Du som er ufør, når skjønte du?

[AnonymBruker]

Når skjønte du at du aldri skulle ut i arbeidslivet igjen?

Jeg er selv i en slags fornektelse. Er i langtidssykemelding og nav.no teller stadig ned hvor mye sykemelding jeg har igjen.

Jeg har Asperger, men har på sett og vis greid meg i full jobb i årevis likevel. Er snart 40 og nå har derimot komorbide psykiske lidelser og en generell utmattethet innhentet meg. Dette gjør at jeg nesten ikke sover og har svært nedsatt eksekutiv funksjon. I tillegg har jeg store smerter i ryggen som gjør at jeg går helt krokbøyd.

Jeg synes det er så kjipt!! 

Men, på et eller annet tidspunkt må man kanskje «gi opp»? Når skjønte du at det var spikeren i kista fir arbeidslivet?

Anonymkode: f0807...6ad

[AnonymBruker]

Egentlig ikke før jeg hadde vært ufør noen år..

Anonymkode: 0d40b...bdd

[AnonymBruker]

Jeg forstod det da min saksbehandler fra NAV sa: "Det fins ikke jobb for sånne som deg." 

Anonymkode: 2ae4c...9f4

[AnonymBruker]

Har vært ufør i 3 år nå, og i det siste har jeg innsett at det er ingen vei tilbake for meg nå. Har i disse 3 årene hatt en drøm, et ønske, ambisjoner og tro om å komme tilbake i jobb. Har liksom lett etter alternativer, og trodd det var mulig. Men nå har jeg innsett at veien tilbake til jobb er umulig. Både helsemessig og med tanke på at jeg har vært for lenge ute av det. Hullet i CV'en har blitt for stor. Så har siste 2 månedene vært litt preget av det faktisk. Litt sånn "det var det", "hva nå?" og "dette er visst resten av livet mitt". En aha-opplevelse på en vond måte. 

Det må noe ekstraordinært til, og jeg må være tjuvheldig på alle mulige måter, for at døren tilbake i jobb åpner seg. Og den veien er så vanskelig å få til at spikeret i kista er egentlig satt. 

Det nytter liksom ikke om jeg skulle bli frisk om 20 år. Døren til yrkeslivet er stengt for meg da. 

Anonymkode: 319a6...cf4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Når skjønte du at du aldri skulle ut i arbeidslivet igjen?

Jeg er selv i en slags fornektelse. Er i langtidssykemelding og nav.no teller stadig ned hvor mye sykemelding jeg har igjen.

Jeg har Asperger, men har på sett og vis greid meg i full jobb i årevis likevel. Er snart 40 og nå har derimot komorbide psykiske lidelser og en generell utmattethet innhentet meg. Dette gjør at jeg nesten ikke sover og har svært nedsatt eksekutiv funksjon. I tillegg har jeg store smerter i ryggen som gjør at jeg går helt krokbøyd.

Jeg synes det er så kjipt!! 

Men, på et eller annet tidspunkt må man kanskje «gi opp»? Når skjønte du at det var spikeren i kista fir arbeidslivet?

Anonymkode: f0807...6ad

Du er fortsatt kun på sykepenger,så veldig rart å begynne å tenke på uføretrygd allerede.

Anonymkode: c92d2...913

[AnonymBruker]

Kanskje 3-4 år etter at jeg gikk ut i sykemelding. 

Men jeg har jo fortsatt håp at man kanskje blir spontant frisk eller at man finner noe som funker (ME). Ene delen av meg tenker at sånn er livet nå, andre delen håper. (Uten det håpet er det jo egentlig ikke noe vits å leve, da har jeg jo ikke noe framtid verdt å leve). 

Anonymkode: 00bf0...ca2

[AnonymBruker]

Da NAV sa nå har du prøvd nok forskjellige ting. Jeg gikk sjokkert hjem. 

Anonymkode: 014d1...805

[AnonymBruker]

Har fortsatt ikke skjønt det. Har en veldig stygg CV, så kan hende det rett og slett er umulig allerede. Men har lite erfaring i arbeidslivet, og NAV testet meg stort sett bare i butikkjobber, så vet lite om hvordan jeg ville klart meg andre steder.
Er ufør på grunn av asperger, så rent helsemessig kan jeg klare mye forskjellig, men kanskje tvilsomt at jeg får noen jobb.
Tror kanskje jeg må få litt utdanning, og søke både på utdanningsrelevante jobber, og kjipe jobber der arbeidsgiverne er desperate, og ikke få noe jeg kan klare, før jeg innser at løpet er kjørt.

Anonymkode: a8bd3...8bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har vært ufør i 3 år nå, og i det siste har jeg innsett at det er ingen vei tilbake for meg nå. Har i disse 3 årene hatt en drøm, et ønske, ambisjoner og tro om å komme tilbake i jobb. Har liksom lett etter alternativer, og trodd det var mulig. Men nå har jeg innsett at veien tilbake til jobb er umulig. Både helsemessig og med tanke på at jeg har vært for lenge ute av det. Hullet i CV'en har blitt for stor. Så har siste 2 månedene vært litt preget av det faktisk. Litt sånn "det var det", "hva nå?" og "dette er visst resten av livet mitt". En aha-opplevelse på en vond måte. 

Det må noe ekstraordinært til, og jeg må være tjuvheldig på alle mulige måter, for at døren tilbake i jobb åpner seg. Og den veien er så vanskelig å få til at spikeret i kista er egentlig satt. 

Det nytter liksom ikke om jeg skulle bli frisk om 20 år. Døren til yrkeslivet er stengt for meg da. 

Anonymkode: 319a6...cf4

Jeg har også vært uføretrygdet i 3 år. Jeg har fremdeles ikke slått fra meg tanken på at ting kanskje kan endre seg og at jeg kan komme ut i en eller annen jobb igjen en gang. Vet det ikke vil skje i år og kanskje ikke neste år eller året etter heller, men det kan skje. Derfor velger jeg å gjøre det jeg kan for egen helse, fortsette å fokusere på alt jeg selv kan gjøre for å holde helsen så god jeg kan innenfor de rammene jeg har.

Hull på CV'en tenker jeg ikke på en gang. Jeg har to ganger før i livet måttet ha store store hull i CV'en pga. skade og sykdom, men hullene i CV'en har faktisk aldri vært et problem. Jeg tenker den heller ikke vil bli et problem om jeg blir friskere nå, selv om jeg er blitt eldre. Men, jeg innser at jeg nok ikke kan komme tilbake til samme type jobb som jeg har hatt før, fordi det krever en mer stabil helse enn jeg kanskje kan få noengang. Men det betyr ikke at jeg ikke kan ha andre jobber, men mindre press.

Så er jeg selvfølgelig klar over at kanskje jeg aldri vil bli frisk nok til å jobbe. Men jeg lar i hvert fall ikke hull i CV'en stoppe meg, selv om jeg tilsynelatende har "alle odds" mot meg på det området. Grunnen til at jeg tror disse hullene i CV tidligere ikke har vært et problem for meg, det tror jeg har vært fordi jeg har fokusert på det positive med dem - at jeg har lært å kjenne egne grenser, at jeg har jobbet målrettet med egen helse og kjempet meg tilbake mot alle medisinske spådommer, at det å holde fast på både målet og drømmen og har gjort alt jeg har gjort for egen helse de årene, det har gjort at jeg har vist gjennomføringsevne over tid, at jeg ikke gir meg av lette hindringer. Og jeg har fokusert på at nettopp gleden ved å jobbe sitter så dypt i meg at jeg virkelig ønsker å bidra, uansett hvilken jobb jeg har/gjør. Jeg har ment hvert et ord, og det har tydelig gjort inntrykk, for jeg har ikke slitt med å få jobb tidligere. At jeg nå siste "hullet" måtte uføretrygde meg ser jeg ikke som et hinder mot å få jobb heller, hvis jeg blir fysisk form til å jobbe igjen.

Om helsen er for dårlig, så er det selvfølgelig helt greit - men ikke la frykten for "hull i CV" få ta motet fra deg!

Anonymkode: 0522f...a1e

[AnonymBruker]

Da jeg hadde så vondt at jeg gråt ved tanken på å gå på jobb. Har senskader etter kreftbehandling og hadde presset meg tilbake i jobb 3 uker etter avsluttet behandling pga økonomi. Hadde jobbet meg opp til 50% lønn og 50% aap.
Gikk over på kun aap og kjente etter noen uker at ting ble bedre. Var på utprøving via NAV, men fungerte ikke. 

Men gikk vel egentlig ikke opp for meg før søknaden var innvilget 3,5 år senere. Nå har jeg en bitteliten stilling ved siden av uføretrygda der jeg kan jobbe i eget tempo.

Anonymkode: f44c5...891

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Du er fortsatt kun på sykepenger,så veldig rart å begynne å tenke på uføretrygd allerede.

Anonymkode: c92d2...913

Oi, så rart.

Anonymkode: 16d0d...4be

[AnonymBruker]

Jeg skjønte det faktisk veldig tidlig, under sykemeldingsperioden. Visste hva diagnosen kom til å bli, fordi jeg hadde sett den i nær familie og at det ikke finnes behandling. Visste også at det fantes ikke ett arbeidssted i verden som kunne tilrettelagt nok. 

Anonymkode: 3c23d...4cf

[AnonymBruker]

Jeg er på aap etter gått ut sykemeldings tiden. Har fortsatt håp selv om veilederen har skrevet som langsiktig mål på aktivitetsplanen "flytte til et sted som trigger mindre traumer, nær natur", i mitt hode er fortsatt målet mitt "ta master i logopedi og få jobb som logoped". Jeg er nok ikke helt klar til å gi opp mulig jeg til slutt går på enda en smell men har det ikke helt i meg å gi opp helt heller. 

Har vært gjennom det samme for 10 år siden da hadde jeg en langvarig kræsj men kravlet meg på beina til slutt. Den gang tok jeg bachelor som barnehage lærer. 

Har vell funnet ut og fått tilbake melding fra familie og venner at jeg fungerer mye bedre når jeg studerer enn når jeg er i 100 %jobb. 

Jeg er enig men vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det kan ikke være evig student heller. 

Driver å kravler meg opp igjen nå men vær store kræsj i livet blir jo farligere og farligere og mer alvorlig. Denne gangen fikk jeg diagnosene kompleks PTSD, uspesifisert spiseforstyrrelse og panikkangst. I tilegg til en gjennomgående suicidalit særlig i starten av behandling med psykolog. 

For 10 år siden var det suicidal og depresjon, uspesifisert spiseforstyrrelse. Så har vell mer kommet frem til problemet nå. 

Men hvor mange sånne dype kræsjer før det går galt? Har prøvd å holde veldig igjen denne gangen stå i behandling mye lengre enn før kjempe litt i mot den fighteren i meg som bare vil opp og frem og videre. Men før eller siden slippes den løa igjen. 

Har vell et mønster, er vell et fremskritt jeg ser det 🤔er på vei inn i nok en høytfungerende periode. Noe en stor del av meg vil inn i men livredd eventuelt ny kræsj i etterkant . Prøver å holde i tøylene. 

Noen råd? Andre som opplevd lignende? 

Anonymkode: 120d8...94d

[rullgardinen]

Jeg er 24. Har vært uføre i 3 år nå. Jeg håper enda på å komme meg ut i jobb. 

Har allerede satt i gang VGS, men kjenner på kroppen at hvis jeg ikke klarer det nå så kommer jeg nok ikke til å prøve igjen… Hvert fall ikke på en god stund. Det vonde er at jeg sliter allerede med å komme meg gjennom de TO fagene jeg har. Jeg er egentlig skoleflink, men skolen er en så fjern plass for meg nå som jeg er voksen og har erfaringer fra å være psykisk og kronisk syk.

Hvem vet…. Kanskje jeg klarer det? Jeg har en liten ild i meg enna, men den er i ferd med å bli slukket dessverre.

[AnonymBruker]

rullgardinen skrev (3 minutter siden):

Jeg er 24. Har vært uføre i 3 år nå. Jeg håper enda på å komme meg ut i jobb. 

Har allerede satt i gang VGS, men kjenner på kroppen at hvis jeg ikke klarer det nå så kommer jeg nok ikke til å prøve igjen… Hvert fall ikke på en god stund. Det vonde er at jeg sliter allerede med å komme meg gjennom de TO fagene jeg har. Jeg er egentlig skoleflink, men skolen er en så fjern plass for meg nå som jeg er voksen og har erfaringer fra å være psykisk og kronisk syk.

Hvem vet…. Kanskje jeg klarer det? Jeg har en liten ild i meg enna, men den er i ferd med å bli slukket dessverre.

Jeg heier på deg!

Anonymkode: 0522f...a1e

[rullgardinen]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg heier på deg!

Anonymkode: 0522f...a1e

Tusen takk. Jeg prøver så godt jeg kan, og hvis jeg ikke får til så har jeg hvert fall prøvd 😊

[AnonymBruker]

rullgardinen skrev (3 minutter siden):

Tusen takk. Jeg prøver så godt jeg kan, og hvis jeg ikke får til så har jeg hvert fall prøvd 😊

En slektning av meg sa en gang at det eneste ingen kan ta fra deg er kunnskap. Så ikke legg så stort press på deg selv, det å lese og lære, det gir deg noe uansett. Om det ikke går med to fag, ta ett og ett. Og hold fokus på målet ditt - at du skal bli ferdig med vgs/få studiekompetanse. Greier du det åpner det seg nye muligheter, om du da ønsker og kan det. Kanskje en form for yrkesfag kunne vært noe?

Hold fokus på målet og ha tro på deg selv, uansett hvor lang tid du bruker på det.

Jeg har troen på deg! 😊

Anonymkode: 0522f...a1e

[rullgardinen]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

En slektning av meg sa en gang at det eneste ingen kan ta fra deg er kunnskap. Så ikke legg så stort press på deg selv, det å lese og lære, det gir deg noe uansett. Om det ikke går med to fag, ta ett og ett. Og hold fokus på målet ditt - at du skal bli ferdig med vgs/få studiekompetanse. Greier du det åpner det seg nye muligheter, om du da ønsker og kan det. Kanskje en form for yrkesfag kunne vært noe?

Hold fokus på målet og ha tro på deg selv, uansett hvor lang tid du bruker på det.

Jeg har troen på deg! 😊

Anonymkode: 0522f...a1e

Jeg har veldig lyst til å bli sykepleier eller paramedic, og vet det er tøft, men siden jeg allerede driver så mye frivillig arbeid kunne jeg ikke tenkt meg en bedre jobb enn å kunne være med å hjelpe andre. Om det blir tøft? Ja, det blir det nok. Jeg får bare prøve 💪

[AnonymBruker]

Jeg har vært ufør siden 2017, og jeg har enda ikke gitt opp håpet. Jeg skal tilbake en gang.

Så aldri. Og jeg trenger det håpet på veien min. Selv om jeg prøver å gjøre her og nå, så god jeg kan. Det var min saksbehandler om sa tiden var inne for å søke ufør. Måneden etter, ble dwt innvilget. 

Anonymkode: 8fed4...3c7

[AnonymBruker]

rullgardinen skrev (33 minutter siden):

Jeg har veldig lyst til å bli sykepleier eller paramedic, og vet det er tøft, men siden jeg allerede driver så mye frivillig arbeid kunne jeg ikke tenkt meg en bedre jobb enn å kunne være med å hjelpe andre. Om det blir tøft? Ja, det blir det nok. Jeg får bare prøve 💪

Jeg kjenner en person som slet veldig på skolen av ulike grunner. Var utenfor vanlig jobb i flere jobb, hadde ikke selvtillit overhodet når det kom til skole. Den personen måtte først ta vgs, og derfor trodde den at den aldri kunne bli noe, for den så ikke for seg å greie vgs en gang. Jeg ba personen om å tenke på andre områder i livet den hadde selvtillit (det er alltid noe man føler man kan og er god på, uansett hvor lite det er), noen ting den hadde gjennomført fordi den ville, fordi det var nødvendig o.l. - og så forsøke å ta med seg den selvtilliten og viljen og gjennomføringsevnen inn i tankene på å gjennomføre skolegang.

Personen sa at det hjalp, selv om den stadig måtte minne seg selv på det.

Personen ble først ambulansefagarbeider og var strålende fornøyd i flere år før den plutselig fant ut at den skulle ta paramedicutdannelsen også.

Hold troen på deg selv!

Anonymkode: 0522f...a1e