Dere som var/er barn til foreldre som holder sammen pga barna, hvordan var/er det for dere?

[AnonymBruker]

Mange holder sammen pga barna..

Og jeg skjønner, for jeg var en av de før..

Så jeg dømmer INGEN!!

Samtidig så lurer jeg på, hvordan opplevde dere det som barn? 
Evt, hvordan var det for dere når dere skjønte/fikk vite at foreldrene deres var (kun) sammen pga dere?

Vis hensyn og raushet til hverandre i tråden her, de som ønsker å dele, forteller fra sitt perspektiv og sin opplevelse! ❤️

 

Anonymkode: 99b98...d34

[AnonymBruker]

Mine foreldre har vært sammen i 40 år, utrolig nok. Som barn var det ikke lett. Jeg husker jeg bad dem om å skille seg. Det var mye diskusjoner og krangler mellom dem. Jeg husker godt følelsen av at det manglet kjærlighet og respekt mellom dem.

Min mor hadde vært gift en gang tidligere, og dette bidro nok til at hun ikke klarte å gå. Min far hadde lite erfaring fra tidligere forhold, samt at han har en del personlighetstrekk som er av den mer narsissistiske og antisosiale sorten. Min mor gjorde alt med meg; far reiste på hytta for å kløyve ved eller jakte. De har levd veldig separate liv, det gjør de fremdeles. I ettertid har jeg klandret mor for at hun lot meg ha den oppveksten med far, som jeg har vært skadelidende under. Jeg synes hun har gjort dårlige vurderinger på mine vegne, og også for seg selv. 

Anonymkode: 2cf41...9e8

[AnonymBruker]

Jeg spurte også mine foreldre flere ganger om hvorfor de ikke skilte seg da jeg var ung. De likte ikke hverandre en gang. Min mor hadde psykiske problemer og pappa jobbet nesten døgnet rundt. Jeg hadde så lyst til at de skulle skille seg så jeg slapp å være alene med mamma hele dagene. 

De snakket ikke sammen, samarbeidet ikke og var kalde mot hverandre. Levde ett seperat liv i samme huset. Jeg kjente kulden og mangelen på kjærlighet husker jeg. Det var lite kjærlighet i det store å det hele. Jeg følte meg som en byrde og mor min hadde også en lei tendens til å skylde på meg for alle problemene hennes. 

Det er klart det er mer de psykiske problemene enn manglende skilsmisse som har gitt meg problemer, men det er nok også sammensatt. For de hadde kanskje hatt det bedre begge to om de faktisk hadde skilt seg, det vet vi jo ikke.

Det har utvilsomt gitt meg mye relasjons problemer jeg skulle vert for uten. Jeg ble også i ett forhold i alt for mange år for mine egne barn.  Jeg var så ufattelig redd for at barna skulle hate meg for å ødelegge familien. Rart man ikke lærer, tenåringen min kan enda kommentere at de ikke skjønner hvorfor jeg ikke reiste før.

Anonymkode: 67ab2...5d7

[Aerah]

Ikke TS, men tillater meg et oppfølgingsspørsmål (TS kan be meg slette om du ikke vil ha spm her❤️); noen av dere som har opplevd at foreldrene holdt sammen pga barna (forhold uten både kjærlighet og krangling, «bare» et godt samarbeid om barna), skilte seg da dere kom i tenårene/ble voksne, og likevel har følelsen av en fin oppvekst?

[AnonymBruker]

Aerah skrev (4 minutter siden):

Ikke TS, men tillater meg et oppfølgingsspørsmål (TS kan be meg slette om du ikke vil ha spm her❤️); noen av dere som har opplevd at foreldrene holdt sammen pga barna (forhold uten både kjærlighet og krangling, «bare» et godt samarbeid om barna), skilte seg da dere kom i tenårene/ble voksne, og likevel har følelsen av en fin oppvekst?

TS her🙂 

Supert med oppfølgingspm bare❤️

Anonymkode: 99b98...d34

[AnonymBruker]

Aerah skrev (42 minutter siden):

Ikke TS, men tillater meg et oppfølgingsspørsmål (TS kan be meg slette om du ikke vil ha spm her❤️); noen av dere som har opplevd at foreldrene holdt sammen pga barna (forhold uten både kjærlighet og krangling, «bare» et godt samarbeid om barna), skilte seg da dere kom i tenårene/ble voksne, og likevel har følelsen av en fin oppvekst?

Jeg levde i ett slikt forhold i 9 år, det var liksom ingen ting til slutt..

Aldri krangling, , ingen passiv aggresjon, og samtidig ingen kjærlighet mellom oss, ingen glede mellom oss.. 

Far var aldri innvolvert i familien, han var som en statist i familien😢 

Bruddet var også -ingenting- liksom.. 

Men samarbeider veldig bra om barna da og vi bor i samme gate, 200m fra hverandre😄

Ingen av oss har funnet nye partnere heller, og barna og meg og han går inn og ut av husene til hverandre😄
 

Gikk når barna var 5 og 6.. 

Nå er de 8 og 9….

Og de sier ofte, at de synes det er litt dumt at vi ikke bor sammen alle sammen, men de synes begge to at både meg og pappa er mye gladere nå, og at de synes det er bra at både meg og pappa finner på masse morsomme ting nå, også liker de veldig at jeg og pappa ler og tuller med hverandre når vi er sammen alle sammen😅

Personlig synes jeg det er litt sårt, rart og egentlig fint på samme tid å egentlig være så komfortabel og ‘’glad’’ i faren til barna, og samtidig kjenne at å leve sammen gjør at vi dør innvendig begge to.. 

Anonymkode: 99b98...d34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg levde i ett slikt forhold i 9 år, det var liksom ingen ting til slutt..

Aldri krangling, , ingen passiv aggresjon, og samtidig ingen kjærlighet mellom oss, ingen glede mellom oss.. 

Far var aldri innvolvert i familien, han var som en statist i familien😢 

Anonymkode: 99b98...d34

Jeg kan også føle meg som en statist i egen familie noen ganger. Forholdet mellom meg og barnas mor er kaldt. Vi samarbeider, men det er ingen glede. Barna viser en klar preferanse for mor.

Det er rom for at jeg betaler regninger og vedlikeholder huset, men ut over det så opplever jeg at familien min aktivt har valgt meg bort.

Anonymkode: f555f...957

[AnonymBruker]

Jeg følte på et veldig sterkt ubehag de få gangene de var fysisk nære hverandre, altså holdt rundt hverandre eller noe, for det var jeg ikke vandt til. Ble faktisk fysisk uvel. Så aldri på dem som kjærester, bare foreldre, så jeg ble bare lettet da de endelig skilte lag altfor sent.

Anonymkode: 6e4f0...408

[AnonymBruker]

Mamma og pappa levde i et slikt forhold. Mamma som ville ut, og har vel sagt nå som jeg er voksen at tanken om å gå var til og fra i ca 10 år. Jeg hadde en veldig fin barndom uten at mamma og pappa kranglet eller at jeg opplevde at noen av dem ikke hadde det bra. Har mange gode minner sammen som familie som jeg setter veldig stor pris på den dag i dag. Vi var som en vanlig familie som gjorde "alt" sammen, verken mamma eller pappa meldte seg ut på noen måte, så var alltid felles middager, ferier osv osv.  Mamma valgte å gå da jeg var 18 og min bror 21. I ettertid og som voksen så kan jeg jo se at forholdet ikke var perfekt og de tingene min mor savnet var veldig reelle for henne (hun gjorde veldig mye av alt) men i oppveksten var ikke dette noe jeg reagerte på. 

Så jeg tenker jo i dag som voksen og 35 år, at jeg setter pris på at mamma valgte å "holde ut" da jeg ser tilbake på en veldig fin barndom, på en annen side så må jeg innrømme at jeg til tider kan syns synd på mamma som følte hun måtte/burde holde ut og ikke gikk før. For alt jeg vet kan det jo hende at det hadde vært bedre for begge to, og at det ikke hadde vært noe problem for oss barna,men det er jo vanskelig å vite. Tenker særlig mer på det etter at jeg ble mor selv.

Anonymkode: 33964...514

[kjærring]

Jo det skal jeg fortelle deg. Pappa holdt ut med mamma for han tenkte på oss ungene. Det pappa ikke så/skjønte/ visste var h or jævlig mishandlet vi ble av denne dama når ham var på jobb. Jobbet turnus og var så og si borte i en uke, så en uke hjemme. 

Vi levde i et rent hælvette pga henne. Heldigvis kom barnevernet på banen etter at jeg truet læreren min til å ringe de, om ikke tok jeg livet mitt. 

Noen år etterpå så fikk pappa valget om dra fra mamma, eller så tok bv omsorgen for min lillebror. Da skjønte pappa alvoret tror jeg 

 

Så vær så snill. Det ganger ikke ungene en dritt om man holder sammen.. for man gjør de ikke en tjeneste. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg kan også føle meg som en statist i egen familie noen ganger. Forholdet mellom meg og barnas mor er kaldt. Vi samarbeider, men det er ingen glede. Barna viser en klar preferanse for mor.

Det er rom for at jeg betaler regninger og vedlikeholder huset, men ut over det så opplever jeg at familien min aktivt har valgt meg bort.

Anonymkode: f555f...957

❤️ 

Det er vondt å føle det! 
Personlig så ser jeg helt tydelig min rolle og mitt bidrag til hvorfor det ble sånn mellom meg og ex’en..  Hos oss var det selvsagt sammensatt, og en rekke hendelser ledet opp til at det ble slik.. Til slutt så hadde vi kjørt oss inn i hvert vårt spor, som gjorde oss begge ‘’låst’’ i vår versjon av hva vi  trengte av den andre, og vi gav begge opp liksom..

Har du prøvd å være alene med barna en helg ? 
Altså på eget ønske? Type; Jeg tar med barna på tur eller noe? 
(Spør IKKE dømmende altså!) For jeg ser helt tydelig i min situasjon hvert fall, at til slutt var det ikke lett for ex’en å ta plass som far, når jeg var tilstedet! I vårt tilfelle hvert fall, så oppfordret jeg far til å ta barna med på hytten uten meg, evt, at jeg dro bort en helg eller noe så han fikk tid alene med dem.. For å gi dem plass, men da hadde det gått for langt for oss😕 Men det var ekstremt hos oss da..

 

Anonymkode: 99b98...d34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg følte på et veldig sterkt ubehag de få gangene de var fysisk nære hverandre, altså holdt rundt hverandre eller noe, for det var jeg ikke vandt til. Ble faktisk fysisk uvel. Så aldri på dem som kjærester, bare foreldre, så jeg ble bare lettet da de endelig skilte lag altfor sent.

Anonymkode: 6e4f0...408

Hvordan har det påvirket deg som voksen? 
Ble du motsatt og liker mye nærkontakt eller henger det litt igjen?

Anonymkode: 99b98...d34

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp i et hjem hvor det var veldig mye krangling mellom mamma og pappa. Det var pappa som jobbet fulltid og mamma var hjemmeværende. Vi flyttet utenlands en periode pga jobben hans og han reiste mye. Mamma var vel mye alene men hun er en sosial person så hun fikk seg alltid nye venner. Når jeg tenker tilbake på barndommen min, så husker jeg at det var masse kranling mellom dem og alltid prøvde å beskytte søsken mot å få det med seg siden jeg var eldst. Alltid lurt på hvorfor de ikke skilte seg men det var vel fordi de på en eller annen måte var avhengig av hverandre. Nå er de skilt men det skjedde først flere år etter at alle barna hadde flyttet ut. Husker at jeg tenkte at jeg aldri ville klart å være i et sånt forhold hvor så lang tid. Spesielt siden jeg føler at jeg aldri har sett på dem som kjærlige mot hverandre. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang så dem gi hverandre et kyss og det synes jeg er trist. Og nå som de er skilt så er ting enda verre mellom dem. Familien er skikkelig splittet og kommunikasjonen er nesten ikke der. Sånn vil jeg ikke at datteren min skal ha det når hun oppvokser opp. 

Anonymkode: 83e07...352