Hvordan vil ett barn oppføre seg etterhvert som det blir eldre etter å ha blitt båret frem på gullpute?

[AnonymBruker]

Når et barn blir hardt vernet om som om det var laget av glass fra barndommen av, hva vil skje når barnet blir eldre?

Barnet jeg tenker på er i dag tre år og går i barnehage. Der er det bare så vidt barnet får være der 6-6,5 timer, for foreldrene mener at barnet ikke har godt av flere timer. Det er krise om barnet er der i 7 timer. Når barnet kommer hjem, må begge foreldre være til stedet, om ikke blir det ikke greit å ha med å gjøre. Og de kan ikke møte andre barn eller voksne etter de er kommet hjem. For da må det fort lages middag og etter litt lek på gulvet med både mor og far, er det hviletid i sofaen i fanget til foreldrene. Barnet får varm melk på flaske, både til kvelds og med seg på rommet. Foreldrene sover på separate rom, fordi barnet alltid må ha en forelder ved sin side. I helgene kan barnet møte andre barn, men max 1,5 t på formiddagen om formen tilsier det. Vi har møtt de for lek med felles barn noen få ganger, men ettersom barnet ikke blir vant til å dele på leker hjemme, er det utfordrende for store å små, da det alltid blir krangling og dette barnet må få viljen sin uansett situasjon. 
 

Jeg er kollega med mor og vi bor i samme bydel. Hun jobber 50% fordi hun mener det er best for barnet at barnet får kortere dager i barnehagen. Jeg synes det er fint at man setter barna sine først og gjør hva som er best for dem. Hadde barnet vært syk/hatt en diagnose som tilsa at dette er det eneste rette, så hadde det ikke vært vanskelig å støtte. Men når barnet er frisk og mor i tillegg ønsker et søsken for barnet snarest, blir jeg bekymret. Hvordan skal barnet klare motstand når det blir vernet på en slik måte? Er det foreldre som innerst inne mener at dette er det beste for barnet?

Anonymkode: fe92f...a7f

[Tanuki]

Det høres voldsomt ut, men ikke noe du kan gjøre noe med. Kan jo også  være at det ligger en diagnose bak, uten at du vet det. 

[AnonymBruker]

Hvis det ikke er sykdom med i bildet her, kommer barnet til å bli en ufordragelig drittsekk når det vokser opp.

Anonymkode: c5046...d38

[Blondiemamma]

Om mor ønsker søsken, kommer dette til å løse seg relativt kjapt. Med (etterhvert) ny baby i hus, må barnet raskt lære seg å dele på både oppmerksomhet og leker.

[Ingar-André]

Det blir motbydelig og ufyselig. Typisk dust som blir høy på seg selv og snakker dritt om/ser ned på alle andre rundt seg.

Med andre ord, helt ordinær bærumspamp i dagens samfunn.

[AnonymBruker]

Jeg er veldig for å gi barn kortere dag i bhg feks, om mulig. Også at de skal få god/mye tid med foreldrene, både sammen og 1:1. Jeg er generelt for at man skal gjøre det beste for barna. Men, alt med måte, man vil jo ikke ødelegge barnet heller. En del av det å oppdra et barn er å ruste det for livet utenfor mor og fars armer. Det skal lære å kunne være sammen med andre, det skal lære at hn ikke alltid er i første rekke alle plasser, det skal lære at man gjerne må vente på tur, at man noen ganger må gjøre ting man ikke vil/som er kjedelig, at man må dele, at man kan oppleve å bli sliten, både fysisk og psykisk osv.

Er nysgjerrig på hvordan det skal bli om det kommer et barn til der, spesielt om eldste er ganske ung ennå. 

Sjansen er jo stor for at barnet kommer til å slite, kanskje bli et "vanskelig" barn, men de kan være heldig og at barnet vokser opp og er moden og "enkel".

Anonymkode: 4a0b7...526

[Fighter83]

Når foreldrene behandler barnet sitt sånn her og fortsetter med det så kommer de nok til å få en helt forferdelig ufordragelig unge. Ikke et robust barn dette her for å si det mildt. 

"Det mest alvorlige med en ettergivende barneoppdragelse er at vi får svake barn som ikke tåler motstand og motgang, og mangler praktiske ferdigheter til å ordne opp i sitt eget liv. Barna blir veldig manipulerende og har liten respekt for andres grenser om de får lov til å tråkke på foreldrenes hele tiden"

https://www.klikk.no/foreldre/barn/barneoppdragelse/ufordragelige-barn-2445859

Foreldre må fokusere på å være tilstedeværende innen rimelighetens grenser, konsekvente, kjærlige og grensesettende. Dette kan man få masse god hjelp av fra barnevernet om man ser at man må endre foreldrerollen sin men ikke makter å gjøre det alene. Barnevernet er der for barnets beste og foreldreveiledning i denne saken er absolutt er godt tiltak👍 Man skal ikke skamme seg over å ha behov for hjelp 💜

[AnonymBruker]

Det der kommer ikke til å ende godt. Frdi barnet lærer ikke nei fra andre. Og vil tro verden kun handler om seg. Noe den absolutt ikke gjør, og når da barnet blir større, vil ddt bli et sjokk. Dette barnet lærer kun en ting,  å få viljen sin. Det gidder ikke andre unger,  og da er ddt lett å bli ensom fra ca 10 år og oppover

Anonymkode: 2b1ef...90f

[Klott]

Vil tro disse foreldrene blir utslitt og nytt søsken vil få det tøft. Når ett barn får styre familien, vil det etterhvert nok gå i tullball. Hoff, stakkars barn. 

[Maskinfører]

Aner ikke se på Støre ? eller annen politiker ? 

[AnonymBruker]

Synes alt høres sunt og normalt ut sånn ca, og grunnen til at du reagerer er nok misunnelse flest og fremst.

Høres ut som om din kollega kan tilby barnet sitt et bedre liv enn du kan tilby barnet ditt, og det er så klart vondt å kjenne på.

Kanskje hun ikke orker å være sammen med akkurat deg i mer enn 1,5 t?

Det med deling av leker bør de jobbe med.

Anonymkode: 071a4...750

[AnonymBruker]

Eksen min fikk alltid viljen sin da han var barn. Nå som voksen forventer han å få viljen sin. Sutrer og blir sur hvis han ikke får viljen sin 🙄

Anonymkode: fb18b...034

[PITTY]

To utveier. Ufordragelig, egoistisk og selvopptatt, to the bitter end. Eller at barnet regulerer seg i det sosiale liv etterhvert når det finner ut at jeg var visst ikke prins/prinsesse likevel..

Så må man bare håpe at en dott ikke faller for dette mennesket i voksenlivet. For dottens skyld..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Når et barn blir hardt vernet om som om det var laget av glass fra barndommen av, hva vil skje når barnet blir eldre?

Barnet jeg tenker på er i dag tre år og går i barnehage. Der er det bare så vidt barnet får være der 6-6,5 timer, for foreldrene mener at barnet ikke har godt av flere timer. Det er krise om barnet er der i 7 timer. Når barnet kommer hjem, må begge foreldre være til stedet, om ikke blir det ikke greit å ha med å gjøre. Og de kan ikke møte andre barn eller voksne etter de er kommet hjem. For da må det fort lages middag og etter litt lek på gulvet med både mor og far, er det hviletid i sofaen i fanget til foreldrene. Barnet får varm melk på flaske, både til kvelds og med seg på rommet. Foreldrene sover på separate rom, fordi barnet alltid må ha en forelder ved sin side. I helgene kan barnet møte andre barn, men max 1,5 t på formiddagen om formen tilsier det. Vi har møtt de for lek med felles barn noen få ganger, men ettersom barnet ikke blir vant til å dele på leker hjemme, er det utfordrende for store å små, da det alltid blir krangling og dette barnet må få viljen sin uansett situasjon. 
 

Jeg er kollega med mor og vi bor i samme bydel. Hun jobber 50% fordi hun mener det er best for barnet at barnet får kortere dager i barnehagen. Jeg synes det er fint at man setter barna sine først og gjør hva som er best for dem. Hadde barnet vært syk/hatt en diagnose som tilsa at dette er det eneste rette, så hadde det ikke vært vanskelig å støtte. Men når barnet er frisk og mor i tillegg ønsker et søsken for barnet snarest, blir jeg bekymret. Hvordan skal barnet klare motstand når det blir vernet på en slik måte? Er det foreldre som innerst inne mener at dette er det beste for barnet?

Anonymkode: fe92f...a7f

Hvor godt kjenner du de? Folk er så raske til å dømme andre. 

Anonymkode: 3d3d7...7b8

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt hva du mener er galt? Her er barnet maks 6 timer i barnehagen, og vi har jo rutiner i hverdagen i form av at vi må hjem, lage middag, ungen er sliten etter barnehagen så da slapper vi gjerne av med litt rolig lek hjemme. Barnet legger seg også tidlig så vi rekker ikke møte folk på ettermiddagen i hverdagen, de fleste andre er jo på jobb til 15-16, og møtes kl 17 blir for sent for oss, da spiser vi kveldsmat, og skal bade, lese bok osv før legging. Og hva er galt med at barnet får flaske med melk? Det er det mange som gjør, men alle tørr ikke si det høyt for i Norge er det visst en uting å gi flaske eller amme når barna har bikket året 🙄 Kanskje barnet har melkeallergi? Da skal man helst gi tilskudd til barna er 3-4 år, og noen har behov for å få det lengre enn det pga utvikling og lav vekt. I flere andre land er det vanlig å gi flaske til barna er både 4,5 og 6 år gammel. 
 

kanskje mor strever med sykdom og ikke ønsker å legge ut om helsen sin. Kanskje de er sliten og rett å slett ikke ønsker eller har kapasitet til å være sosial på hverdager, det er da mange som har det sånn. Småbarnsperioden kan være ganske intens og tøff mentalt. Prøv å ikke vær så dømmende ,  det er ofte mye som foregår innenfor husets fire vegger som man ikke orker å snakke med andre om.

De aller fleste jeg kjenner har sitt «å slite med». Det kan være alt fra psykisk sykdom, fysiske plager/sykdommer, utbrent, depresjon etter en tøff start med barn (traumatisk fødsel, komplikasjoner med barnet, fødselsskader , kolikk, 0 søvn, stress osv). Eller at man bare rett å slett er sliten etter jobb og alt som skal gjøres av oppgaver og prestasjoner på jobb og hjemmebane.. Å være mor/far, arbeidstaker, samarbeide som foreldre, kjærester, datter/sønn til sine foreldre, søsken til sin bror/søster.
 

For alt du vet sliter de med å bli gravid (siden du skriver at de veldig ønsker seg et barn til). Livet skjer og det kommer utfordringer og perioder som er tøffere enn andre..

Anonymkode: 44e5a...7b4

[AnonymBruker]

Dette med timer i barnehagen synes jeg egentlig høres fornuftig ut, selv 6 timer er ganske lenge for en treåring. At mor ønsker mer tid med barnet ser jeg også på som positivt. Kanskje mor har sine utfordringer som gjør at hun ikke føler hun har nok overskudd når hun er i full jobb? 

Og dette med å ikke kunne møte andre om kvelden/begrenset tid i helger kan like gjerne være en unnskylding for å slippe å møte andre voksne, det var i hvert fall det første jeg tenkte 

Høres riktignok ut som de duller litt vel mye med ungen, men det løser seg nok naturlig hvis det kommer en til. 

Anonymkode: 6de97...a29

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Når et barn blir hardt vernet om som om det var laget av glass fra barndommen av, hva vil skje når barnet blir eldre?

Barnet jeg tenker på er i dag tre år og går i barnehage. Der er det bare så vidt barnet får være der 6-6,5 timer, for foreldrene mener at barnet ikke har godt av flere timer. Det er krise om barnet er der i 7 timer. Når barnet kommer hjem, må begge foreldre være til stedet, om ikke blir det ikke greit å ha med å gjøre. Og de kan ikke møte andre barn eller voksne etter de er kommet hjem. For da må det fort lages middag og etter litt lek på gulvet med både mor og far, er det hviletid i sofaen i fanget til foreldrene. Barnet får varm melk på flaske, både til kvelds og med seg på rommet. Foreldrene sover på separate rom, fordi barnet alltid må ha en forelder ved sin side. I helgene kan barnet møte andre barn, men max 1,5 t på formiddagen om formen tilsier det. Vi har møtt de for lek med felles barn noen få ganger, men ettersom barnet ikke blir vant til å dele på leker hjemme, er det utfordrende for store å små, da det alltid blir krangling og dette barnet må få viljen sin uansett situasjon. 
 

Jeg er kollega med mor og vi bor i samme bydel. Hun jobber 50% fordi hun mener det er best for barnet at barnet får kortere dager i barnehagen. Jeg synes det er fint at man setter barna sine først og gjør hva som er best for dem. Hadde barnet vært syk/hatt en diagnose som tilsa at dette er det eneste rette, så hadde det ikke vært vanskelig å støtte. Men når barnet er frisk og mor i tillegg ønsker et søsken for barnet snarest, blir jeg bekymret. Hvordan skal barnet klare motstand når det blir vernet på en slik måte? Er det foreldre som innerst inne mener at dette er det beste for barnet?

Anonymkode: fe92f...a7f

Hva er egentlig problemet?

At et tre år gammel barn har litt kortere dager i barnehagen? 
At mor jobber redusert? (For alt du vet kan hun ha andre grunner for å jobbe 50%, men bruker tid med barnet som forklaring). 
Eller er problemet at barnet sover med en av foreldrene? Hvorfor er det problematisk, om det fungerer for dem? Ikke alle par sover på samme rom (men har likevel et sexliv) og ikke alle barn sover godt på eget rom i den alderen.

At en treåring ikke deler lekene sine, er forøvrig aldersadekvat. Dette øver de uansett på i barnehagen.
Det du skisserer er en god, trygg og lite stressende barndom de første årene av livet, med massevis av kvalitetstid med foreldrene, og du er bekymret for om barnet ikke vil takle motstand senere i livet? 

Kanskje foreldrene er litt overbeskyttende. Det er likevel hundre ganger bedre enn det motsatte, som er mer vanlig. Hvor mange innlegg i dette forumet handler ikke om å kjefte på barna, sinte foreldre, mangelfull bilsikring, elendig kosthold, altfor mye skjermtid, time out og elendig håndtering av barnas følelsesutbrudd.

Tenker det kommer til å gå helt fint med dette barnet. 

 

[AnonymBruker]

Det heter: Båret på gullstol. Sydd puter under armene på. Behandlet som var det av glass. 
Hva er du bekymret for? Jeg tror dette blir et trygt alminnelig barn. Kjenner mange som begynte småbarnsårene med enebarn slik. Kjenner ingen som ble skadet av det på noe vis. Annet enn at de voksne/familien som helhet er vanskelig å omgås, er det da overhodet ikke et problem for noen. 
Du (og jeg) velger å gjøre det annerledes og tror det er bedre. Men bekymret? 

Anonymkode: a474f...25d

[AnonymBruker]

Du synser mye om noe du egentlig ikke vet noe om, og tolker tydeligvis alt denne moren gjør negativt i stedet for å tenke at det kanskje er svært gode grunner til valgene de tar. Du er vel omtrent så langt fra en god venn og kollega som det er mulig å komme. Du vil gjerne tro at du er en bedre mor og at kollegaen din gjør noe alvorlig galt i oppdragelsen og at barnet henne derfor kommer til å vokse opp som en ufyselig og bortskjemt person. Sannheten er at det sjelden er slik og at dette barnet etter all sannsynlighet blir en moden og velfungerende voksen akkurat som ditt barn. Jeg tror du får det bedre med deg selv om du slutter å mene så mye om hva andre gjør og heller har tiltro til at andre foreldre gjør det beste for sine barn slik du gjør det beste for ditt.

Anonymkode: b16eb...517

[AnonymBruker]

Altså hva er problemet ditt med dette?

Anonymkode: da5d6...f57