Har ingen nære venner og sliter sosialt

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er 20 år, flyttet fra bygda og til byen i høst for å starte på studier. Fra jeg var liten har jeg alltid hatt venner jeg kan være med på skolen og div etter skoletid, aldri blitt mobbet eller noe sånt. Men heller aldri vært såpass sosial at jeg må være med på alt som skjer hver eneste helg. Hadde en liten periode på ungdomsskolen hvor jeg var litt einstøing og var ikke så mye med på ting etter skolen osv. På videregående fikk jeg gode venner og da økte også det sosiale behovet, måtte finne på noe hver helg. Nå etter videregående har jeg mistet kontakten med de jeg gikk sammen med der, har prøvd flere ganger å spørre om vi skal finne på noe, men får alltid til svar at det ikke passer o.l,  så da har jeg til slutt gitt opp.

Har hatt ei bestevenninne siden barnehagen, som jeg var sammen med i tykt og tynt frem til hun fikk seg kjæreste som 16 åring. Etter det  har det bare vært kjæresten og hans vennegjeng som har vært prioritert. Jeg var inkludert i denne gjengen en liten stund, og hadde det veldig fint med de. Men nå har jeg blitt den eneste som ikke ble invitert når de finner på noe og når jeg fortalte de at jeg synes det var leit at det var sånn, fikk jeg bare "beklager for det" til svar og har ikke hørt noe mer fra noen av de siden det (dette var i sommer). 

Studiet jeg har begynt på er på en privatskole, så det var ingen fadderuke eller andre sosiale arrangementer. Uansett trives jeg kjempe godt og folka er veldig hyggelige! Men merker at de fleste har sine venner/familie de henger med etter skolen og i helger, og jeg føler det er vanskelig å ta initiativ når de fleste virker opptatte med sitt. 

Jeg har nylig fått min første ordentlige kjæreste, og han er virkelig verdens beste. Vi møttes på tinder, har kjent hverandre i 1,5 år, livet skjedde og derfor begynte vi ikke å date før i sommer og har nå blitt sammen. Hatt mange vonde opplevelser i datinglivet, med folk som har brukt meg o.l, så det føles så godt å endelig ha funnet rett som aksepterer meg for den jeg er og virkelig vil ha meg i livet. 

Poenget er at jeg ikke har noen nære venner å finne på noe med eller snakke med om ting. Kjæresten har sagt at jeg må bli med på ulike arrangementer i bygda hans og bli kjent med hans kompiser og damene deres. Så bygger sikkert et lite nettverk der, men er jo ikke sikkert det blir noen nære venner av det. Selv om kjæresten er min bestevenn som jeg kan snakke med om alt, så hadde vært fint med et par venninner å dele ting og opplevelser med, sånn at ikke alt sånn står og faller på kjæresten. Ønsker jo egt ikke å være avhengig av kjæresten for å skaffe meg venner heller, men synes det er en veldig fin og trygg mulighet til å være sosial. Planen er å flytte til han på sikt, og da er nettverket hans gull verdt. Eneste er at dersom det skulle bli slutt en gang, så står jeg i stor fare for å miste det. 

Hjelper ikke heller på at jeg er litt sjenert og stille av meg, så gruer meg veldig til å treffe kompisene til kjæresten. Både kjæresten og kompisene hans er noen år eldre enn meg, og ikke fra samme sted. Synes det er vanskelig å starte en samtale/small talk face to face, men hvis noen begynner å prate med meg så er det lettere for meg å holde samtalen gående. Er vel egt det å ta initiativ og å spørre om ting i slike nye settinger jeg sliter med, tenker mye på det jeg skal si i forkant før jeg skal si det, hva de tenker om meg og får helt panikk om det blir stillhet. Men etter hvert som jeg blir godt kjent med folk er det ikke noe problem. Er mest på fest jeg kommer til å møte disse folkene høres det ut som, og selv om jeg blir mer utadvendt og tør å starte samtaler i fylla, er jeg også redd for å skape et dårlig første inntrykk. Det er også en mer utpreget drikkekultur der han er ifra enn det jeg er vant til, så også litt engstelig for å kjenne på drikkepress eller bli såpass full at jeg mister kontroll. 

Tror bare jeg overtenker alt ved det her, men synes det er så leit å ikke ha noen nære venner/vennegjeng å dele ting med og finne på ting i helger osv. Som virkelig er der for meg og setter pris på meg, og som ikke bare bruker meg fordi jeg er dumsnill og blir brukt som underholdning til de finner noe bedre.

Har avtalt med ei gammel venninne at vi skal finne på noe til helgen, så det er en start i hvert fall. 

Dette ble et rotete innlegg som egt bare var ment for å få ut litt tanker og frustrasjon. Men setter gjerne pris på litt tips også<3

Anonymkode: 1a7aa...b4c

[AnonymBruker]

Innlegget ditt var langt. Du må gjøre noe selv. Prøv. 

Anonymkode: 9ac06...45c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.10.2023 den 1.22):

 Innlegget ditt var langt. Du må gjøre noe selv. Prøv. 

 Anonymkode: 9ac06...45c

Men venner burde selvfølgelig gå begge veier. 

I stedet for at alt man forsøker å finne på bare ender i en blindvei hver gang...      

Anonymkode: 6ccea...97e