Hvor mye kan man klare å stå samtidig som alt annet?

[AnonymBruker]

De siste tre årene har jeg og min familie stått i den ene hendelsen etter den andre, sykdom, død, psykiske lidelser osv. 

Og jeg  trodde det kanskje skulle roe seg, men nei en person i min familie er nå alvorlig psykisk syk. Jeg kjenner at jeg er sliten av dette, jeg trenger ro. Likevel tenker jeg at joda vi skal komme oss gjennom dette også.

Hvorfor rammes noen familier mer enn andre? Og dere som selv har opplevd å stå i krise etter krise, hvordan har dere klart å stå i det og hvordan lage seg ett godt liv? 

Anonymkode: c8758...a14

[AnonymBruker]

Vi har mye av dette i familien, ang dødsfall er det ofte mye kreft. Men psykisk, har jeg måtte lære og ikke innvolvere meg såpass at det går utover min egen psyke og helse. Vitkgit og finne en balanse her

Anonymkode: 7c1ff...2d9

[AnonymBruker]

Etterhvert så begynner man å distansere seg. Det kommer et punkt der det blir så mye at man ikke klarer å føle noe lengre. I hvertfall var det sånn for meg.

Anonymkode: d36b0...d5d

[AnonymBruker]

Enig med den over, velg dine kamper. Har måttet lære meg å koble av, gjøre ting for meg selv innimellom (trening hjelper) og aksrptere

Anonymkode: e4eca...dd5

[AnonymBruker]

Jeg fikk hjelp og gode tips av en psykiatrisk sykepleier i kommunen. Anbefales!

Anonymkode: 5ef8c...8f8

[Sinsiew]

Har måtte lære meg å velge mine kamper.

 

I fjor hadde vi to dødsfall og en kreftoperasjon, i år har en vært lagt inn på pga psyken, en er i fare for å ta selvmord. 

Det har gått i et de siste 6 årene med sykdom som både har vært av psykisk og fysisk art. Selv fikk jeg en dødsdom etter sist fødsel. Jeg vet etter den sykdomsperioden at jeg ikke har like mange år som andre på min alder. Min mann kommer til å dø lenge etter meg. 

Så handler det heller bare om å fylle livet med glede og latter. Støtte opp om de som trenger det, men også ta hensyn til egen helse. 

 

[AnonymBruker]

Dere som sier velg dine kamper, det er ikke noe jeg kan velge da dette er nær familie. Alt har skjedd i nærfamilie og jeg kan ikke svikte den det gjelder. Jeg må stå i det. 
 

Skal ta kontakt med kommunen å høre om de har et tilbud, det kan være lurt. 

Anonymkode: c8758...a14

[AnonymBruker]

Sinsiew skrev (18 timer siden):

Har måtte lære meg å velge mine kamper.

 

I fjor hadde vi to dødsfall og en kreftoperasjon, i år har en vært lagt inn på pga psyken, en er i fare for å ta selvmord. 

Det har gått i et de siste 6 årene med sykdom som både har vært av psykisk og fysisk art. Selv fikk jeg en dødsdom etter sist fødsel. Jeg vet etter den sykdomsperioden at jeg ikke har like mange år som andre på min alder. Min mann kommer til å dø lenge etter meg. 

Så handler det heller bare om å fylle livet med glede og latter. Støtte opp om de som trenger det, men også ta hensyn til egen helse. 

 

Livet for noen er det ekstremt brutalt ❤️

Anonymkode: c8758...a14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Dere som sier velg dine kamper, det er ikke noe jeg kan velge da dette er nær familie. Alt har skjedd i nærfamilie og jeg kan ikke svikte den det gjelder. Jeg må stå i det. 
 

Skal ta kontakt med kommunen å høre om de har et tilbud, det kan være lurt. 

Anonymkode: c8758...a14

Hvordan føler du at du står i det? Er det handlinger? Ting du gjør? Emosjonell involvering? 

Anonymkode: d3390...4c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan føler du at du står i det? Er det handlinger? Ting du gjør? Emosjonell involvering? 

Anonymkode: d3390...4c6

Begge deler, og ikke minst sorgen over alt. Man får liksom ikke kommet seg over det ene før det andre er i gang

Anonymkode: c8758...a14

[AnonymBruker]

Det høres helt på trynet ut, men jeg velger å se på hendelsene som en livserfaring - og ikke som noe mørkt, trist og sårt. Å se det positive i det negative. Tilstanden i seg selv, trenger ikke å være permanent. 

Selvfølgelig er det kjempevondt når noen rammes av sykdom eller død, men når man står der så har man ikke så mye andre valg enn å stå i det. Ellers så kan man gi opp, men det har aldri vært et alternativ her. Jeg ville definitivt ha vært foruten hendelsene, men ikke erfaringen(e). Det gir meg muligheter til å kunne hjelpe andre, eller se livet ifra et annet perspektiv. Lære seg å sørge på en positiv måte, det er mye bedre enn å stenge ut og undertrykke følelser.

Heldigvis har jeg hatt profesjonelle og snakke med. Det har vært godt og få ventilert seg, lære seg å leve med det, og sette grenser for seg selv.

Anonymkode: 1ef7a...f11