Min mor tar martyrrollen når jeg setter grenser

[AnonymBruker]

Sånne personer er giftige å ha i livet sitt.

Eksmannen min hadde lignende tendenser. Han var veldig stille og dårlig på å snakke om følelser. Han bidro null og niks i hjemmet etter at vi fikk barn, men han kjeftet jo ikke på meg, så det at jeg sprakk eller kritiserte han for å ikke bidra gjorde meg til problemet etter hans mening. Jeg lagde drama, for jeg var den som hevet stemmen. Han ville ikke ha noe drama og var jo bare snill og rolig.🤦🏻‍♀️

Anonymkode: 7a387...2c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Sinne er en viktig følelse og absolutt ikke noe som skal skyves under teppet. Man trenger ikke å være høylytt for å vise at man blir sint. Man kan si det rett ut på en relativt vanlig talemåte. 

Når hun ikke respekter grensene dine, så kan du si til henne: ‘Nå går du over grensene mine. Det gjør meg sint! Slutt med ‘hva det er’, eller dra! ‘

Anonymkode: 839b2...529

Og hvis hun begynner å diskutere med deg, slår du ned ved å si at det ikke er en diskusjon, sånn er det. 

Hun vil kanskje også si: Skal du nekte meg kontakt med barnebarna? Eller noe i den duren: da svarer du at det er hennes eget verk. Hun trenger kun å følge grensene/reglene du har i ditt hus. Resten er opp til henne. 

Anonymkode: 839b2...529

[Hmmmmmm]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det har vært et problem i årevis. Hun er veldig bestemt og besserwisser.  Tror alltid hun vet best. Er vant til å sjefe og overstyre, mannen hennes er en tøffel. Han labber etter. Vi har det stort sett greit, men det er noe som gjentar seg gang på gang. Når hun kommer inn i mitt hjem og begynner å bestemme og ikke respekterer de regler jeg har for oss og våre barn, blir jeg sint. 

Hver gang dette skjer, er det jeg som blir sittende igjen og føle meg som den stygge ulven fordi jeg har reagert på oppførselen hennes. Jeg blir nok litt fort trigget av henne..men jeg finner meg ikke i å bli overstyrt. Så går hun rett i martyrmodus og uffer og okker seg over min reaksjon..som er irritasjon og sinne.  Så er det liksom min reaksjon som er problemet, ikke at hun trakker på mine grenser. Hun mener jo bare vel..det er bare av omsorg sier hun. Det er en evig runddans. Jeg blir gal.Er det flere som har det slik?

Anonymkode: 4fccb...cc5

Gjør det samme hos henne?! Ikke sikkert hun skjønner at det føles sånn. Uansett hva det er så tråkker du på det. Om feks de ikke vil at terrassedøren skal åpnes, så gjør du det. Eller setter fra deg skoene inn på stua feks. Ta å legg alle sofa putene på gulvet før du setter deg. Masse slik tull. Hvis hun protesterer, så sier du bare at du mente ikke noe vondt med det. Og at hun ikke må bli irritert på deg stakkar😂

Endret 14. oktober 2023 av Hmmmmmm

[AnonymBruker]

Jeg sitter også i ett sånn dilemma... 

Har nå skrevet til min mor at jeg tror vi tar en pause fordi jeg ikke orker mer at hun kontrollerer, kritiserer, trår over mine grenser og ikke respekterer meg og min mann.

Hun har så lyst å være tilstedeværende bestemor og kan være veldig trivelig person, men plutselig så ødelegger hun stemningen. Hun kritiserer oss som foreldre, kommentere at vi ikke har det ryddig nok, at det er synd på mannen min som må stryke egne skjorter og sier at vi må gjøre sånn og sånn i huset vårt.

Er så sliten og lei..😔

Anonymkode: d61e8...43c

[AnonymBruker]

Mulig du har vokst opp med en narsissist. Ta å les litt om det og se om du kjenner deg igjen. Hvis du har søsken så snakk med det om hvordan hen opplevde oppveksten. Det beste for psyken er å få avstand.

Min mor er bipolar narsissist. Jeg har ikke snakket med henne på 8 år og har det mye bedre. Min bror har fremdeles kontakt. Jeg og min bror har utrolig godt forhold. Han ønsker egentlig også å bryte kontakten da mor gir ham depresjon og stress hver gang hun besøker han (flyttet til et annet land) , men han klarer ikke å bryte helt da han ser på henne som syk og synes synd på henne.

Anonymkode: 44d0e...07a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det har vært et problem i årevis. Hun er veldig bestemt og besserwisser.  Tror alltid hun vet best. Er vant til å sjefe og overstyre, mannen hennes er en tøffel. Han labber etter. Vi har det stort sett greit, men det er noe som gjentar seg gang på gang. Når hun kommer inn i mitt hjem og begynner å bestemme og ikke respekterer de regler jeg har for oss og våre barn, blir jeg sint. 

Hver gang dette skjer, er det jeg som blir sittende igjen og føle meg som den stygge ulven fordi jeg har reagert på oppførselen hennes. Jeg blir nok litt fort trigget av henne..men jeg finner meg ikke i å bli overstyrt. Så går hun rett i martyrmodus og uffer og okker seg over min reaksjon..som er irritasjon og sinne.  Så er det liksom min reaksjon som er problemet, ikke at hun trakker på mine grenser. Hun mener jo bare vel..det er bare av omsorg sier hun. Det er en evig runddans. Jeg blir gal.Er det flere som har det slik?

Anonymkode: 4fccb...cc5

«Dette er mine grenser. Jeg inviterer deg ikke til å ha meninger om dem eller argumentere mot dem. Du har to valg. Enten velger du å respektere dem. Eller så velger du å verken respektere dem eller meg. Da velger jeg å gå, legge på eller be deg dra.»

Argumenterer hun? Reis deg og gå. Eller si «vi snakkes igjen når du velger å oppføre deg». Og legg på. Er hun på besøk? Finn frem jakke og sko og geleid henne pent og pyntelig ut.

Så lar du det gå en stund før du igjen kontakter henne. Type 3-4 måneder er en fin tidshorisont.

Hver gang hun velger å ikke respektere dine grenser så distanserer du deg litt mer. Og litt lengre. Til slutt, etter et par år, har hun enten sett konsekvensene av sine valg og respekterer deg. Eller så har dere mistet kontakten. Begge deler er helt ok. 
Å sette grenser betyr ikke at du kan få henne til å gjøre som du vil. Men det betyr at du, dersom hun ikke velger å respektere deg, kan fjerne deg selv fra henne. Grensesetting forutsetter at du er villig til og ser fordelen av å kutte kontakten med alle som ikke velger å respektere grenser.

Anonymkode: e9508...4de

[avent]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Takk for svar. Men jeg føler det alltid er meg det er noe galt med. Hvis jeg viser irritasjon og sinne mot henne i en slik situasjon, er det som om jeg har gjort noe forferdelig. Er det uakseptabelt at jeg blir sint på henne foran barna? Jeg vil ikke at barna mine skal lære at det ikke er greit å bli sint når folk tøyer grensene og ikke respekterer deg. Hun mener at barna skal skjermes for negative følelser som sinne.

Anonymkode: 4fccb...cc5

Ikke bli sint, bare si at sånt er det i deres hus og at hun kan ha sine egne regler i sitt eget hus men hos dere gjør dere det sånt. Å om hun ikke klarer å respektere deres regler så er "døra der", pek på utgangsdøren. Ikke gå inn i noen former for diskusjoner med henne eller bli sint. Bare vær bestemt. Å om hun går for å sette et standpunkt så la dama gå. Gjør dette hver gang hun kommer på besøk til slutt vil hun lære.

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen. Min mor er helt lik. Jeg øver på å sette grenser og ta avstand.

Hun kommer alltid med stikk, senest i dag. Jeg er utrolig lei, og jeg blir alltid gjort til den stygge ulven.

Minimer/kutt kontakt, er mitt råd også (selv om jeg ikke har gjort det selv, men jeg skulle gjerne gjort det.)

Anonymkode: 0fb61...8e1

[AnonymBruker]

Takk for gode råd alle sammen

Det føles som jeg overreagerer hver gang, men begeret renner rett og slett over pga dette er noe hun har holdt på med i mange år

Anonymkode: 4fccb...cc5

[totti_1]

AnonymBruker skrev (På 14.10.2023 den 13.04):

Det har vært et problem i årevis. Hun er veldig bestemt og besserwisser.  Tror alltid hun vet best. Er vant til å sjefe og overstyre, mannen hennes er en tøffel. Han labber etter. Vi har det stort sett greit, men det er noe som gjentar seg gang på gang. Når hun kommer inn i mitt hjem og begynner å bestemme og ikke respekterer de regler jeg har for oss og våre barn, blir jeg sint. 

Hver gang dette skjer, er det jeg som blir sittende igjen og føle meg som den stygge ulven fordi jeg har reagert på oppførselen hennes. Jeg blir nok litt fort trigget av henne..men jeg finner meg ikke i å bli overstyrt. Så går hun rett i martyrmodus og uffer og okker seg over min reaksjon..som er irritasjon og sinne.  Så er det liksom min reaksjon som er problemet, ikke at hun trakker på mine grenser. Hun mener jo bare vel..det er bare av omsorg sier hun. Det er en evig runddans. Jeg blir gal.Er det flere som har det slik?

Anonymkode: 4fccb...cc5

Du vil fort kutte i kontakt på kort sikt, men bevar vennskapet på lang sikt. Slike forhold har en tendens til å reparere seg etter et par år fra hverandre. Hun har en del å lære...

[Andro]

Du beskriver en veldig klassisk adferd for umodne foreldre. Moren din har narsissistiske trekk.
Hun elsker offerrollen, og oppfører seg på måter som gjør at hun kan innkassere den. Det er en seier for henne: Hun får oppmerksomhet, og hun føler seg mektig når hun kan kontrollere følelsene dine. At du blir sint på henne gir henne en tenning, et dopaminrush, og det er avhengighetsskapende.
Det er viktig at du beskriver at du ser manipuleringsstrategien hennes, og setter klare grenser, uten å vise følelser.
Hun føler uansett ikke med deg, men godter seg over å få deg opprørt. Spill tøff. Allier deg med barnas far.
Det som vil bekymre henne er hvordan det tar seg ut overfor andre. "Hva tror du Gudrun hadde tenkt, om hun visste at du..." osv. Det kan du bruke.
Selvsentrerte personer anerkjenner ikke at barna deres har blitt voksne, og respekterer ikke valgene, reglene eller utsagnene deres. De vil synes at du er latterlig, som opponerer mot sjefen. Eller de kan gå i andre grøfta, og te seg som trassige tenåringer, og gjøre opprør mot deg. De kan føle seg veldig truet av å møte barnas styrke, og desto viktigere er det å stå fast på sine egne beslutninger, og ikke falle for føleriet de utspiller. Hun er som en treåring som kaster seg i gulvet og griner, når hun tar offerrollen fordi du har et eget liv.
Ingen som mener alt bare godt gir blanke i andres ønsker og leveregler.
Du må være veldig oppmerksom på strategiene hun bruker for å prøve å sette dere opp mot hverandre, enten det er å undergrave din autoritet som mor eller det er å gjøre forskjell på barna.

[AnonymBruker]

Andro skrev (3 timer siden):

Du beskriver en veldig klassisk adferd for umodne foreldre. Moren din har narsissistiske trekk.
Hun elsker offerrollen, og oppfører seg på måter som gjør at hun kan innkassere den. Det er en seier for henne: Hun får oppmerksomhet, og hun føler seg mektig når hun kan kontrollere følelsene dine. At du blir sint på henne gir henne en tenning, et dopaminrush, og det er avhengighetsskapende.
Det er viktig at du beskriver at du ser manipuleringsstrategien hennes, og setter klare grenser, uten å vise følelser.
Hun føler uansett ikke med deg, men godter seg over å få deg opprørt. Spill tøff. Allier deg med barnas far.
Det som vil bekymre henne er hvordan det tar seg ut overfor andre. "Hva tror du Gudrun hadde tenkt, om hun visste at du..." osv. Det kan du bruke.
Selvsentrerte personer anerkjenner ikke at barna deres har blitt voksne, og respekterer ikke valgene, reglene eller utsagnene deres. De vil synes at du er latterlig, som opponerer mot sjefen. Eller de kan gå i andre grøfta, og te seg som trassige tenåringer, og gjøre opprør mot deg. De kan føle seg veldig truet av å møte barnas styrke, og desto viktigere er det å stå fast på sine egne beslutninger, og ikke falle for føleriet de utspiller. Hun er som en treåring som kaster seg i gulvet og griner, når hun tar offerrollen fordi du har et eget liv.
Ingen som mener alt bare godt gir blanke i andres ønsker og leveregler.
Du må være veldig oppmerksom på strategiene hun bruker for å prøve å sette dere opp mot hverandre, enten det er å undergrave din autoritet som mor eller det er å gjøre forskjell på barna.

Sånn er min mor, i det store og det hele. Og hun undergraver min autoritet som mor. Det er kanskje det verste.
 

Jeg vurderer å lage en egen tråd, men er redd for å bli gjenkjent.

Anonymkode: 0fb61...8e1

[AnonymBruker]

Andro skrev (11 timer siden):

Du beskriver en veldig klassisk adferd for umodne foreldre. Moren din har narsissistiske trekk.
Hun elsker offerrollen, og oppfører seg på måter som gjør at hun kan innkassere den. Det er en seier for henne: Hun får oppmerksomhet, og hun føler seg mektig når hun kan kontrollere følelsene dine. At du blir sint på henne gir henne en tenning, et dopaminrush, og det er avhengighetsskapende.
Det er viktig at du beskriver at du ser manipuleringsstrategien hennes, og setter klare grenser, uten å vise følelser.
Hun føler uansett ikke med deg, men godter seg over å få deg opprørt. Spill tøff. Allier deg med barnas far.
Det som vil bekymre henne er hvordan det tar seg ut overfor andre. "Hva tror du Gudrun hadde tenkt, om hun visste at du..." osv. Det kan du bruke.
Selvsentrerte personer anerkjenner ikke at barna deres har blitt voksne, og respekterer ikke valgene, reglene eller utsagnene deres. De vil synes at du er latterlig, som opponerer mot sjefen. Eller de kan gå i andre grøfta, og te seg som trassige tenåringer, og gjøre opprør mot deg. De kan føle seg veldig truet av å møte barnas styrke, og desto viktigere er det å stå fast på sine egne beslutninger, og ikke falle for føleriet de utspiller. Hun er som en treåring som kaster seg i gulvet og griner, når hun tar offerrollen fordi du har et eget liv.
Ingen som mener alt bare godt gir blanke i andres ønsker og leveregler.
Du må være veldig oppmerksom på strategiene hun bruker for å prøve å sette dere opp mot hverandre, enten det er å undergrave din autoritet som mor eller det er å gjøre forskjell på barna.

👏🏻👏🏻👏🏻👏🏻

Anonymkode: 5262f...985

[AnonymBruker]

Mange gode råd her. Jeg skulle ha reist tilbake i tid og brukt dem på svigerforeldrene.

»ikke bli sint. Forklar at de tråkker over dine regler i ditt hus. Forklar at det må opphøre eller de må ut».

Anonymkode: 395d6...c91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Takk for gode råd alle sammen

Det føles som jeg overreagerer hver gang, men begeret renner rett og slett over pga dette er noe hun har holdt på med i mange år

Anonymkode: 4fccb...cc5

Jeg mener heller ikke du overreagerer, men jeg synes mange her overdriver diagnostiseringen her.

Det virker jo som dette er ekstremt vanlig oppførsel for mødre (mamma er også sånn, og mange av mødrene til venninnene mine også). Tror du ikke dette er fordi det for mange er vanskelig å gå ut av mammarollen igjen, selv om barna for lengst er voksne? Man har brukt så mange år på å prøve å forme barnas valg, og på å opprettholde regler etc, og da tror jeg det for mange er vanskelig å gå over til å ikke blande seg. 

Kan det hjelpe å prate litt mer med moren din om det i fredstid. Ta på deg din del av "skylden" på hvor kraftig du reagerer, men ikke at du reagerer (nå antar jeg at du med "sint" mener at du hever stemmen/skriker/er ufin i måten du tar det opp på, ikke bare at du sier ifra og etterhvert blir tydelig, for det må hun kunne forvente!). Si at du forstår at hun synes det er vondt at du blir sint, men spør om hun forstår at du trenger å være den som bestemmer i ditt eget hjem. Hadde hun likt hvis sin mor kom og overstyre henne på den måten? (det argumentet har hjulpet mye mot mamma, som selv hadde mye problem med kritikk hun fikk som yngre). Kanskje spørre henne om det er noen annen måte hun foretrekker at du sier ifra på når du føler hun går for langt, slik at du slipper å bli sint?

Når det er sagt, så er det utrolig slitsomt å stå i, så jeg har helt fint forståelse for de som velger å ha mindre kontakt i en sånn situasjon. Og barna har heller ikke vondt av at man sier ifra, men det er fint for barna å lære å være tydelig på en ålreit måte også, og klare å håndtere situasjoner uten å bli sint (så langt det lar seg gjøre). Men jeg tror ikke selve situasjonen med moren din løses når du blir sint, tvert imot føler hun jo bare at hun har rett, og blir mer trassig selv også. Det er bare noe som gradvis kan løses utenom situasjonen ved å snakke om det og forsøke å forstå hverandre, dersom dere ønsker det.

Jeg har hvertfall merket en enorm forskjell på mammas reaksjoner etter jeg prøvde å møte det på en mer voksen måte og vise forståelse for hennes reaksjon, og være tydelig på hvilken del av min reaksjon jeg var lei meg for, og hva jeg sto for. Så lenge jeg klarer å ikke bli sint klarer hun også å regulere seg, men at jeg blir sint "på min egen mamma" er så sårt for henne at hun blir helt irrasjonell tilbake.

 

Anonymkode: 970af...fec

[AnonymBruker]

Lorieen skrev (På 14.10.2023 den 13.08):

Minimer kontakten. Problem løst.

Nei, problemet er helt sikkert ikke løst lorieen, og alle de 8 som tror livet er så såre enkelt. 

Anonymkode: 44ec5...96d

[Lorieen]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Nei, problemet er helt sikkert ikke løst lorieen, og alle de 8 som tror livet er så såre enkelt. 

Anonymkode: 44ec5...96d

Nei, moren til TS har fremdeles problemer. Men TS vil få det langt lettere om hun slipper å forholde seg til martyren… Det handler om å sette grenser. Slike mennesker forandrer seg ikke. Man må selv velge hvor nært innpå seg man slipper dem. Hadde du godtatt at en person du ikke hadde blodsbånd til behandlet deg sånn? Da skal du ikke godta det fra slekta heller. Så enkelt og så vanskelig er det.

[AnonymBruker]

Det koker vel også ned til at spørsmål om makt. TS har makten til å inkludere eller ekskludere sin mor fra sin familie.

Hvis moren ikke klarer å oppføre seg så må hun finne seg en annen arena å utfolde seg i.

Realiseringen av at maktforholdet er snudd mellom mor og datter på 30 år kan få moren til å endre oppførsel.

Anonymkode: 395d6...c91

[AnonymBruker]

Ja, vanskeligste forholdet i mitt liv.

Anonymkode: dc57a...057