Tidlig overgangsalder

[chica76]

Er det noen som er i samme situasjon? Føler meg så veldig alene og fortapt. Er 33 år gammel og barnløs. Jeg og samboer ønsker oss gjerne ett barn sammen, men jeg skjønner at den drømmen er knust i tusen biter. kroppen føles fremmed, og jeg  har blitt veldig innesluttet og fjern. Jeg har humørsvingninger og min forsvarsmekanisme er å stenge de nærmeste ute. Har prøvd å Google men finner lite informasjon/erfaring på dette. Det jeg savner mest er noen å snakke med som skjønner min situasjon! 

[AnonymBruker]

Du er bare 33 selv om du er i tidlig overgangsalder..snakk med samboeren din og let etter løsninger så dere kan få familien deres om det er det dere ønsker. Dere kan adoptere til dere er over 40. Har du undersøkt om ivf er en mulighet? 

Anonymkode: a0d08...aed

[AnonymBruker]

Er du i overgangsalder eller i begynnende? Altså, har du flere egg igjen? Jeg var i samme situasjon. Vi tok umiddelbar IVF og fikk barn  

Anonymkode: 6e54f...b88

[chica76]

Tusen takk for svar😊

De fant ikke eggstokkene på ultralyd så regner med at det ikke er flere egg i gjenn. Vi har snakket om IVF og eggdonasjon, og er veldig takknemlig for å ha den muligheten. Men jeg falt så skikkelig i kjelleren etter at jeg fikk beskjed. Er rett og slett veldig deprimert. Hvordan reagerte dere etter en sånn beskjed?

[AnonymBruker]

chica76 skrev (16 minutter siden):

Tusen takk for svar😊

De fant ikke eggstokkene på ultralyd så regner med at det ikke er flere egg i gjenn. Vi har snakket om IVF og eggdonasjon, og er veldig takknemlig for å ha den muligheten. Men jeg falt så skikkelig i kjelleren etter at jeg fikk beskjed. Er rett og slett veldig deprimert. Hvordan reagerte dere etter en sånn beskjed?

Jeg syns det var tøft, jeg lot meg selv sørge litt i et par dager, men jeg prøvde snu det til: Det er som det er. Jeg kan ikke endre på dette. Det eneste jeg kan faktisk gjøre er å fokusere på hva jeg kan: Hva kan jeg gjøre? Hvordan kan jeg gå herfra? ♥️

Anonymkode: 6e54f...b88

[AnonymBruker]

Føler med deg, jeg ville som personen over her fokusert på det du kan gjøre❤️ 

Anonymkode: 42607...0dd

[AnonymBruker]

chica76 skrev (21 minutter siden):

Tusen takk for svar😊

De fant ikke eggstokkene på ultralyd så regner med at det ikke er flere egg i gjenn. Vi har snakket om IVF og eggdonasjon, og er veldig takknemlig for å ha den muligheten. Men jeg falt så skikkelig i kjelleren etter at jeg fikk beskjed. Er rett og slett veldig deprimert. Hvordan reagerte dere etter en sånn beskjed?

Jeg kom i tidlig overgangsalder, det begynte når jeg var 34-35. For min del så er det fordi jeg hadde ivf når jeg var 25 år, pga mannen. Og når jeg var tidlig i 30årene ble jeg gravid 2 ganger utenfor livmoren, siste gangen lå det i ene eggstokken og den måtte de derfor fjerne. 

Dette var med en ny mann, og barneønsket var veldig stort, hos begge, men mest hos meg. Vi prøvde ivf, men jeg hadde så få egg igjen, og kvaliteten på dem var veldig dårlig, så forsøket ble avbrutt. 

Jeg er heldig sånn sett, da jeg har et barn, som nå er snart 18(😱), men jeg følte meg aldri ferdig med barn. Eksen og jeg prøvde å få søsken med de eggene jeg hadde igjen etter det første forsøket allerede når barnet var ca 12 mnd, men det gikk ikke. Rett etter gikk vi fra hverandre. 

Når jeg og min nye mann gikk igjenom alt dette, gikk jeg fullstendig i kjelleren, jeg var helt knust. Jeg følte meg råtten som ikke kunne gi mannen barn, jeg følte meg ikke som en ekte kvinne og at det var noe feil med meg. Det gikk så langt at jeg prøvde å avslutte med mannen, slik at han kunne finne seg en annen, som kunne gi han barn. Men han var helt tydelig og klar på at han alltid kom til å velge meg over det å få egne barn, og han har aldri fått meg til å tvile på det. 

Vi var innom tanken på eggdonasjon, dette var før det var lov i Norge, så vi så til utlandet, men vi kom frem til at det hadde blitt for dyrt, da det ikke var et garantert resultat. Så sakte men sikkert så falt jeg til ro med det, på et vis. Det er fremdeles sårt og vondt, men samtidig så er det blitt lettere å leve med. Nå er jeg blitt 43 år, og innser at jeg aldri kommer til å være gravid igjen. Vi er flinke til å fokusere på alt det positive ved å ikke ha barn, friheten, økonomien osv, selv om det ligger litt i bakhodet ennå at det hadde vært verdt både frihet og økonomi. 

Vi snakker om å bli fosterhjem med tiden, men vi er ikke der ennå. Vi skal fokusere på jobb, karriere og økonomi, og bruke mer tid på det vi vil, som reise, siden barnet mitt snart er voksen.

Det var nok ikke superpositivt dette svaret mitt, men jeg prøver å få frem at man kan ha et godt liv uten å få barn. Jeg forstår veldig godt at du ble deprimert, livet ble ikke slik man ønsket. Men du har muligheten til feks eggdonasjon, eller fosterhjem som vi tenker på. Adopsjon er jo også et alternativ, men det er blitt vanskeligere å gjennomføre, det tar årevis og det krever mye av en. Men det er det som er så fint, dere har fremdeles flere muligheter, selv om det ikke ble akkurat slik du hadde sett for deg.

Masse lykke til, jeg er sikker på at det blir bedre med tiden❤️

Anonymkode: ff3db...f68

[AnonymBruker]

Er 32 - og kom tidlig i overgangsalder. Var tidlig i 20-årene! Har ett barn ved hjelp av eggdonasjon, og ønsker fler - en fantastisk mulighet som endelig er mulig i Norge!

Anonymkode: 4c4e6...935