Freaker ut over planlagt graviditet

[AnonymBruker]

Ja jeg er rett og slett redd og usikker. Vi har bestemt oss for å ha et barn av mange grunner, vi er over 30, stabil og god økonomi har vært sammen i over 10 år, alt ligger til rette for at vi skal ha barn nå. Og jeg er jammen blitt gravid på første forsøk. Men nå freaker jeg ut. Hva hvis det er feil valg. Hva med alt det jeg ikke har fått gjort ennå, alle opplevelsene jeg har ikke hatt. Hva hvis vi to ikke varer noe lenger enn til etter barn er født. Hva om jeg gjør mitt største feil. Det er jo ikke noe returret. Sa det til mannen han ble litt overraska og sa han skulle støtte meg uansett hva jeg skulle bestemme meg for men jeg tror det har klikka helt for meg. Jeg får rett og slett kalde føtter nå og abortmulighet glir forbi i denne uka. Hvorfor får man sånne tanker nå, dette var jo besluttet..

Anonymkode: 1fe0b...92e

[AnonymBruker]

Det går helt fint. Dette er HELT normalt. Mange føler det slik. Jeg følte det helt likt med både planlagt og uplanlagt graviditet. «Hva har jeg gjort? Er livet over? Hvorfor gjorde jeg dette?». Vi mennesker er ikke gode på store endringer. Vi liker ro og stabilitet stort sett. Disse tankene roer seg som oftest  og hvis ikke, kan du snakke med helsesøster i svangerskapet. 

Anonymkode: 406ab...f67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det går helt fint. Dette er HELT normalt. Mange føler det slik. Jeg følte det helt likt med både planlagt og uplanlagt graviditet. «Hva har jeg gjort? Er livet over? Hvorfor gjorde jeg dette?». Vi mennesker er ikke gode på store endringer. Vi liker ro og stabilitet stort sett. Disse tankene roer seg som oftest  og hvis ikke, kan du snakke med helsesøster i svangerskapet. 

Anonymkode: 406ab...f67

Takk. Det er godt å høre at man ikke er helt gærn.. 

Anonymkode: 1fe0b...92e

[AnonymBruker]

Jeg følte meg fengsla. Helt normalt. 

Andre pratet fint og flott over graviditet. Var så positive og glødende med pent hår og flott hud. 

Jeg så ut som ett tupert troll,  var sur og irritert. Venninna mi lo fordi jeg var alt annet enn glødende. 

Anonymkode: e9c2d...217

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Vi var også sammen i over 10 år før vi ble planlagt gravid på første forsøk. Jeg ble først overlykkelig, men så fikk jeg kalde føtter jo mer det nærmer seg 12 uker. 

Men nå ligger jeg i senga men baby på 5 mnd som sover inntill meg men hånden sin på panna mi. Livet ble ikke det samme, men for meg ble det bedre ♥️

Anonymkode: 1f370...116

[Roe]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Ja jeg er rett og slett redd og usikker. Vi har bestemt oss for å ha et barn av mange grunner, vi er over 30, stabil og god økonomi har vært sammen i over 10 år, alt ligger til rette for at vi skal ha barn nå. Og jeg er jammen blitt gravid på første forsøk. Men nå freaker jeg ut. Hva hvis det er feil valg. Hva med alt det jeg ikke har fått gjort ennå, alle opplevelsene jeg har ikke hatt. Hva hvis vi to ikke varer noe lenger enn til etter barn er født. Hva om jeg gjør mitt største feil. Det er jo ikke noe returret. Sa det til mannen han ble litt overraska og sa han skulle støtte meg uansett hva jeg skulle bestemme meg for men jeg tror det har klikka helt for meg. Jeg får rett og slett kalde føtter nå og abortmulighet glir forbi i denne uka. Hvorfor får man sånne tanker nå, dette var jo besluttet..

Anonymkode: 1fe0b...92e

Det er mer vanlig enn du tror å få panikk i det man står der med en positiv graviditetstest.. Men disse bekymringene du har nå kjære deg, de sier meg at du kommer til å bli en fantastisk mamma.. ❤️ 

Endret 4. oktober 2023 av Roe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kjenner meg igjen. Vi var også sammen i over 10 år før vi ble planlagt gravid på første forsøk. Jeg ble først overlykkelig, men så fikk jeg kalde føtter jo mer det nærmer seg 12 uker. 

Men nå ligger jeg i senga men baby på 5 mnd som sover inntill meg men hånden sin på panna mi. Livet ble ikke det samme, men for meg ble det bedre ♥️

Anonymkode: 1f370...116

Så godt å høre ❤️ Ikke for å virke frekk mot de som prøver å sliter, men jeg trodde selv at det skulle gå litt mer tid til å forberede seg mens vi prøver, men siden det gikk på første forsøk, så ble jeg helt overveldet. Følte du også noe på det?

Ts

Anonymkode: 1fe0b...92e

[AnonymBruker]

Roe skrev (1 minutt siden):

Det er mer vanlig enn du tror å få panikk i det man står der med en positiv graviditetstest.. Men disse bekymringene du har nå kjære deg, de sier meg at du kommer til å bli en fantastisk mamma.. ❤️ 

Herregud takk 😭

Anonymkode: 1fe0b...92e

[AnonymBruker]

Det er helt normalt!! Det å få barn er så livsomveltende og ukjent. Jeg har alltid drømt om p bli mamma, har hatt alt på plass med mannen min og vi planla 100% når vi skulle begynne å prøve. Det satt på første forsøk og jeg er så sjokket. Det er høyt ønsket og planlagt, men likevel så skummelt. Mange ganger jeg har tenkt «hva er det jeg har gjort?». Det blir bra. Tankene du sitter med betyr bare at du er skjerpet. Det kommer til å gå veldig bra❤️

Anonymkode: 33f94...b1d

[AnonymBruker]

Jeg føler på akkurat de samme tingene som deg, TS! Skulle begynne prøvingen i sommer, og tenkte det kom til å ta hvert fall noen mnd før det gikk, men neida. Her klaffet det på første forsøk. Fristen for abort går ut for meg også denne uken. Er helt sjokkert over at jeg har vurderte abort, i det hele tatt. Men akkurat nå angrer jeg på graviditet, valg av mann, er redd for fremtiden og synes alt er veldig skummelt og ekkelt. Alt er bare feil og galt. Håper ting bedrer seg litt med tiden ♥️ Og helt ærlig litt godt å lese at vi, dessverre, er flere som har følt på de samme tingene. 

Anonymkode: 4d79b...291

[AnonymBruker]

Jeg følte akkurat det samme.

Har to barn fra før, og gikk ikke på prevensjon da jeg og samboer har vært enig om at vi skulle ha en til.

Likevel - da jeg først sto i det fikk jeg helt panikk og gikk faktisk inn i en dyp depresjon.

Samboeren min forsto ingenting, for han var bare glad og lykkelig.

Abort var aldri et tema, da dette var både et ønsket og forsåvidt planlagt barn.

Men jeg følte meg fanget, tom og trist.

Nå er jeg 32 uker på vei og gleder meg faktisk. Det er helt fjernt for meg å tenke tilbake på reaksjonen jeg fikk i begynnelsen av svangerskapet.

Slapp av, det går seg til! 
 

Når det er sagt har jeg en venninne som også planlagt ble gravid,  men ombestemte seg i uke 12 og tok abort i uke 13. Hun angrer ikke på det, men innså dessverre etter at hun ble gravid at hun ikke var klar likevel. Forholdet tok slutt kort tid etterpå dessverre. 

 

 

Anonymkode: 8436d...125

[AnonymBruker]

Jada, selv om jeg måtte ha ivf for å bli gravid, fikk jeg så panikk at jeg nesten ville ta abort 😅 hadde aldri gjort det, men ble jo redd og tankene kom. Venter nr 2 naturlig og har fortsatt panikk. Tipper det er biologien ❤️

Anonymkode: ca246...2b9

[AnonymBruker]

Jeg fikk samme panikken med vårt planlagte, første barn. Var helt noia og syntes det var ditt å snakke om at jeg var gravid ca frem til fødsel. Så kom han, verdens fineste fyr, og alt var gull! Fast forward noen år, og vi prøver å få et småsøsken i et års tid. Når det endelig satt, fikk jeg heeelt noia igjen og løy om at jeg ikke var gravid frem til det var synlig fra månen omtrent 🙈😂 Tror jeg bare er VELDIG dårlig til å håndtere all den usikkerheten som ligger til en graviditet 🙈😂

Anonymkode: 372d3...018

[AnonymBruker]

Livet er et usikkert prosjekt. Hva om man får påvist kreft om et halvt år? Hva om man dør i morgen? Hva om man mister jobben? Det er jo bare sånn livet er, alt er usikkert. Men vi sitter ikke i frykt og dropper å gjøre det som vi ønsker av livet fordi 🥰 

Regner med at dere ønsker dere barn og å bli en familie, og gjør det fordi dere vil ♥️ Kanskje du kan komme tilbake til de følelsene som gjorde at dere følte at dette var riktig for dere? 

Anonymkode: 3cc19...38f

[AnonymBruker]

Jeg har også panikk! Graviditeten var semi-planlagt og jeg er 5 uker på vei, og leker nesten med tanken på abort. Føler en stor sorg over alt jeg og samboer nå ikke får oppleve sammen på mange år. Føler vi skulle hatt enda mer tid som «unge og barnløse» før vi satte i gang med barneprosjektet.

Anonymkode: 5e7ad...f1d

[AnonymBruker]

Herregud så mange vi er som tenker eller har tenkt slik 😊 

Det at jeg tenkte oi nå går abortfristen ut snart og gråt en skvett betyr ikke at jeg hadde tenkt å faktisk ta den, tror det er noe med at det er en plan B, og den forsvinner snart og man blir litt redd da.

Samboeren har vært verdens herligste, og gjør all ting hjemme og litt til for å pleie meg som stadig er kvalm trøtt og i dårlig form. Så jeg tror ikke det blir slutt med det første. Ønske om å få barn var hovedsakelig at det har vært et savn etter en egen flokk. Men det er også skummelt om hvordan livet blir snudd på hodet. Enig i at man må tenke mer på hvorfor man ville ha og bestemte seg enn prøve enn å gjette på hvordan det vil bli, for det vet faktisk ingen før de står midt i det. 

Husk dere som står å tenker på abort at man har så mye hormoner som styrer. Kanskje det bare er de som snakker for deg. Det kom plutselig jeg på..

Det er bare å dele sine tanker å bekymringer synes det er godt å lese at man er mange i samme båt ❤️

Ts

Anonymkode: 1fe0b...92e

[AnonymBruker]

Søsteren min var helt lik😂 unnskyld for at jeg ler, men de hadde brukt flere titusener på å få dette barnet, brukt flere år og det var planlagt ned til fingerspissen. Også gikk hun rundt og var så stressa og redd, og stod faktisk med telefonen i hånden og lurte på om hun skulle ta abort. Det var jo selvsagt bare hormonene som snakket, og panikken; livet blir aldri det samme igjen når du får barn. Men hun er i dag mamma og har ikke angret på det i alle fall!😊

Anonymkode: e8612...cb4

[AnonymBruker]

Kjente på akkurat det samme, først var jeg litt usikker på om det var mitt eget innlegg jeg hadde gått inn på her for jeg skrev noe lignende for en stund tilbake siden 😂

Nå er jeg halvveis i svangerskapet. Er ikke like redd lenger, og kjenner at jeg av og til gleder meg også. Tenker ikke lenger "hva har jeg gjort" eller angrer.

Tror det er greit at man har 9 mnd prosessere saken

Anonymkode: 32abd...ba2

[AnonymBruker]

Jeg kjenner på akkurat det samme, og vi brukte to år på å bli gravide. Så jeg tror ikke det er bare fordi det satt på første forsøk. Jeg har tenkt som så at det er den største endringen i livet, så det hadde nesten vært rart om jeg ikke hadde følt på noen form for panikk. 

Anonymkode: a623e...9e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2023 den 12.11):

Ja jeg er rett og slett redd og usikker. Vi har bestemt oss for å ha et barn av mange grunner, vi er over 30, stabil og god økonomi har vært sammen i over 10 år, alt ligger til rette for at vi skal ha barn nå. Og jeg er jammen blitt gravid på første forsøk. Men nå freaker jeg ut. Hva hvis det er feil valg. Hva med alt det jeg ikke har fått gjort ennå, alle opplevelsene jeg har ikke hatt. Hva hvis vi to ikke varer noe lenger enn til etter barn er født. Hva om jeg gjør mitt største feil. Det er jo ikke noe returret. Sa det til mannen han ble litt overraska og sa han skulle støtte meg uansett hva jeg skulle bestemme meg for men jeg tror det har klikka helt for meg. Jeg får rett og slett kalde føtter nå og abortmulighet glir forbi i denne uka. Hvorfor får man sånne tanker nå, dette var jo besluttet..

Anonymkode: 1fe0b...92e

Helt normal følelse, det går fint. De fleste mammaer følte det sånn men man sier det ikke høyt utad smiler du og så sitter du med nervene selv. Somregel går det seg til etterhvert og når baby kommer er du jublende glad ❤️

Anonymkode: 07b4a...424