Hvordan sette grenser uten kjeft?

[AnonymBruker]

Jeg ønsker å være en forelder som anerkjenner følelser og knytter bånd og ikke kjefter og maser. Jeg har lest Hedvig Montgomery sine bøker, hører på foreldrekoden og har lest litt om COS. Og jeg er enig i det som står der om å være en god forelder og ta vare på båndet til barna og alt det.

Men hvordan kombinerer jeg det med å faktisk få hverdagen til å gå i hop? Hvordan får jeg barnet ut døra om morgenen tidsnok til å rekke jobb, får det til å bade, til å gå opp trappa når det er leggetid osv? 

Eller får det til å slutte å slå/kaste ting/helle vann på gulvet/ødelegge ting?

Jeg prøver å si nei eller stopp hvis det gjør noe det ikke skal gjøre. Det virker ikke.

Jeg prøver å forklare hvorfor vi må gjøre noe/ikke skal gjøre noe. Det virker sjelden.

Jeg lokker og lurer og leker meg helt utslitt med varierende hell.

Jeg maser. Jeg blir streng. Innimellom sprekker jeg og kjefter. Barnet bare ler av meg.

Ofte er det eneste som virker å fysisk bære med seg barnet, kle på med (mild) tvang, ta fra det maten det kaster og heller gi en og en bit, holde det fast (på mildest mulig måte) når det slår. 

Foreløpig går det fordi jeg er sterkere og kan holde fast eller bære barnet, men det vil jo ikke gå for alltid. Og det føles ikke noe bra. 

Bøkene får det til å virke som om at hvis man har et sterkt bånd til barnet, leker med det og gir det oppmerksomhet så vil barnet bare magisk ønske å samarbeide. Mitt barn gjør IKKE det. 

Anonymkode: 214b2...a3a

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet? Og Hedvig Montgomery bør du ta med en klype salt.

 

Anonymkode: 1bd2b...cb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvor gammelt er barnet? Og Hedvig Montgomery bør du ta med en klype salt.

 

Anonymkode: 1bd2b...cb0

Tre og et halvt 

Anonymkode: 214b2...a3a

[AnonymBruker]

Hva er kjefting da?

Jeg mener selv vi ikke kjefter, men om barnet ikke hører etter når vi gir en beskjed kan jeg få litt pondus og si det tydelig. "Nå SKAL du komme og kle på deg."

Er det kjefting?

I så fall må man kjefte😆

Anonymkode: 41234...6df

[AnonymBruker]

Hei. Har vært der. Det som fungerer for meg er å faktisk bare snakke rolig. Prøv - og jeg legger press på prøv - å få kontakt med barnet - gi beskjed - hører han ikke, bærer du, fysisk tvinger du. I fredstid kan du forklare at om du ikke gjør sånn og sånn, må jeg tvinge deg. 

Jeg har en seksåring som hater å stå opp. Det koster meg veldig lite å si "skal jeg bære deg som en baby ut i sofaen så kan vi sitte å kose litt". Dette skaper en god start om morgenen og fin mulighet til å få de til å samarbeide videre. 

Naturlige konsekvenser. Rot=rydd. Du kan ikke fysisk tvinge, men da sier du at enten så rydder de nå, du kan velge selv om du vil hjelpe til eller ikke, alt ettersom, men om ikke, så må du fjerne lekene for en stund, og kom gjerne med en stor pose. De får det tilbake når de greier å rydde opp. 

Du trenger ikke kjefte, bare vær rolig og svar pent og avslappet på alle spørsmål, du kan til og med smile og snakke som du snakker til alle andre 😊 

Du må legge fra deg skjermen nå, sånn er det bare, sorry, men om det skal bli krangel hver gang, får du faktisk ikke se mer skjerm. Da må jeg fjerne den helt. 

Du trenger verken være skremmende rolig i stemmen eller bøye deg ned, du trenger ikke forklare eller noe. Du bare sier det som det er og handler deretter. La de gråte, trasse, bare pass på så de ikke skadet seg selv eller andre, og ta imot for trøst og prat etterpå 😊

Noen ganger må man fysisk tvinge - men innen de blir sterkere og større, lærer de faktisk at de må høre på deg, og at du mener det du sier. 

Anonymkode: e58b7...7f4

[AnonymBruker]

Her har vi gode bånd og anerkjenner følelser, men hatt tydeligere regler/grenser hele tiden.

Eks "Hvis du kaster maten så er du ferdig", da rydder vi bort og barnet må vente til neste måltid.

Ikke og nei funker ikke, barnets hjerne er programert til å hoppe over de ordene. "Ikke kast maten", barnet hører "kast maten" alternativ "jeg vil at du lar maten ligge på bordet, hvis du kaster er du ferdig å spise".

Man kan gi masse oppmerksomhet og lek og samtidig være tydelig voksen og forelder med regler.

Anonymkode: 1bd2b...cb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tre og et halvt 

Anonymkode: 214b2...a3a

Åja.. Jg skrev en lang avhandling nå, da må du bare være aldersadekvat. De skjønner ikke alltid sitt eget beste og du må prate på en koseligere måte  enn det jeg skriver, 😅

Anonymkode: e58b7...7f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hva er kjefting da?

Jeg mener selv vi ikke kjefter, men om barnet ikke hører etter når vi gir en beskjed kan jeg få litt pondus og si det tydelig. "Nå SKAL du komme og kle på deg."

Er det kjefting?

I så fall må man kjefte😆

Anonymkode: 41234...6df

Det virker heller ikke...

Anonymkode: 214b2...a3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hva er kjefting da?

Jeg mener selv vi ikke kjefter, men om barnet ikke hører etter når vi gir en beskjed kan jeg få litt pondus og si det tydelig. "Nå SKAL du komme og kle på deg."

Er det kjefting?

I så fall må man kjefte😆

Anonymkode: 41234...6df

Jeg tenker at kjefting går litt på hvor irritert eller sint man høres ut og litt på innholdet. Feks "hvorfor må du alltid" "nå må du gi deg" "du er altfor stor til" "nå er det nok" i sint tonefall 

 

Eksempelet ditt ser jeg ikke på som kjeft. Og det fungerer heller ikke på mitt barn. 

Anonymkode: 214b2...a3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hvor gammelt er barnet? Og Hedvig Montgomery bør du ta med en klype salt.

 

Anonymkode: 1bd2b...cb0

Hvorfor? Spør av nysgjerrighet, synes hun har mange gode tips.

Vi kjefter så og si aldri, og har ikke trengt å gjøre det heller. Men har bare ett barn! Jeg tror veldig mye har med stress å gjøre. De gangene det blir kjeft, så handler det gjerne om stress. Man har for dårlig tid, må skynde seg, og lar det gå utover barnet.

Som en annen AB skriver, så bruker ikke vi heller ikke, stopp, slutt osv. Forklarer hvorfor man må gjøre sånn og sånn. Om det ikke funker, er det en konsekvens (obs! Ikke straff! Det må være en direkte konsekvens som har med saken å gjøre, ikke straff som å ta bort goder som ikke har med saken å gjøre). Gir alltid en direkte konsekvens framfor å kjefte.

-Kaster Lego og småbiler rundt - fjerner leker
-Grising med mat- ferdig ved bordet
-Somling på kvelden og gidder ikke å høre - rekker ikke bok eller nattasang
-Kommer ikke når vi skal av gårde - bæres over skulderen ut i bilen (gjør det forsiktig, ikke sint)

Anonymkode: 8a013...d22

[Hactar]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det virker heller ikke...

Anonymkode: 214b2...a3a

Min erfaring er at i småbarnsalderen er det ofte mest effektiv å være nære på, gripe inn og fysisk lede, slik du beskriver at du gjør. Det kan gjøres på en vennlig måte og fortsatt være mer effektivt enn ord fra avstand.

Ta fra barnet ting han kaster, og eventuelt addresser grunnen til at han kaster. Er han sint, lei seg eller bare kjeder seg/tester hva skjer nå? Bruk gjerne ord i tillegg. Når det er leggetid, kan du kan for eksempel anerkjenne at det er kjedelig å avslutte leken, og samtidig bære ham på badet.

Alle forklaringene og bekreftelsene du føler er for døve ører, lagres på magisk vis et sted i hukommelsen. Med små forklaringer, bidrar du til at han forstår hvordan verden henger sammen, så for eksempel leggetid ikke kommer som et sjokk hver dag. Etter hvert som han modnes, vil det være lettere for ham å forholde seg til beskjeder gitt med ord. For de fleste forsvinner behovet for å bære dem med seg i god tid før de er blitt for store til at det går.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg ønsker å være en forelder som anerkjenner følelser og knytter bånd og ikke kjefter og maser. Jeg har lest Hedvig Montgomery sine bøker, hører på foreldrekoden og har lest litt om COS. Og jeg er enig i det som står der om å være en god forelder og ta vare på båndet til barna og alt det.

Men hvordan kombinerer jeg det med å faktisk få hverdagen til å gå i hop? Hvordan får jeg barnet ut døra om morgenen tidsnok til å rekke jobb, får det til å bade, til å gå opp trappa når det er leggetid osv? 

Eller får det til å slutte å slå/kaste ting/helle vann på gulvet/ødelegge ting?

Jeg prøver å si nei eller stopp hvis det gjør noe det ikke skal gjøre. Det virker ikke.

Jeg prøver å forklare hvorfor vi må gjøre noe/ikke skal gjøre noe. Det virker sjelden.

Jeg lokker og lurer og leker meg helt utslitt med varierende hell.

Jeg maser. Jeg blir streng. Innimellom sprekker jeg og kjefter. Barnet bare ler av meg.

Ofte er det eneste som virker å fysisk bære med seg barnet, kle på med (mild) tvang, ta fra det maten det kaster og heller gi en og en bit, holde det fast (på mildest mulig måte) når det slår. 

Foreløpig går det fordi jeg er sterkere og kan holde fast eller bære barnet, men det vil jo ikke gå for alltid. Og det føles ikke noe bra. 

Bøkene får det til å virke som om at hvis man har et sterkt bånd til barnet, leker med det og gir det oppmerksomhet så vil barnet bare magisk ønske å samarbeide. Mitt barn gjør IKKE det. 

Anonymkode: 214b2...a3a

KJefting er bare for at DU skal føle deg bedre. Det hjelper ingenting på barnet.

Det er forskjell på å kjefte og være bestemt. 

Barnet ler når du kjefter fordi det blir nervøst, vel å merke. Hvor gammelt er barnet ditt? Jeg gjetter at det er 3-4 år. Så denne fasen ER vanskelig, mange foreldre får sjokk når de kommer hit, de tror det er noe galt med barnet. De tenker ikke at dette er en del av en utviklingsfase og man må bare stå i det, på samme måte som spedbarnsfasen. GI det tid. 

Si hva barnet SKAL gjøre, ikke hva det IKKE skal gjøre. 
Barnet er 3,5 år og du snakker som om dette skal pågå for alltid. Barnet vil bare ha oppmerksomheten din, eller barnet har kjipe følelser som det ikke klarer å sette ord på annet enn gjennom slag. 

Fortsett med det du gjør, pust med magen. Ikke ta fra barnet bok eller nattasang, da straffer du barnet med tilknytning, det skal du aldri gjøre. DU som voksen kan ikke forvente at et lite barn under 6 år klarer å tenke konsekvenstenkning om det f.eks. somler ved leggetid. Barnet skjønner overhodet ikke at det betyr at det ikke blir lest for når det leker med noe annet, selv om du sier det. 

 

Barnet samarbeider når du puster, slutter å være uforutsigbar med plutselig kjefting, tar ting litt mindre høytidelig, og aksepterer at dette er en fase og du må fortsette å veilede. 

Anonymkode: 1d221...475

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvorfor? Spør av nysgjerrighet, synes hun har mange gode tips.

Vi kjefter så og si aldri, og har ikke trengt å gjøre det heller. Men har bare ett barn! Jeg tror veldig mye har med stress å gjøre. De gangene det blir kjeft, så handler det gjerne om stress. Man har for dårlig tid, må skynde seg, og lar det gå utover barnet.

Som en annen AB skriver, så bruker ikke vi heller ikke, stopp, slutt osv. Forklarer hvorfor man må gjøre sånn og sånn. Om det ikke funker, er det en konsekvens (obs! Ikke straff! Det må være en direkte konsekvens som har med saken å gjøre, ikke straff som å ta bort goder som ikke har med saken å gjøre). Gir alltid en direkte konsekvens framfor å kjefte.

-Kaster Lego og småbiler rundt - fjerner leker
-Grising med mat- ferdig ved bordet
-Somling på kvelden og gidder ikke å høre - rekker ikke bok eller nattasang
-Kommer ikke når vi skal av gårde - bæres over skulderen ut i bilen (gjør det forsiktig, ikke sint)

Anonymkode: 8a013...d22

Dette. 

Mannen min roper "NEI!!!" og "NEI NEI NEI!" når 2-åringen kaster mat fra gulvet. Han tar gjerne koppen sin, ser mannen dypt inn i øynene og dytter den ned på gulvet med et smil.

Jeg sier "maten skal være på bordet", rydder opp maten på gulvet uten noe større greie. Det forekommer ekstremt mye sjeldnere med meg. Dette med å kaste koppen på gulvet skjer heller aldri.

Ekstremt mye har med foreldrene å gjøre. 

Anonymkode: 1d221...475

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

KJefting er bare for at DU skal føle deg bedre. Det hjelper ingenting på barnet.

Det er forskjell på å kjefte og være bestemt. 

Barnet ler når du kjefter fordi det blir nervøst, vel å merke. Hvor gammelt er barnet ditt? Jeg gjetter at det er 3-4 år. Så denne fasen ER vanskelig, mange foreldre får sjokk når de kommer hit, de tror det er noe galt med barnet. De tenker ikke at dette er en del av en utviklingsfase og man må bare stå i det, på samme måte som spedbarnsfasen. GI det tid. 

Si hva barnet SKAL gjøre, ikke hva det IKKE skal gjøre. 
Barnet er 3,5 år og du snakker som om dette skal pågå for alltid. Barnet vil bare ha oppmerksomheten din, eller barnet har kjipe følelser som det ikke klarer å sette ord på annet enn gjennom slag. 

Fortsett med det du gjør, pust med magen. Ikke ta fra barnet bok eller nattasang, da straffer du barnet med tilknytning, det skal du aldri gjøre. DU som voksen kan ikke forvente at et lite barn under 6 år klarer å tenke konsekvenstenkning om det f.eks. somler ved leggetid. Barnet skjønner overhodet ikke at det betyr at det ikke blir lest for når det leker med noe annet, selv om du sier det. 

 

Barnet samarbeider når du puster, slutter å være uforutsigbar med plutselig kjefting, tar ting litt mindre høytidelig, og aksepterer at dette er en fase og du må fortsette å veilede. 

Anonymkode: 1d221...475

Sorry TS; trodde det var du som skrev om det med nattabok.
 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men hvordan kombinerer jeg det med å faktisk få hverdagen til å gå i hop? Hvordan får jeg barnet ut døra om morgenen tidsnok til å rekke jobb, får det til å bade, til å gå opp trappa når det er leggetid osv? 

Barnet er i en alder der den utvikler seg gjennom å invitere til maktkamper. Du vil noe, den nekter - det er maktkampen. Du sier noe, barnet vil gjøre det motsatte - maktkamp. Det du må gjøre er å lukte maktkampen i forkant. 

Vi vet at maktkamper kommer ved kveldsstell og morgenstell. Barnet låser seg og nekter å samarbeide. Så da må vi finne en måte å bryte opp maktkampen på. Dette gjør vi med humor eller lek, som du nevner selv. Men med lek som engasjerer barnet til å ville være med. Husk også innslag av VALG, dette gir barnet medbestemmelse og får det til å føle seg involvert og litt myndig. I denne perioden (3-4 år) hadde vi faktisk TRE tannkremer som barnet fikk velge mellom. Dette fordi barnet fikk medbestemmelse ved tannpussen og dermed alltid samarbeidet. De vil gjerne utføre noe de selv føler de har valgt. "Nå skal jeg pusse tennene med tannkremen jeg valgte". Så da har vi sagt "fort deg på badet, ellers velger pappa tannkrem!". Så roper jeg i bakgrunnen "Å nei! Fort deg før pappa velger tannkremen din!". Da er det full fart inn på badet.

Lek er f.eks. "førstemann til badet", "førstemann opp til rommet ditt" eller "vil du at jeg bærer deg opp trappa til rommet ditt eller skal vi hoppe på en fot?". "Vil du bli båret på ryggen eller magen?". Sånne ting får barnet med på samarbeid, dere får tilknytning og maktkampene er ikke tilstede. 

Når det gjelder morgenen så er bare tiiiid som gjelder. Mer tid. Jo mindre tid, jo mer stresset blir du, jo mer stress, jo mer kjeft. jo mer kjeft, jo mer låser ungen seg.

Anonymkode: 1d221...475

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sorry TS; trodde det var du som skrev om det med nattabok.
 

Barnet er i en alder der den utvikler seg gjennom å invitere til maktkamper. Du vil noe, den nekter - det er maktkampen. Du sier noe, barnet vil gjøre det motsatte - maktkamp. Det du må gjøre er å lukte maktkampen i forkant. 

Vi vet at maktkamper kommer ved kveldsstell og morgenstell. Barnet låser seg og nekter å samarbeide. Så da må vi finne en måte å bryte opp maktkampen på. Dette gjør vi med humor eller lek, som du nevner selv. Men med lek som engasjerer barnet til å ville være med. Husk også innslag av VALG, dette gir barnet medbestemmelse og får det til å føle seg involvert og litt myndig. I denne perioden (3-4 år) hadde vi faktisk TRE tannkremer som barnet fikk velge mellom. Dette fordi barnet fikk medbestemmelse ved tannpussen og dermed alltid samarbeidet. De vil gjerne utføre noe de selv føler de har valgt. "Nå skal jeg pusse tennene med tannkremen jeg valgte". Så da har vi sagt "fort deg på badet, ellers velger pappa tannkrem!". Så roper jeg i bakgrunnen "Å nei! Fort deg før pappa velger tannkremen din!". Da er det full fart inn på badet.

Lek er f.eks. "førstemann til badet", "førstemann opp til rommet ditt" eller "vil du at jeg bærer deg opp trappa til rommet ditt eller skal vi hoppe på en fot?". "Vil du bli båret på ryggen eller magen?". Sånne ting får barnet med på samarbeid, dere får tilknytning og maktkampene er ikke tilstede. 

Når det gjelder morgenen så er bare tiiiid som gjelder. Mer tid. Jo mindre tid, jo mer stresset blir du, jo mer stress, jo mer kjeft. jo mer kjeft, jo mer låser ungen seg.

Anonymkode: 1d221...475

Nei, når ungen først er kommet opp i senga så sovner den etter en halv bok så jeg skal aldri ta fra nattabok 😂 hvis feks fatet blir kastet på gulvet og jeg vet at barnet egentlig er sulten så tar jeg vekk fatet, men legger litt og litt mat på bordet foran barnet så det er mindre som kan bli kastet. 

Jeg forsøker å gi valg, men minst 50% av gangene er svaret "ingen". Jeg prøver å leke meg gjennom gjøremål, men det er varierende om jeg får barnet med på leken. Feks er det uinteressert i konkurranser om hvem som kommer først eller kler på seg først. 

Jeg bare føler jeg prøver alle de pedagogiske triksene og så ender vi stort sett opp med mild tvang uansett. Og jeg blir så sliten av alle ablegøyene som må til for å prøve å gjennomføre uten tvang. 

Jeg føler meg forøvrig helt elendig de gangene strikken blir såpass tøyd at jeg faktisk kjefter..  

Anonymkode: 214b2...a3a

[AnonymBruker]

Dere må ta ledelsen, barna trenger veiledning og hjelp til å orientere seg. At det bli tull, tøys og trass er ofte kombinasjon av utprøving/utforskning av rutiner, regler og følger; og lite impulskontroll.

Om dere da blir til voksne klovner som finner på det ene etter det andre for å lokke og lure, helles bare mer bensin på bålet. Det gir signaler om at "nå skal vi leke og tulle, mamma/pappa mener ikke for alvor at vi må kle på oss for å gå, vi kan tøyse istedet".

Så blir det forvirrende og kanskje usikkerhet når informasjonen egentlig er motsatt, og mamma/pappa ender med å uttrykke frustrasjon og kanskje irritasjon.

Det gir ingen mening for barnet, som i bunn og grunn bare har etterlignet ablegøyeforeldrenes tøysete atferd.

Det tar alltid litt tid, og det er en prosess. Men rolig og bestemt håndtering av slike situasjoner er oftest det som fungerer. Istedet for å speile barnets enten tullete eller sure/oppgitte følelser, prøv å "snu speilet". Slik at dere gir barnet noe de kan speile istedet. 

Ikke gi mer enn to valgalternativ, som begge er relevante og som vil gjøre at noe løser seg.

Gi konkrete tidsperspektiv, som at "Når sangen er ferdig så må vi gå".

Om barnet ikke kommer, så er et relevant nytt valg at "jeg kan bære deg eller du kan komme selv".

Om barnet fortsatt ikke kommer, så gå bort til barnet og tilby hånden "kommer du?".

Neste er å bære ut hvis barnet fremdeles nekter å komme. 

Mange tenker at "da har man tapt, nå kommer hn til å ville bli bært til hn er voksen".

Men det er ingen vinnere eller tapere her. Barnet er i konstant læringsprosess, og det er nyttig å erfare alle ledd i et hendelsesforløp. Gjerne flere ganger og hver dag. 

Det er slitsomt, men konsekvent og rolig bestemt ledelse er tryggere, og faktisk mer emosjonelt støttende enn å drive med festlig avledning.

Tenk at dere er rollemodeller og veiledere. I enkelte situasjoner må dette være mer fremtredende enn at barnet skal blidgjøres.

Dette er mine tanker og erfaringer, basert på et langt liv som pedagog i barnehage og som mor selv. 

Anonymkode: 752c3...658