Blitt en sint kjeftemamma

[AnonymBruker]

Jeg fikk baby i sommer, nummer to. Verdens roligste baby og har enda ikke hatt en våkennatt eller kveld med uro så jeg er superheldig. Men så har jeg en på 3 i tillegg. 

Jeg har blitt så sint på han. Jeg tåler ingenting lengre før jeg roper og blir sint. Alt er en kamp for tiden og det blir bare verre. (Baby er 3 mnd nå). Han er også så uforutsigbar. Kjempegod med baby kl 18:01:34 og slår 18:01:35. Han er sikkert helt normal for en tre-åring å være, men jeg takler ikke dette lengre jeg. 

(Jeg er ikke alene men en kronisk syk samboer så mye havner på meg)
 

Jeg trenger hjelp og verktøy til hvordan jeg skal takle han for dette går ikke lengre. Jeg vil ikke leve sånn. Men jeg er så sliten også, har null overskudd. Hvor begynner jeg? Helsestasjonen?

 

Så blir jeg så lei meg for det ser ut som at alle klarer dette bortsett fra meg. Jeg kan ikke gå ut med begge to for da blir det et eller annet styr med største. Nekter å gå selv osv. Så nå har vi bare vært hjemme siste to helgene for jeg klarer ikke mer trass. Knakk totalt sammen når jeg så en mamma med baby og toddler og toddleren leide vogna og gikk helt rolig ved siden av. Sånt har jeg aldri opplevd. Skulle visst ikke hatt denne babyen. Det river i hjertet når jeg skriver det, men akkurat nå angrer jeg. Akkurat i kveld. Jeg skulle ikke vært så egoistisk og fått en til. Men jeg trodde jeg var som «alle andre», ikke hun som sperret seg inne hver helg fordi hun ikke taklet å ut mer. 

Jeg vet at jeg bare så noen minutter av den mammaen, men det var liksom dråpen. Jeg er udugelig og takler ikke mitt eget barn. 
 

Hjelp? 

Anonymkode: 7913f...867

[AnonymBruker]

Den andre mammaen har sikkert dårlig dager hun også. 

Få deg en vogn som begge kan sitte i. Når treåringen trasser og nekter, så trør du han ned i vogna. De kommer til å være vanskelige og livet er ikke som på film, men det som skjer er at du blir flinkere å forutse dette, og praktisk til å hindre at det utvikler seg. Det var overgang å få ett barn, og det er en overgang å takle to barn- med en treåring.. men du får teket etter hvert. 

Hilsen en som har fire barn. 

Anonymkode: e8a11...4e3

[AnonymBruker]

Du er ikke aleine! Jeg har vært der du er. Begynn med å ringe helsestasjonen i morgen. Jobber samboeren din?

Anonymkode: 17328...931

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg fikk baby i sommer, nummer to. Verdens roligste baby og har enda ikke hatt en våkennatt eller kveld med uro så jeg er superheldig. Men så har jeg en på 3 i tillegg. 

Jeg har blitt så sint på han. Jeg tåler ingenting lengre før jeg roper og blir sint. Alt er en kamp for tiden og det blir bare verre. (Baby er 3 mnd nå). Han er også så uforutsigbar. Kjempegod med baby kl 18:01:34 og slår 18:01:35. Han er sikkert helt normal for en tre-åring å være, men jeg takler ikke dette lengre jeg. 

(Jeg er ikke alene men en kronisk syk samboer så mye havner på meg)
 

Jeg trenger hjelp og verktøy til hvordan jeg skal takle han for dette går ikke lengre. Jeg vil ikke leve sånn. Men jeg er så sliten også, har null overskudd. Hvor begynner jeg? Helsestasjonen?

 

Så blir jeg så lei meg for det ser ut som at alle klarer dette bortsett fra meg. Jeg kan ikke gå ut med begge to for da blir det et eller annet styr med største. Nekter å gå selv osv. Så nå har vi bare vært hjemme siste to helgene for jeg klarer ikke mer trass. Knakk totalt sammen når jeg så en mamma med baby og toddler og toddleren leide vogna og gikk helt rolig ved siden av. Sånt har jeg aldri opplevd. Skulle visst ikke hatt denne babyen. Det river i hjertet når jeg skriver det, men akkurat nå angrer jeg. Akkurat i kveld. Jeg skulle ikke vært så egoistisk og fått en til. Men jeg trodde jeg var som «alle andre», ikke hun som sperret seg inne hver helg fordi hun ikke taklet å ut mer. 

Jeg vet at jeg bare så noen minutter av den mammaen, men det var liksom dråpen. Jeg er udugelig og takler ikke mitt eget barn. 
 

Hjelp? 

Anonymkode: 7913f...867

Be din mann hjelpe til, syk eller ei.... Hvorfor få barn om han ikke klarer å ta ansvar?

Alt kan ikke stå på deg!!

Det er og mye hormoner i omløp hos deg enda, du sover kanskje lite og? 

Husk at det du ser som ser perfekt ut hos andre er i det ene øyeblikket det kan fort snu hos andre og!

Prøv å være tålmodig(ikke alltid lett), pust, snakk rolig og fint, forklar , snakk med han. Gå på en lekeplass la han få ut litt energi. Gi han kvalitetstid, han savner deg alene kanskje?

Anonymkode: 9178e...9c7

[AnonymBruker]

Og snakk med helsestasjon eller lege!

Få hjelp!

 

Anonymkode: 9178e...9c7

[AnonymBruker]

Vogn til treåringen og baby i bæresele så er det enklere å komme seg ut å få litt luft. 

Anonymkode: f0b8a...413

[AnonymBruker]

Du må prøve å være rolig mot 3åringen så mye som mulig...det er ok å sette grenser, men du skjønner det at SINTE FORELDRE GIR SINTE BARN. Og husk det kan ta opptil 2 mnd. før barnet er ferdig med å teste dine grenser. De tester grenser for å vite hvor de har deg. Så vær rolig og tålmodig...alltid.   3åringen kan ta etter deg. Det kan og være sjalusi. Du kunne prøvd å involvere 3åringen i stell og slik mer? Og gi 3åringen alenestunder med kun deg av og til? Finne på noe alene? Leie inn barnevakt for babyen? 

Anonymkode: 099e7...dda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Du må prøve å være rolig mot 3åringen så mye som mulig...det er ok å sette grenser, men du skjønner det at SINTE FORELDRE GIR SINTE BARN. Og husk det kan ta opptil 2 mnd. før barnet er ferdig med å teste dine grenser. De tester grenser for å vite hvor de har deg. Så vær rolig og tålmodig...alltid.   3åringen kan ta etter deg. Det kan og være sjalusi. Du kunne prøvd å involvere 3åringen i stell og slik mer? Og gi 3åringen alenestunder med kun deg av og til? Finne på noe alene? Leie inn barnevakt for babyen? 

Anonymkode: 099e7...dda

Jeg har gjort «alt etter boka» etter at lillesøster kom. Vi har alenetid hver morgen før hun våkner, han får velge klær til henne, bytte bleie, skylder aldri på henne hvis jeg ikke kan leke med han osv.

Jeg vet jeg må være rolig men det er ikke bare bare. Det er ingen som blir roligere av at noen sier «nå må du roe deg ned». Jeg trenger verktøy til HVORDAN roe meg ned 

ts

Anonymkode: 7913f...867

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Be din mann hjelpe til, syk eller ei.... Hvorfor få barn om han ikke klarer å ta ansvar?

Alt kan ikke stå på deg!!

Det er og mye hormoner i omløp hos deg enda, du sover kanskje lite og? 

Husk at det du ser som ser perfekt ut hos andre er i det ene øyeblikket det kan fort snu hos andre og!

Prøv å være tålmodig(ikke alltid lett), pust, snakk rolig og fint, forklar , snakk med han. Gå på en lekeplass la han få ut litt energi. Gi han kvalitetstid, han savner deg alene kanskje?

Anonymkode: 9178e...9c7

Man planlegger ikke å få kreft.
 

Han har alenetid med meg hver dag så jeg forstår ikke hva mer jeg kan gjøre 

Jeg trenger hjelp til å kontrollere meg. Jeg VET jo at jeg må være rolig, men jeg vet ikke hvordan. 

ts

Anonymkode: 7913f...867

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du er ikke aleine! Jeg har vært der du er. Begynn med å ringe helsestasjonen i morgen. Jobber samboeren din?

Anonymkode: 17328...931

Skal gjøre det! Nei han er sengeliggende for tiden. (Kreft) 

 

ts

Anonymkode: 7913f...867

[AnonymBruker]

Jeg hadde det ganske likt med min 3-åring og baby. Klarte nesten ikke være alene med de fordi eldste trasset slik at jeg ikke kom meg hjem eller lignende. Ble ekstremt forbannet inni meg. Vi har tatt et barn hver veldig mye. Skjønner at det ikke går for deg. Jeg bar med baby uansett hvor jeg skulle så eldste ikke skulle skade baby. Det er bedre nå om det er en trøst. De er nå 2,5 og 6 år. Kanskje du må bare prøve å ignorere trassen. Jeg vet ikke. 

Anonymkode: 9ff32...198

[AnonymBruker]

Et helt konkret tips: Hvis du er i en situasjon der det går an å gå inn i et annet rom, si: "Jeg trenger å roe meg ned litt. Kommer snart tilbake." Gå inn på badet og ta litt vann i ansiktet, gå inn på soverommet og skjell ut ei pute, gå til samboeren din og be om en klem ... finn noe som kan fungere fircdeg uten at det tar så mye tid at treåringen rekker å demontere en hel kartong egg eller noe tilsvarende kaotisk. Da gir du deg selv en pustepause samtidig som du er en rollemodell som viser en måte å ta ansvar for egne følelser. 

Når du ringer helsestasjonen, spør om din kommune har HomeStart eller tilsvarende. https://homestartnorge.no/ Du trenger rett og slett mer støtte. Situasjonen din nå er for slitsom.

Anonymkode: 17328...931

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg fikk baby i sommer, nummer to. Verdens roligste baby og har enda ikke hatt en våkennatt eller kveld med uro så jeg er superheldig. Men så har jeg en på 3 i tillegg. 

Jeg har blitt så sint på han. Jeg tåler ingenting lengre før jeg roper og blir sint. Alt er en kamp for tiden og det blir bare verre. (Baby er 3 mnd nå). Han er også så uforutsigbar. Kjempegod med baby kl 18:01:34 og slår 18:01:35. Han er sikkert helt normal for en tre-åring å være, men jeg takler ikke dette lengre jeg. 

(Jeg er ikke alene men en kronisk syk samboer så mye havner på meg)
 

Jeg trenger hjelp og verktøy til hvordan jeg skal takle han for dette går ikke lengre. Jeg vil ikke leve sånn. Men jeg er så sliten også, har null overskudd. Hvor begynner jeg? Helsestasjonen?

 

Så blir jeg så lei meg for det ser ut som at alle klarer dette bortsett fra meg. Jeg kan ikke gå ut med begge to for da blir det et eller annet styr med største. Nekter å gå selv osv. Så nå har vi bare vært hjemme siste to helgene for jeg klarer ikke mer trass. Knakk totalt sammen når jeg så en mamma med baby og toddler og toddleren leide vogna og gikk helt rolig ved siden av. Sånt har jeg aldri opplevd. Skulle visst ikke hatt denne babyen. Det river i hjertet når jeg skriver det, men akkurat nå angrer jeg. Akkurat i kveld. Jeg skulle ikke vært så egoistisk og fått en til. Men jeg trodde jeg var som «alle andre», ikke hun som sperret seg inne hver helg fordi hun ikke taklet å ut mer. 

Jeg vet at jeg bare så noen minutter av den mammaen, men det var liksom dråpen. Jeg er udugelig og takler ikke mitt eget barn. 
 

Hjelp? 

Anonymkode: 7913f...867

For det første; hver dag er en ny mulighet.

Du er ikke udugelig. Gud hjelpe meg hvor sliten jeg var når barna var små. En med alvorlig kronisk sykdom +en baby, og en mann som etablerte firma. Jeg var ikke like rasjonell alltid. Hva som helst for litt søvn. Det var flere ganger jeg gikk rundt og gråt på grunn av søvnmangel og bekymring. Jeg tok de med ut hver dag. Jeg hadde jobb i barnehage en gang i tiden og tenkte ofte på det. Der får de en stor gruppe barn til å gå pent og holde i vogna. De forventer det og leder barnet tilbake. Kunsten er å lede uten å vise at du er opprørt, har det travelt eller blir frustrert. Tenke at du har all verdens tid og antagelig må lede tilbake mange ganger. Dette skal vi. Barnet vil forstå snart at turen tar uendelig lang tid om han tuller. Og at den blir gjennomført. Det tok litt tid før jeg fikk det til. Fasen du er i er en unntakstilstand. 

- treåringen blir understimulert av å være inne hele helgen. Han trenger noe å bruke hodet til. Ta ham med ut. Spill spill med ham inne. Lær ham å hjelpe deg med å smøre brødskiver, ordne baby +++. 

Anonymkode: b5b74...94e

[AnonymBruker]

Ingen konkrete råd, men vil bare si at du er en superkvinne som står i to barn og kreftsyk mann! Du er fantastisk flink🏆 

Anonymkode: 7068c...f75

[AnonymBruker]

Jeg må også si at du er en superhelt, som står i for mye. Du kunne godt ha sett meg rusle rundt med baby og 2-åring for noen år siden, og det både så idyllisk ut og var ganske idyllisk. Men jeg har også blitt sint og kjeftet der jeg burde vær den voksne fornuftige, det skjer enda, nå som barna er 3,5 og 5. Og jeg hadde ikke en kreftsyk mann. Det tror jeg hadde knekt meg ganske grundig å stå i samtidig som barna var baby og småbarn. 

Mine tips for å roe seg ned, er å fokusere på barnets opplevelse. Og på hva barnet egentlig forstår. Nå er min yngste i en rimelig slitsom fase. Og for å ikke være kjeftemamma, må jeg fokusere på å se saken fra hennes side. Jeg erfarer også at validering hjelper, selv når jeg føler hennes følelsesutbrudd er unødvendige og ubeleilige. Og det som ikke hjelper, er å trykke meg selv ned og la den indre stemmen si at jeg er helt håpløs fordi jeg blir sint av noe et lite barn gjør. Mye av det kommer nok fra vår egen barndom, jeg ble i hvert fall møtt med mye kjeft og lite forståelse for alt som ikke passet de voksne da jeg vokste opp. 

Og ellers, forsøk å få hjelp, f.eks.  home start, som noen foreslår. Jeg hadde hatt behov for det om jeg var i din situasjon slik du beskriver den her. Og ikke pga. egenskapene som mor, men fordi det hadde vært for mye som til sammen ble for krevende. 

Anonymkode: 28705...160