Samlivsbrudd neste, store barn?

[AnonymBruker]

Det nærmer seg nok samlivsbrudd. Av flere årsaker. Vi har aldri vært flinke til å snakke sammen, og nå klarer vi knapt å snakke punktum. Kjærlighetslivet og sexlivet har vært tilnærmet dødt i mange år uten at noen nødvendigvis har skylda med stor S. Jeg har «tvunget» sambo med på familievern kontoret om en ukes tid, men ser for meg hvordan det vil gå.

Vi har to store barn. De gir tydelig uttrykk for at de foretrekker den andre forelderen. Jeg forstår ikke hvordan det har skjedd, men det har sklidd sakte ut over tid hvor det at de som små hadde en liten preferanse for den andre, gradvis har drevet dem lengre og lengre bort fra meg. Kanskje har jeg vært for firkantet i min tro på at f.eks regler ved matbordet er til for å følges, mens den andre i større grad har vært villig til å kjøpslå og kompromisse. Barna foretrekker forelderen som gir dem friere tøyler. Jeg har tenkt at man sitter ved matbordet til alle er ferdige med å spise, og hvis jeg blir «bad cop» av å kreve det av dem så gjør jeg dem en tjeneste i det lange løp.

Jeg har prøvd å være tilstede og god med dem, men hvis jeg prøver å få dem med på noe mens den andre forelderen er i nærheten så avviser de meg bare. Gir meg silent treatment eller «mobber» meg for hvordan jeg ser ut eller snakker eller lukter. Sambo involverer seg ikke i slike situasjoner, og det er vel en del av uføret vi har havnet ut i. H*n har på en måte nok med sin relasjon med ungene.

Hvis det er bare oss så går det litt bedre. Da kan vi være enige om at man svarer når noen snakker, og at jeg og ungene finner på noe koselig, som å bowle eller gå ut og spise.

Det går opp for meg at når den minste snart er 12 så innebærer det at de begge skal høres «i stor grad» ved et samlivsbrudd. Det betyr i praksis at om sambo og jeg går ifra hverandre så kan det bety at jeg mister kontakten med ungene også. Det gjør meg bare så usigelig trist. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre med dem, hjelpe dem med og jeg vil så gjerne at de skal ha en heltidsfar de kan støtte seg til daglig i tenårene og voksenlivet.

Anonymkode: fce0a...19d

[AnonymBruker]

Hvordan er pappaen? Er han på ditt lag om 50/50 feks? 

Anonymkode: 66c68...3a7

[AnonymBruker]

Så hold ut noen år til for barnas del. Gjør det beste ut av det? 

Hvis det likevel går mot skilsmisse kan du jo likegodt ta tak i alle tingene som plager deg? 

Anonymkode: 92884...42c

[AnonymBruker]

Vi holder sammen for barna. Null kjærestefølelser igjen, bare praktiske ting. Når barna er store, kommer vi nok til å fordele verdier og starte våre nye liv. Her er minste 9 så det er noen år igjen. Vi er ikke uvenner, så det går greit.

Anonymkode: 4bec0...afe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Vi holder sammen for barna. Null kjærestefølelser igjen, bare praktiske ting. Når barna er store, kommer vi nok til å fordele verdier og starte våre nye liv. Her er minste 9 så det er noen år igjen. Vi er ikke uvenner, så det går greit.

Anonymkode: 4bec0...afe

Er bruddet langt frem i tid planlagt? Og hvor gammel må den yngste være for å kalles «store»? 

Anonymkode: d9c66...36a

[AnonymBruker]

Barn er ofte ganske så lojale overfor begge foreldre når det kommer til brudd, så lenge dere klarer å gjøre bruddet på en god måte uten skittkasting og sverting av hverandre. Jeg vet at ungene foretrekker meg, og å være hos meg (og det er basert på at jeg faktisk lytter til dem, og ser dem, selv om jeg har klare grenser for dem også, i motsetning til den andre forelderen.), men likevel velger de å bo 50/50. Det er jeg glad for, for de trenger begge foreldrene uansett. Og selv om jeg kan være uenig i mye den andre gjør så er ikke vedkommende noen direkte dårlig forelder. Nå skjedde bruddet her tidligere, men de er nå tenåringer.

MEN jeg reagerer sterkt på at det aksepteres mobbende adferd i hjemmet! Når barn lærer sånt hjemme, hvordan tror dere da de oppfører seg mot andre barn/ungdommer? Dette ville jeg virkelig tatt opp på familievernkontoret, for det er adferd som direkte skader barna, og det er uavhengig av brudd. Leit at du ikke har klart å stå opp mot det, og ikke har fått sambo til å forstå hvor ille det er.

Anonymkode: a9213...629

[AnonymBruker]

Må legge til: 12-åringer skal bli hørt, men de kan ikke bestemme samværet selv. Ja, det kan hende du må gå med på mindre samvær enn samboeren din, men det betyr ikke at du ikke skal ha samvær. Familievernkontoret vil oppfordre til jevnlig samvær så lenge det ikke ligger noe veldig spesielt til grunn for at man ikke skal ha det.

Anonymkode: a9213...629

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Vi holder sammen for barna. Null kjærestefølelser igjen, bare praktiske ting. Når barna er store, kommer vi nok til å fordele verdier og starte våre nye liv. Her er minste 9 så det er noen år igjen. Vi er ikke uvenner, så det går greit.

Anonymkode: 4bec0...afe

Men hvordan klarer dere å beholde respekten for hverandre? Kjærlighet og nærhet er det som gjør at jeg orker å tilbringe så mye tid tett sammen med et annet menneske med andre prioriteringer enn meg. 

Anonymkode: fce0a...19d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Hvordan er pappaen? Er han på ditt lag om 50/50 feks? 

Anonymkode: 66c68...3a7

Jeg er pappaen (TS). Vi har ikke snakket om sånt. Tvert imot så gir hun uttrykk for at hun vil bli gamle sammen. Jeg tror at det er en slags selvbedrag eller at hun elsker _ideen_ om at det er oss.

Anonymkode: fce0a...19d

[Virrevirrevapp]

Ta det opp på familievernkontoret.