Fem år siden jeg fant min viktigste støttespiller død i eget hjem.

[AnonymBruker]

I morgen er det akkurat fem år siden min beste venninne og viktigste støtteperson i livet døde plutselig og tragisk. Hun var kun 23 år og hadde mye psykiske problemer, jeg fant henne fire dager etter hennes død etter å ikke ha fått tak i henne på lenge. Jeg var sikker på at det var selvforskyldt, men et halvt år etterpå fikk jeg en kort fellesmelding fra foreldrene hennes om at obduksjonen viste at hun døde av type luftveisinfeksjon slik som mulig lungebetennelse. Jeg fikk forferdelig dårlig samvittighet fordi det var jeg som hadde ytret mine tanker til politiet da de kom og jeg som da gjorde at det var tanken om dødsårsaken de første månedene. Begravelsen ble gjort på en måte som at dette var årsaken, det var dette alle menneskene trodde hadde skjedd i denne fullstappede kirken og det er fortsatt mange som ikke har fått den informasjonen om obduksjonsrapporten. Dog underbygget politiet denne teorien ved at de fant en tom pillebeslag på badet hennes og at hun hadde store psykiske problemer. Hun slet også med alkoholinntak på slutten.

Foreldrene er dog veldig kristne og de så på dette som et utrolig stort nederlag og nesten en synd at hun angivelig hadde gjort dette. Hele meldingen var veldig rar og vi er flere i vennegjengen som stusser veldig. Det sto blant annet at de mente hun var veldig bra psykisk før hun døde og det hadde vært svært merkelig om det var selvforskyldt. At pilleboksen som var tom bare skyldtes hennes dårlige evne til å huske å kjøpe nye da hun var godt tom, at hun ikke hadde noe alkohol i blodet. Jeg var den eneste som tydeligvis var klar over hvordan hun hadde det på slutten. Hun slet med bulimi hele ungdomstiden, hadde vært bedre en lang periode, men fortalte meg rett før sin død at det hadde blitt mye verre igjen. Hun slet med å komme seg ut av sengen daglig og hadde mye vansker med angst blant annet. Hun drakk hver dag så det virker veldig merkelig for meg at hun ikke hadde alkohol i blodet, siden hun angivelig skulle være fysisk syk før hun døde så ville hun nok hvert fall ha drukket alkohol med en tanke om at det skulle lindre, slik som jeg kjente henne. Jeg var hennes nærmeste pårørende og jeg hadde samtaler med psykologen hennes i etterkant. Jeg spurte foreldrene om de ønsket samtaler, men det gjorde de ikke. Jeg vet om alle diagnoser og problematikken hennes. Jeg har lest meldingene fra de siste månedene våre flere ganger og alt tilsier at ting var vanskelig. Vi var sammen hver eneste dag og vi hadde omtrent bare hverandre på veldig mange måter. Foreldrene kastet henne ut da vi gikk på vgs og hun var 16, uten noen form for økonomisk hjelp, de har ikke vært der for henne noe særlig siden. Vi tok vare på hverandre. Da jeg dro til ledigheten hennes og fant henne var første tanken min hele tiden på veien at ting var skikkelig ille, at hun var veldig dårlig og ikke hadde klart å komme seg ut av sengen på flere dager. Planen min var å komme, småriste henne litt for å ikke ha svart meg og så ta henne med til legevakten for å få akutt hjelp.

Jeg har så dårlig samvittighet for at jeg ikke tok mer tak i situasjonen og fikk hjulpet henne til å få enda mer hjelp, i og med at jeg var den eneste som visste. Det er som å ha hatt en stor hemmelighet med henne som jeg ikke burde ha hatt. Samtidig kan jeg jo ikke være sikker på at det var selvforskyldt. Jeg sier jo til folk som spør at hun døde av lungebetennelse.

Jeg savner henne fortsatt så sårt. Tenker på henne, situasjonen og det hele hver eneste dag, flere ganger om dagen. Det er ikke alltid jeg gråter, men jeg får fortsatt store «episoder» hvor jeg bare ligger og hulker for at hun er borte og jeg tenker alt ville være annerledes bare hun var her. Jeg hater at tiden går, jeg vil ikke at hun forblir 23 når jeg er 40. Jeg er redd for å glemme stemmen hennes, ting som var karakteristisk for henne, latteren hennes, alle de gode stundene. Vi skulle jo bli gamle sammen. Jeg føler jeg burde ha kommet over det værste, men det føles fortsatt like ferskt og vondt mye av tiden. Jeg ser for meg hele dagen og situasjonen hvor jeg fant henne gang på gang. Jeg tror det er vanskelig for folk å forstå at jeg fortsatt sliter med det. I tillegg er jeg sint på foreldrene hennes, som åpenbart ikke kjente henne, som sikkert føler at de har mest rett på de vonde følelsene, enda de ikke ga henne noe som helst hjelp hverken økonomisk eller emosjonelt. De forskjellsbehandlet henne veldig fra hennes andre yngre søsken. Det at jeg er sint på dem gir meg også dårlig samvittighet for selvfølgelig er det å miste et barn helt jævlig.

Anonymkode: 8bfc5...1f3

[AnonymBruker]

Du gjorde det du kunne, utifra de opplysningene du hadde. La henne hvile i fred, og legg vekk skyldfølelsen. Det høres ut som om du kunne trenge litt hjelp for å bearbeide den vonde opplevelsen. Noen å snakke med, psykolog eller psykiatrisk sykepleier. Klem ❤️

Anonymkode: 254d3...8c8