Uføre av kptsd ?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Istedenfor å se mot uføre, hva med å rette oppmerksomheten mot å gå i behandling og bli bedre, slik at du en gang kan jobbe igjen?

Anonymkode: 0c8e5...0f4

Jeg ble avsluttet av dps midt i et behandlingsløp. Jeg ble ekstremt mye dårligere ca 9 mnd senere og da fikk jeg gå der i noen måneder til. Kom igang med behandling og ble avsluttet. Så jada, lykke til med å rette oppmerksomheten i den retningen. Heldigvis har jeg klart å karre meg på beina selv, i alle fall delvis. Men den triste sannheten er altså at man ikke kan regne med behandling og hjelp. 

Anonymkode: b342a...a80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg ble avsluttet av dps midt i et behandlingsløp. Jeg ble ekstremt mye dårligere ca 9 mnd senere og da fikk jeg gå der i noen måneder til. Kom igang med behandling og ble avsluttet. Så jada, lykke til med å rette oppmerksomheten i den retningen. Heldigvis har jeg klart å karre meg på beina selv, i alle fall delvis. Men den triste sannheten er altså at man ikke kan regne med behandling og hjelp. 

Anonymkode: b342a...a80

Det trist å høre,men det er ingenting som tyder på at dette er TS sin erfaring, og det er i hennes tråd jeg svarer, ikke din. Dersom du har fått behandling avsluttet to ganger, må det ha vært grunner for det.

Anonymkode: 0c8e5...0f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Det trist å høre,men det er ingenting som tyder på at dette er TS sin erfaring, og det er i hennes tråd jeg svarer, ikke din. Dersom du har fått behandling avsluttet to ganger, må det ha vært grunner for det.

Anonymkode: 0c8e5...0f4

Sant. Jeg kan heller bruke erfaringen min til å komme med et konstruktivt råd til ts; jeg vet ikke om du har tenkt på dette selv enda, men hva med å prøve å bli frisk? 

Anonymkode: b342a...a80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Sant. Jeg kan heller bruke erfaringen min til å komme med et konstruktivt råd til ts; jeg vet ikke om du har tenkt på dette selv enda, men hva med å prøve å bli frisk? 

Anonymkode: b342a...a80

Det var vel det jeg forsøkte å formidle, men så ble det avsporet med "hva med de som ikke får behandling".

Anonymkode: 0c8e5...0f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Sant. Jeg kan heller bruke erfaringen min til å komme med et konstruktivt råd til ts; jeg vet ikke om du har tenkt på dette selv enda, men hva med å prøve å bli frisk? 

Anonymkode: b342a...a80

🤦🏼‍♀️

Anonymkode: fb82e...18b

[AnonymBruker]

Jeg har KPTSD (og litt annet, bl.a en fysisk sykdom), og er ufør. Har fått veldig god hjelp de siste årene, og i høst startet jeg med studier. Jobber noen få timer i mnd. Håper å bygge meg gradvis opp og komme i full jobb på sikt. 

Det å bli ufør var nok i seg selv en faktor for å få det bedre (selv om det var et enormt nederlag, klarte lenge ikke å si order ufør høyt, og forteller ingen at jeg er det med mindre jeg blir spurt direkte). Jeg var veldig dårlig lenge, mye innlagt, og slapp alt av arbeidsutrøving. Likevel var det en stor belastning å gå på aap og aldri helt vite hvordan økonomien ser ut om x antall mnd. Jeg hadde heller aldri turt eller klart å studere nå dersom jeg ikke hadde vissheten om at jeg har en trygg og sikker inntekt, og kan bruke så lang tid jeg trenger på studiene - selv om jeg håper å klare det på normert tid. 

Så det å bli ufør kan for mange gjøre at man blir sterkere og i større grad kan nyttiggjøre seg av behandling, slik var det i alle fall for meg. Men så var (og er) jo jeg blant de heldige som har fått veldig tett og god hjelp. Vet det det dessverre ikke er sånn for altfor mange

Anonymkode: 7d7b2...d04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ble ufør da jeg var ca 36 år. Nå er jeg 41 år og jeg begynte å studere i høst. Jeg hadde tidligere et sosialt omsorgsyrke og det er helt uaktuelt å gå tilbake til. Det ville jeg aldri klart. Faktisk ville jeg ikke klart noe yrke pr nå. Så jeg vet ikke om studiene vil ende med at jeg klarer jobb, men jeg håper jo virkelig at disse årene skal bygge meg opp. Det er nesten ikke noe obligatorisk på studiet, og alene med bøkene mine klarer jeg meg fint. Blir det for mye sosialt (feks prøvde jeg meg på samarbeid på en oppgave), så blir jeg helt ødelagt og havner i dissosiasjon. Så jeg er langt fra frisk, det er sikkert. Men jeg er også et helt annet sted enn da jeg ble ufør. Likevel mener jeg at uføretrygden var helt riktig. Jeg tror aldri jeg ville klart å komme meg dit jeg er nå uten helt ro og fred fra Nav og alle andre krav. Det var essensielt ganske enkelt. Og jeg har enda en lang vei å gå. Men som sagt, jeg håper å komme ordentlig ut i samfunnet igjen til slutt. 

Og apropos det å få behandling som ble diskutert høyere opp her. Jeg har blitt avsluttet av dps to ganger - begge gangene akkurat da vi hadde begynt med den ordentlige behandlingen, emdr. Det er lett å tenke at man selvsagt alltid får hjelp, men det gjør man faktisk ikke. Nå har jeg ikke vært på dps på 3,5 år og mesteparten av healingen har jeg da altså måttet gjøre på egenhånd. 

Anonymkode: b342a...a80

Jeg gikk til emdr for flere år siden, aner ikke hvilke diagnose jeg har, men han sa kort at det var umulig for meg å gå dit, jeg måtte ha langvarig terapi først, etter å ha hørt på noen av mine barndomsopplevelser. Jeg fikk egentlig ikke noe godt inntrykk av det noe ala humbug. 

Anonymkode: 7a7af...cce

[Mannen 40]

. Anonym. skrev (15 timer siden):

Hva med dem som spør om hjelp fra helsevesenet men gang på gang blir avvist?

Tips fra en som har fått den hjelpen jeg trengte: ikke spør, be eller undersøk mulighetene for å få hjelp. KREV det og piss i buksa om det blir nødvendig!

 

[Mannen 40]

Det blir vanskelig å jobbe med ett annet resultat når du allerede har fokus på at du ikke klarer noe  som helst annet enn å være traumatisert. Høres sikkert veldig kjip ut men du blir ikke frisk av å vente på at du skal få mindre angst.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det var vel det jeg forsøkte å formidle, men så ble det avsporet med "hva med de som ikke får behandling".

Anonymkode: 0c8e5...0f4

Forsto du virkelig ikke at det var sarkastisk ment? For å vise hvor utrolig tåpelig det var det du skrev. 

Anonymkode: b342a...a80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

🤦🏼‍♀️

Anonymkode: fb82e...18b

Jeg trodde setningen skrek av sarkasme-varsel. Det var selvsagt ikke oppriktig ment. 

Anonymkode: b342a...a80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Forsto du virkelig ikke at det var sarkastisk ment? For å vise hvor utrolig tåpelig det var det du skrev. 

Anonymkode: b342a...a80

Kul måte å kommunisere på, må jeg si.

Vennligst forklar hva som var så tåpelig.

Anonymkode: 0c8e5...0f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.10.2023 den 22.51):

Jeg har k-ptsd, men jeg har fått behandling, og er bra. Jobber mer en  fult. Hadde aldri i verden godtatt ufør nei. 

Anonymkode: 3c470...6c8

Du har ikke kptsd hvis du er frisk. 

Det er ikke slik at et menneske bestemmer seg for å godta eller ikke. Det handler om sykdom. 

Anonymkode: bcf83...fde

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Kul måte å kommunisere på, må jeg si.

Vennligst forklar hva som var så tåpelig.

Anonymkode: 0c8e5...0f4

Vel, det er noe slemt eller frekt med å si til noen som er syk, av hva som helst, at de burde heller fokusere på å prøve på å bli frisk... som om det er en banebrytende ny idé som ingen syke har tenkt på selv. Eller prøvd for den saks skyld. Jeg vet ikke om du har PTSD selv, men det kan være veldig hemmende, slitsomt, trist, angstfylt, mye skamfølelse, dissosiasjon, vanskelig med relasjoner, vanskelig bare å være ute der noen kan se en (dvs overalt), plutselig få en sterk følelse av utrygghet osv, osv. Man er helt kjørt i bunnen når man er så dårlig at uføretrygd er en mulighet. Helt i bunn. Selvsagt ønsker en å bli frisk garantert ts også. Det er veldig spesielt å anta at hen sikter seg mot uføretrygd i stedet for å gå i behandling feks. Det er noe man lett blir enda mer knekt av, når man oppdager at folk rundt har slike holdninger. "Men har du prøvd å gå turer?". Jeg forstår kanskje, til en viss grad, hvis jeg virkelig prøver, at du forsøkte å komme med trøstende ord eller motiverende ord, men det fungerer ikke helt slik altså. Det er verdens tristeste ting å falle utenfor arbeidslivet, og da er det faktisk ikke verken hyggelig eller motiverende å høre at man egentlig burde ta seg litt mer sammen. 

Du synes sikkert at jeg nå tolket og la mye inn i kommentaren din, men prøv å les den med de øynene. Tenk deg at du er så dårlig at det hemmer hver eneste ting du skal gjøre i hverdagen, hver eneste. Du har gått flere år i terapi/ behandling og det hjelper i grunn ikke stort. Og så se for deg å få høre at du kanskje heller burde prøve å bli frisk for å jobbe.

Jeg er naturligvis ikke mot at mennesker burde prøve å bli så friske de kan, det ønsker jo også alle. Men veien dit er lang og det må vi godta og gjøre det beste for personen underveis. Jeg tror man lett kan si at det er minst fem år ned i veien før en med såpass "sterk" PTSD kan begynne å jobbe litt. Kanskje ti år før det er nok til å forsørge seg. Og det kan skje, selvom man får uføretrygd. Jeg er litt usikker på tidsperspektivet du ser for deg. 

Anonymkode: b342a...a80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.10.2023 den 23.03):

Noen mennesker er faktisk så syke at det ikke finnes noen annen løsning.

Anonymkode: fb82e...18b

Enig. Jeg slet med nebb og klør og var helt desperat på å slippe å bli ufør! Men med psykisk sykdom som jeg hadde hadde jeg ikke noe valg. Ble ufør, dessverre! 

Anonymkode: f1b1e...d3a