Hvordan kan jeg hjelpe barnet?

[AnonymBruker]

Jeg skriver som en fortvilet bonus mamma til et barn på snart 8 år. Legger også til at jeg har vært i livet til barnet i 7 år.

( Barnet har hatt en traumatisk oppvekst, hvor far de 4 første årene slet mye med sinne - som heldigvis er fikset opp i for lenge siden - samtidig sliter bio mor med sinne, rastløshet og var borte fra barnets liv i et helt år - tvangsinnlagt - )

Barnet ser ikke de rundt seg, barnet viser ingen omtanke for andre - med mindre det skjer noe positivt for barnet ved å gjøre det - barnet hører ikke etter på noe, absolutt ingenting. Barnet ler om andre slår seg, samtidig forventer at verden stopper opp om det er den det skjer noe med. Barnet liker ingenting og alt er feil, kjedelig og dritt, dette viser barnet tydelig!  Barnet virker helt tomt, fjernt og totalt koblet av. Jeg ser inn i tomme øyner og kan såvidt se den egentlige personen inni der et sted. 
 

Jeg og barnefar har kjempet for utredning helt fra 3års alderen, men ikke vunnet gjennom før barnevernet kom på døra til mor for 3.gang. 
 

Jeg syns det er ordentlig vanskelig, og vet ikke lenger mine arme råd om hva jeg skal gjøre for at barnet skal ha det bedre. 
 

Absolutt ingen aktiviteter kan gjøres mer enn 1 minutt før det går utover alle rundt barnet, med mindre det er skjerm. Men vi har flere barn å kan ikke og vil ikke sitte inne med skjerm hele dagene. Sekundet det ikke er skjerm, ødelegger barnet ting ( også andres ting ) barnet har såvidt leker igjen og ‘ bryr seg ikke ‘ som hen sier. Barnet er stygg mot de rundt seg både voksne og barn. Spytter, skriker og slår. Jeg skjønner jo at barnet ikke har det godt med seg selv, men jeg forstår ikke hva mer jeg kan gjøre som bonus mamma. 
 

Jeg vet jeg gjør riktig, jeg gir naturlige konsekvenser, ingen straff og ingen belønning, vi prater om følelser, vi fokuserer på positivitet ( Om barnet sier at hele dagen var en dritt dag fordi barnet ikke får pølse til middag, så sier jeg at jeg skjønner at det føles skikkelig kjipt, og prøver å fokusere på det som var fint den dagen ) jeg roser også absolutt ALT positivt, legger ikke fokus på det negative med mindre det skader eller kan skade andre/seg selv. Altså jeg skjønner ikke hva mer jeg kan gjøre og blir så fortvilet.

Jeg blir ordentlig påvirket av at alt rundt barnet er så negativt og tømmes totalt for energi selv. 
 

Barnemor er til ingen hjelp, da hun selv sier hun kaller han drittunge og sier barnet er sin egen sjef å gjør som barnet vil. Hun kan også bruke rare straffer som ‘ konsekvenser ‘ et eksempel er at barnet må lese som straff for at barnet spiste opp lørdagsgodteriet på Fredagen. Hele systemet hos hun er veldig merkelig og hun er veldig lite samarbeidsvillig. Samtidig mener hun det ikke er noe galt, barnet trenger ikke hjelp og spesielt ikke å prate med noen. Dette sier hun selv altså. ( bruker også diverse cos kurs hun har gjennomført som grunn for at hun gjør ting riktig ) 

 

Jeg vet ikke jeg, men jeg blir skikkelig trist av hele greia. 

Anonymkode: 93404...370

[AnonymBruker]

Utredning og hjelp av fagfolk. Han må jo være traumatisert. Begge foreldrene slet med sinne (!) de første fire årene han levde. Far har visstnok snudd helt og fungerer nå utmerket. Mor fungerer ikke. I tillegg ble moren borte ett helt år. Det er ikke rart det "er" mye med han. Han har jo ikke fått det han trengte i mange år. 

Anonymkode: 3413e...d35

[AnonymBruker]

Barn lærer og utvikler empati, toleranse og følelsesregulering av foreldre/omsorgspersoner. Når foreldre/omsorgspersoner er rimelig ubrukelige står man igjen med et skadet barn. 
Foreldrene må få MYE veiledning slik at de kan hjelpe barnet sitt. Å utrede barnet for diagnose vil kun dekke over skadene og de vil ikke bli reparert. Her må foreldrene på banen. Alternativt at barnet får en ny, god og adekvat omsorgsbase hos noen andre 

Anonymkode: 68d43...2d3

[AnonymBruker]

Får ikke barnet noe form for hjelp hos psykolog eller liknende? Høres jo ut som at det trengs  Far må vel kunne ordne dette uten at mor må godta det?

Anonymkode: 07559...a59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Utredning og hjelp av fagfolk. Han må jo være traumatisert. Begge foreldrene slet med sinne (!) de første fire årene han levde. Far har visstnok snudd helt og fungerer nå utmerket. Mor fungerer ikke. I tillegg ble moren borte ett helt år. Det er ikke rart det "er" mye med han. Han har jo ikke fått det han trengte i mange år. 

Anonymkode: 3413e...d35

Han er traumatisert, det vet både jeg og far. Men mor nekter for dette. 

Anonymkode: 93404...370

[AnonymBruker]

Forstår det sånn at du har fått yngre felles barn med far? Hadde vært fristende å stikke før disse barna også ble helt ødelagt, men så krever vel far samvær da... 

Anonymkode: a00dd...f77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Barn lærer og utvikler empati, toleranse og følelsesregulering av foreldre/omsorgspersoner. Når foreldre/omsorgspersoner er rimelig ubrukelige står man igjen med et skadet barn. 
Foreldrene må få MYE veiledning slik at de kan hjelpe barnet sitt. Å utrede barnet for diagnose vil kun dekke over skadene og de vil ikke bli reparert. Her må foreldrene på banen. Alternativt at barnet får en ny, god og adekvat omsorgsbase hos noen andre 

Anonymkode: 68d43...2d3

Ja det vet jeg. Far har tatt i mot all hjelp å blitt et helt annet menneske, bokstaveligtalt. Nå har vi barnet mindre, fordi mor laget et svært oppstyr med skoleplass og bosted for 3 gang. Hvor far rett å slett ikke klarte mer, han var sykemeldt 6mnd på grunn av det. Hun er helt ekstrem å ha med å gjøre.

hver eneste henting, levering, dato, klokkeslett og samvær er blitt trøblet til av hun. Samtidig får han ut av det blå lange sinnsyke meldinger med påstander og kjeft av hun. I perioder ringte hun 13 ganger om dagen å kjeftet. 

Anonymkode: 93404...370

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Får ikke barnet noe form for hjelp hos psykolog eller liknende? Høres jo ut som at det trengs  Far må vel kunne ordne dette uten at mor må godta det?

Anonymkode: 07559...a59

Mor og far må være enig, å mor setter seg på bakbeina. Hun ble med på 3 møter, før hun mente at det ikke var noe vits.

Anonymkode: 93404...370

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Forstår det sånn at du har fått yngre felles barn med far? Hadde vært fristende å stikke før disse barna også ble helt ødelagt, men så krever vel far samvær da... 

Anonymkode: a00dd...f77

Far er et helt annet menneske nå, jeg hadde aldri fått barn med den mannen han var før. Var også før jeg sa at enten må far få hjelp ellers drar jeg. Heldigvis endret det seg og han er drømme pappa og mann nå.

 

Det er jo bonusbarnet som påvirker våre felles barn, men nå er samvær blitt enda mindre fordi barnemor. Det er positivt for våre felles barn, som blir helt utslitt av å ha sitt eget søsken her. Men, det gjør det enda vanskeligere for oss å hjelpe barnet. Dessverre. Skikkelig vanskelig situasjon.

Anonymkode: 93404...370

[AnonymBruker]

Er det ingen oppfølging fra BUP, skolehelsetjeneste eller lignende pr nå? Isåfall ville jeg forsøkt å få på plass det. 

Ellers vil jeg bare si at det behøver ikke være mørkt for alltid. Et person i min familie hadde også en traumatisk oppvekst, fikk store psykiske lidelser og var borte fra ungdomsskolen et helt år. Vedkommende fikk god hjelp fra BUP og er nå en velfungerende voksen med jobb og gode relasjoner. 

Kanskje vil dere også se at barnet velger å være mer og mer hos dere når det blir gammelt nok til å bestemme mer selv. Det skjedde både med min slektning og med et par andre barn jeg kjenner til: de valgte bort den dysfunksjonelle forelderen/hjemmet til fordel for den forelderen/det hjemmet som  fungerer bedre med rutiner, regler og  relasjoner.

❤️

Anonymkode: fc0c5...864

[AnonymBruker]

Med forbehold om at jeg bare kjenner din beskrivelse av situasjonen, høres det ut som et barn som trenger vesentlig mer profesjonell hjelp enn hen får i dag. Har du vært i dialog med barnevernet direkte? Hvis ikke, synes jeg det å ta en telefon til barnevernet kan være en god start. Da kan du dele mye mer detaljer enn du kan gjøre nå, fordi du snakker med et person som har taushetsplikt. I tilfelle du ikke vet det: Du behøver ikke melde bekymring for å få råd av barnevernet.

Anonymkode: 81bb0...32b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Er det ingen oppfølging fra BUP, skolehelsetjeneste eller lignende pr nå? Isåfall ville jeg forsøkt å få på plass det. 

Ellers vil jeg bare si at det behøver ikke være mørkt for alltid. Et person i min familie hadde også en traumatisk oppvekst, fikk store psykiske lidelser og var borte fra ungdomsskolen et helt år. Vedkommende fikk god hjelp fra BUP og er nå en velfungerende voksen med jobb og gode relasjoner. 

Kanskje vil dere også se at barnet velger å være mer og mer hos dere når det blir gammelt nok til å bestemme mer selv. Det skjedde både med min slektning og med et par andre barn jeg kjenner til: de valgte bort den dysfunksjonelle forelderen/hjemmet til fordel for den forelderen/det hjemmet som  fungerer bedre med rutiner, regler og  relasjoner.

❤️

Anonymkode: fc0c5...864

Ingen oppfølging, da mor har mer ansvar nå å velger mer enn vi får gjøre. ( Laget et stort nummer, selv om vi sammen med bv og barnehage hadde laget avtale om skoleplass derfor mer ansvar ) 

 

Jeg har stor tro på at barnet kommer til å være mer her enn der når det blir gammel nok, for nå er det mer at barnet sier « men mamma gråter når jeg ikke er der og jeg må passe på mamma « 

 

Anonymkode: 93404...370

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Med forbehold om at jeg bare kjenner din beskrivelse av situasjonen, høres det ut som et barn som trenger vesentlig mer profesjonell hjelp enn hen får i dag. Har du vært i dialog med barnevernet direkte? Hvis ikke, synes jeg det å ta en telefon til barnevernet kan være en god start. Da kan du dele mye mer detaljer enn du kan gjøre nå, fordi du snakker med et person som har taushetsplikt. I tilfelle du ikke vet det: Du behøver ikke melde bekymring for å få råd av barnevernet.

Anonymkode: 81bb0...32b

Både jeg og barnefar har vært i direkte kontakt med barnevernet hver gang de har hatt oppfølging hos mor. Men de sier at vi må ha bevis, som jeg forstår, men det blir vanskeligere for oss å få hjelp.

Anonymkode: 93404...370

[AnonymBruker]

Dersom din beskrivelse stemmer:

Far må gå til sak for å få hovedomsorgen for barnet.

Det koster penger, det krever mye, det eskalerer konflikt og det vil jo om han vinner frem også medføre at dere får mer belastning på deres barn og deg. Det er likevel det som må til for å hjelpe barnet. Alt annet er å sette plaster på skuddsåret. 

Anonymkode: d93ba...40e

[AnonymBruker]

Hvis bv er i bildet nå, hadde det vært lurt å i første omgang ta opp at han ikke bør være hos mor en stund, da hans emosjonelle problemer bare blir værre. Også bør bup inn i bildet å gi hjelp. 

Dere bør sette dere godt inn i hvordan man hjelper barnet til å regulere følser og bli bevisst på de. Og etterhvert gi han verktøy til å håndtere følsene. 

Han trenger å bli mye sett, men på hans premisser.  Det første dete bør gjøre er å spille med han. Spill er for han en trygghet og da er det også der dere best kan nå inn. 

At han er mest hos mor som er psykisk syk er helt horribelt. Og vet ikke helt hvorfor dere ga etter på det. 

Anonymkode: 6d87a...4bc