Hva er meningen med livet ditt?

[AnonymBruker]

Jeg er langt nede mentalt om dagen. Har siste halvåret merket at jeg har det vanskelig. Gjorde en rekke tiltak som å bytte jobb, begynne å trene, begynte å strikke, gå fjellturer og være mer sosial. For en måned siden sa det stopp. Jeg klarer ikke å jobbe lenger, og ingenting gir mening i livet. Jeg synes det er et ork å være sosial, har derfor begynt å isolere meg, har slått av varsler på snap etc, fordi jeg orker ikke måtte forholde meg til andre enn samboer. Jeg har prøvd å få hjelp hos fastlege, men han undergraver mine følelser og ber meg om å slutte å ha det sånn, og sammenligner sine følelser, noe som ikke kan relateres til hverandre i det hele tatt. Jeg var hos privat lege som tok tester av meg som indikerer alvorlig depresjon, noe fastlegen ler av, sier jeg ikke tåler noen ting og har lav stresstoleranse. 
Problemet er at jet har hatt det vanskelig over tid og ikke turt å si det til noen, og når jeg endelig prøver å ta tak blir jeg møtt med slike holdninger, noe som gjør til at jeg føler enda mer skam og skyld. Jeg føler meg utrolig lite verdt og livet har ingen mening. Det er ingenting som gir meg glede lenger. 
så spørsmålet er: hva gir mening i deres liv? Utenom jobb og barn (jeg er ufrivillig barnløs). 

Anonymkode: a6ca8...d11

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Det er ingenting som gir meg glede lenger. 
så spørsmålet er: hva gir mening i deres liv? Utenom jobb og barn (jeg er ufrivillig barnløs). 

Anonymkode: a6ca8...d11

For meg er det mange ting, reising, se verden, kulturliv, høre musikk og se filmer, turer i skogen eller i byen, små ting som å se årstidene endre seg, fine høstfarger, julepynt som begynner å komme i butikken osv. 

Anonymkode: 252ea...9cf

[AnonymBruker]

For meg føler jeg at jeg lever mest fro de rundt meg nå at de er blitt meningen med livet. Men føler det hjelper med tro og håp 

Anonymkode: 24ca2...036

[AnonymBruker]

Natur og kunnskap!

Anonymkode: a1227...74f

[Jytte]

At du er ufrivillig barnløs kan være grunnen, men... mener det ikke direkte rettet mot deg personlig, verden er jo gal, klima, kriger, plast i havet, nettbruk blant både voksne og barn... 

Jeg hadde INGEN planer om å få barn, skulle reise jorda rundt. Men ble det den ene gangen min samboer ikke brukte kondom før jeg egentlig skulle sette inn spiral (en lege som satt inn spiral på oss som ikke hadde født). Barn gir glede, men også så mye av bekymringer. Og når de blir voksne får de barn igjen, som man bekymrer seg for selv om de har gode foreldre. Fordi verden er gal. 

Jeg bor alene, er enke og trives egentlig ikke med å være alene så mye som jeg er. Men en kopp kaffe, en god bok, film, en tur i skogen eller til sjøen, at jeg har vann og do og dopapir, mat i hus, gjør meg takknemlig, og fordi ingen er syke. Men NÅR de depressive periodene kommer... da er alt mørkt, jeg føler likegyldighet, tomhet, angst... Trøsten er at jeg vet det går over. (bruker ikke antidepressiva, har aldri brukt). 

Den fastlegen hadde jeg kasta på dynga. Jeg er uærlig overfor min lege, later som alt er ok, eller i alle fall nesten helt bra. 

Jeg bruker pusteøvelser og meditasjon, men på det mørkeste kan det også bli tøft. 

Er ikke personlig kristen men fikk en bok som heter: Når gud taler (A.J. Russel). Den ble skrevet av to søstre som slet, hadde gått gjennom store prøvelser, på 1930 tallet og som skrev ned budskap de fikk fra den Gud de trodde på daglig. Det er ikke lov å gjengi fra boka, men jeg kan kort fortelle hva som står for i dag: Når du er i dypeste nød, undersøk om det ikke skulle være noe å være takknemlig for. Og så må du takke for det. 

Det står mer, men ikke lov å sitere... Noen ganger synes jeg det hele er bullshit, mens andre ganger er det ok å lese. 

Det er lov å ha dårlige dager og perioder. Alle har det. Liten trøst, men etter et samlivsbrudd var jeg dypt nede. Da kjøpte jeg biff, laget bakt potet og koste meg med vin. Fordi jeg fortjente det var tanken. Ikke daglig, men var apatisk deprimert i fire mnd. selv om det var jeg som hadde bedt han gå (vold). 

Hvordan er forholdet ditt ts? Du kan ikke lene deg bare på han, og helst ikke for mye, men kan du snakke med han, får han deg til å le, tar han hensyn? 

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke. Føler jeg bare lever for å hjelpe og gjøre ting for andre. Aner ikke hva jeg selv liker lenger.

Annet enn å reise. Men det stopper lommeboka effektivt.

Anonymkode: 337c8...dbe

[AnonymBruker]

Å bevise at med en oppvekst med tilstrekkelig mat og nok aktivitet så ville også jeg fått en slank og sterk kropp!

Anonymkode: 85fa7...caf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

så spørsmålet er: hva gir mening i deres liv? Utenom jobb og barn (jeg er ufrivillig barnløs). 

Anonymkode: a6ca8...d11

Vet ikke. På mange måter oppleve jeg livet meningsløst. Men jeg er redd for å dø, så meningen er da kanskje bare å leve så lenge jeg kan?

Jeg har selv tidvis moderat depresjon. Jeg prøver å finne ting som gir meg glede. 

ps, kan du ikke bytte fastlege? Eller spør om mannen din kan bli med deg og slåss litt for deg? Man orker jo ikke det selv når alt er svart. 

Anonymkode: 88d77...e33

[AnonymBruker]

Jeg trives med livet generelt. Er selvsagt ting som jeg skulle ønske var annerledes, som mer penger, en slank kropp, ha ett godt forhold med foreldrene mine, vaskehjelp, dra på restaurant og en gøyere jobb. Men samtidig så har jeg en mann jeg elsker, ett barn jeg elsker, en kropp som fungerer, jeg liker mye av det jeg gjør om dagene som å strikke, være med ungen, se film, spise god mat som er laget hjemme, dra på museum, lese bok og trene. Jeg elsker ikke husarbeid, men er takknemlig for å ha ett hus å gjøre arbeid i. Elsker ikke å vaske klær, men liker klærne jeg har og glad for å både ha vaskemaskin og kunne gjøre dem skikkelig rene. Liker jobben min, selv om den suger av og til. 

Liker å si at jeg lever for livet, for det er ganske bra på det jevne. 

Anonymkode: eb213...bd9

[AnonymBruker]

Jytte skrev (21 minutter siden):

At du er ufrivillig barnløs kan være grunnen, men... mener det ikke direkte rettet mot deg personlig, verden er jo gal, klima, kriger, plast i havet, nettbruk blant både voksne og barn... 

Jeg hadde INGEN planer om å få barn, skulle reise jorda rundt. Men ble det den ene gangen min samboer ikke brukte kondom før jeg egentlig skulle sette inn spiral (en lege som satt inn spiral på oss som ikke hadde født). Barn gir glede, men også så mye av bekymringer. Og når de blir voksne får de barn igjen, som man bekymrer seg for selv om de har gode foreldre. Fordi verden er gal. 

Jeg bor alene, er enke og trives egentlig ikke med å være alene så mye som jeg er. Men en kopp kaffe, en god bok, film, en tur i skogen eller til sjøen, at jeg har vann og do og dopapir, mat i hus, gjør meg takknemlig, og fordi ingen er syke. Men NÅR de depressive periodene kommer... da er alt mørkt, jeg føler likegyldighet, tomhet, angst... Trøsten er at jeg vet det går over. (bruker ikke antidepressiva, har aldri brukt). 

Den fastlegen hadde jeg kasta på dynga. Jeg er uærlig overfor min lege, later som alt er ok, eller i alle fall nesten helt bra. 

Jeg bruker pusteøvelser og meditasjon, men på det mørkeste kan det også bli tøft. 

Er ikke personlig kristen men fikk en bok som heter: Når gud taler (A.J. Russel). Den ble skrevet av to søstre som slet, hadde gått gjennom store prøvelser, på 1930 tallet og som skrev ned budskap de fikk fra den Gud de trodde på daglig. Det er ikke lov å gjengi fra boka, men jeg kan kort fortelle hva som står for i dag: Når du er i dypeste nød, undersøk om det ikke skulle være noe å være takknemlig for. Og så må du takke for det. 

Det står mer, men ikke lov å sitere... Noen ganger synes jeg det hele er bullshit, mens andre ganger er det ok å lese. 

Det er lov å ha dårlige dager og perioder. Alle har det. Liten trøst, men etter et samlivsbrudd var jeg dypt nede. Da kjøpte jeg biff, laget bakt potet og koste meg med vin. Fordi jeg fortjente det var tanken. Ikke daglig, men var apatisk deprimert i fire mnd. selv om det var jeg som hadde bedt han gå (vold). 

Hvordan er forholdet ditt ts? Du kan ikke lene deg bare på han, og helst ikke for mye, men kan du snakke med han, får han deg til å le, tar han hensyn? 

Hvorfor er det ikke lov å sitere fra boka?

Anonymkode: 9fb27...7af

[AnonymBruker]

Livet har ingen universell mening, og i gode perioder lykkes jeg med å stikke hodet i sanden og ikke tenke på det. Man må fylle livet med egen mening, og jeg gjør det ved å gjøre ting jeg ønsker mens jeg fortsatt kan, og å glede meg over at jeg materielt sett faktisk har det veldig bra.

I depressive perioder (som det stadig blir færre av) er det lite annet å gjøre enn å gi det tid til det går over. Det er veldig lite man kan gjøre selv når man først er der (så vidt jeg vet, finnes det ingen behandling som fungerer bedre enn placebo). Det er ingen grunn for skam, for dette rår du faktisk ikke over. Men det kommer bedre dager. Og den tanken tviholder jeg på, selv om alt inni meg stritter imot og sier det ikke er sant. For det ér sant.

Anonymkode: 01a18...3b5

[AnonymBruker]

 

Det finnes ingen mening med livet. Uansett så er du "din egen lykkes smed"

Du må få orden på deg selv, det er din egen oppgave. Du kan alltids begynne på antidepressiva, men da blir du et kaldt rævhøl. Egoistisk og apatisk. Da blir du fort singel.

 

Har selv ingen mening med livet, men jeg har har litt glede av venner, fyll, hor og gode filmer

Anonymkode: 8484b...d2b

[AnonymBruker]

Jeg hadde en samtale med min samboer om dette for en stund tilbake angående depresjon. Da han har hatt en alvorlig depresjon for noen år tilbake og hun jeg bodde med tidligere hadde bipolar lidelse og isolerte seg ofte flere måneder. Jeg er derimot en person som ser veldig lyst på livet og smiler hver dag når jeg våkner, mens min samboer våkner og tenker huff, atter en dag, men på et vis utfyller vi hverandre. Jeg hadde lenge vansker med å forstå hvordan noen kunne isolere seg i månedsvis inne på et rom og øke depresjonen så til de grader i stedenfor å komme seg ut i verden og leve. Så mistet jeg en jeg hadde elsket sårt og jeg gikk i kjelleren. Det var som om et mørke la seg over meg. Jeg ville ikke ut av sengen og da innså jeg hvordan hun jeg bodde med hadde det og hvordan samboer hadde hatt det. Sorgen her gikk jo over, men depresjon må man ofte få hjelp til å håndtere eller komme seg ut av. Så jeg har innsett at det å si reis, hjelp andre, tren, kos deg, dette hjelper lite i en slik setting. Det som har hjulpet de jeg kjenner og meg selv når jeg var nede er 1: familien. Søsken, foreldre, barn, tantebarn osv.. de kjenner deg og kan være en enorm støtte..  2: skaff hjelp. Du kan vente og se det an, men ikke dra det ut om det blir tyngre og tyngre.. 

Det som gjør meg lykkelig er å stå opp og se smilet til barnet mitt. Familien. Samboeren min. Hundene mine. En kopp kaffe om morningen. Et bad, en tur i fint vær og/eller ligge inne i varmen under et teppe og høre regnet. God mat. Å reise og se verden. Havet, skogen, dykking og sååå mye annet.  Det at jeg skulle være så heldig å komme til verden og oppleve dette enorme universet vi lever i. 

Anonymkode: 7cb9d...834

[Jytte]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Hvorfor er det ikke lov å sitere fra boka?

Anonymkode: 9fb27...7af

Copyright. 

Noen kunne jo kanskje sitert daglig og da ville salget av boka gått ned... 

Boka er ikke så kjent da, som jeg vet om. 

 

[AnonymBruker]

Har ingen mening og ingen mål, og det er helt ok.

Anonymkode: 9d736...f4e

[Beloved]

Jeg skulle til å si "å sørge for at barna mine får en bra oppvekst og et bra liv", men det er jo målet med livet mitt NÅ, men jeg levde jo i over 30 år uten barn også, og hadde akkurat det samme livet da også, egentlig. Det går mest på gammel vane, å ha nok å henge fingrene i og på å ha småting å glede seg til i hverdagen. Så jeg anbefaler jo å skaffe de to. Kjæledyr er en god start - de sørger for begge deler. Eller noen hobbyer du liker, uansett om det er strikking eller vektløfting eller noe helt annet. 

Prøver å ikke tenke altfor mye på hvor meningsløs både tilværelsen og menneskeheten generelt er og hvor ubetydelige vi er i universet. 

[Skriblerinna]

Min erfaring er at depresjon handler om at man undertrykker følelser man ikke orker å røre ved. Eller ikke klarer da. Dette gjelder sikkert ikke alle, men det er min erfaring. Så for meg handler det å komme ut fra depresjoner om å få tak på de tingene jeg trykker ned og faktisk føle de følelsene fullt ut. Det er smertefullt og veldig vanskelig, men etter hvert så kjenner jeg at jeg ved å kjenne på disse følelsene rydder dem vekk så jeg kan få plass til andre ting. Livet får mening igjen, jeg føler glede over ting igjen og verden får på en måte farger. 
 

For å svare på spørsmålet ditt: ting som gir meg følelse av mening er å være kreativ med noe (skriving, tegning), være ute i naturen mest mulig, gjøre yoga, sette meg små små mål og så klare dem, lære meg noe nytt, oppleve kunst, nærhet med noen jeg er glad i. 

[Purple_Pixiedust]

Jeg ser dessverre liten mening med livet mitt. Men håper på å skape innhold i det likevel. Jeg kan ikke gruble meg inn i at det ikke er noe poeng for døden kommer jo likevel for oss alle. Så jeg sitter i rusbehandling litt smått deprimert, men med en del planer for tiden framfor. Håper 2024 blir mitt år. 

Og ditt.