Er det bare jeg som har det sånn?

[AnonymBruker]

Vi har vært samboere i fem år og har to barn sammen. Jeg er i mammapermisjon og kjenner jeg er lei av å gå og irritere meg. Hver dag står jeg opp med ungene, ordner mat, kjører eldste i barnehagen, går tur med hundene, vasker og rydder. Altså alt… han begynner kl 10 på jobb, så han legger seg sent og sover til han må dra. For det første legger vi oss aldri sammen, noe som er veldig sårt. Han bidrar lite hjemme og i tillegg glemmer han ting. Som hvis jeg ber han kjøpe med noe fra butikken, ta inn vogna for kvelden eller rydde etter seg. Han har vokst opp med vaskehjelp, så greit at han kanskje ikke forstår hvor mye jobb det er i huset. Men han bidrar ikke på noen fronter. Sitter på telefonen og merker ikke at barna prøver å få kontakt, de få gangene han legger treåringen gir han treåringen iPad og går ut. Han er ikke med på turer i helgene, fordi da sover han. Kjenner dette er så sårende på mange nivåer. Er det flere som har det sånn? Og hvordan snur man dette? Kjenner at det sitter langt inne å gå fra han for barna sin del, men det føles som eneste riktige nå.

Anonymkode: b990f...436

[AnonymBruker]

Har du pratet med han om hvordan dette påvirker deg og dere som familie?

Anonymkode: 959b7...77f

[AnonymBruker]

Det er ikke spesielt sannsynlig at han vil forandre seg innen rimelig tid.

Du skylder vel likevel ungene å gjøre et forsøk på kommunikasjon med ham, gjerne med bistand fra familievernet. 

Anonymkode: f7e29...5f1

[AnonymBruker]

Flere som har det sånn? Jeg leser nyoppretta tråder her hver eneste dag, som består av at mannen ikke bidrar.

Så JA, det er MANGE om ikke de fleste som har det sånn. 

Anonymkode: 47583...d7f

[AnonymBruker]

Om det ikke går an å prate med han hadde jeg tatt en runde på familievernkontoret om jeg var deg. Han må forstå at han ikke kan holde på sånn ovenfor deg og barna. 
 

Går selv til familievernkontoret med samboer, og ting begynner å løsne her. Han var nok ikke «like ille» som din, men sånn som han her i huset holdt på var mer enn nok for meg. 

Anonymkode: 95f05...3d7

[Gjest Anonyme-meg]

Var han sånn når dere fikk barn? Var han like lysten på barn som det? 

Det er vanskelig å forandre et menneske, men dere må snakke sammen og du må være tydelig. 

[Liljerød]

Hvor gammel er han? Han høres umoden ut.

Sånn var min eks også (hvertfall på noen av områdene du beskriver), men nå har han blitt voksen og fått ny samboer, og der ser jeg til og med at han triller tur med barna. Det gjorde han ikke med våre barn for å si det sånn.

Du må snakke med han om at dette ikke er greit, han kan ikke melde seg ut av familien på denne måten. Det som kommer til å skje da er at han til slutt blir kastet ut av familien, fordi dere trenger han jo ikke når han ikke bidrar med noe (annet enn økonomisk?). Min eks sitt argument var at han "gjorde alt" for oss (da mente han øknomisk), og joda, han bidro til å tjene pengene vi trengte, men ikke så veldig mye mer enn det. Men som sagt; han var veldig ung da vi var sammen og det spilte nok inn på hans modenhet dessverre.

[AnonymBruker]

Hvordan trodde han familielivet skulle bli lurer jeg på. Når skal han ut i permisjon? Og hvordan var han i permisjonen med deres første? Hvis han var lik med nr 1 er jeg overrasket over at du ville ha et barn til med denne fyren.

Jeg hadde vært såret og fryktelig sint over slik oppførsel og ville satt hardt mot hardt. 

Anonymkode: 48262...679

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Hvordan trodde han familielivet skulle bli lurer jeg på. Når skal han ut i permisjon? Og hvordan var han i permisjonen med deres første? Hvis han var lik med nr 1 er jeg overrasket over at du ville ha et barn til med denne fyren.

Jeg hadde vært såret og fryktelig sint over slik oppførsel og ville satt hardt mot hardt. 

Anonymkode: 48262...679

Han var jo annerledes da vi møttes. Syns han generelt bidro mer og viste mer omsorg ovenfor meg. Han skal ut i permisjon om 1 mnd. Første gang gikk permisjonen greit, han gjorde det han «skulle» og jeg tok over da jeg var ferdig på jobb. Syns han har bidratt veldig av og på, og da vi ble gravid med nr to hadde han «skjerpet» seg veldig en periode, men nå er det tilbake til gamle vaner. Jeg gir meg litt fordi han er glad i å diskutere, og avfeier det jeg ser på som problemer. Forslaget om familievernkontoret eller samlivsterapeut ler han bare bort.

Anonymkode: b990f...436

[AnonymBruker]

Liljerød skrev (46 minutter siden):

Hvor gammel er han? Han høres umoden ut.

Sånn var min eks også (hvertfall på noen av områdene du beskriver), men nå har han blitt voksen og fått ny samboer, og der ser jeg til og med at han triller tur med barna. Det gjorde han ikke med våre barn for å si det sånn.

Du må snakke med han om at dette ikke er greit, han kan ikke melde seg ut av familien på denne måten. Det som kommer til å skje da er at han til slutt blir kastet ut av familien, fordi dere trenger han jo ikke når han ikke bidrar med noe (annet enn økonomisk?). Min eks sitt argument var at han "gjorde alt" for oss (da mente han øknomisk), og joda, han bidro til å tjene pengene vi trengte, men ikke så veldig mye mer enn det. Men som sagt; han var veldig ung da vi var sammen og det spilte nok inn på hans modenhet dessverre.

Han er 30 år, men han er veldig umoden. Har liksom ventet på at han skal skjønne ting selv, men tror virkelig aldri han kommer til å gjøre det. Er ikke det sårt og se at han bidrar så mye med ny familie? 
 

Jeg har tatt det opp flere ganger, foreslått samtale med en tredjeperson (familievernkontoret, psykolog…) men han bare avfeier det. Han har jo aldri vært slem mot barna, men kjenner jeg allikevel er redd for at vi skal ha delt omsorg siden han ikke kjenner barna så godt, eller er engasjert. Det kan jo skape skumle situasjoner når man ikke følger med. De er jo små. Men kan jeg spørre hva som gjorde at du gikk fra han til slutt? 

Anonymkode: b990f...436

[AnonymBruker]

Anonyme-meg skrev (57 minutter siden):

Var han sånn når dere fikk barn? Var han like lysten på barn som det? 

Det er vanskelig å forandre et menneske, men dere må snakke sammen og du må være tydelig. 

Jeg ble gravid litt tidlig i forholdet. Ga han da valget om å bli og stille opp eller å gå og slippe ansvaret. Han valgte å bli. Så det kan vel diskuteres om han ønsket barn, men han valgte jo å bli, og da tenker jeg man stiller opp. Ikke alle menn som får det valget. Jeg føler jeg har prøvd alt… og parterapi får jeg han ikke med på. Ts

Anonymkode: b990f...436

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Om det ikke går an å prate med han hadde jeg tatt en runde på familievernkontoret om jeg var deg. Han må forstå at han ikke kan holde på sånn ovenfor deg og barna. 
 

Går selv til familievernkontoret med samboer, og ting begynner å løsne her. Han var nok ikke «like ille» som din, men sånn som han her i huset holdt på var mer enn nok for meg. 

Anonymkode: 95f05...3d7

Så du føler det har en effekt? Jeg har hørt litt forskjellig om familievernkontoret. Så redd det kan gjøre vondt verre. Ts

Anonymkode: b990f...436

[AnonymBruker]

Gratulerer, du har nåe TRE barn....      

Anonymkode: 4c542...d85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vi har vært samboere i fem år og har to barn sammen. Jeg er i mammapermisjon og kjenner jeg er lei av å gå og irritere meg. Hver dag står jeg opp med ungene, ordner mat, kjører eldste i barnehagen, går tur med hundene, vasker og rydder. Altså alt… han begynner kl 10 på jobb, så han legger seg sent og sover til han må dra. For det første legger vi oss aldri sammen, noe som er veldig sårt. Han bidrar lite hjemme og i tillegg glemmer han ting. Som hvis jeg ber han kjøpe med noe fra butikken, ta inn vogna for kvelden eller rydde etter seg. Han har vokst opp med vaskehjelp, så greit at han kanskje ikke forstår hvor mye jobb det er i huset. Men han bidrar ikke på noen fronter. Sitter på telefonen og merker ikke at barna prøver å få kontakt, de få gangene han legger treåringen gir han treåringen iPad og går ut. Han er ikke med på turer i helgene, fordi da sover han. Kjenner dette er så sårende på mange nivåer. Er det flere som har det sånn? Og hvordan snur man dette? Kjenner at det sitter langt inne å gå fra han for barna sin del, men det føles som eneste riktige nå.

Anonymkode: b990f...436

At han sitter på mobilen og ignorerer ungene sine er ikke bra. 
Ville han i det hele tatt bli far?

Anonymkode: d7505...b3d

[AnonymBruker]

Å dette fant du selvfølgelig ut av etter du fikk barn nr 2 med han🙄 At du gidder… Sikkert mange som har det sånn, men jeg hadde ikke godtatt det. 

Anonymkode: 084be...d7a

[SnartMammaLykke]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vi har vært samboere i fem år og har to barn sammen. Jeg er i mammapermisjon og kjenner jeg er lei av å gå og irritere meg. Hver dag står jeg opp med ungene, ordner mat, kjører eldste i barnehagen, går tur med hundene, vasker og rydder. Altså alt… han begynner kl 10 på jobb, så han legger seg sent og sover til han må dra. For det første legger vi oss aldri sammen, noe som er veldig sårt. Han bidrar lite hjemme og i tillegg glemmer han ting. Som hvis jeg ber han kjøpe med noe fra butikken, ta inn vogna for kvelden eller rydde etter seg. Han har vokst opp med vaskehjelp, så greit at han kanskje ikke forstår hvor mye jobb det er i huset. Men han bidrar ikke på noen fronter. Sitter på telefonen og merker ikke at barna prøver å få kontakt, de få gangene han legger treåringen gir han treåringen iPad og går ut. Han er ikke med på turer i helgene, fordi da sover han. Kjenner dette er så sårende på mange nivåer. Er det flere som har det sånn? Og hvordan snur man dette? Kjenner at det sitter langt inne å gå fra han for barna sin del, men det føles som eneste riktige nå.

Anonymkode: b990f...436

Dette er ikke ok. 
 

prat med mannen din å fortell at dere er to om dette, ikke en!

[Yodas]

Du kan jo begynne med å vekke ham hver morgen når du selv står opp. Rist i ham og lag masse bråk eller få ungene til å hoppe i senga til han står opp. Ha mobilfrie tider/soner, f eks ved måltider eller leggetid.

[AnonymBruker]

Jeg tror du må gi han et eksempel til etterfølgelse, med en påfølgende beskjed ...noe sånt; 

"Vet du hva? Far tik Martine er alltid med på helgeturer. I går var de i parken og lekte med ungene, mens jeg var alene med barna- igjen! Etter at jeg hadde ryddet huset, og laget frokost, så gikk jeg alene. Hvorfor? Fordi DU er mannen min og ikke en skikkelig mann som faktisk bryr seg om familien. Så takk for det...du må jo bare le av familieterapaut, men helt seriøst; Jeg er drittlei. Flott at jeg skal føle meg så alene om alt jeg trodde VI skulle oppleve sammen som familie, der vi skulle være to. Men nei...du er som en jævla dritt unge som sover lenge, ikke er med oss på tur, ...så sitter du og kvervulerer i etterkant som den samme drittungen. Gratulerer til meg...jaja...bare la kjeften gå. Jeg begynner å bli lei din fjott. "

 

Anonymkode: 3c3db...22d

[AnonymBruker]

Bare å begynne å se på leiligheter, gjerne mens han sitter ved siden av. Også svarer du bare vagt eller ingenting hvis han spør hva du gjør. 

Og så kan du begynne å sortere klær/ting i esker og merker de. Gjør deg klar til å flytte rett og slett. 

Og hvis han da spør litt mer iherdig hva du holder på med så kan du svare han med at han ikke oppfører seg som en partner, en som er på lag med deg. Og hvis han ikke skal dra lasset i samme retning som deg så trenger han ikke å dra noe som helst. Da kan du likesågodt dra lasset alene.

Anonymkode: 11f40...726

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.10.2023 den 21.29):

Å dette fant du selvfølgelig ut av etter du fikk barn nr 2 med han🙄 At du gidder… Sikkert mange som har det sånn, men jeg hadde ikke godtatt det. 

Anonymkode: 084be...d7a

Har jo vært perioder med bedring, også faller han tilbake til gamle vaner. Så ja, jeg hadde også sagt at jeg ikke hadde godtatt det for noen år siden. Men man går lei av å være den masete dama også. Og da gir man seg til slutt. Ts

Anonymkode: b990f...436