Barna utagerer mer enn før - vi trenger et nytt samfunnsystem

[Hatsumomo]

https://www.vg.no/nyheter/i/wAGnWL/barnehage-topp-flere-barn-enn-foer-utfordrer-de-ansatte

 

Sitat

– Vi lever i et samfunn med et system som ikke fungerer for noen av oss. Alt kapitulerer og de mest sårbare, barna våre, har det vanskelig og de skriker alt de kan og kommuniserer gjennom atferden sin. Det vil eskalere helt til samfunnet endrer seg.

– Hva mener du er løsningen?

– Foreldre må få være mer hjemme med barna sine i den avgjørende tilknytningsfasen, kanskje helt til de er tre år. Både foreldre, lærere og barnehageansatte må ha kortere dager, slik at barna får kortere dager. Og ressursene i barnehagene må økes.

 

Tanker?

[Example]

Som lærer selv synes jeg hovedutfordringen er at mange foreldre ikke tør å ta kamper med barna sine. De velger å gi dem viljen sin fremfor ubehaget med at de utagerer. Dermed lærer barna at dette er en strategi de kan bruke. Barnehagepersonell, lærere og politi er ofte de som må ta kampen og være tydelige. Barn trenger rammer, og det er kjærlighet. 

Det er forbløffende ofte foreldre som ikke tror på skoleansatte. De tror på historien som kommer når ungen kommer hjem istedenfor. De ønsker at skolene skal sy puter under armene til barna, fordi det er de vant til hjemmefra. Resultatet av den type oppdragelse ser vi nå.

[Drizzt]

Det starter hjemme med foreldre som ikke gjør jobben sin å oppdra egne barn.

Så forplanter det seg i barnehagen med lav og dårlig bemanning.

For så å bli enda verre på skolen.

Det starter hjemme.

Det er foreldrene som har hovedansvaret og svikter først.

[Gjest Refreng]

Helt naturlig mtp hvor mange av dagens foreldre som har traumer fra egen oppvekst som var streng, kald og kontrollerende. Problemet er bare at de overkorrekterer og kommer for langt på den andre siden. Jeg er kanskje i den alderen det gjelder, og (foreldre)venner rundt meg bærer en del på baggasje fra egen oppvekst med strenge foreldre som hadde lært at de skulle kontrollere barna- ikke høre på dem. Noe som gir en foreldregenerasjon som er vant til å bli overkjørt- og sliter med å sette grenser som voksne. Som kanskje var vant til kjeft og fysisk straff om de gjorde noe feil. Noe som gjør at de sliter med å innrømme feil eller har en underliggende følelse av at de er mislykket og ikke klarer. Osv

De forsøker gi egne barn den toleransen og akspeten de selv ikke fikk som barn. Men de ser ikke at for frie tøyler er skadelig på sikt

11 hours ago, Example said:

Det er forbløffende ofte foreldre som ikke tror på skoleansatte. De tror på historien som kommer når ungen kommer hjem istedenfor.

Ikke umulig at de foreldrene det gjelder, selv opplevde at lærerene løy om dem eller stilte dem i dårlig lys. Jeg husker lærere fra egen barndom. Noen av de var bøller og valgte seg barn de la for hat. Og det var ikke som om det var noe som kunne gjøres med det. Voksne hadde all makt. Barna ble ikke lyttet til i den grad som de blir idag

Endret 6. oktober 2023 av Refreng

[Example]

Refreng skrev (11 timer siden):

 

Ikke umulig at de foreldrene det gjelder, selv opplevde at lærerene løy om dem eller stilte dem i dårlig lys. Jeg husker lærere fra egen barndom. Noen av de var bøller og valgte seg barn de la for hat. Og det var ikke som om det var noe som kunne gjøres med det. Voksne hadde all makt. Barna ble ikke lyttet til i den grad som de blir idag

Det kan man kanskje si, men de fleste med barn i skolealder i dag gikk på skole på 90-tallet. Selv synes jeg stort sett at lærerne jeg hadde på 90- og 2000-tallet var redelige folk.

Det handler ikke om at man nødvendigvis skal like alle lærere og ta alt for god fisk, men hvordan man kommuniserer dette. Tar man barnas parti foran barna, så blir det et problem. Da lærer barna dette. Det er sjeldent mine elever misliker meg, men enkelte kolleger får gjennomgå. Ofte handler det om gutter med dårlig kvinnesyn som takler dårlig å bli irettesatt av kvinnelige lærere. Hjemme får de ofte støtte fra mor.

[vea]

Drizzt skrev (18 timer siden):

Det starter hjemme med foreldre som ikke gjør jobben sin å oppdra egne barn.

Så forplanter det seg i barnehagen med lav og dårlig bemanning.

For så å bli enda verre på skolen.

Det starter hjemme.

Det er foreldrene som har hovedansvaret og svikter først.

Hadde bare samfunnet vært slik at det var økonomisk mulig å få mer tid med barna sine. Jeg heier på økt bemanning i både barnehage og skole, men i tillegg til dette tror jeg barna hadde vært tjent med lengre dager sammen med sine foreldre. Nå er barn hjemme klokken 16:30-17 og har leggetid få timer senere. Det er et evig jag og en rekker aldri rundt som forelder.

Erfaringsmessig har barna mine blitt mye mer harmonisk nå som jeg med kronisk sykdom har blitt verre og derfor er hjemme. Det er en av de svært få positive tingene jeg tar med meg i det å bli syk, at barna kommer så veldig mye bedre ut av det med kortere dager og mer tid sammen som en familie.

[Nekinn@]

Jeg tenker det er viktig og avgjørende at vi ser på det som et samfunnsproblem. At foreldre skylder på lærere, lærere skylder på foreldre eller barnehagen skylder på foreldre eller foreldre skylder på barnehagen, man kan fortsette i det uendelige, men det løser eller avhjelper ingen verdens ting.

Man må først anerkjenne at man har en utfordring og akseptere at vi alle er ansvarlige for å endre på dette. Først da kan man ha en reel diskusjon.

 

[Annabel]

Dette ER jo et samfunnsproblem, jo. Det er et sammensatt problem som ikke har en enkel fasit.

Det er ikke så enkelt som at «dagens foreldre er sånn og sånn», men rett og slett at dagens samfunn ikke er tilrettelagt for et optimalt familieliv. Dette fører til mangel på god tilknytning i de kritiske årene, som igjen kan bidra til utagerende oppførsel hos barn. 

Som oftest er begge familier avhengige av fulle inntekter, samtidig som kravene og forventningene som stilles til utdanning, ambisjoner og karriere er noe helt annet enn tidligere. Barn plasseres fulle arbeidsdager (eller lenger) i barnehagen fra de er babyer, og de kommer hjem på ettermiddagen til utslitte foreldre som knapt rekker å se dem (eller oppdra dem) før de skal legge seg. Og sånn suser livet av sted. Sier seg selv at dette (i det store og hele perspektivet) ikke skaper harmoniske barn. 

Vi blir ansett som rare som har vår 1,5åring hjemme enda. Sånn seriøst, jeg har ikke tall på hvor mange som oppriktig lurer på hvorfor i alle dager barnet ikke har startet i barnehage enda, og som anser det som noe negativt. Nei, fordi vi ønsker å bruke tid sammen med barnet vårt, knytte bånd, skape opplevelser, oppdra… Det sier litt om samfunnet vårt når man må forvare det å ikke ha en ettåring i barnehage.

[frivis]

Bruk sunn fornuft, den man er skapt med, så ordner det seg. Problemet i dag er at folk ikke har kontakt med seg selv engang. De tror at de kan lure seg selv til å leve bedre. Nei, det går ikke.. og dette som med alt annet går selvsagt ut over de man er uendelig glad it, barna.

Endret 8. oktober 2023 av frivis

[MissCoverdale]

Example skrev (På 5.10.2023 den 21.30):

Som lærer selv synes jeg hovedutfordringen er at mange foreldre ikke tør å ta kamper med barna sine. De velger å gi dem viljen sin fremfor ubehaget med at de utagerer. Dermed lærer barna at dette er en strategi de kan bruke. Barnehagepersonell, lærere og politi er ofte de som må ta kampen og være tydelige. Barn trenger rammer, og det er kjærlighet. 

Det er forbløffende ofte foreldre som ikke tror på skoleansatte. De tror på historien som kommer når ungen kommer hjem istedenfor. De ønsker at skolene skal sy puter under armene til barna, fordi det er de vant til hjemmefra. Resultatet av den type oppdragelse ser vi nå.

Jeg er ikke lærer, men observerer det samme fra foreldrelinjen. Barn bæres frem på gullstol: de skal kjøres overalt, få bestemme alt for mye og når de gjør noe galt får det ingen konsekvenser. Ikke hjemme, og i hvert fall ikke på skolen da det omtrent ikke er lov lenger. Små herskere i tilværelsen sin - klart de blir utagerende og uspiselige drittunger. Vi svikter dem totalt ved å oppdra på denne måten! Eller å ikke oppdra er vel mer korrekt.

[Red]

Mange foreldre i dag er veldig grenseløse i oppdragelsen sin og forventer at alt skal skje i et samarbeid og en forhandling med barna. Når den autoritære stilen skulle legges bort vet mange foreldre ikke hvordan de skal sette grenser. 

Samfunnet er definitivt på feil vei, og vi trenger foreldrekurs til alle foreldre for barn mellom 0-16 år. 

[Gjest In absentia]

Example skrev (På 5.10.2023 den 21.30):

Som lærer selv synes jeg hovedutfordringen er at mange foreldre ikke tør å ta kamper med barna sine. De velger å gi dem viljen sin fremfor ubehaget med at de utagerer. Dermed lærer barna at dette er en strategi de kan bruke. Barnehagepersonell, lærere og politi er ofte de som må ta kampen og være tydelige. Barn trenger rammer, og det er kjærlighet. 

Det er forbløffende ofte foreldre som ikke tror på skoleansatte. De tror på historien som kommer når ungen kommer hjem istedenfor. De ønsker at skolene skal sy puter under armene til barna, fordi det er de vant til hjemmefra. Resultatet av den type oppdragelse ser vi nå.

Jeg tror svaret er å gi større konsekvenser til foreldrene. Gjør samfunnets reaksjoner mer ubehagelige enn det å sette grenser for egne barn.

Få de til å skamme seg, lag sanksjonssystemer som gjør at foreldre må ta fri fra jobben og fysisk hente barnet på skolen. Ta i bruk økonomiske konsekvenser. Foreldre bør dekke 100% av skader barnet gjør f.eks. 

[Madame Butterfly]

Kanskje vi bruker for mye barnehage? Kanskje barna stort sett har det bedre hjemme, med mor, far, besteforeldre, søskenbarn, og nabobarn? 

Kanskje ikke barnehage forsøker funket like bra for barna som samfunnsøkonomene hadde håpet? 

[vea]

Dere som på forhånd har bestemt at det summa summarum er foreldrene som ikke gir nok oppdragelse, er for myk, ikke bruker tid med barna kan umulig være foreldre. Vertfall ikke med små barn i dagens samfunn. 🤷‍♀️

Mye av det som kommer frem her er ren synsing på hvordan "alle" oppdrar barna sine. Vårt oppdrag som foreldre er å skape trygge, gode barn som gud forby gjør feil innimellom men lærer av de på sikt. Ingen barn er feilfri, det er ikke foreldre eller dere som kritiserer heller.

Med et godt bhg/skole og hjem samarbeid kan mye ordnes. Men til syvende og sist er det faktisk et samfunnsproblem, foreldre må bli økonomisk fristilt til å kunne ta vare på sine barn. Vertfall fra 0år til småskolen er passert fremfor at begge parter må jobbe 08-16, knapt nok ha råd til å leve lengre etter dagens utgifter og enda verre er det for single foreldre som har eneomsorg.

Når samfunnet og Norges fremste skriker etter flere barn så får de jaggu levere sin del de óg. Både i form av nok lærere, assistenter, oppfølging i skole, helsefagarbeidere i skolen, fristille foreldre i form av bedre økonomisk kompensasjon av å jobbe redusert feks. Det er en flust av tiltak en unne gjort i det norske samfunnet for å faktisk ta tak i et voksende problem kontra å sende penger ut.

Endret 9. oktober 2023 av vea
Skrivefeil

[Mooza]

Kanskje vi kan se hvilke barn som er utagerende av ulike grunner, og sende de familiene på kurs? Det kan vel være et tiltak skole og barnehage kan komme med når de ser at foreldre ikke helt har grepet om oppdragelse. Nå går disse barna og familiene i årevis og sliter ut alle, men hadde det vært et kurs og oppfølging av dem som ikke greier å oppdra ungene, så kunne vi kanskje fått mer oppdratte barn og sikrere foreldre. 

Jeg er litt enig med den som skriver at det må jo ha noen konsekvenser for de som ikke oppdrar ungene. Jeg tenker ikke skam eller skyld, men hjelp kanskje! Det er jo mange grunner til at barn er vanskelige, og oppdragelse er vel bare en av grunnene. 

[vea]

Mooza skrev (17 minutter siden):

Kanskje vi kan se hvilke barn som er utagerende av ulike grunner, og sende de familiene på kurs? Det kan vel være et tiltak skole og barnehage kan komme med når de ser at foreldre ikke helt har grepet om oppdragelse. Nå går disse barna og familiene i årevis og sliter ut alle, men hadde det vært et kurs og oppfølging av dem som ikke greier å oppdra ungene, så kunne vi kanskje fått mer oppdratte barn og sikrere foreldre. 

Jeg er litt enig med den som skriver at det må jo ha noen konsekvenser for de som ikke oppdrar ungene. Jeg tenker ikke skam eller skyld, men hjelp kanskje! Det er jo mange grunner til at barn er vanskelige, og oppdragelse er vel bare en av grunnene. 

Eller skolene kunne fått kurs. tre i min familie alene har fått store vansker på vgs for noe så enkelt som at de ikke får byttet klasse til tross for mobbing fra andre, baksnakking, trusler også videre. Men noe så enkelt som å bytte klasse eller fjerne de som mobber? det er styr. Få snakke med lærer om problemet? Det er styr.

Problemet er nok mer sammensatt enn at det bare er foreldre eller bare skole eller bare det ene eller det andre. Skolene må ha flere ressurser, foreldre må ha flere ressurser og barna må ha mer tid.

Med det sagt så finnes det kurs eller veiledning for foreldre som har barn med ulike problemer allerede. Dette har de ulike kommunene og både helsestasjon, barnehage og skole kan henvise etter dialog med foreldre om det er ønskelig.