Fødselsdepresjon eller bare sliten?

[AnonymBruker]

Jeg har 3 barn i alderen 3 mnd til 6 år. Har vært "tung til sinns" etter alle fødslene, men det har blitt verre for hver gang. Jeg er mye trist, har dårlig matlyst, føler meg tiltaksløs, mister kontakt med venner og er helt avhengig av mannen min. Blir jeg sittende alene en kveld gråter jeg konstant. Føler meg alene og helt tom. Er han sammen med meg føler jeg med sett, glad og trygg. 

Jeg har egentlig avfeid fødselsdepresjon mtp. at jeg kjenner mye glede når jeg er rundt mannen min og barna mine, og derfor konkludert med hormoner og det faktum at jeg er sliten. 

Mister som sagt kontakt med vennene mine tiden etter fødsel, jeg er jo heller ikke på jobb slik at jeg får sosialisert meg der. Familien til mannen er aldri tilstede og min familie har ofte fullt opp, men de stiller opp og stikker innom når de kan. Jeg kan derfor gå en hel uke uten å treffe andre enn de ansatte på barnehagen og sfo i forbindelse med levering og henting. 

Jeg forsøkte å komme igang med trening igjen (trente aktivt frem til svangerskapet som var preget av hg), men har så lite motivasjon. Siden jeg er så dårlig på å spise veier jeg nå 10 kg mindre enn da jeg ble gravid sist og nærmer meg undervektig. Alt av muskler forsvant i svangerskapet da jeg var sengeliggende, så nå har jeg mistet alt av kvinnelig fasong. Likevel har ikke huden min trekt seg sammen og selv om jeg ikke har "heng" på mage etc., så føler jeg meg ikke fin siden huden ikke er så stram som tidligere (høres kanskje overfladisk ut, men det er nok naturlig at man strever med å forsone seg med og bli vandt til at kroppen har forandret seg). Har ikke vært til frisør på snart 3 år og mister så ufattelig mye hår, så har kommunegrått slitt hår med store viker. Har ikke ork til å sminke og ordne meg, så føler meg helt forferdelig. Mannen er flink til å si at jeg er sexy og pen (og jeg føler han er oppriktig) og vi har sex nesten hver dag. Tror nesten sexen er det som holder meg oppe. Da føler jeg meg som meg selv igjen. Så hvis vi går noen dager uten sex blir jeg skikkelig tung igjen. 

Litt redd for å «kvele» mannen min da jeg er så avhengig av bekreftelse, anerkjennelse, tid, sex og nærhet. Han er heldigvis verdens beste mann og er her for meg 100%. Forholdet vårt har aldri vært så bra som nå. Samme gjelder sexen, den er helt fantastisk. Likevel blir jeg redd for at han skal gå lei etter hvert… han er på jobb, stiller opp for barna, lar meg sove på helgene og bruker hver kveld sammen med meg. Jeg føler jeg fratar han et sosialt liv og egentid også, selv om jeg sier til ham at det går helt fint at han sosialiserer seg eller setter seg på loftstua og spiller. Jeg oppfordrer han til det, men han ønsker heller å være sammen med meg, sier han. Jeg føler dog at dette er noe han sier og gjør for min del, ikke for hans. 

I tillegg føler jeg at jeg aldri strekker til. Altså, bortsett fra sex så er det ingenting jeg mestrer. Jeg føler ikke jeg får vært tilstede slik som jeg ønsker med de to eldste da minstemann krever ganske mye på dagtid fortsatt. Jeg holder ikke tritt med husarbeid. Strever med noe så enkelt som å lage middag. Klesvasken bugner, ingenting er ryddet inn for vinteren, bilen må vaskes, jeg henger etter på regninger, huset ser ikke ut, jeg evner ikke å trene eller å være sosial. Jeg føler meg ikke som en god nok kone, mor eller venn. Det er ekstra sårt de få gangene jeg treffer andre, for jeg kler på meg et smil og later som alt er så bra. Kan svare at det er slitsomt med 3 små og le det bort, men ikke mer enn det. Da gråter jeg litt inni meg, for jeg skulle ønske de bare visste hvordan jeg hadde det. Likevel klarer jeg ikke å si noe. Har snakket litt med mamma og søsteren min, men ikke vært helt åpen der heller.

Minstemann tar ikke flaske, så det er umulig for meg å gi meg selv noe egentid også… samtidig som jeg ikke tror jeg hadde klart å sette henne fra meg enda heller. 

Skulle bare ønske at noen spontant kom innom med kaffebrød og tok seg 10 minutter til en kaffekopp. Eller at noen tilfeldig ba meg med ut på en trilletur. Siden jeg ikke tar kontakt selv og ingen vet hvordan jeg egentlig har det lever alle sine vante liv og jeg sitter her alene med babyen. Teller timer til mannen kommer hjem. Ringer ham sikkert 10 ganger i løpet av en dag bare for å ha noen å prate med (igjen, verdens herligste mann som støtter meg 100%).

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje bare å få ut alt jeg føler på. 

Anonymkode: 93e7d...1bd

[AnonymBruker]

Kan du prøve å spørre noen, siden du er klar over det? Barselgruppe? Cafe?

Anonymkode: 2a164...989

[AlternativX]

Dette hørtes ut som en trasig situasjon. For meg høres det mer ut som en depresjon enn bare sliten. Manglende matlyst, tristhet, lite energi, lav selvfølelse og selvtillit osv. Høres også ut som om du har hatt det sånn over lengre tid. Ville definitivt tatt meg en tur til fastlegen om jeg var deg. Tror også du ville hatt godt av å kommet deg ut av huset og hengt med venner eller noe annet som ville gjort deg glad. Du kan ikke prøve å ta kontakt med noen, spørre om de vil ta en kaffe eller gå en tur? Sjelden noen kommer å banker på døra å "redder oss", av og til må man ta seg selv i nakken og gjøre noe aktivt selv. Du er heldig som har en fantastisk mann!  Men høres også litt voldsomt ut å ringe ham 10 ganger når han ikke er hjemme. Kanskje vært godt for dere begge om du kan løsrive deg litt fra ham, sånn at det ikke tærer på forholdet over tid.

Skjønner at det ikke er så enkelt altså, men start med fastlegen din. Ikke gå rundt sånn når det er hjelp å få! God bedring😘

Endret 5. oktober 2023 av AlternativX

[AnonymBruker]

AlternativX skrev (9 minutter siden):

Dette hørtes ut som en trasig situasjon. For meg høres det mer ut som en depresjon enn bare sliten. Manglende matlyst, tristhet, lite energi, lav selvfølelse og selvtillit osv. Høres også ut som om du har hatt det sånn over lengre tid. Ville definitivt tatt meg en tur til fastlegen om jeg var deg. Tror også du ville hatt godt av å kommet deg ut av huset og hengt med venner eller noe annet som ville gjort deg glad. Du kan ikke prøve å ta kontakt med noen, spørre om de vil ta en kaffe eller gå en tur? Sjelden noen kommer å banker på døra å re"redder oss", av og til må man ta seg selv i nakken og gjøre noe aktivt selv. Du er heldig som har en fantastisk mann!  Men høres også litt voldsomt ut å ringe ham 10 ganger når han ikke er hjemme. Kanskje vært godt for dere begge om du kan løsrive deg litt fra ham, sånn at det ikke tærer på forholdet over tid.

Skjønner at det ikke er så enkelt altså, men start med fastlegen din. Ikke gå rundt sånn når det er hjelp å få! God bedring😘

Problemet er vel at alle er på jobb når jeg har mulighet på formiddagene. Ettermiddagene fra jeg henter barna og de er i seng går i ett og på kvelden kan jeg ikke dra noe sted da babyen ikke tar flaske. Da blir det gjerne vanskelig å være sosial. Lite hjelp i å snakke med fastlegen og det er flere mnd ventetid for å komme inn til noen i det offentlige. Må i tillegg kjøre én time per vei og må ha med meg babyen hvis jeg skulle ha fått time raskere. Det bare fører til mer stress, kjenner jeg…

Anonymkode: 93e7d...1bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan du prøve å spørre noen, siden du er klar over det? Barselgruppe? Cafe?

Anonymkode: 2a164...989

Barselgruppa består av 4 damer, hvorav 2 som ikke snakker norsk og nesten ikke engelsk og ingen har tid til treff bortsett fra én gang i mnd. 
Har ellers ingen som er ledige på dagtid da alle er på jobb. 

Anonymkode: 93e7d...1bd

[AnonymBruker]

Dette var vondt å lese. Hvorfor ikke være åpen med andre? Er det virkelig et nederlag å være sårbar, å være menneske som gir alt til sin familie, men som ikke har nok til seg selv? Du er nok både deprimert og sliten, men er heldig som har en fantastisk mann og nydelige unger som løfter deg opp. Er de ikke der så kommer de negative tankene plutselig frem. Det er ikke noe nederlag å søke om litt hjelp❤️ gjør deg for deg selv og for de rundt deg slik at de får den beste versjonen av deg. Ikke gi opp på deg selv.  Tren og spis det vil iallefall gi deg litt mer overskudd. God bedring og masse lykke til

Anonymkode: 79a56...2de

[AlternativX]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Problemet er vel at alle er på jobb når jeg har mulighet på formiddagene. Ettermiddagene fra jeg henter barna og de er i seng går i ett og på kvelden kan jeg ikke dra noe sted da babyen ikke tar flaske. Da blir det gjerne vanskelig å være sosial. Lite hjelp i å snakke med fastlegen og det er flere mnd ventetid for å komme inn til noen i det offentlige. Må i tillegg kjøre én time per vei og må ha med meg babyen hvis jeg skulle ha fått time raskere. Det bare fører til mer stress, kjenner jeg…

Anonymkode: 93e7d...1bd

Skjønner det ikke er så lett. Men er det ingen som kan ha ledig tid på formiddag? Hva med å invitere med noen på en gåtur og ta med baby på ettermiddagen? Eller på kafe med baby? Prøv å vær litt kreativ og se løsninger istedenfor hindringer. Hvis du ikke har råd til privat psykolog, så ville jeg dratt til fastlege og fått henvisning. Bedre å vente noen måneder enn å aldri få hjelp. Kjør i 1 time og sett på en god podcast. Hvis det er det du må gjøre for å blir frisk, så gjør du det.

Virker litt som du ser problemer og ikke løsninger, som om du har gitt opp før du har begynt. Kanskje fordi du er deprimert og ting blir veldig vanskelig og tungt. Men som sagt, ingen kommer å banker på døra for å gjøre deg frisk. Jeg er helt sikker på at hvis du prøver får du til å møte noen venninner. Foreslå en lunch i pausen deres på jobb. Høres også ut som du har en snill mann som ville ha tilrettelagt mye for at du for eks. kom deg til psykolog.

Hva tenker du selv du må gjøre for å få det bedre?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Dette var vondt å lese. Hvorfor ikke være åpen med andre? Er det virkelig et nederlag å være sårbar, å være menneske som gir alt til sin familie, men som ikke har nok til seg selv? Du er nok både deprimert og sliten, men er heldig som har en fantastisk mann og nydelige unger som løfter deg opp. Er de ikke der så kommer de negative tankene plutselig frem. Det er ikke noe nederlag å søke om litt hjelp❤️ gjør deg for deg selv og for de rundt deg slik at de får den beste versjonen av deg. Ikke gi opp på deg selv.  Tren og spis det vil iallefall gi deg litt mer overskudd. God bedring og masse lykke til

Anonymkode: 79a56...2de

Har som sagt forsøkt å snakke med både mamma og søsteren min samt at jeg har tatt det opp med lege. Er ikke redd for å være sårbar, det er bare det at det er vanskelig å forklare. Jeg er jo egentlig veldig lykkelig, jeg bare strever med… ja, utilstrekkelighet, tror jeg. Føler meg liksom ikke som et fungerende menneske lenger.

AlternativX skrev (2 minutter siden):

Skjønner det ikke er så lett. Men er det ingen som kan ha ledig tid på formiddag? Hva med å invitere med noen på en gåtur og ta med baby på ettermiddagen? Eller på kafe med baby? Prøv å vær litt kreativ og se løsninger istedenfor hindringer. Hvis du ikke har råd til privat psykolog, så ville jeg dratt til fastlege og fått henvisning. Bedre å vente noen måneder enn å aldri få hjelp. Kjør i 1 time og sett på en god podcast. Hvis det er det du må gjøre for å blir frisk, så gjør du det.

Virker litt som du ser problemer og ikke løsninger, som om du har gitt opp før du har begynt. Kanskje fordi du er deprimert og ting blir veldig vanskelig og tungt. Men som sagt, ingen kommer å banker på døra for å gjøre deg frisk. Jeg er helt sikker på at hvis du prøver får du til å møte noen venninner. Foreslå en lunch i pausen deres på jobb. Høres også ut som du har en snill mann som ville ha tilrettelagt mye for at du for eks. kom deg til psykolog.

Hva tenker du selv du må gjøre for å få det bedre?

Jeg har fått henvisning, men de antar at det tar minimum 3 mnd før jeg får time. Har ikke råd til privat. Men ja, den ballen er i gang. 

Nei, alle jeg kjenner, bortsett fra mamma, er på jobb på formiddagene. Ettermiddagene har jeg ikke tid da ungene skal ha middag, eldste har lekser og fritidsaktiviteter og kveldsstell starter rundt 18 for de minste og siste barnet er i seng kl. 20. Da kan jeg ikke dra noen steder da babyen ikke tar flaske. Ingen av mine venninner har en jobb hvor vi kan møtes i pausen deres og ingen har fri på formiddagstid. Har tatt initiativ til de i barselgruppa, men ingen har tid eller mulighet bortsett fra det faste treffet vi har én gang i mnd. Ei av dem har jeg truffet 2 ganger siden fødsel utenom barseltreffene og det gjorde meg godt 😊

Vi bor i distriktet og igjen, én time kjøring til byen hvor nærmeste café ligger. Har kjørt dit et par ganger for å shoppe litt og kjøpt meg en kaffekopp, men er det ett sted man føler seg ensom så er det å være alene omringet av masse folk. 

Med de to første jobbet to av mine venninner turnus, så jeg kunne treffe dem på dagtid. Da var jeg heller ikke så låst mtp. at jeg ikke hadde like mange barn og ingen av dem hadde noe som foregikk på ettermiddagstid. I tillegg tok begge dem flaske, så mannen kunne ta over en kveld i blant. Her er det mange faktorer som låser meg nå.

Tro meg, jeg har sett etter muligheter og ikke begrensninger, men mulighetene er få.

Skal fortsette å forsøke å få til å trene og spise. Jeg spiser godt når noen er sammen med meg eller serverer mat, men strever mer når jeg er alene. 

Jeg skjønner at jeg høres negativ ut, men jeg kommer meg liksom ikke ut av denne bobla jeg er inne i. Føler meg så totalt alene. Føler at jeg har mistet meg selv (jobb, sosialt liv, utseende, tid for meg selv, evne til å gjøre alt som må gjøres).

Men takk for svar ♥️

Anonymkode: 93e7d...1bd

[AlternativX]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har som sagt forsøkt å snakke med både mamma og søsteren min samt at jeg har tatt det opp med lege. Er ikke redd for å være sårbar, det er bare det at det er vanskelig å forklare. Jeg er jo egentlig veldig lykkelig, jeg bare strever med… ja, utilstrekkelighet, tror jeg. Føler meg liksom ikke som et fungerende menneske lenger.

Jeg har fått henvisning, men de antar at det tar minimum 3 mnd før jeg får time. Har ikke råd til privat. Men ja, den ballen er i gang. 

Nei, alle jeg kjenner, bortsett fra mamma, er på jobb på formiddagene. Ettermiddagene har jeg ikke tid da ungene skal ha middag, eldste har lekser og fritidsaktiviteter og kveldsstell starter rundt 18 for de minste og siste barnet er i seng kl. 20. Da kan jeg ikke dra noen steder da babyen ikke tar flaske. Ingen av mine venninner har en jobb hvor vi kan møtes i pausen deres og ingen har fri på formiddagstid. Har tatt initiativ til de i barselgruppa, men ingen har tid eller mulighet bortsett fra det faste treffet vi har én gang i mnd. Ei av dem har jeg truffet 2 ganger siden fødsel utenom barseltreffene og det gjorde meg godt 😊

Vi bor i distriktet og igjen, én time kjøring til byen hvor nærmeste café ligger. Har kjørt dit et par ganger for å shoppe litt og kjøpt meg en kaffekopp, men er det ett sted man føler seg ensom så er det å være alene omringet av masse folk. 

Med de to første jobbet to av mine venninner turnus, så jeg kunne treffe dem på dagtid. Da var jeg heller ikke så låst mtp. at jeg ikke hadde like mange barn og ingen av dem hadde noe som foregikk på ettermiddagstid. I tillegg tok begge dem flaske, så mannen kunne ta over en kveld i blant. Her er det mange faktorer som låser meg nå.

Tro meg, jeg har sett etter muligheter og ikke begrensninger, men mulighetene er få.

Skal fortsette å forsøke å få til å trene og spise. Jeg spiser godt når noen er sammen med meg eller serverer mat, men strever mer når jeg er alene. 

Jeg skjønner at jeg høres negativ ut, men jeg kommer meg liksom ikke ut av denne bobla jeg er inne i. Føler meg så totalt alene. Føler at jeg har mistet meg selv (jobb, sosialt liv, utseende, tid for meg selv, evne til å gjøre alt som må gjøres).

Men takk for svar ♥️

Anonymkode: 93e7d...1bd

Bra du har prøvd isåfall❤️ Utrolig hvor ensom man kan føle seg tross mange folk rundt seg. I tillegg blir man spist opp av hverdag og familie. Men viktig å ikke miste seg selv oppi alt. Har flere venninner som har mistet seg selv etter de fikk barn. Glemmer liksom å ta vare på seg selv og egne interesser. Tren/gå tur, gjør noe du liker. Sikker på at mannen din tar ungene en stund hvis du trenger 1-2 timer for deg selv. Finnes også mange gode lydbøker om psykisk helse hvis du liker å høre på sånt. 

Skulle ønske jeg hadde noen bedre tips! Håper det blir for deg etterhvert. 

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å få snakke med en psykolog via helsestasjon, de har lavterskeltilbud for alle i barsel, og du får time relativt kjapt. Jeg gikk til psykolog et par ganger i løpet av graviditet og barsel, og det var fint å kunne snakke med noen om de tingene jeg syntes det var vanskelig. 

Om det er fødselsdepresjon kan jeg ikke si, men det er uansett ikke greit å ha det som du har det nå, og det hjelper som regel å snakke med noen om det. Det blir veldig ensomt i barsel, lite kontakt med andre voksne. 

Selv om du ammer, kan du vel etter hvert ta en times tur ut, om så bare for å gå en runde i nabolaget eller ta en kjapp kaffe med en venninne? 

Anonymkode: 6fedc...c88

[AnonymBruker]

Ta en tur til fastlegen også, ta en blodprøve og sjekk hva du eventuelt mangler av vitaminer og mineraler. F.eks kan håravfall og lite overskudd komme av jernmangel. Har samme erfaring selv. 

Og hvis man har det tøft psykisk så kan det gjøre immunforsvaret svakt, så man får dårligere form fysisk. Det henger veldig sammen. 

Lykke til videre 🧡

Anonymkode: 9fd04...f64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Anbefaler deg å få snakke med en psykolog via helsestasjon, de har lavterskeltilbud for alle i barsel, og du får time relativt kjapt. Jeg gikk til psykolog et par ganger i løpet av graviditet og barsel, og det var fint å kunne snakke med noen om de tingene jeg syntes det var vanskelig. 

Om det er fødselsdepresjon kan jeg ikke si, men det er uansett ikke greit å ha det som du har det nå, og det hjelper som regel å snakke med noen om det. Det blir veldig ensomt i barsel, lite kontakt med andre voksne. 

Selv om du ammer, kan du vel etter hvert ta en times tur ut, om så bare for å gå en runde i nabolaget eller ta en kjapp kaffe med en venninne? 

Anonymkode: 6fedc...c88

Eneste tilbudet på helsestasjonen er en psykiatrisk sykepleier og det er en tidligere klassekamerat som jeg ikke føler for å snakke med. Venter på time til dps. Ja, kan tusle meg en tur, men hun ammer hver time fortsatt, så vanskelig å dra så langt enda. Dette retter vel seg etter hvert 😊 også har vi 3 barn med ulike behov og én bil, så blir litt fastlåst av det også. 
 

Tror det er litt ekstra sårt denne gangen siden jeg var sykmeldt hele svangerskapet og var lite sosial da også samt at man automatisk blir litt mer fastlåst med 3 barn kontra 1-2. Mellomste er snart 2 år, så han trenger jo tilsyn hele tiden. Eldste er 6, så han er mer selvstendig, men han krangler med lillebror og han trenger oppfølging med lekser og å ha samspill med oss voksne han også. Drar jeg en tur uten babyen og setter igjen barna hjemme blir det ikke heldig for noen. Tenker dette blir bedre når hun får litt rutiner med dupper, sover lengre dupper og ikke ammer så ofte 😊 

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ta en tur til fastlegen også, ta en blodprøve og sjekk hva du eventuelt mangler av vitaminer og mineraler. F.eks kan håravfall og lite overskudd komme av jernmangel. Har samme erfaring selv. 

Og hvis man har det tøft psykisk så kan det gjøre immunforsvaret svakt, så man får dårligere form fysisk. Det henger veldig sammen. 

Lykke til videre 🧡

Anonymkode: 9fd04...f64

Har sjekket alt av verdier og de er fine 😊 tror nok håravfallet er vanlig ifm. hormoner etter fødsel. Var slik på denne tiden med de to andre også. Men ja, psykisk og fysisk helse henger godt sammen. 

Anonymkode: 93e7d...1bd