Er så sliten, vil på ferie. Enveisbillet

[AnonymBruker]

Mulig jeg bare er sliten, men kjenner jeg trenger å få ut tankene. 

Jeg har to barn, ei som går på skolen og en som går i bhg. De er små. Jeg er hovedsakelig alene med dem og de er hos pappaen sin annenhver helg. Det er fulle dager hvor de ofte blir hentet mellom 1550/1620 og så er det hjem og lage middag, hjelpe eldste med lekser og passe på at yngste får kos. 

Yngste er veldig kosegutt og skal alltid kose. Det er veldig fint. Men får han ikke kos, begynner han å gråte om han er ekstra sliten. Eldste trenger også oppmerksomhet og jeg er ikke nok. 

Samtidig har yngste nå kommet i en liten periode med ekstra dårlig humør og han kan vrenge seg på bakken og skrike lenge om det er middag. Det hjelper ikke å trøste. 

Om kvelden kan også eldste slå seg vrang og begynne å rope og skrike og gråte høyt å lenge om jeg ikke leser noe mer enn det hun ba om først. 

De får klar og tydelig beskjed. Én historie. Ikke mer. Hver kveld. 

Uansett. Det er mye grining. Føler den lille tiden vi er hjemme så grines det, trasses det og alt. Jeg synes det er så vanskelig å ikke klikke. Jeg klikker jo ikke, for det gjør jo alt bare verre, og vet at de kanskje er slitne eller trenger kos og oppmerksomhet. Har hendt at jeg har gått ut på verandaen for å ta noen pustepauser i kveldstellet. 

Men jeg er pisslei. Jeg vet at de har behov og jeg er ikke superwoman, men jeg er så lei av grininga. Jeg vet det virker nedlatende i måten jeg skriver gråting på, men det er hva jeg tenker der og da. Jeg roser dem når de bruker ord, når de forteller hva de vil, jeg møter dem så og si alltid med ro i stemmen og avviser aldri når de vil ha trøst eller kos. Har sagt at de må vente når jeg ikke kan pga andre barnet, men føler meg spist opp nå. 

Alt skal liksom hylgrines over. De vil ingenting og skal ingenting og de skal også krangle. Nå har også yngste begynt å kalle meg for dum og sparke meg i magen.. 😢 

Jeg vet jeg er mammaen dems, men føler virkelig at jeg ikke strekker til og er god nok, og jeg har noen ganger lyst til å dra på ferie for alltid og aldri komme tilbake.. Men jeg klarer jo såvidt samværet annenhver helg før jeg blir helt ødelagt. 

Jeg trenger råd 😢

Anonymkode: 78c8f...103

[AnonymBruker]

Føler med deg, den alderen er ikke den beste. Jeg har også barn som har sutret mye, og var i perioder hekt utslitt (og vi var to om dette). Kan du be faren om å ha de litt mer en periode? 
Eventuelt barnevakt som kan hente dem et par ganger i uka?

Anonymkode: 5b7b2...680

[AnonymBruker]

Hmm, enig at faren burde ha de litt oftere? Vi har det ganske likt, men er jo to om det så det hjelper. Hyl og skrik fra morran til kveld, som jeg ofte sier til meg selv. Jeg har klikket et par ganger da. Gått ut av huset og bedt faren ta over kveldsstell osv. 

Anonymkode: 94b49...28b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Føler med deg, den alderen er ikke den beste. Jeg har også barn som har sutret mye, og var i perioder hekt utslitt (og vi var to om dette). Kan du be faren om å ha de litt mer en periode? 
Eventuelt barnevakt som kan hente dem et par ganger i uka?

Anonymkode: 5b7b2...680

Han skal ha de litt ekstra i høstferien, men han bor et stykke unna, så da får de ikke noen fridager med meg i det hele tatt. Han pleier å stille opp ved sykdom etc mot at han får middag og sånt, så føler han stiller opp ganske bra, men på den annen side - det er veldig mye følelser når de kommer hjem til meg igjen og de trenger å lande virker det som.. 

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hmm, enig at faren burde ha de litt oftere? Vi har det ganske likt, men er jo to om det så det hjelper. Hyl og skrik fra morran til kveld, som jeg ofte sier til meg selv. Jeg har klikket et par ganger da. Gått ut av huset og bedt faren ta over kveldsstell osv. 

Anonymkode: 94b49...28b

Følte det var lettere da vi var to, men samtidig ikke for pappaen hauset jo opp under temperamentet til eldste. Det var de to liksom og jeg og yngste som var baby. Føler det er en annen dynamikk nå og barna har lenge vært mer harmoniske, men nå etter skolestart og lange dager var det blitt litt mer - sterke følelser.. 

Anonymkode: 78c8f...103

[AnonymBruker]

Herregud du er råsterk! Det håper jeg du vet. 

Du har ikke en mor/svigermor/tante etc som kan avlaste deg i helgene? Du fortjener å hente deg inn igjen og å ha noen fri dager/ kvelder! Jeg er sikker på at noen er villig til å stille opp for deg om du bare spør om litt hjelp.

Anonymkode: 56352...507

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Herregud du er råsterk! Det håper jeg du vet. 

Du har ikke en mor/svigermor/tante etc som kan avlaste deg i helgene? Du fortjener å hente deg inn igjen og å ha noen fri dager/ kvelder! Jeg er sikker på at noen er villig til å stille opp for deg om du bare spør om litt hjelp.

Anonymkode: 56352...507

Så snilt sagt 😢❤️ takk❤️ 

For tiden ikke. Foreldrene mine holder på med et prosjekt så de er borte hver helg og de jobber fullt begge to og er ganske slitne på kveldene. Søsteren min tør jeg ikke spørre for mye pga helsen og ellers er det ingen jeg er komfortabel med å spørre. Med pappaen blir det dessverre som en unge ekstra i hus:/ 

Og samtidig.. Til å gjøre hva.. Jeg bruker oda, handler viktige ting når de har samvær og bestiller det meste på nett. Jeg liker ikke å være alene for da flyr tankene, men hadde vært koselig med besøk så kanskje jeg skulle bedt søsteren min å komme oftere... Blir annerledes om hun slipper å styre så fælt❤️

Anonymkode: 78c8f...103

[fru Alving]

Egentlig tror jeg det du savner er selskap med voksne, noen å dele hverdagen og opp og nedturer med.

Bare en ide, er det noen i barnehagen eller i deres omgangskrets som og er alene med barn, noen som dine barn trives med ungene til? Kanskje dere kunne allierer dere litt med hverandre og for eksempel spise middag sammen av og til, passe hverandres barn eller hjelpe hverandre med henting?

Jeg har hørt om familier som har hatt en 14 dagers turnus med en annen familie, hver 14 dag er barn(a) med den andre familien hjem og barnets foreldre får da en frikveld/friettermiddag. Så bytter man så den andre familien får det samme. Kanskje du kan få noen ideer av dette så du kan få litt hjelp og støtte i hverdagen.

Eller så er det en god ide å invitere søsteren din. Kanskje hun kunne hente ette av barna dine av og til og ta de med hjem fra skole/barnehage spise middag med dere og ha det hyggelig i sammen. Hun vil helt sikkert avlaste noe og det gir deg en mulighet til å fokusere litt mer på det andre barnet.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det som deg. Følte meg som en vridd vaskeklut. Var alene med barna jeg også, og ja... samme situasjon. Jeg vil anbefale cos- kurs på det sterkeste. Reddet meg og forholdet til iallefall det mest krevende barnet. Det var like før jeg bare stakk av jeg også, men kurset og å bite tenner sammen og følge det slavisk i 2-3 uker, det snudde alt. 

Anonymkode: e2980...b5f

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (4 minutter siden):

Egentlig tror jeg det du savner er selskap med voksne, noen å dele hverdagen og opp og nedturer med.

Bare en ide, er det noen i barnehagen eller i deres omgangskrets som og er alene med barn, noen som dine barn trives med ungene til? Kanskje dere kunne allierer dere litt med hverandre og for eksempel spise middag sammen av og til, passe hverandres barn eller hjelpe hverandre med henting?

Jeg har hørt om familier som har hatt en 14 dagers turnus med en annen familie, hver 14 dag er barn(a) med den andre familien hjem og barnets foreldre får da en frikveld/friettermiddag. Så bytter man så den andre familien får det samme. Kanskje du kan få noen ideer av dette så du kan få litt hjelp og støtte i hverdagen.

Eller så er det en god ide å invitere søsteren din. Kanskje hun kunne hente ette av barna dine av og til og ta de med hjem fra skole/barnehage spise middag med dere og ha det hyggelig i sammen. Hun vil helt sikkert avlaste noe og det gir deg en mulighet til å fokusere litt mer på det andre barnet.

Du traff nok spikeren på hodet der ❤️✨ jeg elsker besøk, både å dra på besøk og få besøk. 

Jeg kjenner ikke så mange rundt her, men har et par venninner som er alene med barn, men ene har barn som er mye eldre og hun andre bor med søsteren sin 😅 men det hadde kanskje vært en ide og snakket med dem, og særlig å snakke med søsteren min om å komme på middag, håper bare det er ok for samboeren hennes 😊

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har hatt det som deg. Følte meg som en vridd vaskeklut. Var alene med barna jeg også, og ja... samme situasjon. Jeg vil anbefale cos- kurs på det sterkeste. Reddet meg og forholdet til iallefall det mest krevende barnet. Det var like før jeg bare stakk av jeg også, men kurset og å bite tenner sammen og følge det slavisk i 2-3 uker, det snudde alt. 

Anonymkode: e2980...b5f

Jeg har lest litt om cos, vi bruker det en del i studiet jeg tar og det er et tema på arbeidsplassen, men bare overfladisk tror jeg (jeg jobber i barnehage), men har aldri tatt noe kurs. Foruten selve plakaten, hva lærer man? 

Det jeg gjør nå er å minne meg selv på å puste to ganger før jeg åpner kjeften når jeg er irritert, og det funker litt

Anonymkode: 78c8f...103

[tutu11]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Så snilt sagt 😢❤️ takk❤️ 

For tiden ikke. Foreldrene mine holder på med et prosjekt så de er borte hver helg og de jobber fullt begge to og er ganske slitne på kveldene. Søsteren min tør jeg ikke spørre for mye pga helsen og ellers er det ingen jeg er komfortabel med å spørre. Med pappaen blir det dessverre som en unge ekstra i hus:/ 

Og samtidig.. Til å gjøre hva.. Jeg bruker oda, handler viktige ting når de har samvær og bestiller det meste på nett. Jeg liker ikke å være alene for da flyr tankene, men hadde vært koselig med besøk så kanskje jeg skulle bedt søsteren min å komme oftere... Blir annerledes om hun slipper å styre så fælt❤️

Anonymkode: 78c8f...103

Det mener jeg virkelig! ❤️👍

Ja, dere hadde kanskje alle fått glede av at hun kom innom. Du hadde fått avlastning og hun hadde fått være der for deg og barna uten å slite seg helt ut selv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Du traff nok spikeren på hodet der ❤️✨ jeg elsker besøk, både å dra på besøk og få besøk. 

Jeg kjenner ikke så mange rundt her, men har et par venninner som er alene med barn, men ene har barn som er mye eldre og hun andre bor med søsteren sin 😅 men det hadde kanskje vært en ide og snakket med dem, og særlig å snakke med søsteren min om å komme på middag, håper bare det er ok for samboeren hennes 😊

 

Jeg har lest litt om cos, vi bruker det en del i studiet jeg tar og det er et tema på arbeidsplassen, men bare overfladisk tror jeg (jeg jobber i barnehage), men har aldri tatt noe kurs. Foruten selve plakaten, hva lærer man? 

Det jeg gjør nå er å minne meg selv på å puste to ganger før jeg åpner kjeften når jeg er irritert, og det funker litt

Anonymkode: 78c8f...103

Hør om du kan få kurs via jobb? Løft, cos, tuning into kids eller annet.  Hvordan man møter barna har mye å si for hvordan de føler seg og hvordan de håndterer situasjoner. 
 

Ellers kan det være kurs via helsestasjon og annet. Vi fikk nettbasert cos kurs, det var gull. 
 

Høres ut som om du er gjennom en tøff periode, jobb, studier og mye alene med barn. Klart du er sliten. Passer du på deg selv?  Det er høst og vitaminnivåene kan falle. Kanskje sjekke det også? 

Anonymkode: 4f70d...a9b

[Loppan85]

Heia deg! Jeg har også barn på samme alder og jeg er ofte så sliten at jeg går og gjemmer meg en stund, og det kan jeg fordi vi er to. Du er fantastisk mor, men skjønner godt du hadde trengt mer avlastning. Hsr ikke råd mer enn de som er gitt men vil bare si at du er utrolig god mor - og at det kommer (visstnok) en tid om ikke altfor lenge når du kan resonnere med begge ungene pg den aller mest slitsomme tiden er over. Også - fantastisk at du klarer å ikke klikke. Men skulle det skje en gang er det også helt ok og menneskelig og barna dine kommer sikkert å lære seg noe av det også ;)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2023 den 21.04):

Du traff nok spikeren på hodet der ❤️✨ jeg elsker besøk, både å dra på besøk og få besøk. 

Jeg kjenner ikke så mange rundt her, men har et par venninner som er alene med barn, men ene har barn som er mye eldre og hun andre bor med søsteren sin 😅 men det hadde kanskje vært en ide og snakket med dem, og særlig å snakke med søsteren min om å komme på middag, håper bare det er ok for samboeren hennes 😊

 

Jeg har lest litt om cos, vi bruker det en del i studiet jeg tar og det er et tema på arbeidsplassen, men bare overfladisk tror jeg (jeg jobber i barnehage), men har aldri tatt noe kurs. Foruten selve plakaten, hva lærer man? 

Det jeg gjør nå er å minne meg selv på å puste to ganger før jeg åpner kjeften når jeg er irritert, og det funker litt

Anonymkode: 78c8f...103

Det er en egen måte å tenke på man lærer. Å se og møte barnet på barnets behov, ikke angående oppførsel. Mitt barn søkte enormt mye oppmerksomhet på negative måter, og jeg kjeftet, satte grenser og ryddet opp i det han hadde ødelagt, i en evig negativ sirkel. Kurset lærte meg å vurdere hvilket behov som lå bak barnets ulike handlinger og oppførsel, og å møte barnet på de behovene. Siden det var oppmerksomhet mitt barn ofte søkte lærte jeg også gjennom denne tankegangen å fylle barnets behov på mer positive måter for oss begge, uten å dermed slutte med å oppdra klokt. 

Det er vanskelig å beskrive kort alt jeg lærte og hvordan jeg endret på tankegangen og handlinger, men vil absolutt anbefale cos kurs. 

Anonymkode: e2980...b5f

[AnonymBruker]

Aksept er mitt tips. Aksepter at akkurat nå så er det beintøft. Det kommer til å vare en stund, men ikke for alltid. Jeg savner tid til meg selv, den eksisterer ikke. Det å kunne slappe av på sofaen etter jobb har blitt min store drøm. Det å sove lenge. Føle seg uthvilt. Bruke lang tid på badet. Lange shoppingturer. Osv osv. alt jeg tok for gitt før barn. Tror jeg vil verdsette dette mye mer når barna blir større og jeg får mer tid til meg. Og kanskje vil jeg savne klengingen litt, det tror jeg, for det er bare noen få år av livet det er sånn. Det er beintøft, jeg vet, men vi er mange i samme situasjon. Noen ganger føler jeg at jeg ikke klarer mer, men biter tenna sammen og er stolt av meg selv som trasser alle disse følelsene og klarer å sette barna først. Det er nok det jeg kommer til å være mest stolt av her i livet, at jeg med full jobb, meste av ansvaret alene og komplett mangel på egentid likevel klarer å gi barna mine masse kjærlighet og alt de trenger. Det er virkelig noe å være stolt av. Da har du egentlig utført noe av det største du kan her i livet. Stå på, dette klarer du!!! Jeg vet det. Søk opp videoen «lion mentality» på YouTube, den motiverer meg. 

Anonymkode: ed1a7...3a2