Dere som har enebarn eller har vært enebarn, hva savnet dere med det?

[AnonymBruker]

Er det noen her som selv har vært enebarn, og vil dere noen erfaringer rundt det?

Jeg synes alltid enebarn tar rollen som sterk og selvstendig, og "jeg hadde ikke søsken og det gikk bra med meg". 

Det går jo bra med alle, men var det noe dere savnet i barndommen eller i voksen alder? 

Tenker på at man er alene i de fleste ferier, må ta vare på mor og far alene når de blir eldre osv. Savnet dere å ha søsken?

Anonymkode: 2a3ed...0bb

[AnonymBruker]

Ingen verdens ting! 

Anonymkode: 06567...c0e

[AnonymBruker]

Jeg savnet aldri søsken, men har stor familie på begge sider og veldig mange jevnaldrende søskenbarn. De var som deltidssøsken for meg, kanskje det hadde vært annerledes om jeg hadde liten/ ingen utvidet familie. 

Barndommen var både opp- og nedturer, men det hadde ikke noe med at jeg var enebarn å gjøre. Koste meg masse med mamma på ferier, ellers var jeg en del på ferier med orkesteret. De fleste eldre med mange barn har ofte ikke noe hjelp eller bare hjelp av ett barn har jeg sett så det er ingen garanti for avlastning hos søsken når foreldre blir gamle. 

Søsken er ikke så viktig som tilstedeværende foreldre. Sjelden jeg hører enebarn som klager over manglende søsken, det er ofte de med søsken som tror det er så trist å være enebarn. 

Anonymkode: e0bc3...2f6

[AnonymBruker]

Jeg savnet aldri søsken i oppveksten. Var en del med venner med mange søsken. Det var gøy å være i "kaoset" en stund, så var det deilig å komme hjem til å bare være meg. Jeg hadde venner og øvrig familie.

Nå som voksen så savner jeg søsken.  Savner å ha noen å dele oppveksten med og familien med. Føler noen ganger at alle har familie de gjerne henger med. Trist for barna å ikke ha søskenbarn eller tanter/onkler. 

 

Anonymkode: 44cca...7cd

[AnonymBruker]

Jeg savner søsken, spesielt som voksen. Jeg skulle ønske jeg hadde en søster eller bror som jeg hadde et godt forhold til. Spesielt i høytider og ferier. 

Mannen har et svært godt forhold til sine søsken. De snakker daglig i telefon, reiser på turer sammen og går på spaserturer ilag. Et slikt søskenforhold skulle jeg ønske jeg hadde. 

Når det er sagt har jeg hatt en fin oppvekst og ingen mangler. Og ja, jeg er en svært selvstendig person... 

Anonymkode: 0e0ac...a75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg savnet aldri søsken i oppveksten. Var en del med venner med mange søsken. Det var gøy å være i "kaoset" en stund, så var det deilig å komme hjem til å bare være meg. Jeg hadde venner og øvrig familie.

Nå som voksen så savner jeg søsken.  Savner å ha noen å dele oppveksten med og familien med. Føler noen ganger at alle har familie de gjerne henger med. Trist for barna å ikke ha søskenbarn eller tanter/onkler. 

 

Anonymkode: 44cca...7cd

Vårt barn får mange søskenbarn på mannen min sin side så barn av enebarn kan fint få søskenbarn, tanter og onkler da. 

Anonymkode: e0bc3...2f6

[AnonymBruker]

Jeg å broren min var aldri venner. Ikke som barn eller som voksne. Jeg hadde klart meg fint uten han.I dag har vi ingen kontakt.  Skulle ønske jeg hadde en søster. 

Anonymkode: 7cb26...075

[AnonymBruker]

Det er jævlig tungt når man er voksen. Alt med syke foreldre, besøk, handling og vasking går på meg. Høytider er de alltid med oss. Koselig det, men hadde vært fint med litt rullering også. Ferier var jeg alltid alene med foreldrene mine. Jeg kommer aldri til å bli ordentlig tante til noen. Ja, jeg synes det er trist uten søsken.

Anonymkode: 208f3...96d

[AnonymBruker]

Savnet det ikke som barn. Ikke i det hele tatt. Savner det som voksen, fordi jeg egentlig ikke har noen nære venner lenger. 

Anonymkode: b3daa...0dc

[AnonymBruker]

Samboeren min er enebarn og sier han trivdes med det i oppveksten. Han hadde søskenbarn, og mange venner både da og nå i voksen alderen. 
 

Bonusdatteren min var enebarn frem til hun var 13 år og flyttet inn hos meg og barna mine. Hun sier det er det beste som har skjedd. 

Anonymkode: 46362...9a2

[AnonymBruker]

Har en storebror. Vi har et godt forhold og jeg er takknemlig for at jeg vokste opp med et søsken. Det er 4 år mellom oss, så det var ikke voldsomt med krangling eller kaos. Så ble det jo litt ekstra spennende med hans kjekke kamerater da jeg ble litt eldre 😍 Synes det er godt å ha et nært familiemedlem jeg kan lene meg på, spesielt nå som foreldre er blitt gamle. Nå som jeg selv begynner å bli gammel hadde jeg faktisk kunne ønske meg en søster. Har ikke savnet det tidligere, men jeg tro man kan ha et enda nærer forhold til en søster. En søster som kan gi samme type omsorg som en mor, på et vis. 

Anonymkode: ddf1e...5bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har en storebror. Vi har et godt forhold og jeg er takknemlig for at jeg vokste opp med et søsken. Det er 4 år mellom oss, så det var ikke voldsomt med krangling eller kaos. Så ble det jo litt ekstra spennende med hans kjekke kamerater da jeg ble litt eldre 😍 Synes det er godt å ha et nært familiemedlem jeg kan lene meg på, spesielt nå som foreldre er blitt gamle. Nå som jeg selv begynner å bli gammel hadde jeg faktisk kunne ønske meg en søster. Har ikke savnet det tidligere, men jeg tro man kan ha et enda nærer forhold til en søster. En søster som kan gi samme type omsorg som en mor, på et vis. 

Anonymkode: ddf1e...5bc

Hvor gammel er du? Siden du sier nå som foreldre er blitt gammle? 

Anonymkode: 7cb26...075

[AnonymBruker]

Savnet ikke søsken som barn eller kanskje en søster i tenårene men nå i voksne alder synes jeg det er veldig trist. Jeg har selv valgt å få 4 barn😅

Anonymkode: 0009f...99f

[fru Alving]

Når du sier at enebarn tar rollen som sterk og selvstendig er det nok og fordi enebarn gjerne blir både sterke og selvstendige. Det følger litt av oppveksten. Et enebarn er vant til å stå alene, gå først og blir ikke sett og sammelignet i forhold til et annet barn slik søsken alltid blir.

Jeg er enebarn og savnet vel ikke søsken så mye i oppveksten, men husker at når vi var på ferier så kunne det være kjedelig å være eneste barn. Særlig når alle de voksne skulle sove middag, det var kjedelig det. 

På hytta fikk jeg alltid ta med en venninne.

Tror det å være eneste barn har gjort meg mer intelligent og mer selvstendig og tro mot meg selv. Jeg hadde integritet allerede som lite barn.

Baksiden er vel at man blir mindre sosial, mer "sær" og lærer ikke like lett å ta plass og knive om oppmerksomheten(den har et enebarn hjemme uansett) Min mann som har et tett søsken er nok mye mer innstilt på å følge opp andres initiativ og prosjekter, det gjør ikke jeg om jeg ikke vil selv. Det er ingen som får meg til å gjøre noe jeg ikke vil selv, men det kan jo ha noe med personligheten og.

Som voksen savner jeg søsken. Det er tungt å ha gamle foreldre, tungt å miste foreldre(ingen sørger som jeg, ingen husker som jeg) jeg blir ikke ordentlig tante, og nei mannens nevøer og nieser er ikke helt det samme.

[AnonymBruker]

Takk for deling av egne erfaringer og for ærligheten. Virker som at savnet først kommer i voksen alder. 

Jeg tror også at søskenrelasjoner og enebarn er med på å forme oss på godt og vondt, men at det ikke er avgjørende. Synes alltid diskusjonene er mellom de som har søsken og snakker nedlatende til de som er enebarn. At disse blir bortskjemte, viljesterke, lærer seg ikke å dele osv. Dette har kun med oppdragelse å gjøre og er opp til foreldrene. 

Men man hører sjelden hva enebarna egentlig føler om det, og hva de har savnet ved å ikke ha søsken. 

 

Anonymkode: 2a3ed...0bb

[AnonymBruker]

Jeg er egentlig ikke i noen av kategoriene, men jeg har en datter som var enebarn litt for lenge fordi vi slet veldig med å få flere barn. Hun uttrykte et veldig sterkt ønske om søsken da hun var ung, og var kjempeglad da hun fikk det - og har fremdeles et veldig godt forhold til søsknene og er en skikkelig ansvarsfull storesøster (ikke som i at vi gir henne mye ansvar, men hun er skikkelig overbeskyttende og følger med på dem hele tiden). Merker at hun har vokst veldig på det, og får til mye mer alene, kontra da hun var alene med oss og fikk all oppmerksomhet selv. 

(Nå har hun jo blitt eldre også selvfølgelig, men det er noe med å prøve selv fremfor å regne med at mamma bare slipper alt hun har i hendene for å hjelpe deg...)

Anonymkode: acef5...bc4

[AnonymBruker]

Jeg har alltid savnet søsken og sett med misunnelse på andres søskenforhold. De hadde alltid noen som var der for dem betingelsesløst, alltid noen å leke med, alltid noen som ble med på ferier, alltid noen å komme hjem til. Da foreldrene mine ble gamle var det spesielt tungt å være alene om alt ansvar. Jeg hadde ingen å dele byrden med, men heller ingen å dele familiens minner med. Det er trist å være den eneste igjen som husker alt vi gjorde da jeg var barn og jeg hadde elsket å ha et søsken å mimre med og snakke om barndommen med. Jeg får heller aldri oppleve å bli ordentlig tante og barna mine har ingen tanter, onkler eller søskenbarn fra min side og jeg har tenkt mye på at mine foreldres valg om å få bare meg har fått konsekvenser for mange flere enn jeg tror de så for seg. Jeg har alltid vært bestemt på at jeg aldri frivillig ville ha bare ett barn selv (vi har tre).

Anonymkode: ccd48...2b8

[AnonymBruker]

Min kone er enebarn. Hun sier det samme som flere her, at hun savner søsken, spesielt i voksen alder. Hun har venninner og nettverk, men ingen så nære som et søsken ville vært. Spesielt tungt ble det de årene da foreldrene hennes etter tur ble syke og trengte mye hjelp. Hun følte hun ble alene om alt med å holde kontakten og besøke dem, ordne begravelser og å rydde og selge huset etter dem til slutt. Jeg var selvsagt med på det, men det er ikke helt det samme som det fellesskapet søsken ofte har i slike situasjoner.

Man kan ha det veldig fint som enebarn, og det er ikke sånn at man MÅ ha søsken, men det er som oftest veldig fint å ha et søsken eller to.

Anonymkode: 16d0f...ba9

[Saltwatertaffy]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Er det noen her som selv har vært enebarn, og vil dere noen erfaringer rundt det?

Jeg synes alltid enebarn tar rollen som sterk og selvstendig, og "jeg hadde ikke søsken og det gikk bra med meg". 

Det går jo bra med alle, men var det noe dere savnet i barndommen eller i voksen alder? 

Tenker på at man er alene i de fleste ferier, må ta vare på mor og far alene når de blir eldre osv. Savnet dere å ha søsken?

Anonymkode: 2a3ed...0bb

Jeg er enebarn. Savnet søsken. Hadde jo masse venner, men ingen å leke med hjemme på kveldene eller ferier.

Nå i voksen alder, så har jeg begynt å tenke mer og mer på at jeg blir alene når foreldrene mine går bort. Ingen å dele sorgen med, ingen til å hjelpe med begravelse, rydding av hus osv. har jo samboer, men blir ikke det samme.

Så tenker jeg også på barnet mitt, at hun ikke har noen søskenbarn på morsiden. Hun har ett søskenbarn på farsiden men får aldri noen på morsiden, heller ikke tanter og onkler her. Min mor hadde 3 søsken så jeg har alltid hatt tante , onkler og søskenbarn. Så det er litt sårt.. 

Det får meg til å tenke på at jeg må få flere barn selv. Men jeg klarer rett og slett ikke, det er mer enn nok med ett barn og føler knapt jeg har tid og energi til det… 

[AnonymBruker]

Min sønn elsket å være enebarn i oppveksten, den roen han fikk hjemme etter å ha vært hos kompiser som kranglet med søsken. Men nå er han snart voksen og jeg tenker på det dere skriver med å være alene med gamle foreldre. Det synes jeg er kjipt, så jeg må huske å ikke kreve mye av han når jeg bli gammel😐

Når det er sagt så hadde jeg ikke vært en like god mor med flere barn. Jeg blir lett stressa og jeg vet at han har hatt en fantastisk barndom med tilstedeværende foreldre som tok seg tid til alle samtalene. Så jeg angrer ikke, det var et veldig bevisst valg. 
 

Han er en veldig trygg og selvstendig gutt som er uredd og tar ansvar. Kronisk blid. Så han må også ta ansvaret med å skaffe seg det nettverket han ønsker seg utenom familien, det er arvesynden han fikk. Men det var det verdt!

Jeg synes forresten tantebarn på mannens side beriker livet, minst like mye som hun på min side.

Anonymkode: 31b3a...642