Morskjærligheten

[Gjest marthepia]

Følte dere stor kjærlighet for babyen deres med en gang dere fikk h*n på brystet? Da jeg fikk tuppa mi på brystet syntes jeg det var rart..rart å tenke på.. Jeg hadde blitt mamma! En sikkelig god men rar følelse.

Jeg følte ikke kjærlighet for henne med en gang..det må jeg innrømme..Men det kom etterhvert

Jeg snakket med sabo om dette også..han følte ikke kjærlighet med det første han eller. Begge var jo blitt foreldre for første gang..

Nå elsker jeg tuppa mi over alt på jord!

Flere som hadde det slik?

Lurer på hvordan det blir ved 2. fødsel..om jeg kommer tilå føle umiddelbar kjærlighet?

[monja]

Sånn var det med meg og. Akkurat da de la han på magen min var alt bare merkelig. Jeg var sliten, lettet, glad og helt ør, men alt gikk jo så fort i begynnelsen. Etter at navlestrengen var klippet ble han målt og veid, jeg ble sydd og det var ikke tid til å se på han og bli kjent. Men etter noen timer med beundring, kjente jeg at det kom snikende en morskjærlighet. I løpet av dag en var han gullgutten min og jeg elsker han over alt i verden. Det føles som om jeg er villig til å beskytte han med livet mitt, og jeg lurer faktisk på om det er mulig å bli like glad i nummer to jeg.

[Glossy]

Jeg følte vel ikke den helt store morskjærligheten i det hun kom opp på brystet mitt, men allerede dagen etter ble hun tatt fra oss fordi hun måtte på barneklinikken. DA kjente jeg at det var bortimot det verste de kunne gjøre. Jeg fikk bare se henne ca en time før det var natt. Så da måtte jeg være allerede natt nr 2 uten henne. En helt forferdelig følelse. Og nå, er hun det mest fantastiske i livet mitt.

Men som dere sier, så er jeg spent på nummer to. Men tror vi kanskje får morkjærligheten med en gang da fordi vi vet mer hva vi går til...? vet ikke....

[Moonchild]

Jeg ble faktisk helt overveldet av hvor sterkt jeg følte det med en gang jeg fikk den lille gutten min opp på brystet, og det samme gjaldt for mannen. Vi var kanskje begge så innstilte på det motsatte (at det kan ta litt tid) at vi ikke var forberedt på at man også kan få den sterke mors- og farsfølelsen med en gang.

I følge de jeg har snakket med kommer morsfølelsen mye raskere andre gangen, men den er ikke nødvendigvis like overveldende. (Dvs. at for min del blir det nok ikke en like "sterk" opplevelse, siden jeg på en måte har en forventning om hvordan det vil bli).

[Gjest Gjesta]

Da babyen ble lagt på brystet, følte jeg en enorm glede, stolthet og en følelse av at jeg var den lykkeligste i hele verden. Gradvis gikk lykkefølelsen over i morskjærlighet, men når det skjedde aner jeg ikke. Jeg svevde på rosa skyer i ukesvis

Da nr 2 kom til verden, merket jeg de samme følelsene, men også at kjærligheten til eldstemann var sterkere.

Først etter flere uker var kjærligheten til begge to like sterk

[philippa starck]

Jeg må innrømme at det tok tid før Den Store Morskjærligheten var der. Husker ikke helt, men vet at det faktisk tok noen uker!! Altså - jeg var jo aldeles forelsket i det lille nurket, men den altoppslukende, jeg-vil-heller-dø-enn-at-noe-skjer-med-deg-følelsen var altså litt unna. Mannen fikk farsfølelsen med en gang og var klar til å gå i krigen fra første stund!!

[Gjest LoisLane]

Den var der med en gang.

[Gjest Ester]

Det tok et par måneder, faktisk. Jeg hadde en veldig lang og hard fødsel og brukte langt tid på å komme meg igjen, både fysisk og psykisk, gutten skrek mye og var veldig urolig og jeg sleit med ammingen. Så jeg følte nok ingen morslykke i starten, men den kom og vokser fortsatt.

[Gjest Gjesta]

Så fint å lese om andres opplevelser for oss som enda ikke har fått barn!

[Gjest Gjesta]

Fikk nesten lyst på baby igjen... Men bare nesten

[Gjest marthepia]

Fikk nesten lyst på baby igjen...  Men bare nesten

←

Gleder meg KJEMPE til neste baby jeg ja

[Gjest Gjest]

Jeg må innrømme at det tok tid før Den Store Morskjærligheten var der. Husker ikke helt, men vet at det faktisk tok noen uker!!   Altså - jeg var jo aldeles forelsket i det lille nurket, men den altoppslukende, jeg-vil-heller-dø-enn-at-noe-skjer-med-deg-følelsen var altså litt unna.  Mannen fikk farsfølelsen med en gang og var klar til å gå i krigen fra første stund!!

←

Sånn var det for oss også. Først etter noen uker hjemme fikk jeg den et store varme jeg-ville-gjort-alt følelsen. Jeg var glad i lille tassen fra første stund...men det var litt slik "avstand" i det på en måte. Uten at jeg kan forklare det noe bedre.

Dog hadde vi litt traumatisk fødsel med hastekeisersnitt osv...vet ikke om det kan være en medvirkende årsak til at det tok litt tid.