Blitt en versjon av meg selv jeg ikke liker, hvordan endre?

[AnonymBruker]

Etter at min far ble syk, har jeg følt meg fortvilet, lei meg, trist, hele tiden. Eller hvertfall mesteparten av tiden. Har jo fine øyeblikk heldigvis, men det ligger liksom alltid som et bakteppe. 

Han er dement, mye sint og lei seg. Jeg skjønner det er vanskelig for han, prøver støtte han, besøker han så ofte jeg kan, tar han med på ting jeg vet han liker, kjører han til alle legetimer, strekker meg så langt jeg kan hele tiden.

Men det bare tømmer meg helt. Jeg er selvfølgelig glad for å hjelpe han, det er en selvfølge at jeg gjør. Men han er misfornøyd hele tiden..  uansett hva vi gjør er det ikke bra nok. Han sier han har lyst på ting, så gjør vi det, men han er fortsatt ikke fornøyd. Han hører ikke etter når jeg ber han stoppe, han kan være veldig intens. 

Skjønner det er sykdommen, men hvordan skal man stå i dette? Skal jeg bare stå å høre på alt han sier, mye ikke hyggelig, og ikke svare? Eller er det lov å si at nå trenger jeg en pause?

Jeg føler på dårlig samvittighet konstant, bor et stykke unna, så må overnatte når jeg besøker han. 

Andre som har følt på det samme?

Anonymkode: 0d3a5...fcb

[Danseskjørt]

Så heldig pappaen din er som har en så snill og omsorgsfull datter😊❤️. Er du enebarn eller er dere flere søsken som kan dele på ansvaret?

Endret 7. oktober 2023 av Danseskjørt

[AnonymBruker]

Danseskjørt skrev (Akkurat nå):

Så heldig pappaen din er som har en så snill og omsorgsfull datter😊❤️. Er du enebarn eller er dere flere søsken som kan dele på ansvaret?

Åh, det var hyggelig sagt ❤️ har et søsken, men hen bor i utlandet. Er jo hjemme av og til, men  mesteparten faller på meg.

Anonymkode: 0d3a5...fcb

[AnonymBruker]

Du må unngå å strekke deg så langt at du blir syk av det. For det første for din egen helses skyld, men også for hans skyld da du ikke vil kunne hjelpe med noe som helst lenger hvis du går ned for telling. Det er fint at du vil stille opp for han og sørge for at han har det godt, men du skal også ha det godt. Hva kan du gjøre for at du også skal ha det godt?

Anonymkode: 778eb...a8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Du må unngå å strekke deg så langt at du blir syk av det. For det første for din egen helses skyld, men også for hans skyld da du ikke vil kunne hjelpe med noe som helst lenger hvis du går ned for telling. Det er fint at du vil stille opp for han og sørge for at han har det godt, men du skal også ha det godt. Hva kan du gjøre for at du også skal ha det godt?

Anonymkode: 778eb...a8e

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre for å ha det bra. Føler dette spiser meg opp helt. Det er noe hele tiden, han maser og spør om ALT, prøver jeg hjelpe han blir han irritert, han klager og klager og er alltid misfornøyd. 

Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.

Anonymkode: 0d3a5...fcb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre for å ha det bra. Føler dette spiser meg opp helt. Det er noe hele tiden, han maser og spør om ALT, prøver jeg hjelpe han blir han irritert, han klager og klager og er alltid misfornøyd. 

Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.

Anonymkode: 0d3a5...fcb

Bruk litt tid til å tenke over dette. Søk etter løsninger, be om råd og hjelp. Slik det er nå kan du jo ikke ha det.

Har du vært på demenskurs? Snakket med kommunen om det er noe mer som kan gjøres?

Anonymkode: 778eb...a8e

[AnonymBruker]

Skjønner veldig godt at dette blir overveldende når du i grunnen er eneste pårørende. Det er tungt å ha så mye ansvar alene  

 
Er det noen gjengangere i det han ringer deg for?
Min mor ringer meg for å spørre om hjelp med fjernkontrollen til TV-en, eller spør hvordan hun skal skru på ipaden. Til slutt laget jeg en enkel bruksanvisning på ett A4 ark som jeg fikk laminert, og har hengt opp på stueveggen hos henne. Det hender hun glemmer å se på dem så hun ringer fortsatt med de samme splrsmålene, men nå skjer kanskje bare tre ganger i uken kontra over ti per dag. En veldig enkel løsning som har gitt mye avlasting. 

Anonymkode: cfb56...194

[Gnå]

Jeg hadde en besteforelder som ble dement, og det ble ganske slitsomt for oss pårørende, spesielt moren min. Hun sa det samme som deg, at hun ble lei seg og skammet seg fordi hun kunne bli lei, sint og utålmodig. Også er det jo en sorg oppe\i det hele også... Men du er ikke alene i alle fall!

Kan han få en besøksvenn? Eller har han noen bekjente du kan oppfordre til å besøke ham? Det vil i alle fall kanskje gi deg noen pustepauser så det blir lettere å stå i det mens du besøker ham. Og hvis du er riktig heldig blir han jo kanskje glad av det også

Ellers kan dere kanskje få hjemmesykepleie slik at du slipper det praktiske i alle fall?

Vet også at moren min ble litt hardere etter hvert, og noen ganger sa at hun ikke kunne komme å ordne TV f.eks., og hun innsisterte på hjemmesykepleier og til slutt sykehjem, selv om han ikke ville. Tror det var best for alle parter når alt kom til alt. Tror kanskje man må tenke på demente litt som barn etter hvert, og at du er den voksne som faktisk vet best. 

Lykke til! Det er en tøff tid...