Dere som er vokst opp med rot/kaos hus og vant til å høre på unnskyldninger rundt det

[AnonymBruker]

Hvordan forholder dere det til det idag og hvordan er dere blitt selv? Jeg har blitt helt omvendt, har orden og stålkontroll. Både min mor og far samler på alt mulig, alltid vært vant til overfylte bord og stoler. Vanskelig å komme til for å få vasket skikkelig. Idag er de skilt så nå er det to hjem som er overfylte. Hans og hennes.

Nå som voksen fikser jeg ikke nips å orker ikke ha ting liggende som ikke blir brukt. Også veldig opptatt av å rengjøre, da mitt barndomshjem var ordentlig møkkete. 

Når vi er på besøk til foreldrene mine i jula og i ferier så merker jeg at stressnivået mitt tar seg opp ene og alene pga rotet. Det er ikke ekstremt overfylt og skittent, men  nok til at jeg får lyst til å hente fram vaskebøtta. 

Hva med dere ?

Anonymkode: 7caec...77e

[AnonymBruker]

Glemte å skrive... unnskyldninger ja. Hvordan forholder dere det til de? Jeg er vokst opp med å få høre at ting skal ryddes, "de må bare xxx først". Eller "det må ligge fremme her fordi faren din aldri får ryddet i kjellerstua". 

Kjenner de unnskyldningene idag går ut gjennom ene øret og inn gjennom andre. 

Mannen min synes vi skal ta en helg og få hjulpet de begge. Men jeg vet jo at det blir overfylt igjen og at de ikke gidder holde det rent. Og så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg tenker sånn.

Anonymkode: 7caec...77e

[AnonymBruker]

Selv om det er fælt å vokse opp i et rotete hjem hvor man aldri kunne ha med seg noen hjem er det like fælt å vokse opp i et hjem hvor mamma er mer opptatt av  å rydde og vaske enn å slappe av og kose seg og hvor man blir redd for å bruke ting eller ta på ting fordi mamma skal pirke på det og kalle det rotete eller skittent eller hvor man ikke kan gå på besøk til noen fordi mamma er mer opptatt av at de har det rotete enn av å ha det hyggelig. Jeg vil mye heller ha rotemamma enn hysterisk ryddemamma og innlegget ditt får alle varsellampene mine til å lyse. 

Anonymkode: 28bd5...2a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Selv om det er fælt å vokse opp i et rotete hjem hvor man aldri kunne ha med seg noen hjem er det like fælt å vokse opp i et hjem hvor mamma er mer opptatt av  å rydde og vaske enn å slappe av og kose seg og hvor man blir redd for å bruke ting eller ta på ting fordi mamma skal pirke på det og kalle det rotete eller skittent eller hvor man ikke kan gå på besøk til noen fordi mamma er mer opptatt av at de har det rotete enn av å ha det hyggelig. Jeg vil mye heller ha rotemamma enn hysterisk ryddemamma og innlegget ditt får alle varsellampene mine til å lyse. 

Anonymkode: 28bd5...2a0

Det er jeg selvfølgelig helt enig i, men det var ikke det jeg spurte om. 

Anonymkode: 7caec...77e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Mannen min synes vi skal ta en helg og få hjulpet de begge. Men jeg vet jo at det blir overfylt igjen og at de ikke gidder holde det rent. Og så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg tenker sånn.

Anonymkode: 7caec...77e

Jeg gjorde dette for mine foreldre og innså at enten måtte jeg gjøre dette en gang i måneden eller annenhver, eller så grodde det bare tilbake. Jeg skjønner tankegangen hans, han tror at hvis dere tar i et sånt tak så holder de det slik videre. Det skjer ikke. 

Jeg vokste opp i skitt og støv og rot. Fikk alltid høre at det var min feil og at jeg var en skitten gris. I dag har jeg et normalt forhold til det, men før kunne jeg skrubbe huset mitt med klor og White sprit nesten fordi det aldri kjentes rent ut. Mine foreldres hjem er like skittent og rotete, selv når jeg ikke bor der mer. 

Anonymkode: a64c5...5db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Selv om det er fælt å vokse opp i et rotete hjem hvor man aldri kunne ha med seg noen hjem er det like fælt å vokse opp i et hjem hvor mamma er mer opptatt av  å rydde og vaske enn å slappe av og kose seg og hvor man blir redd for å bruke ting eller ta på ting fordi mamma skal pirke på det og kalle det rotete eller skittent eller hvor man ikke kan gå på besøk til noen fordi mamma er mer opptatt av at de har det rotete enn av å ha det hyggelig. Jeg vil mye heller ha rotemamma enn hysterisk ryddemamma og innlegget ditt får alle varsellampene mine til å lyse. 

Anonymkode: 28bd5...2a0

Du skjønner at dette er verste fra begge sider? Å vokse opp i rot og dritt eller vokse opp med noen med vaske ocd er ille på hver sin måte, men ikke ene bedre enn andre vil jeg si

Anonymkode: a64c5...5db

[AnonymBruker]

Du høres ut som min bestevenninne. Hun har en mor som har vært psykisk ustabil hele sin oppvekst. Derav var det heller aldri mulig for henne å holde huset ryddig. Jeg husker min venninne ryddet og ryddet og ryddet hjemme som tenåring. Den dag i dag er hun et av de ryddigste menneskene jeg kjenner. Jeg forstår godt at hun får fnatt av rot når det vekker vonde minner.

Anonymkode: 96e82...3e4

[AnonymBruker]

Rydding og vasking krever faktisk selvdisiplin og innsats, og det er forståelig at ikke alle har dette som iboende trekk.  Tanken på alt som må gjøres kan bli overveldende og man mister helt troen på seg selv og så blir det ganske ille. 

Noen er helt OCD og andre helt uten en bekymring i livet for rot.  Min man har noen nisjer, han er ekstremt god på oppvask og søppel, men han rører ikke rot/skitt noe annet sted.  Han liker ikke rot, men tar ikke ansvar for annet enn egne ting og ikke mine og ungenes. Det er slitsomt å føle ansvaret for alt så det tynger og jeg gjør nok mindre på grunn av det.   Vi har pratet om det, men han forstår ikke hvor tyngende «prosjektlederjpbben» i huset er. 

Anonymkode: f8479...3fc

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i et helt middels ryddig/rotete hjem, hvor fokuset var å få unna det viktigste, men ikke for enhver pris, og så tok man skippertak på de andre tingene. Jeg har også blitt sånn selv. Har det rent og ryddig på kjøkkenet og får unna klesvask, men ellers blir det enten skippertak eller harelabb på de andre tingene. Jeg foretrekker egentlig å ha det ryddig og rent, men prioriterer barnet og å slappe av hvis jeg er syk osv foran husarbeid. 

Mannen har vokst opp med at det er overfladiske å bry seg om rot. I barndomshjemmet hans stod det lagret ting i pappesker i hjørner i stua o.l. Dette er dessverre noe han har tatt med seg videre og som stadig fører til konflikter.

Anonymkode: 59f69...8b8

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vokst opp med det, men det har blitt slik etter hvert som de har blitt gamle.

Jeg har det normalt hjemme, vil jeg si. Rydder og kaster og vasker som vanlige folk.

Når jeg er hos foreldrene mine, kjenner jeg også på stresset du beskriver. Det er så frustrerende at man aldri finner det man trenger for å enten vaske, bake, lage mat eller støvsuge, i tillegg er det aldri ordentlig plass til å sette seg ned alle sammen og spise et måltid eller invitere noen. Så dulter man borti en haug eller bunke av noe slag, som gjerne faller ned, dører kan ikke lukkes (eller åpnes) fordi det er så mye ting foran eller bak (eller både og). Det kunne vært så mye koseligere!

Anonymkode: 82e63...6de

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp i et rotete samler-hjem hvor en av foreldrene mine rotet, den andre prøvde å holde det ryddig. Selv merker jeg at jeg ikke er ryddig av meg selv, det krever en innsats. Jeg gjør for eksempel ofte ikke ferdig ting, men går videre til neste (lukker ikke skapdører, legger ikke tilbake saks, rydder halve bordet etc.). Samtidig trives jeg dårlig med rot, og kjenner på stress. Mye fordi dette var en kilde til krangling i oppveksten. Mannen min er vokst opp i ryddig hjem, men tar mest ansvar for sitt eget - uten at han ser det selv. Det blir dermed en god del hverdags-rot hjemme hos oss, men jeg lar det ikke gro fast, og er veldig redd for å ha et rotete hjem.

Anonymkode: b6126...6d7

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker said:

Selv om det er fælt å vokse opp i et rotete hjem hvor man aldri kunne ha med seg noen hjem er det like fælt å vokse opp i et hjem hvor mamma er mer opptatt av  å rydde og vaske enn å slappe av og kose seg og hvor man blir redd for å bruke ting eller ta på ting fordi mamma skal pirke på det og kalle det rotete eller skittent eller hvor man ikke kan gå på besøk til noen fordi mamma er mer opptatt av at de har det rotete enn av å ha det hyggelig. Jeg vil mye heller ha rotemamma enn hysterisk ryddemamma og innlegget ditt får alle varsellampene mine til å lyse. 

Anonymkode: 28bd5...2a0

100% dette! 

Vokste opp med en mor med støv på hjernen og hun var mer opptatt av hvordan alt så ut enn hvordan vi hadde det. Vi kunne ikke se ut av vinduene fordi gardinene måtte «falle riktig». Hun strøk håndklær og sengetøy fordi det måtte se perfekt ut og vasket 10 maskiner med klær hver dag. Tror du hun hadde tid til å leke med oss?

Skjønner så klart at rot og samlere er forferdelig, men det er skadelig andre veien også. 

Anonymkode: d2eff...f99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Glemte å skrive... unnskyldninger ja. Hvordan forholder dere det til de? Jeg er vokst opp med å få høre at ting skal ryddes, "de må bare xxx først". Eller "det må ligge fremme her fordi faren din aldri får ryddet i kjellerstua". 

Kjenner de unnskyldningene idag går ut gjennom ene øret og inn gjennom andre. 

Mannen min synes vi skal ta en helg og få hjulpet de begge. Men jeg vet jo at det blir overfylt igjen og at de ikke gidder holde det rent. Og så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg tenker sånn.

Anonymkode: 7caec...77e

Glemte å svare ordentlig på spørsmålet ditt! Jeg har ikke dårlig samvittighet lenger for å avfeie unnskyldningene til foreldrene mine. På det verste fikk de ikke ha barnebarna på besøk, siden det lå batterier, papirkniver og all slags rart på alle overflater - det var livsfarlig for småbarn. Nå er barna større og jeg skygger unna samtaler om rydding eller ber dem konkretisere. Har hatt noen konfrontasjoner pga dette, hvor de føler seg angrepet (vi har blitt venner igjen). Jeg har tilbudt hjelp, men på mine vilkår - det skal planlegges i god tid, jeg kan bidra med kjøring/løfting/kasting, men sitter ikke og sorterer «søppel» for dem. 

Anonymkode: b6126...6d7

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med ei mor som slet psykisk. Min far døde ung. Det var veldig rotete hjemme, og jeg skammet meg over å ha venner hjem. Mamma klarte så vidt å ha oss barn hjemme, men klarte ikke å holde det ryddig. 

Jeg har etter å ha flyttet hjemmenfra alltid hatt minimale ting. Ingenting ekstra. Og alt har sin plass. Har jeg ting som er for meg overflod, så gir jeg dem vekk. Har du lite så er det enklere å holde det ryddig!

 

Anonymkode: ef71b...519

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg vokste opp med ei mor som slet psykisk. Min far døde ung. Det var veldig rotete hjemme, og jeg skammet meg over å ha venner hjem. Mamma klarte så vidt å ha oss barn hjemme, men klarte ikke å holde det ryddig. 

Jeg har etter å ha flyttet hjemmenfra alltid hatt minimale ting. Ingenting ekstra. Og alt har sin plass. Har jeg ting som er for meg overflod, så gir jeg dem vekk. Har du lite så er det enklere å holde det ryddig!

 

Anonymkode: ef71b...519

Dette kjenner jeg meg igjen i! Likte ikke å ha  venner med hjem. Hvis jeg måtte ha besøket hjem til meg så var det aldri rett etter skolen. For jeg måtte ha tid på meg til å gjemme unna rot og vaske så det så litt ok ut.  En gang kom en i klassen min på spontanbesøk mens jeg var på håndballtrening. Fikk mld av henne under treningen, jeg fikk hjertet i halsen. Når jeg kom hjem satt hun i sofaen som var fylt med rot. Mamma hadde sluppet henne inn. Hun klassevenninnen fortalte flere om hvordan det så ut hjemme hos oss og det var så tungt og sårende for meg.

Anonymkode: 7caec...77e

[AnonymBruker]

Mine foreldre var ryddige og har det fortsatt veldig rent. Ikke ocd-rent, men veldig rent. 

Jeg har en skikkelig rotekopp som barn, ungdom og ung voksen. Men nå som voksen er jeg også ryddig og opptatt av at det er rent. Setter pris på rollemodellene de var og er. 

Jeg bor i en liten bygd med en del fattigdom. Ser det er sterk korrelasjon på rot og uorden og sosioøkonomisk status (i mangel av et bedre ord). Det ser ikke ut hos noen, verken ute eller inne. Egentlig veldig trist.. 

Anonymkode: f30b3...a97

[AnonymBruker]

Jeg glemmer litt hvor ille det er for hver gang jeg besøker. Jeg ble en mellomting, jeg trenger ikke å ha det skinnende rent hele tiden, men liker ikke for mye rot heller. Når jeg besøker mamma syns jeg det er ekkelt, hun er ikke flink til å vaske, spesielt ikke på badet. Det var verre før da hun hadde katter, da var det i tillegg tykke lag med kattehår overalt. Det er ting på hver eneste overflate, så det ser automatisk rotete ut selv om hun har ryddet. 

Nå sist tørket jeg støv av kjøkkenbenken sånn at jeg kunne lage meg lunsj, da fikk jeg beskjed om at jeg hadde blitt så fisefin. "Må jo tåle litt støv", jeg svarte "helst ikke på maten"... 🤦‍♀️Tidligere i år hadde hun problemer med maur, de krøyp på oss når vi sov. Det syns jeg var så ekkelt at jeg skaffet meg et hotellrom i stedet, da var jeg visst dramatisk. 

Anonymkode: abe65...b52

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med skilte foreldre.

Hos mamma var det ryddig og nærmest sterilt. Fikk kjeft for å skitne til klær, gå inn med sko, ikke tørke av benken når jeg hadde lagd meg brødskive osv. Mamma prioriterte vasking og rydding høyt, det gikk gjerne utover tiden hun brukte med oss barna. Samtidig har jeg satt pris på at det er ryddig og rent. At det luktet nyvasket tøy og ferske rundstykker idet man kom inn døra. At jeg alltid lå i rent sengetøy og aldri var flau over å ta venner med hjem.

Hos pappa var det alltid ganske rotete. Kjøkkenbenken var full hele tiden. Bare halve spisebordet gikk an å spise ved. Det var alltid støvete og litt skittent. Samtidig satt jeg pris på å aldri bekymre meg for å skitne ut klær, eller bruke kjøkkenet. Jeg trengte ikke å tenke på hvor jeg satte et glass, og det var lov å spise i stua foran TVen. Når det kommer til unnskyldninger, så husker jeg ingen. Tror ikke han brydde seg så hardt.

Idag er jeg ganske ryddig selv. Jeg liker ikke å samle på ting, liker ikke å ha for mye pynt. Liker at overflater er lette å rengjøre. Men det er fortsatt lov å spise i sofaen, huset er til for å brukes og klær kan vaskes. Jeg unner barna mine at det stort sett er ryddig og rent, og at man fortsatt har tid å være sammen😊

Anonymkode: fede5...baa

[AnonymBruker]

At orden gjerne er koblet til sosioøkonomisk status er hvor god plass man har. Det er lettere å ha det ryddig i stort hus med masse garderobeplass, masse ekstra skuffer og skap. Dess bedre plass og bedre råd jeg har hatt det siden jeg var student dess ryddigere har vi hatt det- fortsatt ikke bra nok.  (Tar meg fortsatt ikke råd til bedre og dyrere oppvevaringsløsninger selv om det vil se bedre ut og gir mer plass, må prioritere andre ting) Ikke bekymret for at noen kommer på besøk rotete, men det fortsatt MYE jeg kunne tatt tak i som jeg ser hver dag som jeg fortrenger. (vinduer, tepper, gulv, dører, klær, klesvask, lister++)

Det krever ofte god plass og gode oppbevaringsløsninger  til at ting har sin plass, før det ble det sånn puslespill hvor man flytter brikker for å «rydde ting»  Har du en stor gang, stort vaskerom, walk-in garderobe så har du allerede løst mange av årsakene til rot….  Må du henge opp klær i stua eller på badet blir det både lettere støvete og mye som må ryddes.  

Anonymkode: f8479...3fc

[Beloved]

Jeg vokste opp i et hus som stort sett var smårotete og aldri skinnende rent, men ikke så verst heller. Det klør litt i fingrene når jeg er hjemme og ser de overfylte hyllene med alt mulig rart i overalt, og at de ikke gidder å bytte gulvbelegg det har gått store hull i og denslags... men det er jo rent nok da, det er store gulvarealer tilgjengelig som vaskes ukentlig, og sofaen er jo verken støvete eller flekkete, bare full av porselensdukker... Jeg har nok litt høyere standard selv, men ikke kjempemye. Er ikke glad i å kaste ting som "kan komme til nytte" jeg heller, men det må være rent og tørt og oppbevares i esker på loftet, i det minste. Mannen min er verre enn meg, men siden han bare er sånn når det gjelder ting som er hans så går det rimelig greit, siden det er jeg som kjøper det meste til huset (alt til barna er feks. "mitt rot").