Hvorfor kommer jeg ikke over han?

[AnonymBruker]

Han ville ikke mer i våres, og siden det har vi knapt snakket. Men jeg savner hans sånn, jeg savner livet vi kunne fått. Klarer ikke å la være å tenke på han og det som kunne blitt. Det er jo gått et halvt år, når skal dette gå over? Når skal jeg innse at det ikke blir noe mer?

Anonymkode: 59595...c23

[AnonymBruker]

Jeg er på andre året, der jeg lurer av og til på om det blir oss… vi har ikke kontakt. Tar visst tid dette…

Anonymkode: 48a8b...1d4

[AnonymBruker]

Dette er vondt. Jeg hadde det slik selv med en mann for en del år tilbake. Det tok lang tid (vi snakker år) før jeg var helt over han, men gradvis tenkte jeg mindre og mindre på han. Plutselig kunne det gå uker mellom hver gang jeg tenkte på han. Og selv om jeg ville gått tilbake til han på et blunk om han ville, tenkte jeg mindre og mindre på han. Og plutselig en en gang da jeg tenkte på han, innså jeg at jeg ikke vil ha han lengre heller. 
 

Er vel dette folk kaller for en hekt?

Anonymkode: 02443...d55

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Er vel dette folk kaller for en hekt?

ja

Anonymkode: d6242...54a

[AnonymBruker]

Ja, dette er en hekt! Det handler ikke om han lenger, men at du er opphengt i livet/drømmen du så for deg med ham. Har vært gjennom det selv, og varte flere år. Tilslutt bestemte jeg meg for at det var nok! Og vet du, det ble egentlig en lettelse. Alt i livet stod på vent da jeg var midt i «hekten». Ser må at jeg kumme vært lykkelig med ham, men ekte kjærlighet var det ikke. 

Anonymkode: b8a88...559

[AnonymBruker]

Handler mye om å akseptere situasjonen, man kan ikke tvinge noen til å elske seg eller være noens kjæreste. Lykke til med å gå videre!

Anonymkode: f112c...e0b

[AnonymBruker]

Er det noen som har opplevd at han kom tilbake da? 

Anonymkode: 59595...c23

[AnonymBruker]

Hadde dere det fint generelt? Kunne du være deg selv 100% med han uten at han viste at han ikke likte det? Det håpet du hadde for fremtiden, så du noe til den mannen mens dere var sammen?

Uansett. Det går over. Bare gi det tid. Det er greit å sørge. Det er en del av prosessen. Prøv å tenke minst mulig på han fremover. Konsentrere deg om å få et godt liv for deg selv. Bygg opp deg selv uten å være en "halvdel" av han. Det er nok av menn som nok kunne tenke seg å være med nettopp den du er! Etterhvert.

Anonymkode: 97ac2...878

[AnonymBruker]

Æsj kan det ta så langt tid? Jeg har aldri opplevd at det ikke gikk over før når jeg ble avvist. Et halvt år liksom. Han vil ikke ha meg sånn, hvorfor er det så vanskelig å fatte? Han sa det rett ut til og med, men jeg leter etter unnskyldninger for at han ikke mente det.

Han. Vil. Ikke. Ha. Meg. *Banke det inn i hodet.

Anonymkode: 59595...c23

[Andro]

Du er hekta på falske drømmer. Du lever i en framtid som ikke finnes, med en mann du ikke egentlig kjente. Kom tilbake. Ta inn over deg at følelsene dine kun er en forestilling, og ikke noe du savner. Det er noe du aldri hadde.
Vær mer tilstede i den virkeligheten du faktisk lever i, og lag en veldig klar plan for hva du vil med livet ditt akkurat nå - ALENE. Tenk på hva du har, her og nå, og hva du vil skape. Lykken din ligger i de oppgavene du har utsatt. Det du trenger er mestring; gjøre noe du liker og får til. Når du kommer på plass i deg selv vil du også kunne se framover. Ikke tilbake, det er ikke før du lever.

[Drizzt]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Han ville ikke mer i våres, og siden det har vi knapt snakket. Men jeg savner hans sånn, jeg savner livet vi kunne fått. Klarer ikke å la være å tenke på han og det som kunne blitt. Det er jo gått et halvt år, når skal dette gå over? Når skal jeg innse at det ikke blir noe mer?

Anonymkode: 59595...c23

Du skriver ''jeg savner livet vi kunne fått''. Da savner du noe som ikke finnes. Noe som var bare i ditt hode, en drøm og en tanke.

Du setter deg fast i noe som aldri har vært og ingen vet om det kunne bli.

Du tegner de vakreste bildene i hodet ditt.

Det er lett - bare slutt å drømme, slutt å fantasere og forhold deg til nåtiden. Det er slett ikke sikkert livet deres sammen ville vært så fint. 

Til slutt - et halvt år er ikke lenge. Men jo lengre du mater disse drømmene og vedlikeholder ilden, jo lengre tar det for ilden å slukne.

Du må gå videre og bruke tiden din på andre ting. 

[AnonymBruker]

Tenk tilbake. Alle de irriterende tingene han gjorde. Du ser på han som en helgen. Han er nok en grei fyr med feil som alle andre.

Anonymkode: 97ac2...878

[AnonymBruker]

Det som er rart i denne situasjonen er at det var han som var på meg. Lenge. Jeg avviste han høflig, men han ga seg ikke. Så da jeg tilslutt ga han en kjangs, lot meg overbevise, sa han nei og ditcha meg skikkelig. Men da var det forsent for min del. Hvorfor liksom? Hvorfor gidde alt det for ingenting?

Anonymkode: 59595...c23

[AnonymBruker]

Tror det viktigste er å bryte illusjoner. Illusjonene du hadde av han og hva dere kunne blitt/vært. For det er bare en illusjon. Det skjedde ikke og kan veldig være at du ser han på en annen måte enn han egentlig er. Du fortjener noen som ønsker å være med deg 🩷

Handler dette om noe annet? Handler det egentlig om han, eller er det en form for lavere selv verd etter avisning, følelsen av at du ikke her god nok for han osv, som får hekten til å henge i myyyye lenger 

Anonymkode: 79e77...467

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Han ville ikke mer i våres, og siden det har vi knapt snakket. Men jeg savner hans sånn, jeg savner livet vi kunne fått. Klarer ikke å la være å tenke på han og det som kunne blitt. Det er jo gått et halvt år, når skal dette gå over? Når skal jeg innse at det ikke blir noe mer?

Anonymkode: 59595...c23

Det vil gå raskere over hvis du innser at du overromantiserer det dere hadde og det du tror dere ville fått. Under kjærlighetssorg så har man en tendens til å forsterke det ved å mate sorgen med ting som ofte ikke var eller kommer til å bli virkeligheten. Det er heller ikke uvanlig at folk i kjærlighetssorg finner tilbake til hverandre, men så ble ikke hverdagen slik man hadde sett for seg, og så blir det slutt igjen. Nettopp fordi disse hadde overromantisert sorgen.

Du må bare gi deg selv tid. Et halvt år trenger ikke være mye. Men plukk deg selv opp og se framover. Ikke tilbake. Og ikke inn i det romantiske, fiktive drømmeland. Se framover på det realistiske livet uten han, og så tar du dag for dag. 

Det blir bra!