Å skille seg med en bra mann?

[AnonymBruker]

Nå har det vært flere år at jeg lever med en bra mann. Og bare det. En bra mann. Føler ikke at jeg er inspirert av ham lenger eller liker ham som en man lenger. Han klager på alt for lite sex men jeg har bare ingen sexlyst for ham. Hadde til og med blitt forelsket i en annen (uten at jeg gjorde noe med det og uten at noen vet om det). Men tror det er et dårlig tegn i seg selv. Vi har vært sammen med mannen i snart 14 år, har et lite barn. På en hånd synes jeg det hadde vært synd å avslutte forholdet etter at vi har gått gjennom så mye sammen. Men nå som jeg har blitt så sliten av det,  tenker det kanskje ikke er for sent ennå å finne seg en ny partner? Jeg er jo "bare" 31. Har litt av den innstillingen at man gifter seg én gang og for altid. Så det er litt skuffende å tenke at jeg feiler i dette. Vi ble sammen når jeg var veldig ung så nå som jeg har blitt litt over 30 år, tenker jeg mye på om det er verdt å fortsette bare fordi det var bra en gang og det er ingenting som er veldig galt liksom. Tenker stadig på at han mannen min fortjener en annen som kommer til å elske ham som han er og ikke meg som alltid klager på noe, ønsker å se utvikling, resultater osv... jeg er sånn selv og kan ikke venne meg over alle de årene at han ikke er lik meg i det. At han bare lever livet som det er. Altså ikke "det beste livet", at han ikke vil være "den beste versjonen av seg selv". Tenkte alltid før at han har stor potensialet (når jeg var yngre), men nå har han blitt 40 år, så jeg ville tro den tiden har gått over for ham. Han er helt gjennomsnittlig man. Og det sliter jeg med å akseptere. Men han er snill og morsom. Og det er jo også viktig. Han er litt lat, gjør ikke så mye av husarbeid/matlaging osv, tilbringer mye tid ved PCen med pc- spill, som irriterer meg helt sinnsykt og vi klager mye pga dette. Tjenner gjennomsnittlig også. Kler seg aldri pent... liker ikke å ta være på utseende selv bittelitt. Nå sier jeg ikke at han må være veldig opptatt av det. Men jeg må stadig presse ham til å gå til frisør, vaske håret, kjøper ham nytt klær... det irriterer meg også men samtidig har jeg litt dårlig samvittighet av å klage på det. For han er bare sånn. Det er mitt problem liksom. Tenker det er enkelt å ødelegge noe men man kan jo angre det hele livet etterpå. Jeg vet at han enkelt finner seg en ny dame, han er veldig flink med å prate med folk og alle elsker ham for han er så morsomt :-/ Men jeg er ikke det, kanskje er jeg litt autistisk heh finner jeg meg en ny partner i det hele tatt? Tenker også på det. Jeg er ikke så ung lenger og har et barn. Kort sagt det verste for meg at han ikke er én som jeg verken beundrer eller er stolt av. I mitt liv har det alltid vært høyt prioritet å sette stadig nye mål, ha store planer, oppnå ting og han er ikke en sånn type. Og jeg har oppnådd ganske mye. Har tatt flere utdanninger, kan flere språk og har fortsatt planer for fremtiden i denne sammenheng. Det har ikke mannen min. Men han er å stole på og som sagt er en BRA MANN. Jeg hater meg selv for at jeg ikke er fornøyd med det jeg har. Men flere år med min terapi ga ingen resultater. Og parterapi funket ikke for mannen min. Kan dere bare dele deres tanker/historier av å skille seg med en bra mann og hvordan det går etterpå. Takk! 

Anonymkode: e63c2...3ab

[Eneri]

Det er jo en ærlig sak å vokse fra hverandre? Det at du ikke føler at han passer som din partner lengre betyr jo ikke at du syns han er en dårlig mann. Du var bare 17 år da dere ble et par. Både du og han har nok forandret dere etterpå. Ulikheter kan man observere som 17-åring, men det betyr ikke at man innser hvilken konsekvens disse ulikhetene har for parforholdet. 

Så opplever man å se nye sider av både seg selv og partner når livet endrer seg og man blir fulltidsarbeidende, eier bolig, blir foreldre osv. Kanskje "liker man ikke" alt man ser av den andre like godt da.

Jeg tenker at det er naturlig å føle sorg over å tenke på å skille seg, selv om avgjørelsen kan være riktig. Det kan føles som et nederlag å ikke lykkes med å holde sammen for alltid.  

[AnonymBruker]

Tja. Hva gjorde at du falt for ham til å begynne med? Noe må det jo ha vært. 

Anonymkode: 87ac9...d3e

[AnonymBruker]

Han var 26 år og ble sammen med en 17 åring? Hvis man er på samme modenhetsnivå i to såpass forskjellige aldre er det stor sannsynlighet for at den yngste vil vokse forbi den eldste en dag.

Hvis dere har hatt 14 fine år sammen er jo det flott i seg selv.  

Anonymkode: 96e7c...0ea

[AnonymBruker]

Jeg blir alltid like forbauset over hvor mange som blir i et forhold bare pga frykten for å ende opp alene.  Misforstå meg rett; en bør jobbe for et forhold, ta vare på hverandre og ikke ende ting så fort det blir tøft. Særlig når det er barn inni bildet. 

Men det kommer til et punkt der det er sunnere for begge å komme ut av komfortsonen sin. Enten piff opp forholdet, dra ut og reis, gjør noe eller gi deg selv og han muligheten til å møte andre. Gresset er nødvendigvis ikke grønnere på den andre siden, men jeg hadde iallefall ikke bare sittet i hagen min å latt den forfalle..

Anonymkode: 7c6c7...6a4

[Spiren]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Nå har det vært flere år at jeg lever med en bra mann. Og bare det. En bra mann. Føler ikke at jeg er inspirert av ham lenger eller liker ham som en man lenger. Han klager på alt for lite sex men jeg har bare ingen sexlyst for ham. Hadde til og med blitt forelsket i en annen (uten at jeg gjorde noe med det og uten at noen vet om det). Men tror det er et dårlig tegn i seg selv. Vi har vært sammen med mannen i snart 14 år, har et lite barn. På en hånd synes jeg det hadde vært synd å avslutte forholdet etter at vi har gått gjennom så mye sammen. Men nå som jeg har blitt så sliten av det,  tenker det kanskje ikke er for sent ennå å finne seg en ny partner? Jeg er jo "bare" 31. Har litt av den innstillingen at man gifter seg én gang og for altid. Så det er litt skuffende å tenke at jeg feiler i dette. Vi ble sammen når jeg var veldig ung så nå som jeg har blitt litt over 30 år, tenker jeg mye på om det er verdt å fortsette bare fordi det var bra en gang og det er ingenting som er veldig galt liksom. Tenker stadig på at han mannen min fortjener en annen som kommer til å elske ham som han er og ikke meg som alltid klager på noe, ønsker å se utvikling, resultater osv... jeg er sånn selv og kan ikke venne meg over alle de årene at han ikke er lik meg i det. At han bare lever livet som det er. Altså ikke "det beste livet", at han ikke vil være "den beste versjonen av seg selv". Tenkte alltid før at han har stor potensialet (når jeg var yngre), men nå har han blitt 40 år, så jeg ville tro den tiden har gått over for ham. Han er helt gjennomsnittlig man. Og det sliter jeg med å akseptere. Men han er snill og morsom. Og det er jo også viktig. Han er litt lat, gjør ikke så mye av husarbeid/matlaging osv, tilbringer mye tid ved PCen med pc- spill, som irriterer meg helt sinnsykt og vi klager mye pga dette. Tjenner gjennomsnittlig også. Kler seg aldri pent... liker ikke å ta være på utseende selv bittelitt. Nå sier jeg ikke at han må være veldig opptatt av det. Men jeg må stadig presse ham til å gå til frisør, vaske håret, kjøper ham nytt klær... det irriterer meg også men samtidig har jeg litt dårlig samvittighet av å klage på det. For han er bare sånn. Det er mitt problem liksom. Tenker det er enkelt å ødelegge noe men man kan jo angre det hele livet etterpå. Jeg vet at han enkelt finner seg en ny dame, han er veldig flink med å prate med folk og alle elsker ham for han er så morsomt :-/ Men jeg er ikke det, kanskje er jeg litt autistisk heh finner jeg meg en ny partner i det hele tatt? Tenker også på det. Jeg er ikke så ung lenger og har et barn. Kort sagt det verste for meg at han ikke er én som jeg verken beundrer eller er stolt av. I mitt liv har det alltid vært høyt prioritet å sette stadig nye mål, ha store planer, oppnå ting og han er ikke en sånn type. Og jeg har oppnådd ganske mye. Har tatt flere utdanninger, kan flere språk og har fortsatt planer for fremtiden i denne sammenheng. Det har ikke mannen min. Men han er å stole på og som sagt er en BRA MANN. Jeg hater meg selv for at jeg ikke er fornøyd med det jeg har. Men flere år med min terapi ga ingen resultater. Og parterapi funket ikke for mannen min. Kan dere bare dele deres tanker/historier av å skille seg med en bra mann og hvordan det går etterpå. Takk! 

Anonymkode: e63c2...3ab

Jeg hadde det på samme måte noen år siden. En fantastisk mann, men jeg følte at jeg ville ha mer ut av livet. Han var rolig, jeg var typisk rastløs med mye mål, utdanninger og generelt en indre driv mot å utvikle meg fremmover. Denne manglet han. Han var rett og slett alltid tilfreds og litt uambisiøs. Han var noen år eldre enn meg. Stelt, vakker mann.

I begynnelsen likte han at jeg dro han ut, og dyttet han fremmover ut av komfortsonen med mine impulser. Jeg likte at han var så stabil i humøret og dro meg litt ned på jorden når jeg ble overivrig og engasjert rundt noe nytt. Jeg hadde høye ambisjoner. Han hadde det han kalte en mer realistisk tilnærming til livet. Siden har var eldre, antok jeg at han hadde rett i mye her, så jeg la en del ideer på is.

Etter mange år med å bygge forutsigbarhet og trygghet i samlivet, rant det plutselig over for meg. Som 30 åring, uten barn og ekteskap, fikk jeg en enorm og ganske akutt trang til å leve mer. Få andrealinet opp. Jeg slet med å huske deler av samlivet fordi dagene var så trygge og forutsigbare. Jeg ble redd for at resten av mitt liv skulle suse forbi. Han var snill og omtenksom  - jeg følte enorm skyld.

Det ble brudd. Han trodde lenge (kanskje enda) at det skyldes behov for å feste og ligge rundt hos meg. Det var hans tolkning av rastløsheten min. Jeg hadde ikke disse behovene. Å feste så jeg på som direkte slitsomt og ensformig.

Så det var minimalt med festing og ingen one night stands.

Den første tiden etterpå var litt rar for meg. På ene siden ble jeg spist opp av skyld og deprimert av livssorgen for det som var og kunne vært. Jeg hadde investert hele meg i forholdet og visste ikke hvem jeg var uten.

Samtidig var det ingen der som bremset meg lenger. Og jeg innså at det som jeg trodde var urealistiske ambisjoner faktisk var oppnåelige. Jeg er fremdeles i prosessen med å følge dem og lykkes gradvis. Jeg forandret meg totalt. Ble litt mer levende når ting gikk bra.

Når ting gikk dårlig var det lett å tenke at dette var karma eller et tegn på at jeg skulle blitt der jeg var. Og jeg lengter tilbake, innimellom. Til det kjente og trygge.

Alt måtte jo bygges opp igjen. Dette holder jeg på med enda.

Nå har det gått en del år. Det er for tidlig for meg å si noe om valget var riktig. På fleste områder har jeg det bedre med meg selv nå enn noen gang. Og det er lett å tenke at jeg kanskje ville vært en bedre partner i samlivet vårt nå. Ironien (når jeg er ærlig med meg selv) er at jeg aldri hadde blitt denne versjonen av meg, dersom jeg ikke hadde gått.