Noen som har opplevd at det har gått seg til?

[AnonymBruker]

Noen som har opplevd at en dårlig fase i forholdet med negativ dynamikk, mye uenighet og lite sex har gått seg til og blitt bedre? Det er snakk om småbarnsfasen, og jeg tar meg selv i å fantasere om å heller være alenemor. Er det noen som har kommet seg igjennom slike faser og funnet tilbake til hverandre? Hva gjorde dere for å få det til?

Anonymkode: 9bb38...794

[AnonymBruker]

I løpet av nesten 17 år sammen og flere barn har vi selvfølgelig hatt dårlige perioder. Men vi vet begge at det er nettopp det; perioder. Vi snakker mye om dette når vi har gode perioder og er begge enige om at vi skal jobbe oss gjennom de dårlige periodene som kommer. Med årene har disse dårlige periodene blitt færre, mindre langvarig og vi kommer alltid styrket ut av det. Vi sørger for tid for oss selv som par. Vi snakker sammen og sørger for mye nærhet. 

Vi kjenner hverandre så godt og er så trygge på hverandre at vi ikke blir usikker når det kommer dårligere perioder. Vi vet at vi begge må legge inn en innsats for å få oss på rett kjør igjen. Det at vi prater så mye om dette når vi har det bra gjør at vi kan minne hverandre på hva vi trenger når det er litt vanskeligere. 

Det som har fungert for oss er: fast datekveld i uka etter at barna er lagt  trenger ikke å være så avansert, men lett bekledning/naken, lage mat sammen, snakke sammen, massere hverandre eller se en god serie/film - dette gjør vi hver uke, uansett. Sørge for at vi kysser og koser hver dag. Forlater aldri huset uten å si at vi elsker hverandre. Gi hverandre komplimenter daglig. Forsøke å se på alle positive sidene ved partner. Være rause med hverandre. Trene sammen. Gjør enkle hverdagsgleder, som å kjøpe med favorittsnacksen til partner hvis man er på butikken. Kommuniser på en positiv måte (eks. «Jeg liker så godt når du …» eller «jeg setter stor pris på at du …» fremfor «du gjør aldri …». Senke kravene til seg selv og partner i hverdagen (ro ned, ikke tenk at man skal klare og få med seg alt her i verden).

Hvis vi får ordnet barnevakt, noe som er ytterst sjeldent, bruker vi tiden på hverandre. Ut og gå en tur, dra ut for å spise, leie oss inn på hotell etc. 

Slike perioder kan være tunge og hvis ikke begge er villige til å arbeide seg gjennom dem gir nok mange opp. Men min erfaring er, at så lenge begge er villige til å arbeide for forholdet og kjærligheten ligger i bunn, så går det over ♥️

Anonymkode: 57570...f7c

[AnonymBruker]

Vi har fjorten år og to barn å se tilbake på og nei, det er ikke bare fryd og gammen. De tøffe periodene må man bare gjennom hvis man ønsker at forholdet skal vare, det er ingen vei utenom. Jeg har flere ganger sittet på Finn.no og søkt etter leiemuligheter så ja, de tunge periodene kan definitivt være tøffe. Men det blir bedre, og spesielt den tiden dere er inne i nå er ren og skjær unntakstilstand. Gi det tid og blir det for tøft så unn dere selv timer hos parterapeut. Husk at det er en grunn til at du valgte akkurat han til og begynne med ❤️

Anonymkode: 2df1c...21e

[AnonymBruker]

Vel, jeg har ekteskap nr 2 nå. Var alenemor i ca 3 år før jeg traff min nåværende mann. Vært gift/ sammen i ca 20 år. Barna store nå, yngste 16. mye belastning som har blitt bedre. Men også mange skuffelser. Har ikke tenkt å skilles, vi er så involvert i hverandres slekt etc og har det ok. Periodevis bra så klart også. Så nå er det «for sent» for min del, passert 50 for flere år siden…

Mang en gang har jeg savnet tiden som alenemor, det var de beste årene i mitt liv! Og angret også på at jeg flyttet sammen/ giftet meg på nytt da jeg egentlig hadde det supert. Men var hinsides forelsket da🥰 men alle barna mine angrer jeg ikke på at jeg fikk! De er mitt liv og mine største kjærligheter!!

Anonymkode: 7ddc9...e41