Jeg er så usikker.. bli eller gå.

[AnonymBruker]

Jeg er i et vanskelig forhold med en mann jeg har vert sammen med i over 10 år. Vi har små barn sammen. 

De siste årene har ting endret seg. Han har vert veldig kontrollerende og jeg opplever meg tidvis som et eneste stort forbedringsprosjekt. Han er mye sint og har humørsvingninger. Jeg går rundt på eggeskall hele tiden for jeg orker ikke at han skal bli sint. Jeg vet at han har det vanskelig psykisk og tenker at det har mye med det.  Jeg har holdt ut mtp. At det kanskje blir bedre men nå er jeg sliten. Jeg vet ikke om jeg orker mer. 

Han er stort sett kjekken barna men de merker at han blir fort sint.

Etter å ha lest dette selv så ser jeg jo at jeg bør gå men jeg synes det er vanskelig å bryte opp familien når jeg vet at han egentlig er en kjekk mann innerst inne....

Anonymkode: e42e1...5bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er i et vanskelig forhold med en mann jeg har vert sammen med i over 10 år. Vi har små barn sammen. 

De siste årene har ting endret seg. Han har vert veldig kontrollerende og jeg opplever meg tidvis som et eneste stort forbedringsprosjekt. Han er mye sint og har humørsvingninger. Jeg går rundt på eggeskall hele tiden for jeg orker ikke at han skal bli sint. Jeg vet at han har det vanskelig psykisk og tenker at det har mye med det.  Jeg har holdt ut mtp. At det kanskje blir bedre men nå er jeg sliten. Jeg vet ikke om jeg orker mer. 

Han er stort sett kjekken barna men de merker at han blir fort sint.

Etter å ha lest dette selv så ser jeg jo at jeg bør gå men jeg synes det er vanskelig å bryte opp familien når jeg vet at han egentlig er en kjekk mann innerst inne....

Anonymkode: e42e1...5bc

Hjelper ikke hvor kjekk man egentlig er hvis man blir en dårlig versjon pga sykdom. Det er ikke meningen at du skal gå på eggeskall, og det er ikke bra for barna å leve sånn. Men kan dere ikke eventuelt flytte fra hverandre en periode (at far flytter ut, og kommer på besøk?), så han kan fokusere på sin helse og du på deg og barna. Høres ikke ut som dere har et godt forhold lenger, og barna er oftest de som blir skadelidende i sånne situasjoner. 

Anonymkode: cac2b...e04

[AnonymBruker]

Jeg har vært en drittsekk mot mannen siste to årene, viste seg at jeg hadde stoffskifteproblemer, adhd og en annen kronisk sykdom. Alle reservelagerne var tømt og vitaminer var i tillegg bånn i bøtta. Jeg måtte gi avkall på arbeidslivet og mista mye av meg selv. Psyka var ikke allverden fordi jeg var sliten, strakk aldri til, følte meg elendig, ble ikke sett osv. Og mannen var langt fra imøtekommende eller hadde gehør for mine problemer før verdiene ble bra og forma steg og han skjønte at jeg var ikke permanent en drittsekk, det var en grunn til det. Nå går jeg til psykolog, verdiene er bra igjen og vi har det bedre enn på lang lang tid. Men det krever innsats. Forskjellen er muligens at jeg ga mannen min muligheten til å gå når helsa var på det verste.

Først så ville jeg satt meg ned og tatt en skikkelig prat om hvordan du har det, hvordan du opplever situasjonen og hvorfor. Parterapi muligens?

Om mannen din har fått sjekket opp verdier, blodprøver og det ikke viser noe. Og om han velger å ikke oppsøke eller få hjelp for psyka si eller har nyll gehør eller forståelse for hva du opplever så ville jeg faktisk gått.

Anonymkode: 6a257...05b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hjelper ikke hvor kjekk man egentlig er hvis man blir en dårlig versjon pga sykdom. Det er ikke meningen at du skal gå på eggeskall, og det er ikke bra for barna å leve sånn. Men kan dere ikke eventuelt flytte fra hverandre en periode (at far flytter ut, og kommer på besøk?), så han kan fokusere på sin helse og du på deg og barna. Høres ikke ut som dere har et godt forhold lenger, og barna er oftest de som blir skadelidende i sånne situasjoner. 

Anonymkode: cac2b...e04

Jeg vet du har rett. Jeg er bare så redd for ringvirkningene. Kommer jeg til å klare meg? Kommer han til å klare seg? Skal han ha barna, og i såfall er jeg redd for at han ikke takler det og gjør barna redde. Betyr det at jeg tenker den tanken gjøre at han ikke bør ha omsorg? Og hva gjør det igjen med han? Hodet mitt er et eneste virtvarr.

 

Takk for godt tips med at han evt. Flytter ut og kommer på besøk. Det har jeg ikke tenkt på som et alternativ.

Anonymkode: e42e1...5bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har vært en drittsekk mot mannen siste to årene, viste seg at jeg hadde stoffskifteproblemer, adhd og en annen kronisk sykdom. Alle reservelagerne var tømt og vitaminer var i tillegg bånn i bøtta. Jeg måtte gi avkall på arbeidslivet og mista mye av meg selv. Psyka var ikke allverden fordi jeg var sliten, strakk aldri til, følte meg elendig, ble ikke sett osv. Og mannen var langt fra imøtekommende eller hadde gehør for mine problemer før verdiene ble bra og forma steg og han skjønte at jeg var ikke permanent en drittsekk, det var en grunn til det. Nå går jeg til psykolog, verdiene er bra igjen og vi har det bedre enn på lang lang tid. Men det krever innsats. Forskjellen er muligens at jeg ga mannen min muligheten til å gå når helsa var på det verste.

Først så ville jeg satt meg ned og tatt en skikkelig prat om hvordan du har det, hvordan du opplever situasjonen og hvorfor. Parterapi muligens?

Om mannen din har fått sjekket opp verdier, blodprøver og det ikke viser noe. Og om han velger å ikke oppsøke eller få hjelp for psyka si eller har nyll gehør eller forståelse for hva du opplever så ville jeg faktisk gått.

Anonymkode: 6a257...05b

Takk for svar. Han har fått innpass hos dps. Men jeg er i tvil om at han får formidlet hvor ille jeg faktisk har det pga hans problemer. Vi snakker om det og han har sagt at jeg må gå når det blir for ille. Jeg har egentlig satt meg en frist til nyåret for å se om han blir bedre, men jeg sliter med å holde ut. 

Anonymkode: e42e1...5bc

[AnonymBruker]

... og med hvor ille jeg har det så mener jeg at han er god til virke som at han egentlig har det bra.

Anonymkode: e42e1...5bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for svar. Han har fått innpass hos dps. Men jeg er i tvil om at han får formidlet hvor ille jeg faktisk har det pga hans problemer. Vi snakker om det og han har sagt at jeg må gå når det blir for ille. Jeg har egentlig satt meg en frist til nyåret for å se om han blir bedre, men jeg sliter med å holde ut. 

Anonymkode: e42e1...5bc

Jeg tok med meg mannen til legen å sa at jeg kommer til å skille meg om jeg ikke får hjelp til å få utredning på sykdommene. Legen min er en kristen mann så da var jobben gjort når han hørte hvordan mannen opplevde det. Ikke kjekt å høre ærlige ord, men slik var no det. Mannen har også vært i samtale hos min psykolog alene som pårørende og sammen med meg. Det har hjulpet veldig.

Det viktigste her er barna deres og mamma når far er på et sted hvor han ikke kan være en god far eller ektemann. Jeg håper dere løser ting så dere kan være gode samarbeidspartnere til slutt og har full forståelse om du velger å gå.

Anonymkode: 6a257...05b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

... og med hvor ille jeg har det så mener jeg at han er god til virke som at han egentlig har det bra.

Anonymkode: e42e1...5bc

Han må slutte med maskering med en gang, dette hindrer all fremgang og viser at han ikke er klar til å motta hjelp tenker nå jeg. Ta en ordentlig samtale med han, er utfallet dårlig hadde jeg gått

Anonymkode: 6a257...05b

[Andro]

Forhold er ikke noe man skal holde ut, det er noe som skal gi deg glede, trygghet og fellesskap.
Du kommer ikke til å få noen medalje for å ødelegge helsa di, og gi barna et dårlig oppvekstmiljø.
Du skal lære dem at man setter grenser når man blir dårlig behandla, og stå opp for deg og dem.
Han er voksen, og har ansvar for seg selv. Han har ansvar for å søke hjelp.
Inntil han er bedre eller forholdet over, så må han bo et annet sted enn sammen med dere.
Er han så dårlig at han ikke kan ha barna alene, så finnes det andre løsninger.
Kontakt familievernkontoret, og snakk med dem alene først, og lag en plan derfra.
Verbal utskjelling osv. er voldsutøvelse, og psykisk uhelse fratar ikke mennesker ansvar for egen adferd. Å passe deg og ungene er ditt ansvar. Han er ikke skikket. Kanskje han blir det, men det må han bevise et annet sted. Det kan også være at han ikke har vært helt og fullt seg selv før nå, og at det du opplever nå er starten på en forverring. Vold pleier å eskalere.