Stadig flere konflikter med 4-åringen

[AnonymBruker]

Har en flott og fin 4-åring som jeg føler jeg havner i stadig flere konflikter og dra-kamper med i hverdagen. Hun var tidlig ute med språk og har kommunisert godt i lang tid. Hun er i utgangspunktet veldig pliktoppfyllende, relativt rolig gjør som regel som hun skal når det gjelder påkledning, legging osv osv. MEN syns vi havner i så utrolig mange unødvendige konflikter om dagen. Skjønner at det sikkert er alderen. Men nå går det ikke en dag uten at det blir dårlig stemning pga et eller annet. Blir så sliten av det og tar med i å savne da hun var yngre og "lettere". Kjenner også mer og mer på at begeret er så fult at det skal mindre til før jeg blir sint og føler jeg til tider sliter med å holde med rolig og telle til 10. Føler også det er så lett at situasjonene låser seg helt og jeg vet jo at det er min oppgave som voksen å roe ned situasjonen og finne en løsning. Men er også grenser for hvor lenge jeg har tålmodighet til å både være konsekvent og anerkjenne følelsene samtidig som jeg hører på en konstant sutring".

Ta dagen i dag som eksempel:

Vi står opp alle sammen. Hun kommer inn på badet der jeg og lillesøster er. Vi glemte å legge frem klær i går og jeg spør henne om hun vil finne klær selv eller om jeg skal finne for henne. Hun sier jeg skal finne frem, så jeg gjør det og kommer tilbake med klærne. Da tar hun ta i klærne, sier æsj og kaster de rundt seg på hele badet. "neivel sier jeg rolig da, da får du finne klær selv også kan du plukke opp de klærne du kastet fra deg". Og med dette starter nesten 1 times dårlig stemning hvor ALT blir galt". Hun skal finne klær selv, men så ombestemmer hun seg og jeg skal finne for henne, så "klarer" hun ikke å kle på seg selv. På kjøkkenet får hun valg mellom 2 frokoster, hun velger det ene alternativet som jeg gjør klar til henne, men da vil hun ikke ha det og begynne å sutre og klage og dytte det unna og sier hun vil ha noe annet. Koppen hun alltid bruker til melk, var feil i dag, og skulle ha en annen osv osv. Jeg står på mitt og sier rolig at hun fikk bestemme og valgte det, da blir det sånn. Alt dette tar så lang tid, så gir tilslutt beskjed om at vi nå pakker med frokosten og hun må spise den i barnehagen. Alt dette mens det er konstant sutring og grining.

Hun har en lillesøster på 1 1/2 år også, og ødelegger jo hele morgningen henne også ved å høre på storesøster sutre og hyle og holde på. Er ikke sånn her hver morgen, men det skal liksom alltid være noe. F.eks jeg løfter opp lillesøster for å bære ned trappen fordi hun bruker lang tid ned, og da setter hun i gang med sutring og skal også bæres osv osv. Hun er veeeldig opptatt og stolt av lillesøster og skal helst være med å bestemme alt med henne, hva hun skal ha på seg, kle på henne, skal gå 1 cm bak henne i trappen for å "passe på" og blir til tider veldig intens på dette. Her er heller ikke problemet at lillesøster tar storesøster sine ting, her er det omvendt at storesøster alltid skal ta noe hun minste leker med og blande seg inn og være voldsom.

Skjønner nok at en del bunner i sjalusi og prøver å være bevisst på egentid, tid med henne på kvelden bare meg eller pappaen osv. Men likevel havner vi i mange sånne situasjoner.

 

Skjønner at det sikkert ikke er unormalt i denne alderen. Men bare kjenner meg så utrolig lei av daglig krangling og diskusjon med 4-åringen og kjenner også på meg selv at jeg sliter med å holde med rolig, ikke bli sint og heve stemmen og "kjefte" på henne. Blææ..

 

Noen tips, råd eller god ord?

Anonymkode: 4e0ff...042

[AnonymBruker]

Tenker at det du beskriver ikke er uvanlig for alderen, men at det likevel kan tas et par grep så det glir lettere.

I et forsøk på å gi barna medbestemmelse, kan vi noen ganger la dem stå med for mye ansvar. F.eks. på morgenen høres det ut som at hun egentlig er litt trøtt eller sår fordi hun skal i bhg, og at det blir litt for mye for henne å skulle få alle disse valgene og måtte stå til ansvar for det hun har valgt. Humøret er vinglete, og hun vet kanskje ikke helt hva hun vil. Da kan det være en trygghet at du tar valget fra henne, og styringen for hva som skal skje. F.eks. ville jeg tatt frem to antrekk, og bestemt at hun fikk velge mellom et av disse to. Dersom hun "slår seg vrang", ville jeg trukket meg litt unna og sagt at du lager frokost til henne som hun kan spise når hun har kledd på seg et av disse to antrekkene. Ignorer videre hyl og protester, men diriger henne igjen på badet dersom hun forsøker å sette seg til bords uten å være påkledd. Når hun kommer så sier du muntert at det er koselig å spise frokost med henne, uten å la henne føle at påkledningen var en kamp hun følte at hun tapte. Hvis seansen tar så lang tid at det begynner å bli travelt med frokost, bør du gi henne sjansen til å rekke det før det er for sent. Gi beskjed om at hvis hun skal rekke å spise hjemme, må klærne på nå, hvis ikke blir det bare frokost i barnehagen. Går tiden og klærne fremdeles ikke er på, utgår frokost hjemme. Men hva nå, dersom hun fremdeles nekter å kle på seg selv? Kanskje hjelper det at du kler på henne (kanskje hun da ikke føler at hun måtte krype til korset og kle på seg, siden det var du som endte med å gjøre det), men hvis du merker at det går over til sprelling og fysisk maktbruk, så ville jeg heller tatt klærne med i en pose og reist i barnehagen slik hun er. Barnehagen setter helt sikkert pris på at du står i noen av kampene, så ikke føl på at det er pinlig. Jeg tviler på at det kommer til å skje mange ganger, hvis du faktisk gjennomfører det du sier. Neste gang kan du minne henne på om at det ble litt kaldt/flaut å gå til bhg uten klær, så det er lurt å kle på seg før dere må gå. 

Ellers høres det ut som at hun har litt mye makt over dere med humøret sitt. Husk at det er ikke farlig å være litt misfornøyd, det må hun få lov til, uten at det betyr at hun skal få diktere hverdagen deres. Ikke gå på tå rundt henne i frykt for å trigge humøret. Ignorer unødvendig sutring/misnøye, men sett grenser dersom hun går over til å bli ufin. Selv om man er sint/sjalu/lei seg, får man ikke lov til å ta lillesøster sine ting eller si/gjøre dumme ting. Dette er viktig å være tydelig på, og øve på slik at det blir en automatisk del av samspillet deres. Å øve opp selvregulering handler om å mestre å stå i vonde følelser, uten å gå over streken i møte med andre. Derfor synes jeg det er viktig å holde tunga rett i munnen, slik at man i selve situasjonene som oppstår er tydelig på hvor grensa går, og opprettholde disse (altså ikke forstå følelsene i hjel når hun egentlig trenger å settes grenser for). Ikke gi henne makt ved å la henne få mange sjanser når hun gjør noe hun vet ikke er lov. Da blir det en ny maktkamp på "hvor mange ganger får jeg slå lillesøster før mamma tar meg vekk". Nei, slike ting bør man være tydelig på at ikke er innafor allerede første gangen det skjer. Så kan man heller i fredstid være bevisst på å anerkjenne, gi henne egentid osv osv. Det ene er ikke motstykket til det andre. En bevissthet rundt hvilken tilnærming som er riktig når, gjør at dere unngår at det blir en forvirrende saus av motstridende signaler, blandet med dårlig samvittighet fra deres side.

Lykke til:)

Anonymkode: 38d28...de9

[AnonymBruker]

Tenker det samme som hun som skrev over. Det blir for mange valg for en 4-åring!

Jeg ville både kle på henne og bestemt frokost. Barn trenger trygge forutsigbare rammer.

Anonymkode: 31ad7...b50

[AnonymBruker]

tenker lykke til i tenårene:D

 du beskriver en fireåring, de får ikke bestemme slike ting nå, lar du di så har du en evig kamp, jeg vil få mye mamma politi på meg nå, men tror ikke noen i min generasjon slet så mye som dagens barn gjør. Du er mor, gi 2 altrenativ, la barnet velge 1 så er dere ferdig, slutt å dull, det blir ikke bedre når barnet mener det er stort nok til å feste å gjøre ting det føler for der å da....

Slutt å overanalys ting, du er mamma, du bestemmer

Anonymkode: 3ba61...8cb