Å bryte kontakten med egen mor...

[Soulshine]

Hei ❤️

Dette er et innlegg som er vanskelig å skrive, både pga kompleksiteten i det å følelsene.
Å alt dette blir svært kort fortalt.

Jeg har en mor som jeg alltid har hatt et komplisert og turbulent forhold til. Hun har slitt mye psykisk fra jeg var liten, å barndommen min har også vært deretter. I voksen alder har det vært veldig mye av og på, lengre perioder der jeg har brutt kontakt fordi jeg klarte ikke konfliktnivået å generelt den hun er.

Men så ble jeg selv mor, å kjente mer på behovet for å ha en mor selv, men kanskje viktigste at ungene fikk en mormor. I starten gikk dette veldig bra, å jeg så en mormor som var akkurat slik jeg ønsket hun hadde vært som mor. Jeg tok et valg om å distansere meg følelsesmessig til henne å kun ha kommunikasjon rundt barna, i samme tid startet hun i terapi å de neste 2 årene så jeg stor forskjell, langt fra bra, men veldig mye bedre og mer stabilt.

Men nå føler jeg ting bare sklir ut igjen mer og mer, å dette påvirker barna mine. Nå er jeg gift med en mann som har barn fra før, å ungene mine og hans har vokst opp sammen fra de var små å de husker ikke livet før oss. De er søsken å vi gjør ingen forskjell på mine/dine/våre. Men når Mamma er her så gjør hun stor forskjell, hun favoriserer størstemann (min førstefødte). Det er veldig mange små ting som bare er vondt å se på å jeg ser de andre barna blir både lei seg og sjalu. Størstemann forandrer seg også veldig når hun er her å snakker mer med babystemme, blir stressa, krever mye plass å blir vanskelig å lande.Tross at han alltid ellers er verdens mest harmoniske og inkluderende barn.

Jeg har så mange eksempler men for å ta et ;
De har bursdager på rekke å rad der størstemann er siat ute. På bursdagen til de andre barna skrev hun kun på Facebook statusen jeg la ut, men på dagen til størstemann la hun ut bilde av han å skrev lang gratulasjon på egen side, pluss at hun ringte han å sang bursdagssang.

Jeg har tatt dette opp med henne flere ganger der hun prater om at hun er nærmest han fordi hun har kjent han lengre (1 år mer enn nestemann), å at det handler om biologi der blod betyr mer enn vann, noe som bare er vondt og provoserende da det ikke er noen selvfølge at jeg skulle klare få egne biologiske barn. Men hun prioriterer kun 1 av mine 2 biologiske barn da. Nå er jeg så heldig å har en flokk, både barn jeg er født selv og barn jeg har fått i hjerte som bonusbarn. Alle de er mine barn å her i huset er det ingen forskjell.

Nå konfronterte jeg henne igjen der hun bare avfeier meg fullstendig å har gått bak ryggen min til barnefar til størstemann for å kapre han når han er hos han, selv om hun vet at han ser pappan sin kun 4 netter i mnd. Pappan setter dessverre ingen grenser selv om han vet hvordan hun er.

Nå har det virkelig bare toppet seg for meg, å alt jeg henger fast i er et løfte jeg ga henne om at jeg aldri skulle la mitt og hennes forhold ødelegge for hennes forhold til barna.

Vi skal ha bryllupsfesten snart utenlands med veldig få gjester, der hun er invitert, men nå klarer jeg ikke en gang glede meg til den dagen. Beklager rotete innlegg, men jeg er så frustrert og lei!

[AnonymBruker]

Soulshine skrev (6 minutter siden):

Nå har det virkelig bare toppet seg for meg, å alt jeg henger fast i er et løfte jeg ga henne om at jeg aldri skulle la mitt og hennes forhold ødelegge for hennes forhold til barna.

Nei det klarer hun jo selv..

 

Jeg er lei for dette. Jeg har også en historie lignende din, bare at jeg har ikke barn. Men hadde jeg hatt så hadde ikke min mor fått ha særlig med de å gjøre heller. Psykiske problemer ble verre hos henne med alderen. 

Anonymkode: 9cbaf...a13

[AnonymBruker]

Hva er det vi skal komme med råd og tanker om?

 

 

Jeg kan relatere til første biten av innlegget ditt, men jeg har ikke egne barn, ei heller en partner. Jeg er enslig. Og hvordan mitt forhold til min mor har vært, er trolig mye av forklaringen på hvorfor jeg foretrekker å være alene. 

Du er heldig som har egen familie (partner og barn), hvorfor ikke heller ta mest vare på den? Hvorfor ikke bare la din egen mor seile sin egen sjø, også involver minst mulig. Begrens det i det omfanget du kjenner er riktig for deg. 

Barna dine, ser nok mer av mormors sanne side enn du tror. 

Anonymkode: 5d87d...242

[AnonymBruker]

At hun vil gjøre stas på eget barnebarn skjønner jeg veldig godt. Fint at dere innad i huset behandler barna likeverdig, men forklar barns samtidig at de har hver sine besteforeldre. 

Anonymkode: 56a51...579

[GammelKaktus]

Invitasjonen til bryllupsfesten kan du trekke tilbake, jeg hadde heller gjort det enn å grue meg. Hva far til dine barn velger å gjøre kan du ikke gjøre så mye med men du kan iallfall kutte kontakten om du ikke orker mer. Vanskelig når du først har introdusert din mor for dine barn men som sagt du må bare forklare så godt det går og velge hva slags kontakt som passer seg.

Selv hadde jeg kuttet henne helt ut for noen som prøver å kødde med barn og favorisering passer ikke inn i mitt liv.

[GammelKaktus]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

At hun vil gjøre stas på eget barnebarn skjønner jeg veldig godt. Fint at dere innad i huset behandler barna likeverdig, men forklar barns samtidig at de har hver sine besteforeldre. 

Anonymkode: 56a51...579

Ehm, hun gjør jo forskjell på begge ts sine biologiske barn ikke "bare" stebarna og unnskylder seg med at hun har kjent eldstemann lengst, dessuten så er det ille når barna endrer atferd når psykisk syke mormor kommer på besøk. Uansett så gjør man ikke merkbar forskjell, det er barn det er snakk om, man kan i det minste oppføre seg skikkelig. 

[AnonymBruker]

24 minutter siden, Soulshine said:

Nå er jeg gift med en mann som har barn fra før,

Vi skal ha bryllupsfesten snart utenlands med veldig få gjester, der hun er invitert, men nå klarer jeg ikke en gang glede meg til den dagen. 

Du kan rolig avlyse bryllupsfesten hvis du allerede er gift. 

Anonymkode: d3258...70c

[Soulshine]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Du kan rolig avlyse bryllupsfesten hvis du allerede er gift. 

Anonymkode: d3258...70c

Jeg er gift på papiret, men vi har ikke hatt sermoni/fest enda. Jeg avlyser jo ikke den.

[AnonymBruker]

Når et barn velger å ikke ha kontakt med moren eller faren dens, så får de alltid høre " men hu er jo moren din! Eller han er jo faren din!"  " Du har kun en mor" 

Det er ingen som spør " wow - hva har foreldrene gjort, som har fått barnet dems til å ta en slik avgjørelse?"  eller " men det er dine barn, hvorfor behandler du dem slik?" 

Hvor ligger ansvaret for forholdet på barnet og ikke foreldrene som oppdro dem? Hvorfor er det alltid ungene som for ansvaret til å opprettholde forholdet, og skyldfølelsen/ skammet hvis de ikke gjør det? 

 

Min erfaring er at blod er ikke alltid tykkere enn vann. Familie kan være veldig toxid, så å kutte kontakt er ekstremt smertefullt og vil alltid være sårt - men det gir også en ekstrem frihet følelse og en lettelse følelse. Det er viktig å sette grenser for deg selv også når det gjelder din egen mor! 

Anonymkode: 61638...7b9

[GammelKaktus]

Soulshine skrev (8 minutter siden):

Jeg er gift på papiret, men vi har ikke hatt sermoni/fest enda. Jeg avlyser jo ikke den.

Du skal selvsagt ikke avlyse festen.❤️

 Nå skal du ta hensyn til deg selv og dine barn og gjøre det som er best for deg og din familie, ikke din mor.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Når et barn velger å ikke ha kontakt med moren eller faren dens, så får de alltid høre " men hu er jo moren din! Eller han er jo faren din!"  " Du har kun en mor" 

Det er ingen som spør " wow - hva har foreldrene gjort, som har fått barnet dems til å ta en slik avgjørelse?"  eller " men det er dine barn, hvorfor behandler du dem slik?" 

Hvor ligger ansvaret for forholdet på barnet og ikke foreldrene som oppdro dem? Hvorfor er det alltid ungene som for ansvaret til å opprettholde forholdet, og skyldfølelsen/ skammet hvis de ikke gjør det? 

 

Min erfaring er at blod er ikke alltid tykkere enn vann. Familie kan være veldig toxid, så å kutte kontakt er ekstremt smertefullt og vil alltid være sårt - men det gir også en ekstrem frihet følelse og en lettelse følelse. Det er viktig å sette grenser for deg selv også når det gjelder din egen mor! 

Anonymkode: 61638...7b9

Enig. Hører ofte den "hun er moren din, klart hun er glad i deg". Ble så hjernevasket av det at jeg trodde det, til tross all mishandlingen. Bare tenkte at hun ikke mente det, eller det var et uhell for hun er moren min og glad i meg. Som voksen ser jeg alle mønstrene og at ikke bare mente hun det, hun følte seg bedre av det.

Så hver gang jeg hører om noen som ikke har kontakt med foreldrene lytter jeg bare medfølende. Å bryte med min mor var tøft enda hun gjorde alle de tingene. Det er ikke noe en tar lett på som regel. 

Anonymkode: 9cbaf...a13

[AnonymBruker]

Du kan reagere på at hun behandler dine biologiske barn ulikt, men ikke på at hun har mindre interesse for mannen din sine barn enn egne barnebarn. Det er helt naturlig, og de har andre besteforeldre som kan gi dem oppmerksomhet.
 

Ettersom du tydeligvis har ett barn som bor med begge foreldrene og ett barn som bare bor med mor, skjønner jeg på en måte også at hun gir eldste litt ekstra oppmerksomhet. Det er jo tross alt urettferdig for ham at du bor med faren til halvsøsteren og ikke hans far. Han får se faren sin fire dager i måneden og halvsøsteren dår se faren sin hver dag. Er ikke DET urettferdig, så vet ikke jeg! Så heldig du er som har en mor som ser dette. Om det andre barnet ditt reagerer på forskjellsbehandlingen, ville jeg brukt dette som forklaring. Synes egentlig du framstår litt vanskelig, og uten evne til å se det positive i dette. Samtidig skjønner jeg at psykisk sykdom kan være vanskelig å forholde seg til.

Anonymkode: 4854c...444

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Du kan reagere på at hun behandler dine biologiske barn ulikt, men ikke på at hun har mindre interesse for mannen din sine barn enn egne barnebarn. Det er helt naturlig, og de har andre besteforeldre som kan gi dem oppmerksomhet.
 

Ettersom du tydeligvis har ett barn som bor med begge foreldrene og ett barn som bare bor med mor, skjønner jeg på en måte også at hun gir eldste litt ekstra oppmerksomhet. Det er jo tross alt urettferdig for ham at du bor med faren til halvsøsteren og ikke hans far. Han får se faren sin fire dager i måneden og halvsøsteren dår se faren sin hver dag. Er ikke DET urettferdig, så vet ikke jeg! Så heldig du er som har en mor som ser dette. Om det andre barnet ditt reagerer på forskjellsbehandlingen, ville jeg brukt dette som forklaring. Synes egentlig du framstår litt vanskelig, og uten evne til å se det positive i dette. Samtidig skjønner jeg at psykisk sykdom kan være vanskelig å forholde seg til.

Anonymkode: 4854c...444

Fader det er mange gale folk her i verden😳 Du må jo føle som at du er under personangrep for å skrive noe så korka?

Anonymkode: a2040...5f6

[Soulshine]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Du kan reagere på at hun behandler dine biologiske barn ulikt, men ikke på at hun har mindre interesse for mannen din sine barn enn egne barnebarn. Det er helt naturlig, og de har andre besteforeldre som kan gi dem oppmerksomhet.
 

Ettersom du tydeligvis har ett barn som bor med begge foreldrene og ett barn som bare bor med mor, skjønner jeg på en måte også at hun gir eldste litt ekstra oppmerksomhet. Det er jo tross alt urettferdig for ham at du bor med faren til halvsøsteren og ikke hans far. Han får se faren sin fire dager i måneden og halvsøsteren dår se faren sin hver dag. Er ikke DET urettferdig, så vet ikke jeg! Så heldig du er som har en mor som ser dette. Om det andre barnet ditt reagerer på forskjellsbehandlingen, ville jeg brukt dette som forklaring. Synes egentlig du framstår litt vanskelig, og uten evne til å se det positive i dette. Samtidig skjønner jeg at psykisk sykdom kan være vanskelig å forholde seg til.

Anonymkode: 4854c...444

Her har du misforstått hele situasjonen. 

Jeg har 2 barn som bor fast til meg, å som begge er til sin far 4 dager i mnd SAMMEN. 

Vi har 3 barn her hjemme like mye, å derfor er det uakseptabelt at hun skal komme hit å favorisere ETT barn mens 2 andre står å blir oversett!

 

[AnonymBruker]

Soulshine skrev (20 minutter siden):

Her har du misforstått hele situasjonen. 

Jeg har 2 barn som bor fast til meg, å som begge er til sin far 4 dager i mnd SAMMEN. 

Vi har 3 barn her hjemme like mye, å derfor er det uakseptabelt at hun skal komme hit å favorisere ETT barn mens 2 andre står å blir oversett!

 

Sorry, da har jeg misforstått. Du skriver jo selv mine, dine og våre. Så hvilket barn er da «våre»? Du skriver jo ikke tydelig hvem som er hvem?  Hvis begge dine biologiske barn har samme far, må du gi beskjed om at hun ikke får behandle de ulikt, men jeg mener fremdeles det må være lov til å behandle bonusbarnebarn og barnebarn ulikt. Alle bør selvsagt få litt oppmerksomhet, men bonusbarnebarnet (barna?) dine har egne besteforeldre som de kan få ekstra oppmerksomhet hos. 
 

Når man er på «familie nummer 2», kan man ikke forvente at ting er som om man kun er en kjernefamilie der alle barna har samme foreldre. Det har de tross alt ikke, og barna vil heller ikke nødvendigvis føle samme tilhørighet til en familie de ikke er biologisk i slekt med, som til en tante de har arvet øynene av, eller en bestefar de har arvet hårmanken av.
 

Jeg skjønner ønsket om å være en «kjernefamilie» (i mangel av et bedre ord), men det er dere faktisk ikke. Dere kan ikke forvente at andre skal tenke på samme måte, og det er også feil overfor de førstefødte barna dine og deres far. For de barna dine er kjernefamilien mamma, pappa og biologiske søsken, selv om dere ikke bor sammen. Det er flott at dere internt behandler barna likt, men samtidig viktig å huske på hvem som er kjernefamilien til hvilket barn. 

Anonymkode: 4854c...444

[AnonymBruker]

24 minutter siden, Soulshine said:

Vi har 3 barn her hjemme like mye, å derfor er det uakseptabelt at hun skal komme hit å favorisere ETT barn mens 2 andre står å blir oversett!

Så må du la være å invitere henne. Problem løst. 

Anonymkode: d3258...70c

[Soulshine]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sorry, da har jeg misforstått. Du skriver jo selv mine, dine og våre. Så hvilket barn er da «våre»? Du skriver jo ikke tydelig hvem som er hvem?  Hvis begge dine biologiske barn har samme far, må du gi beskjed om at hun ikke får behandle de ulikt, men jeg mener fremdeles det må være lov til å behandle bonusbarnebarn og barnebarn ulikt. Alle bør selvsagt få litt oppmerksomhet, men bonusbarnebarnet (barna?) dine har egne besteforeldre som de kan få ekstra oppmerksomhet hos. 
 

Når man er på «familie nummer 2», kan man ikke forvente at ting er som om man kun er en kjernefamilie der alle barna har samme foreldre. Det har de tross alt ikke, og barna vil heller ikke nødvendigvis føle samme tilhørighet til en familie de ikke er biologisk i slekt med, som til en tante de har arvet øynene av, eller en bestefar de har arvet hårmanken av.
 

Jeg skjønner ønsket om å være en «kjernefamilie» (i mangel av et bedre ord), men det er dere faktisk ikke. Dere kan ikke forvente at andre skal tenke på samme måte, og det er også feil overfor de førstefødte barna dine og deres far. For de barna dine er kjernefamilien mamma, pappa og biologiske søsken, selv om dere ikke bor sammen. Det er flott at dere internt behandler barna likt, men samtidig viktig å huske på hvem som er kjernefamilien til hvilket barn. 

Anonymkode: 4854c...444

Jeg respekterer at dette er din mening. Men jeg synes det er noe forbanna tull. Så om vi adopterer et barn nå, så skal ikke det adopterte barnet bli behandlet likt, fordi det ikke er biologisk? Bare trist....

[Soulshine]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Så må du la være å invitere henne. Problem løst. 

Anonymkode: d3258...70c

Ja. Problem løst, ingen følelser, bare klapp klapp ferdig? 

Jeg spør ikke om råd til HVA jeg skal gjøre, men jeg spør om noen har lignende erfaringer om hvordan man skal takle det. For det å bryte ut av en familie sånn er faktisk vondt, ikke pga henne, men pga alt rundt.

[AnonymBruker]

Soulshine skrev (10 minutter siden):

Jeg respekterer at dette er din mening. Men jeg synes det er noe forbanna tull. Så om vi adopterer et barn nå, så skal ikke det adopterte barnet bli behandlet likt, fordi det ikke er biologisk? Bare trist....

Det er annerledes med et adoptert barn, fordi det vanligvis ikke har kontakt med sine egne besteforeldre, tanter, onkler osv. En venninne av meg opplevde at hennes halvsøster arvet 500 000 kr da bestemoren hennes døde. Da venninnen min sin bestemor døde, arvet de begge 100 000 kr, fordi hun ikke ville gjøre forskjell. Blir det rettferdig, mener du? Uansett hvordan man løser det, vil det i en blandet familie være urettferdig for noen.

Anonymkode: 4854c...444

[Andro]

Både syke og umodne slektninger bruker ofte også sine tilkortkommenheter som unnskyldning for å ikke ta andres tips om normal folkeskikk inn over seg. De er ofte svært selvsentrerte, føler seg veldig spesielle og at vanlige sosiale kjøreregler ikke gjelder for dem selv. (Men fri og bevare om det er de selv som skulle oppleve seg forskjellsbehandlet 😳 Da er det helvete på jord.)

For dine barns skyld tenker jeg at det er viktig at du og mannen din står sammen i dette, samla og samkjørt, og at hun ikke får noe rom til å manipulere. Det er viktig at dere ikke holder inne "for husfredens skyld", men tar konfrontasjonene der og da hver gang. Dere viser aldri følelser overfor henne, ikke misnøye, skuffelse, slitenhet eller noe som helst, men sier i en tørr og alvorlig tone at "Nå diskriminerer du Barn B. Det aksepterer vi ikke." Eller at "Forklaringen din er bare tull, nå vil vi at du skal gå."

Jeg vet ikke hvilken diagnose moren din har, men hun har åpenbart mange narsissistiske trekk. Det å gjøre forskjell på barn er et helt vanlig symptom på dette, fordi de triangulerer for å skape drama, sette folk opp mot hverandre og få oppmerksomhet selv. For dem er det langt mer viktig å kontrollere andres følelser enn at følelsene de trigger er gode. Det gir en maktfølelse, som de får et lite rush av. Derfor bør man aldri vise fram at man f.eks. blir irritert eller skuffet. Du vil ofte se at de lyser opp litt om de får andre frustrert eller lei seg.
Hun har nok et lavt selvbilde, en svak personlighet og lever for det spetakkelet hun kan skape. Hun evner ikke normal empati, og vil ikke kunne sette seg selv til side for å gjøre ting riktig for andre, slik folk med normal evne til å føle kjærlighet og omsorg gjør. Du vil aldri kunne forvente dette av henne.

Å redusere kontakten, og håndheve konsekvente regler for samvær vil være klokt av dere.
Dersom dere får med den biologiske faren til barna dine på en samtale om dette, så vil det også være fint.
Jeg tipper at hun smisker med ham, spiller offer, og nyter å ha mer tak på ham enn det du har.
Ønsker han å være en bruksgjenstand for hennes begjær etter å skade ett av barna hans?

https://www.psychologytoday.com/us/blog/understanding-ptsd/202211/how-emotionally-immature-parenting-affects-our-adult-lives

Jeg anbefaler deg å følge @bencoleedwards på TikTok / bencoleedwards på Insta / @Ben TraumaCorner på YouTube