Hvorfor er noen barn kresne?

[AnonymBruker]

Kan ikke huske at det var kresne barn da jeg var liten. Kan ikke huske at det var en mulighet en gang. Akkurat som jeg ikke husker at skolevegring var en mulighet. Jeg kommer til kort overfor barna som til tross for en over snittet kostholdsinteressert mamma, stort sett bare spiser fiskepinner, pølser og pizza. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal pushe de. Syns det er så synd at de ikke får noen større matglede enn pølser, pizza og spaghetti liksom?

 

Hva er kg-mammaers syn på kresenhet? Er det dårlig foreldre eller er det medfødt? Hvilke tips fungerer til å få de litt mer modige i matveien?

Anonymkode: 0d504...6ad

[AnonymBruker]

Såklart var det kresne barn da du var liten.

Jeg var et kresent barn, født i 1986. Det har mye med tekstur, konsistens og temperatur på maten og ingenting med hva mine foreldre gjorde. Jeg ble dog aldri tvunget til å spise opp mat (som jeg heller ikke tror funker og som kan gi andre spiseproblemer, ser det hos samboer som ble tvunget til å spise opp alt alltid)

Anonymkode: 1ae68...e7f

[AnonymBruker]

Det er ellers masse tips der ute for å få mer matglede. Feks spise sammen, la barna delta på matlagingen, tilby mange forskjellige ting, oppmuntre til eller si at det må smakes men ikke gjøre det til en vond greie og ikke tvinge til å spise opp. Noen ting kan man lære seg å like, noe er kanskje bare litt ønske om selvstendighet og noen ting er bare ting man ikke klarer å spise og ikke klarer å lære seg å spise. 

Så er det jo greit å lære at man kan spise ting iblant som man ikke elsker også, det kan man jo prate med barna om. At man ikke kan ha favorittmaten til alle måltider La de være med å bestemme og la dem slippe ting som er nederst på lista. 

Anonymkode: 1ae68...e7f

[AnonymBruker]

Jeg er født i 1981, og altså, selvfølgelig var det kresne barn da også... Søsteren min var veldig kresen, jeg åt alt. 

Nei, det er som regel ikke dårlige foreldre... 

Og nei, du skal IKKE presse. Presse er med på å gjøre det verre. 

Har du et kresent barn anbefaler jeg å lese litt om det. Det er veldig, veldig mye ressurser om emnet, og KG er ikke en av de gode ressursene... 

Anonymkode: 282bc...3b9

[AnonymBruker]

Jeg tror man kan gjøre alt rett og likevel ende opp med barn som blir kresne. Ofte kommer de jo bare hjem fra barnehagen en dag og ikke liker noe de spiste til middag dagen før. 

Anonymkode: 4b72b...74a

[Anonym-09]

Jeg var veldig kransen som barn. Født 81. Mamma sier jeg spiste loff med nugatti til jeg var 16 år. Jeg gjorde jo ikke det men spiste det mye ja. Og fikk aldri noe annet til middag når jeg ikke likte det. Men spiste desto mere til kveldsmat. Kunne gå veldig lenge uten mat som barn. Jeg likte det ikke. Bare loff med nugatti. No finnes jeg ikke kresen. Liker absolutt alt. Og er veldig glad i mat.  Så jeg har aldri stressa med mine egne barn.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Kan ikke huske at det var kresne barn da jeg var liten. Kan ikke huske at det var en mulighet en gang. Akkurat som jeg ikke husker at skolevegring var en mulighet. Jeg kommer til kort overfor barna som til tross for en over snittet kostholdsinteressert mamma, stort sett bare spiser fiskepinner, pølser og pizza. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal pushe de. Syns det er så synd at de ikke får noen større matglede enn pølser, pizza og spaghetti liksom?

 

Hva er kg-mammaers syn på kresenhet? Er det dårlig foreldre eller er det medfødt? Hvilke tips fungerer til å få de litt mer modige i matveien?

Anonymkode: 0d504...6ad

Joda det var kresne barn da også men de ble tvunget til å spise og mange av oss sliter derfor stort i voksen aldee

Anonymkode: 476a3...4aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Kan ikke huske at det var kresne barn da jeg var liten. Kan ikke huske at det var en mulighet en gang. Akkurat som jeg ikke husker at skolevegring var en mulighet. Jeg kommer til kort overfor barna som til tross for en over snittet kostholdsinteressert mamma, stort sett bare spiser fiskepinner, pølser og pizza. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal pushe de. Syns det er så synd at de ikke får noen større matglede enn pølser, pizza og spaghetti liksom?

 

Hva er kg-mammaers syn på kresenhet? Er det dårlig foreldre eller er det medfødt? Hvilke tips fungerer til å få de litt mer modige i matveien?

Anonymkode: 0d504...6ad

Før i tiden så stua man bort alle dem som hadde diagnoser på egne skoler og institusjoner DERFOR har ikke du observert dette og dessuten har det ikke berørt deg derfor har du heller ikke observert dette.

Særspising
Autisme 
Skolevegring 

Det har alltid eksistert.

Anonymkode: 32012...fbf

[AnonymBruker]

Jeg var veldig kresen, født på 80-tallet. Det foreldrene mine gjorde riktig var å oppfordre meg til å smake, men aldri presse, eller straffe. De sørget for at jeg fikk i meg mat, det var det viktigste, så om jeg kun likte to pålegg kjøpte de det til meg. Og aldri tvinge meg til å spise opp, det ville ødelagt mye tror jeg.

Jeg var bare ikke interessert i mat. Det løsnet i ungdommen, da likte jeg mer, og som voksen er jeg ikke kresen lengre. Det er enkelte ting jeg ikke spiser, men det er jeg jo ikke alene om. 

Anonymkode: 29157...afa

[AnonymBruker]

Det fantes kresne barn før og det finnes kresne barn nå. Forskjellen er nå at det brukes så mye mer tid og energi i mat og mye mer variasjon samt fokus på å tilpasse barn.  Jeg er kresen og jeg blir så kvalm at jeg spyr om jeg må spise en del ting.  Mine foreldre ga meg valget mellom å spise eller være sulten.

Min datter klarer ikke konsistensen på ting, sønnen har mye kryssallergi. Jeg tilpasser mer enn mine foreldre, fordi jeg vet hvordan det er å slite med å få i meg ting. 

Det handler om hvordan smaksløker er utviklet. Jeg er litt for sensitiv for enkelte ting. Bittert og salt spesielt. Luktesansen og slimhinnene min er også for sensitiv så jeg reagerer også på for sterke lukter (nyser). 

Som voksen tvinger jeg i meg visse ting jeg ikke liker i selskap, men det er ikke gøy. 

Jeg ville ikke at mine barn skulle bli som meg så min mann tok for seg å teste ut masse mat på ungene når jeg ikke var tilstede. Vi prøvde alt mulig mange ganger så ungene skulle bli vant. Ofte ender det opp med at jeg freser opp masse grønnsaker i panna og så tar de i foodprocessoren så det ikke blir utfordringer med konsistensen…

Anonymkode: 30dfa...4b3

[AnonymBruker]

Noen foreldre lager kresne unger, min niese er kresen fordi hun får lov. Hun er ekstremt rask til å si at hun ikke liker eller si æsj og da sier foreldrene ok og lager noe annet. Hos oss sier vi ikke "jeg liker ikke/æsj" om mat, man kan derimot si "det er ikke min favoritt" og velge å la vær å spise det (aller helst bare la vær å forsyne seg uten kommentar), men man får ikke noe annet. Så hos oss har hun smakt på masse hun "ikke liker" og funnet ut at det er godt alikevel. Og hun er jo ikke den eneste. 
Ungene våre vet at det ikke finnes noe alternativ mat, det vi serverer er det som er på menyen til det måltidet. Vi sier aldri at de må smake eller kommenterer deres spising. Vi snakker kun om egen mat. Vi kan indirekte oppfordre til utforsking ved å kommentere ting som "denne var sprø!", eller farge, lukt osv. Unger er nysgjerrige. Et måltid består av flere komponenter, så hvis de ikke spiser en av tingene så gjør det ingenting, de kommer ganske sikkert til å spise det senere. Ved at de blir eksponert for de samme tingene om igjen og om igjen, gjerne i mange ulike utgaver, så smaker de alltids en eller annen gang. Og liker det gjerne og. De spiser stort sett det meste, som oss voksne. 
Og dette kommer fra en som selv var kresen som barn, for meg gikk det på konsistenser, så slike ting har jeg veldig forståelse for. (Dermed aldri smake/spisepress.) 

Anonymkode: b7f31...61b

[AnonymBruker]

Jeg kjente mange kresne barn når jeg var liten på 80-90 tallet. Enten så ble de tvunget til å spise det de fikk eller så gikk det i loff og nugatti og andre ting de likte. 

Skolevegring var det og mye av men man pratet jo ikke om slikt slik man gjør i dag. Kjenner flere som ramlet av løpet på slutten av barneskolen og begynnelsen av ungdomsskolen. De fikk det bare ikke til. Flere av de har fått diagnose i dag, adhd og/eller autisme og de fleste har klart seg godt når de ble voksne, spesielt når de fikk diagnosen, gikk liksom et lys opp for de. Noen av de hadde og trøblete hjemmeforhold som gjorde at de ikke fikk det til på skolen for hodet klarte ikke å fokusere på annet en det som skjedde hjemme derfor droppet de skolen.

Det som før kanskje var særheter og der man nærmest ble presset inn i en form for å fungere er i dag diagnoser, tror jeg. De aller fleste som får en diagnose klarer finne minner om at de hadde en sær bestefar, onkel ett eller annet, så det er ikke nytt dette her.

Tror det er litt arv og miljø og, generelt sett i min familie så er vi lite kresne og spiser det meste. 

Anonymkode: 2e845...20a

[AnonymBruker]

Jeg er født i 81 og var et kresent barn, og relativt kresen voksen. Min mor presset meg aldri, fikk brødskiver som alternativ. Hun ønsket at jeg smakte, men presset meg ikke. Hadde hun gjort det så hadde hun også gjort mitt forhold til mat mye verre. 

Kresenhet går på smak, konsistens, temperatur, syn og lukt. Mange barn liker å ha forskjellig mat separert, ikke blandet på tallerkenen. Noen takler ikke klumper, varm mat, seig mat osv. Vi er forskjellige også som barn. Som voksen så klarer jo jeg å skjerpe meg og spise også det jeg ikke liker. Jeg har noen ting jeg holder meg unna fortsatt, det er særlig noen typer kjøtt og fisk jeg absolutt ikke takler, om jeg tvinger det i meg så kaster jeg opp. Jeg har en veldig godt utviklet smakssans og luktesans, smaker blant annet umami svært godt. Og det er en smak jeg synes er vanskelig og til tider utfordrende å håndtere. Mye umamismak går bare ikke. 

Anonymkode: dade5...5f5

[AnonymBruker]

Jeg har fått inntrykk av enkelte foreldre tror at kresen er en slags diagnose og en unnskyldning, "det kan ikke lille Preben Supremo spise for han er så kresen skjønner du".

Det er helt normalt at barn ikke liker forskjellige typer mat selv om de aldri har smakt på det engang men det er ikke en grunn til å la de slippe, alt skal smakes på og selv om det er noe de ikke liker så skal det spises fordi det er det som er middagen i dag.

Når jeg var liten så kunne jeg ikke fordra fiskepinner med potet, revet gulrot og rømme men jeg måtte spise det for noe alternativ var det ikke, husker jeg satt å pirket i den kalde maten lenge etter at de andre var ferdige med middagen. Fant jo ut at det beste var å spise mens maten var varm og nå i dag så synes jeg det er kjempegodt.

Samme opplegget var det hos bestemor når det var søndagsmiddag, spis maten eller gå ut og det var bare å glemme dessert og kake etterpå hvis man ikke spiste middag.

Foreldre har blitt så redde for å presse barn til gjøre noe de ikke liker og de gidder ikke ta kampen med å gi barne en ordentlig oppdragelse, er ikke rart at de oppvoksende generasjoner har blitt stadig skjørere uten evne til å takle motgang.      

Anonymkode: a3a2a...a1c

[Million]

Visste du at barn ofte må smake på en ny eller ukjent mattype minst 10-15 ganger (noen ganger mer) før de går med på å spise den eller liker den? Barn er ofte født kresne, og det er jo faktisk evolusjonsmessig en god ting å ikke like fremmede smaker for barn. Det hindret våre avkom for 100 000 år siden i å gå rundt og spise alt mulig av giftige eller farlige ting og dø av det! Barn måtte være kresne under vår utvikling. De barna som var kresne og ikke puttet alt mulig potensielt giftig og UKJENT rart i munnen, var de som overlevde, ble voksne og fikk forplante seg og førte slekten videre. Slik endte vi opp med kresne barn, vi mennesker. Vi arvet dette trekket fra våre forfedre og førte det videre, fordi det var de kresne som overlevde som oftest.

 

Vi må altså LÆRE veldig mange av barna våre å like noe. Noen ting liker man aldri, andre ganger kan man lære å like det. Jeg likte f.eks ikke tomater og champinjonger som barn. Inntil jeg plutselig en dag likte det og spiste det.  

Jeg så tv-serien (dokumentar) om 8-barns mammaen Kate. Hun hadde sekslinger og tvillinger. Hun fikk ofte spørsmål om hvordan hun i alle dager hadde greid å få så lite kresne barn, fordi seerne så på tv at ungene gaflet i seg alt hun ga dem. Da svarte hun at de ganske enkelt bare la maten på tallerkenen til hver unge, og lenge kunne barna bare overse den brokkolien. Men de måtte smake på den. Og en dag så bare spiste de den opp. Da var de vant til å se den, den lå der stadig vekk, og så spiste de til slutt. Dette gjorde hun med alle matvarer, fortalte hun, og endte opp med altetende barn - alle spiste alt hun ga dem innen de var særlig gamle.

 

Barn skal aldri tvinges til å spise, men de må ofte oppfordres til å smake. Det er lov til å spytte ut maten, men man må smake på den først. Barn må smake på den samme matvaren ti til femten ganger før det er mulig å si om de liker den. Jo eldre barna blir, desto viktigere blir det å smake flere ganger.28. jan. 2019

 

Hvordan få barn til å spise mat de ikke liker? - SMAK magasinet

Endret 6. oktober 2023 av Million

[Arkana]

Selvsagt var det kresne barn da du var liten også, selv om du kanskje ikke husker det selv. Det er fryktelig mange fra vår generasjon som husker helt grusomme middagssituasjoner hvor man ble tvunget til å sitte ved bordet til alt var spist opp selv om man syntes det var så fælt at man brakk seg. De som ser på kresenhet som dårlig oppdragelse eller manglende eksponering til variert mat har nok aldri hatt virkelig kresne barn selv. Den slags råd er direkte tåpelige for de som virkelig er kresne, men det er nok mange som går rundt og tror at positive ting er egen fortjeneste og at de som strever med noe derfor må ha gjort noe galt. Selv har f.eks. alle mine barn sovet veldig godt, men det er jo bare fordi de er slik og ikke fordi jeg har gjort alt riktig og andre har gjort det feil. 

Jeg har tre barn hvor to spiser og liker alt og det tredje er veldig kresent. Jeg kan garantere at alle tre har fått samme mat i oppveksten og alle har blitt oppmuntret til å smake (det kresne barnet smaker på alt, men klarer i svært liten grad å lære seg å like nye ting likevel). Maten vår er sunn og variert og de fleste middagene våre er laget fra bunnen av. Hadde jeg bare hatt mine to altetere kunne jeg sikkert også tenkt tanken at kresne barn bare ikke har blitt eksponert for nok variert mat hjemme, men jeg vet heldigvis bedre. Hvorfor noen blir kresne og andre ikke har jeg ikke noe godt svar på annet enn at en viss kresenhet er normalt og naturlig (tenk så mye som finnes i naturen som er farlig å spise, det var nødvendig for vår overlevelse å ikke bare kaste oss over alt som virket spiselig), og at de fleste voksne tross alt spiser temmelig variert så det går over til slutt.  

[AnonymBruker]

Anonym-09 skrev (1 time siden):

Jeg var veldig kransen som barn. Født 81. Mamma sier jeg spiste loff med nugatti til jeg var 16 år. Jeg gjorde jo ikke det men spiste det mye ja. Og fikk aldri noe annet til middag når jeg ikke likte det. Men spiste desto mere til kveldsmat. Kunne gå veldig lenge uten mat som barn. Jeg likte det ikke. Bare loff med nugatti. No finnes jeg ikke kresen. Liker absolutt alt. Og er veldig glad i mat.  Så jeg har aldri stressa med mine egne barn.  

Godt å høre! Hvordan kom du deg over kneika?

Anonymkode: eaf01...9ef

[AnonymBruker]

Har lest flere steder om forskning som sier at etter 15-17 ganger liker man noe.

Selv hatet jeg tomat, nå har jeg strategier for å spise det sammen med annen mat- og synes det er helt greit.

https://forskning.no/mat-og-helse-partner-barn-og-ungdom/opptil-15-forsok-for-barnet-liker-en-ny-smak/384469

 

 

Anonymkode: eaf01...9ef

[AnonymBruker]

Jeg, ts,  ble tvunget til å spise det man fikk. Ingen kjære mor. Til gjengjeld er jeg utrolig lite kresen. Har veldig fornuftig forhold til mat. Kan kose meg med gode retter, men kan også spise kun fordi kroppen trenger brensel.  Skulle ønske barna hadde samme fornuftige forholdet til mat fremfor å tviholde på sine få barne-mat-retter.

Anonymkode: 0d504...6ad

[AnonymBruker]

Var kresen før, kresen nå. Mamma tvang meg til å spise, jeg har i dag en over ivrig brekningsrefleks som gjør at jeg kaster opp av det minste ting. Det tenker jeg er mine foreldre sine skyld fordi de jeg måtte sitte ved bordet til jeg hadde spist opp og da endte der med at jeg kastet opp da de ikke trodde på kresenhet. Ser det finnes denne typen enda. 
Vi har forskjellige smaksløker, noen mange noen mindre. Man kan lese litt om ikke smaker, smaker og super smaker, jeg klarer å skille ut den minste smak av noe. Det kan ikke skjules i maten på noen måte, andre mener nei det går ikke. 
Slutte å tenke at kresenhet er foreldrene sine skyld, eller barnet som bare fjaser. Respekter det og skap heller god atmosfære rundt bordet sånn at mat ikke blir en kamp og noe ukoselig. 
Jeg klarer nå for første gang i mitt liv å kose meg med mat, jeg har slitt med spisevegring omtrent halve livet mitt, og virkelig hatet måltider å sitte sammen. Jeg drar fortsatt ikke i selskaper der jeg ikke vet hva som serveres av den grunn at ingen forstår kresenhet. 

Anonymkode: 26de0...8d2