Hvordan er det å være steforeldre?

[AnonymBruker]

Vedkommende har en datter på 13 år. 
 

Ja, som tittelen sier. 
 

Blander dere/ interesserer dere i barnets liv/hverdag, kjøper dere ting og tang til dem, finner dere på ting uten barnets forelder? 
 

Fortell😊

Anonymkode: 46d8c...b19

[AnonymBruker]

Mine stebarn er helt uinteressert i meg. Vi omgås greit, men de snakker omtrent ikke med meg med mindre de må.

Jeg kjøper ting til dem i ny og ne og vi er høflige mot hverandre, men ellers tar de ikke kontakt med meg. De holder seg mest på rommene sine.

Vi finner aldri på ting alene da de ikke har interesse av det. 

Vi har valgt å ha barna våre her motsatt uke så de slipper å forholde seg til hverandre. Likevel ser jeg at mine behandler min mann mye hyggeligere. De gir han klem og snakker med han og viser at de setter pris på han. Dette til tross for at han har gjort en vesentlig mindre innsats for mine enn jeg har gjort for hans.

Men man må bare innse at barn er forskjellige. Blir spennende å se hva slags mennesker det blir av hele gjengen når de blir skikkelig voksne.

Anonymkode: 80f47...f08

[AnonymBruker]

Jeg behandler mine to som de var mine egne. Heldigvis lar både mor og far meg "lov til å" gjøre dette. Det er ikke alle fedre og mødre som fikser at stemor/far irettesetter ungene eller oppdragelsen de har fra før, men takk og lov har dette vært greit her i 15 år. 

Nå er jo din litt eldre enn mine var, ville heller satset på å få et godt forhold, snakk åpent og ærlig om alt, spesielt bonusdatter her i huset og jeg har hatt mange gode og dype samtaler om alt i livet. Hun har alltid kommet til meg, er nok litt enklere enn å snakke med mor og far om alt. 

Har bygd opp et godt forhold til vennene deres også, det er viktig i ungdomstiden. 

Håper hun er en oppegående tenåring og at mor og far lar deg være et forbilde og en god samtalepartner for henne. 

Tenker du finner ut av det ettersom dere får mer og mer kontakt. Lykke til ❤️ 

Anonymkode: 8d2a0...303

[SPOCA]

Jeg elsker min stesønn som han skulle vært min egen. Han har mange ulike tunge diagnoser (deriblant lettere psykisk utviklingshemming, autisme, epilepsi mm), så det krever at man er all in. Samboer og jeg har fullstendig felles økonomi, så jeg er med på dekke alle utgifter. Jeg handler ofte til min stesønn, akkurat som jeg ville til mitt eget biologiske barn. Ser jeg mat jeg vet vi kan klare å få i han, kjøper jeg det, og jeg handler ofte det han trenger (eller bare ting som er fint), f.eks en regndress eller nye truser. Handler ellers stort og smått som barnet vil trenge eller like.

Det blir i grunn ikke noe skille, fordi man må være så innmari på. Får han et anfall må jeg jo bare være der for barnet, som hvilken som helst annen annen forelder. Han kaller meg ofte mamma, og søker ofte trygghet hos meg. Jeg steller ham, bader med ham, lager maten han kan spise, gir han medisiner osv. Jeg elsker han høyt og det er prioriteringen min; at han har det bra. Han har ikke språk som deg og meg, så da er det viktig å tolke han riktig - og gi ham de verktøyene han trenger. Jeg er selv pedagog på småskoletrinnet, og han er nesten seks år, så jeg leser meg litt ekstra opp for å kunne gi ham det beste i hjemmet. 

Det blir sånn når jeg valgte hans far. Da valgte jeg også min stesønn. Vi er en familie, og jeg elsker dem begge ekstremt høyt.

Og det er noe helt spesielt når dette lille barnet som tar deg i hånda, som ikke klarer å si det høyt, viser at nå trenger han deg. Det er en følelse som overgår alt annet.

Skal sies, for å unngå utagerende og uønsket oppførsel må samboer og jeg være veldig samkjørte - vi må kjøre samme linje, ha de samme reglene, gi de samme klare beskjedene. Vi har opplevd at barnet trives godt og har god utvikling.

Jeg er med på møter med ulike instanser der det kun er møte med samboer uten hans eks. På den måten blir jeg ganske mye inkludert. Og samboer rådfører seg alltid mye med meg om det skulle være noe.

Jeg har et helt greit forhold til barnets mor. Far har et dårligere forhold til henne enn meg sånn sett.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Vedkommende har en datter på 13 år. 
 

Og så tenåringsdatter da. Steforelder-rollen er vanskelig nok som den er, styr unna.

Anonymkode: 18ed8...b37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Mine stebarn er helt uinteressert i meg. Vi omgås greit, men de snakker omtrent ikke med meg med mindre de må.

Jeg kjøper ting til dem i ny og ne og vi er høflige mot hverandre, men ellers tar de ikke kontakt med meg. De holder seg mest på rommene sine.

Vi finner aldri på ting alene da de ikke har interesse av det. 

Vi har valgt å ha barna våre her motsatt uke så de slipper å forholde seg til hverandre. Likevel ser jeg at mine behandler min mann mye hyggeligere. De gir han klem og snakker med han og viser at de setter pris på han. Dette til tross for at han har gjort en vesentlig mindre innsats for mine enn jeg har gjort for hans.

Men man må bare innse at barn er forskjellige. Blir spennende å se hva slags mennesker det blir av hele gjengen når de blir skikkelig voksne.

Anonymkode: 80f47...f08

For det første- så flott at barna får være motsatte uker! Jeg synes altfor mange barn og unge må prakkes på hverandre, slik at den hellige barnefrie uka prioriteres. 
Jeg jobber med barn og unge. Jeg prioriterer alltid relasjoner med dem, for at de skal bli trygg på meg. Det er ikke så vanskelig! Still spørsmål om det DE liker. Sport? Biler? Klær? Snik deg til tid-kjør en tur og se på noe. Kjøp en is, ta en pizza, be dem se en film med deg du tror de liker.

Alenetid- konsentrert oppmerksomhet. Ta en tur- gi de opplevelse i gave som handler om dem. Konsert? Storby? Hotell? 
Kanskje de ikke opplever genuin interesse og lukker døra til deg. Prøv!

Anonymkode: b7bef...c6b

[AnonymBruker]

Er ikke så dreven enda, og har ikke flyttet sammen pga barna går på forskjellige skoler og idrettslag. Her er barna klokkeklar på at de ønsker å bo sammen.

Vi har egentlig ikke noe som heter barnefri. Jeg har mine 100%. Han har sine 50%, men er trener for de noe som innebærer trening/kamp 5/7 kvelder i uken. 

Tenker på de som mine egne. Kjøper klær og andre praktiske ting til de. Møter opp der vi er velkommen. De er i tankene mine hver dag, der jeg har oversikt over skoleturer, kamper,  avtaler osv og jeg spør far om han trenger hjelp med noe eller om hvordan ting har gått. Vi begge snakker om barna med hverandre og ønsker innspill eller bare lufte tanker.

Moren deres vil verken hilse på meg eller vedkjenne seg meg. Håper hun ikke overfører noe av eget grums til barna. 

Anonymkode: dd5b8...72a

[AnonymBruker]

Mine stedøtre er eldre enn din og misliker både meg og morens kjæreste. Eller, det er vel tanken på oss de misliker, ikke oss som personer. Det er vanskelig, og jeg ser at kjæresten min har en langt enklere oppgave som bonuspappa for mine barn som er halvparten så gamle, og langt mer åpne vesener.

Anonymkode: c510d...5a6

[AnonymBruker]

Akkurat nå - helt dritt. Tenåringsalderen, mye bekymringer knyttet til det. Rollen er ganske utakknemlig og strevsom til tider. Enda vi har vært sammen siden han var liten. Har fått flere felles barn etterpå.

Før var det bedre, og håper det blir bedre igjen på sikt. Det er ikke noe glansbilde, man må ta både de gode og vonde dagene. En del sjalusi selv om man prøver så godt man klarer å imøtekomme det, mtp søsken og samvær.

Anonymkode: 7ba3b...24c

[AnonymBruker]

Det er en utakknemlig jobb. Ofte er ingenting av det du gjør bra nok, enten gjør du for lite eller så gjør du for mye. Ofte har man også en sjalu barnemor man må forholde seg til.

Anonymkode: 30ceb...36b

[AnonymBruker]

Jeg har vært steforelder i flere forhold, og både med gutter og jenter. Jeg vil si at det er to ting som er avgjørende for å lykkes. Først og fremst at det er et greit forhold mellom far og mor, uten krangel og bitterhet, og at de kan omgås hverandres nye partnere. Man trenger ikke være omgangsvenner.

Og så må bonusforeldre gå inn i relasjonen uten å tro at de skal være foreldre. Noen ganger ender man opp som bonusforelder, noen ganger som venn/bekjent og noen ganger krever hele relasjonen mye tålmodighet. Uansett er det hvordan barnet vil ha det som må gjelde.

Jeg har heldigvis alltid vært heldig med exene til mine samboere, ingen av dem har hatt noe uoppgjort med den andre forelder, og heller ikke med meg. Og ingen av barna jeg har vært bonusforelder for har jeg et dårlig forhold til, men det er ikke alle jeg har kontakt med i dag. Men en av dem er fortsatt sønn og vi har masse kontakt, mye fordi han er bror til min sønn. 

Anonymkode: 1d171...8bb

[AnonymBruker]

Vi er glad i hverandre. Bonusene 😍 Vi hjelper til så godt vi kan, så hverdagen går fint for alle. Kjøper ikke så mange "ting", men spanderer is, mat, kino etc. Sender ikke vipps regning til far om vi er ute på noe. Føler meg litt som en "tante" kanskje? Er med og er heiagjeng på fotballkamp, etc.

Anonymkode: 17bc0...7a7

[AnonymBruker]

Vi har felles økonomi, og jeg kjøper ting til alle sammen. Gjør det ganske likt hele veien, for å unngå at noen føler seg utenfor. 
 

Det gikk fint i barneårene. Og går fremdeles fint med stesønnen. Men stedatteren er de vanskelig å ha er godt forhold til nå, siden hun tydeligvis tenker at jeg er hakkekyllingen i familien. Så jeg trekker meg litt unna og lar far håndtere. Og satser på at ting roer seg ned. 
 

Men helt ærlig - jeg ville valgt særbo og ikke sambo, hvis jeg skulle valgt igjen. Det er så mye som følger med rollen som steforelder. Og det handler ikke så mye om barna, men som at du ikke styrer din egen tid og ditt eget hjem. Og at du må forholde deg til en hel rekke familiemedlemmer på alle sider som alle har en mening om familien din.. 

Anonymkode: 38089...1ab

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler ikke å flytte inn med en mann med tenåringsdøtre. Det gjorde jeg, nå er jeg på vei til å flytte tilbake til min egen bolig. Klarer nesten ikke å vente, blir snart gal!!!! Har bodd her i to år. 
 

Nå er det mulig disse er ekstra intense da, men man har aldri tid for seg selv, de dyre hårproduktene brukes opp, de tar seg til rette og bruker de dyre jakkene dine, de roter og griser, er frekke, krevende, egoistiske og tidvis ufordragelige, de respekterer deg ikke, og så forventes det at du skal være så jævla hyggelig hele tiden. Not my cup of tea. 

Anonymkode: d9400...f7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2023 den 14.32):

Mine stebarn er helt uinteressert i meg. Vi omgås greit, men de snakker omtrent ikke med meg med mindre de må.

Jeg kjøper ting til dem i ny og ne og vi er høflige mot hverandre, men ellers tar de ikke kontakt med meg. De holder seg mest på rommene sine.

Vi finner aldri på ting alene da de ikke har interesse av det. 

Vi har valgt å ha barna våre her motsatt uke så de slipper å forholde seg til hverandre. Likevel ser jeg at mine behandler min mann mye hyggeligere. De gir han klem og snakker med han og viser at de setter pris på han. Dette til tross for at han har gjort en vesentlig mindre innsats for mine enn jeg har gjort for hans.

Men man må bare innse at barn er forskjellige. Blir spennende å se hva slags mennesker det blir av hele gjengen når de blir skikkelig voksne.

Anonymkode: 80f47...f08

Vet ikke om jeg får noe ærlig svar fra deg, men sånn som du forklarer situasjonen, så tenker jeg på utroskap, og at det var årsaken til bruddet mellom far og mor.

Barna hans har tydeligvis piggene ute når det gjelder den nye dama i farens liv, og det må jo ligge et eller annet til grunn for dette. De er solidariske med moren sin, og holder derfor avstand til deg når de er hos far.

 

Anonymkode: ac25f...8ee

[AnonymBruker]

Kjenner noen forhold som har gått skeis pga det. Stemor kom aldri helt inn i varmen hos tenåringene, kan bli sånn selv om man gjør så godt man kan. 

Det går seg ikke nødvendigvis til når de blir voksne heller, som mange nok tror/håper. Ender fort med at barnet nærmest blir en rival sett med stemors øyne, og da er det kjørt. Med de jeg kjenner har det endt med at far har gått. Ikke kom mellom en forelder og deres barn. De fleste velger barnet 10 av 10 ganger. Det er en kamp du aldri vinner.

Anonymkode: 22c40...ebf

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kjenner noen forhold som har gått skeis pga det. Stemor kom aldri helt inn i varmen hos tenåringene, kan bli sånn selv om man gjør så godt man kan. 

Det går seg ikke nødvendigvis til når de blir voksne heller, som mange nok tror/håper. Ender fort med at barnet nærmest blir en rival sett med stemors øyne, og da er det kjørt. Med de jeg kjenner har det endt med at far har gått. Ikke kom mellom en forelder og deres barn. De fleste velger barnet 10 av 10 ganger. Det er en kamp du aldri vinner.

Anonymkode: 22c40...ebf

En mann som hadde valgt meg over sitt barn hadde jeg faktisk ikke villet være sammen med. Selvfølgelig skal man velge sitt barn først. Noe annet er utenkelig for meg.

Eneste jeg har bedt om er at samboer er der for meg ved store viktige ting, som f.eks fødsel, om jeg blir alvorlig syk osv. Jeg fikk et stort anfall (epilepsi) for litt siden og da valgte samboer å være med meg framfor samvær med sitt barn (én dag). Men det er et unntak, og skal aldri være noe som skjer stadig vekk. Som stemor er jeg helt inneforstått med dette.

Endret 7. oktober 2023 av SPOCA

[AnonymBruker]

Å være stemor er jævli, pga barnemor. Kom deg bort om du «kan»

Anonymkode: 35f72...d26

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (På 4.10.2023 den 14.45):

Jeg elsker min stesønn som han skulle vært min egen. Han har mange ulike tunge diagnoser (deriblant lettere psykisk utviklingshemming, autisme, epilepsi mm), så det krever at man er all in. Samboer og jeg har fullstendig felles økonomi, så jeg er med på dekke alle utgifter. Jeg handler ofte til min stesønn, akkurat som jeg ville til mitt eget biologiske barn. Ser jeg mat jeg vet vi kan klare å få i han, kjøper jeg det, og jeg handler ofte det han trenger (eller bare ting som er fint), f.eks en regndress eller nye truser. Handler ellers stort og smått som barnet vil trenge eller like.

Det blir i grunn ikke noe skille, fordi man må være så innmari på. Får han et anfall må jeg jo bare være der for barnet, som hvilken som helst annen annen forelder. Han kaller meg ofte mamma, og søker ofte trygghet hos meg. Jeg steller ham, bader med ham, lager maten han kan spise, gir han medisiner osv. Jeg elsker han høyt og det er prioriteringen min; at han har det bra. Han har ikke språk som deg og meg, så da er det viktig å tolke han riktig - og gi ham de verktøyene han trenger. Jeg er selv pedagog på småskoletrinnet, og han er nesten seks år, så jeg leser meg litt ekstra opp for å kunne gi ham det beste i hjemmet. 

Det blir sånn når jeg valgte hans far. Da valgte jeg også min stesønn. Vi er en familie, og jeg elsker dem begge ekstremt høyt.

Og det er noe helt spesielt når dette lille barnet som tar deg i hånda, som ikke klarer å si det høyt, viser at nå trenger han deg. Det er en følelse som overgår alt annet.

Skal sies, for å unngå utagerende og uønsket oppførsel må samboer og jeg være veldig samkjørte - vi må kjøre samme linje, ha de samme reglene, gi de samme klare beskjedene. Vi har opplevd at barnet trives godt og har god utvikling.

Jeg er med på møter med ulike instanser der det kun er møte med samboer uten hans eks. På den måten blir jeg ganske mye inkludert. Og samboer rådfører seg alltid mye med meg om det skulle være noe.

Jeg har et helt greit forhold til barnets mor. Far har et dårligere forhold til henne enn meg sånn sett.

Så utrolig heldig din mann og din stesønn er som har fått deg inn i livet sitt❤️ Du høres ut som en fantastisk fin person. 

Anonymkode: ccbdf...067

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (5 timer siden):

En mann som hadde valgt meg over sitt barn hadde jeg faktisk ikke villet være sammen med. Selvfølgelig skal man velge sitt barn først. Noe annet er utenkelig for meg.

Eneste jeg har bedt om er at samboer er der for meg ved store viktige ting, som f.eks fødsel, om jeg blir alvorlig syk osv. Jeg fikk et stort anfall (epilepsi) for litt siden og da valgte samboer å være med meg framfor samvær med sitt barn (én dag). Men det er et unntak, og skal aldri være noe som skjer stadig vekk. Som stemor er jeg helt inneforstått med dette.

Helt enig!!

Jeg mente ikke at man måtte vinne den kampen. Men at den kampen aldri må tas. Men det føles nok for noen som man er havnet i den kampen man aldri ville være i likevel.

Jeg tror de fleste steforeldre skulle ønske at alt bare gikk helt fantastisk og at de ble elsket av stebarn og fikk et godt forhold til dem osv, men når det først ikke går som man planlegger og håper og drømmer om (som det nok ganske ofte ikke gjør med tenåringsdøtre..), så har jeg sett at noen stemødre kan bli såpass furt at alt stebarn gjør er feil (noe de tar utover mannen som ikke er god nok oppdrager i deres øyne og får høre det), eller at de ikke liker det når far skal være med stedatter og er dårlige til å skjule sin misnøye osv. Dette er drepen for et forhold.

Med en gang du ser barna som en rival så bør du bare dra. Det var poenget.

Anonymkode: 22c40...ebf