjor" og ligende, og jeg syntes det var så grusomt at hver minste feil man gjorde skulle bli husket i lengre tid, og man aldri kunne bli ferdig med det. Derfor kommer jeg heller aldri til å dra opp noe som har skjedd 10-20 år tlbake i tid for noen andre.

Anonymkode: da618...359

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg ble selv mobbet, men jeg ville aldri i voksen alder stilt noen til ansvar for hva de gjorde i barndommen.
Jeg dømmer ikke noen for hva de gjorde for mange år siden. Så lenge personen nå oppfører seg, så er det det som betyr noe for meg.

Dersom jeg nå i voksen alder hadde blitt dømt for noe jeg gjorde i barndommen, så ville jeg følt det som en form for mobbing. Jeg er virkelig ikke den jeg var på barneskolen, og jeg ønsker at de jeg omgås med skal se meg for den jeg er, ikke den jeg var. Jeg opplevde i ungdomsårene at flere mobbet meg med "du gjorde jo sånn og sånn i fjor, du var så teit i fjor" og ligende, og jeg syntes det var så grusomt at hver minste feil man gjorde skulle bli husket i lengre tid, og man aldri kunne bli ferdig med det. Derfor kommer jeg heller aldri til å dra opp noe som har skjedd 10-20 år tlbake i tid for noen andre.

Anonymkode: da618...359

Jeg drar heller aldri opp ting som hendte før i tida. Møter ikke eks-mobbere særlig ofte, fordi vi bor i en stor by og ikke har så mye sosialt overlapp. Men jeg tenkte allerede idet jeg ble mobbet at kanskje jeg var barnslig på noen områder, men at mine mobbet var mye mindre intelligente enn meg. De mobbet meg med ting som ikke var logiske. De kunne si ting som at de hatet meg og gjorde alt for å unngå meg, men de søkte ikke unna å gå i samme klasse som meg på ungdomstrinnet en gang (alle kunne be om å få bytte klasser.  Jeg byttet ikke fordi det gikk flere mobbere i hver paralell. Til slutt sendte mine foreldre meg på privat skole). Så jeg skjønte allerede da at de ikke faktisk hatet meg men at det var et mørkt spill om sosial status. Jeg skjønte også at de nok også skjønte at bordet ville snus når vi ble eldre (fordi jeg var skoleflink og elsket skole mens de hatet skolen og var "best i friminuttene". De var også åpenlyst misunnelige, feks ville rive i stykker mine innleveringer hvis jeg fikk gode karakterer. Jeg skjønte jo at de skjønner ikke hvordan de selv fungerer. Og at det trolig ville bli litt bedre men ikke fantastisk når de ble voksne og fikk egne barn. Jeg visste ihvertfall om meg selv at jeg var skadet og trengte mye hjelp). 

Anonymkode: cb51f...6da