Jeg er så sliten av alt rundt meg, og føler at samboerskapet rakner

[AnonymBruker]

Dere, jeg har det ikke bra og jeg har ingen å snakke med, så jeg skriver her i håp om at noen vil lese å svare. Det er en sammensatt problemstilling, men jeg velger å legge det her siden det handler mest om kjærlighet. 

Jeg møtte samboeren min når jeg var på en sårbart punkt i livet, og jeg ønsket meg så kjærlighet. Han var ordentlig og virket snill, men likevel var det noe jeg ikke kunne sette fingeren på. Blind av kjærlighet overså jeg alt og valgte å flytte sammen med han og vi har fått et barn. Fra før hadde jeg også barn. I graviditeten min fikk jeg virkelig erfare hvor lite empati og omtanke han hadde for andre og jeg følte meg svært alene, jeg fikk med tiden se at han var umulig å snakke med når ting var vanskelig og at jeg alltid var problemet i hans øyne. Sånn er det enda, jeg er aldri god nok for han. 

Jeg har masse inkassogjeld fra jeg var ung og dum, dette godtok han og mente ikke var noe problem før vi flyttet sammen, men det har blitt et problem for han i ettertid. Jeg har lite igjen etter faste utgifter, så jeg får aldri betalt ned noenting. Han vil ikke gifte seg med meg pga gjelden. Han eier alt, jeg ingenting. Og jeg får stadig føle på at det er hans hud og ikke mitt. Jeg føler meg som en stor taper pga dette. 

Etter jeg fødte barnet hans så sluttet han å vise meg kjærlighet, han har sluttet å si at han elsker meg. Dette sa han i noen år før vi fikk barnet og så plutselig bare stoppet det rette etter fødsel. Handlingene og oppførselen hans ovenfor meg gjør at jeg tror at han ikke har følelser lengre, vi har sjeldent sex fordi jeg ikke klarer å få lyst på en mann som ikke behandler meg noe bra. Han slår meg jo ikke, men han hakker stadig på meg, får meg til å føle meg liten, han er flere ganger rar rundt meg på en sånn måte at jeg blir stresset, han vil aldri finne på noe med meg eller barna, gjør ikke en enenste gjest for meg, og legger mye skyld ovenpå meg og får meg til å føle meg mindreverdig. Jeg får bare skryt av han når huset er ordentlig strøkent, gode ord har ellers helt forsvunnet. Han går ikke ann å snakke med om dette da han blir sur og snur på ting, og får meg til å føle meg som dritt rett og slett som tar det opp. Jeg har derfor blitt konfliktsky overnfor han, det var jeg ikke før. 

Familien hans har aldri likt meg fordi jeg har barn fra før, ser anderledes ut enn de ønsker ( tatoveringer osv ) og jobber i et dårlig yrke uten utdanning. At jeg er hyggelig og prøver å være den beste jeg kan overnfor dems sønn har ikke noe å si for dem. Faren hans er dirkete spydig mot meg til tider og synes jeg er feit etter graviditeten og svarer meg såvidt når jeg snakker til han, moren hans er høflig, men stiv og rar rundt meg. Jeg føler meg ikke bra rundt dem når ting er sånn, og min samboer tar kun dem i forsvar. Vi skal ferie jul der igjen i år og jeg gruer meg allerede. 

Jeg jobber meg ihjel i jobben min for å tjene mest mulig for å få inn nok fra min side, dette resulterer i at jeg jobber masse kveld og helg og ser barna mine mye mindre enn jeg ønsker. Jeg får vondt inni meg og savner dem så inderlig. Familielivet våres er borte, de fine kveldene og helgene vi hadde en gang er ikke der lengre. Så kommer lønnen og jeg betaler alt jeg skal for så og aldri ha muligheter til noe mer, jeg trengerfor eksempel så sårt nye klær selv. Alt i skapet mitt er over 5 år gammelt, og det er ikke kvalitetsplagg. Jeg savner å føle meg vel, og har fått dårlig selvbilde. Jeg kjøper ting til barna med det jeg har til overs naturlig nok. Min samboer har mye penger og kan kjøpe det han vil, det er vanskelig å se på til tider når man selv mangler så mye. 

Jeg føler at livet mitt rakner, og hvis samboerskapet ikke fungerer så skjønner jeg ikke en gang hvordan jeg skal få en bolig på leiemarkedet med flere barn, sinnsyke priser og mange vil ikke leie til folk med barn en gang. Jeg har aldri mulighet til å spare opp til depositum. Jeg føler jeg blir kvelt og er ulykkelig, det eneste jeg ønsker meg er at samboeren min skal se meg og være en god familiemann, og at jeg kan få stablet meg opp et godt liv og at alle har det fint sammen. Jeg står alene om det, da han ikke ønsker å hjelpe meg. 

Jeg har nå kommet til det punktet hvor jeg føler at jeg blir syk av bekymringene, jeg tenker på det hele min våkne tid, jeg får rykninger noen ganger, blir kvalm, får dårlige syn i hodet, jeg får en stram følelse rundt hjerte og bryst og tror jeg begynner å få angst av å føle at jeg ikke får til livet, eller har det godt med samboeren min. Jeg føler jeg har sviktet barna mine ved at det var dette livet jeg kunne tilby, det spiser meg opp. Jeg har overrøst dem med kjærlighet, og de har blitt gode barn, men jeg kunne ønske jeg kunne gitt mer stabilitet. Pengeproblemet mitt ødelegger meg, og jeg er på randen. Jeg føler meg ikke som meg selv lengre, jeg tror jeg er blitt syk og det skremmer meg. Samboer driter totalt i dette da jeg har prøvd å snakke med han mange ganger om alle disse tankene og følelse og hva som gjør at det er sånn, men han blir sur uten at jeg egentlig skjønner hvorfor og det ender i en teit krangel. 

Jeg føler meg som ingenting, jeg har tatt så mange dumme valg i livet at jeg bare har blitt en stor feil hele meg. Jeg får ikke til noe og har vilklet meg inn i mye jeg ikke kommer meg ut av. Jeg føler meg også liten på jobb, da jeg bare er en vikar. Jeg er liksom " bare" noe stadig vekk, jeg har ingenting stort jeg har oppnådd i livet sånn borsett fra å få flotte barn såklart. Jeg føler meg dum, og det blir jo ikke bedre da at flere mennesker rundt meg sånn som samboer eller familien hans forsterker disse tingene ved å faktisk se ned på meg. 

Jeg trenger råd om alt her, noen?

 

Anonymkode: 5074d...6a7

[AnonymBruker]

Det høres ut som du har det veldig vanskelig og har behov for hjelp. Start med å bestille deg en time hos legen din og be om hjelp. Få økonomisk råd til å håndtere kredittgjelden og forhandle nedbetaling.

Be om samtale med familievernkontoret og få med samboeren din. Samboeren din kan ikke la deg leve i fattigdom mens han lever et stormannsliv. Det fungerer ikke slik når man bor ilag og har barn sammen. Han har ansvar for deg og ungen på samme måte som han ville måtte betalt bidrag hvis dere ikke var sammen. 

KUtt ut snus/røyk/alkohol på dagen (antar minst én av disse er en del av ditt liv) og legg i stedet av penger som belønning som du øremerker til klær til deg selv. Kjøp bruktpakke med klær på finn/face. Det finnes mange som selger pent brukte klær til en rimelig penge. 

Har du familie som kan støtte deg ? 

Anonymkode: 6f9f5...2cc

[Tulling]

Ville prøvd å finne noen form for rådgivning i forhold til gjelden, og se om det finnes noen mulighet for å få ned rentene. Eventuelt personlig konkurs dersom det er så langt opp å fram at du ikke klarer å komme deg ut av det på noe vis.

Samlivet deres høres desverre ikke friskt ut. Og han kan ikke bli noe han ikke er. Skjønner godt at du føler deg fast. og du har nok rett i at dette går på helsa løs.

Helsa får du ikke tilbake hvis du pådrar deg diagnoser av dette. Strammingen rundt brystet er sannsynligvis angst. Det er skadelig å gå på det viset over lengre tid.

Ikke godt å si hva du konkret burde gjøre, men du må ta grep. Du forteller du er vikar. Å søke andre jobber er kanskje en start ? Det kan ta tid før du får napp, men om du ikke gjør noe, skjer det garantert ingenting.

[AnonymBruker]

Dette forholdet må du ut av. 

Anonymkode: 06435...4d2

[AnonymBruker]

Fastlege, familievernkontoret, økonomisk rådgivning og hjelp. Du fortjener bedre enn dette. 

Anonymkode: 1d3cc...656

[AnonymBruker]

Hva med å kontakte Nav og spørre om hjelp til gjeldsproblemene? Kanskje de har noen ressurser?

Anonymkode: d6721...780

[AnonymBruker]

Først bestill time hos fastlegen og snakk om hvordan du har det i forholdet og hvordan det går med helsa. 

1. Be om time til gjeldsrådgivning hos NAV.

2. Bestill en annen time hos Nav for å snakke om økonomi når dere går fra hverandre. Det finnes ordninger for enslige forsørgere.

 

Anonymkode: 5e715...9f7

[AnonymBruker]

Du har funnet deg en erkeklassisk kapitalist og det blir jo en helt umulig motsetning til deg med din økonomi. Han så nok forbi dette i nyforelskelses fasen, men nå ser det bare ut til å irritere ham og endre synet hans på deg. Kapitalister som ham mener fattigdom er en menneskelig svakhet. At alt handler om de rette prioriteringene i livet. Så han mener nok at dette kun er din egen skyld og han vil ‘ikke lide for dine feil. Derfor deler han ikke. 

Slik kan det uansett ikke være. Du beskriver deg selv som en fattig alenemor-  med samboer. Jeg tror du da vil ha det bedre som fattig alenemor uten ham.

Det vil riktignok bli hardt på leiemarkedet, men du vil antagelig få hjelp på familievernkontoret rundt disse tingene.

Det vil også hjelpe på med barnebidrag fra far. Selv hvis dere har barnet 50-50 så vil han måtte gi deg barnebidrag. Du vil med andre få mye mer av ham om du flytter enn hva du får nå. Dette vet han og det er kanskje hovedgrunnen til at han holder på deg. Det og gratis hushjelp. 

Så start med søk råd fra profesjonelle (familievern, fastlege etc) og bryt ut så snart som mulig. Jeg vet du vil komme mye bedre ut av dette enn du aner🌸
 

Anonymkode: 44e1f...5e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du har funnet deg en erkeklassisk kapitalist og det blir jo en helt umulig motsetning til deg med din økonomi. Han så nok forbi dette i nyforelskelses fasen, men nå ser det bare ut til å irritere ham og endre synet hans på deg. Kapitalister som ham mener fattigdom er en menneskelig svakhet. At alt handler om de rette prioriteringene i livet. Så han mener nok at dette kun er din egen skyld og han vil ‘ikke lide for dine feil. Derfor deler han ikke. 

Slik kan det uansett ikke være. Du beskriver deg selv som en fattig alenemor-  med samboer. Jeg tror du da vil ha det bedre som fattig alenemor uten ham.

Det vil riktignok bli hardt på leiemarkedet, men du vil antagelig få hjelp på familievernkontoret rundt disse tingene.

Det vil også hjelpe på med barnebidrag fra far. Selv hvis dere har barnet 50-50 så vil han måtte gi deg barnebidrag. Du vil med andre få mye mer av ham om du flytter enn hva du får nå. Dette vet han og det er kanskje hovedgrunnen til at han holder på deg. Det og gratis hushjelp. 

Så start med søk råd fra profesjonelle (familievern, fastlege etc) og bryt ut så snart som mulig. Jeg vet du vil komme mye bedre ut av dette enn du aner🌸
 

Anonymkode: 44e1f...5e6

Ja glemte visst helt å glemme Nav her ser jeg. Dette kan de og du vil nok få mye hjelp her.

Eneste kjipe med Nav er at det dessverre kommer i stor grad an på hvem du får som rådgiver/saksbehandler. Du har dem som jobber for at du skal få mest mulig hjelp og støtte fra dem. Og dem som jobber mest for å støtte ‘pengesekken Norge’). Sistnevnte vil jobbe mest med å finne hva du hva du IKKE har krav på og hvordan de kan hindre mest mulig utbetalinger. Det er disse vi hører om i media en gang i blant. Ikke minst her på KG. Men velger å tro at disse ikke er blant flertallet. Selv om det av og til kan virke sånn.

Anonymkode: 44e1f...5e6

[Enmanelskeråhate]

Huff høres ikke noe særlig ut, ta noen timer hos psykolog for å få sortert tankene litt

Som samboere med felles barn er det vanlig å bidra etter evne, altså tjener han mest så må han betale mer, % av lønn er kanskje en grei måte.

Du burde kanskje hatt gjeldsordning (5år) eller få oversikt og regnet på dette

Be om en time hos fvk sammen med samboer

[AnonymBruker]

Du kan få hjelp til å bryte ut av dette men jeg tror ikke all verdens terapi vil endre HAN dessverre... 

Start med å si fra når han bryter deg ned, si "dette sårer meg" og gå derfra, orøv å la det han sier prelle av, start planlegge ditt liv uten han, du vil garantert får det bedre da. 

Anonymkode: 6200a...bd6

[AnonymBruker]

Bestill en time hos nav. Du har mange rettigheter der. Det går bra økonomisk. Jeg flyttet fra samboer med to barn uten jobb. Nav var redningen. 

Anonymkode: ae04a...f99